Heinz Hoffmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Heinz Hoffmann
Bundesarchiv Bild 183-1982-1217-023, Heinz Hoffmann.jpg
Heinz Hoffmann i 1982
Født 2. november 1910
Keiserriket Tyskland Mannheim, Baden-Württemberg
Død 2. desember 1985
Øst-Tyskland Strausberg, Brandenburg
Gravlagt Gedenkstätte der Sozialisten, Zentralfriedhof Friedrichsfelde
Parti Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, Kommunistische Partei Deutschlands
Nasjonalitet Øst-Tyskland
Religion ateisme
Medlem av Nationalkomitee Freies Deutschland, Zentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland
Utmerkelser Fedrelandets fortjenstorden
Den røde fanes orden
Karl Marx-ordenen
Leninordenen
Scharnhorst-ordenen
Helt av DDR
Æresdoktorgrad (Dr. h.c.) i filosofi fra partiuniversitetet “Karl Marx”
Troskap Øst-Tyskland
Tjenestetid 19451985
Rang Armeegeneral
Enhet Nationale Volksarmee
Nationale Volksarmee


Heinz Hoffmann (Armeegeneral Dr. h.c., Dipl.-Mil.), fødenavn Karl Hoffmann, (født 2. november 1910 i Mannheim, Tyskland, død 2. desember 1985 i Strausberg, DDR) var forsvarsminister i DDR og fra 2. oktober 1973 også medlem i politbyrået i sentralkomiteen i SED.

Ungdom[rediger | rediger kilde]

Hoffmann kom fra en arbeiderfamilie. Etter å ha gått på skole i Mannheim, tilbrakte han årene 1925 til 1930 med å få seg en mekanisk utdannelse ved Motoren-Werke Mannheim (MWM). Fra 1926 til 1930 var han medlem av Kommunistischer Jugendverband Deutschlands og deretter medlem i KPD. På denne tiden var Hoffmann flere ganger i fengsel for å ha deltatt i demonstrasjoner og slagsmål.

Flukt[rediger | rediger kilde]

Etter at NSDAP tok makten i 1933 ble han etterlyst. Han flyktet fra Tyskland til Sovjetunionen via Sveits og Tsjekkoslovakia. Inntil 1945 brukte han aliaset «Heinz Roth», som er grunnen til at han begynte å bruke Heinz som fornavn i stedet for sitt døpenavn Karl. I Sovjetunionen gikk han på den internasjonale Leninskolen i Moskva.

Den spanske borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Noen måneder i 1936 og 1937 gikk han på en militær skole i Ryazan (som var ledet av Frunzeakademiet) for forberedelse til å tjenestegjøre med de republikanske styrker i Spania. Ved uteksaminasjon ble han gitt graden løytnant. Fra 1937 til 1938 tjenestegjorde han i den 11 Internasjonale Brigade i den spanske borgerkrigen. Han var Batterikommissær i Hans Beimler Bataljonen. Han tok over ledelsen av bataljonen etter at kommandanten ble såret. Etter selv å ha blitt alvorlig såret i ben og mave av infanteriild syd for Quijorna, ble han sendt til sykehus i Madrid i noen få måneder. Han ble senere sendt til en klinikk i Eaubone, Frankrike der han ble fra 1938 til 1939. Fra april 1939 til november 1940 hadde han rekonvalesens i Sovjetunionen.

Utdanning i Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Heinz Hoffmann besøker luftstyrker i NVA i 1981
Heinz Hoffmann på troppebesøk i 1982

Fra mars 1941 deltok han på et spesialkurs i regi av Komintern i Pushkino, nordvest for Moskva. I tillegg til intensiv innføring i samfunnsvitenskaper ble han også undervist i militære emner. Dette inkluderte sabotasje bak fiendens linjer sammen med andre eksil-tyskere. Han ble av medisinske grunner fritatt fra trening etter at fallskjermhopping forverret hans gamle skade i benet. Hoffmann ble så tatt ut til arbeid i leire med tyske krigsfanger etter å ha assistert NKVD med å forhøre fanger. Fra 1942 til 1944 var han lærer ved den antifascistiske skolen, først i Gorki og deretter i Krasnogorosk. I 1945 var Hoffmann leder ved Partiskole nr.12 i Moskva.

Partifunksjonær i den sovjetiske okkupasjonsonen[rediger | rediger kilde]

I januar 1946 vendte han tilbake til Berlin og var til å begynne med i den personlige staben til Wilhelm Pieck og senere i staben til Walter Ulbricht. Fra 1950 til sin død var Hoffmann medlem av Volkskammer og var kandidat eller medlem av sentralkomiteen i SED. I 1952 ble han med i sentralkomiteen i SED. Fra 1973 til sin død i 1985 tilhørte han politbyrået i SED.

Milltær karriere[rediger | rediger kilde]

Avgangselever ved NVAs milltærakademi hilser 27. oktober 1980 på Erich Honecker og Heinz Hoffmann

Fra 1949 var Hoffmann involvert i etableringen av de østtyske væpnede styrker. Han var den første visepresidenten i Deutschen Verwaltung des Innern og leder for Hauptabteilung Polit-Kultur med graden generalinspektør. I 1950 ble han utnevnt til leder for Hauptverwaltung Ausbildung (HVA), forløperen til det kasernerte folkepolitiet. I løpet av etableringen av Volkspolizei, ble han 1. juli 1952 gjort til dets leder og fra oktober samme år ble han forfremmet til generalløytnant. Han hadde denne stillingen til 1955. Fra 1955 til 1957 studerte han ved Vorosjilov Generalstabsakademi i Sovjetunionen. På grunn av dette var han ikke i DDR da Nationale Volksarmee (NVA) ble dannet.

Etter tilbakekomst fra Sovjetunionen tjenestegjorde han fra 1957 til 1960 som første viseforsvarsminister og fra 1958 til 1960 også som stabssjef. I 1959 ble han forfremmet til generaloberst og i 1961 til armeegeneral. I 1960 tok han over vervet som forsvarsminister i DDR etter Willi Stoph, en stilling han hadde til sin død.

Erich Honecker mottar den sovjetiske forsvarsminister Dimitri Ustinow i Berlin i 1984, et år før Hoffmanns død. Fra høyre; Egon Krenz, Heinz Hoffmann, Erich Honecker og Dimitri Ustinow.

Familieliv[rediger | rediger kilde]

Hoffmann giftet seg med Klavdiya “Klava” Ivanovna Knjazeva som han møtte i 1940 da han bodde i Peredelkino. Hun døde 28. mars 1952. De hadde to sønner, Jura og Sascha. Den yngste sønnen, Sascha, døde tyve år senere i en trafikkulykke etter å ha blitt uteksaminert som løytnant i NVA.

I 1954 giftet han seg med en sykepleier, Halina, som arbeidet på et hospital. De hadde to barn og skilte seg i 1964. Senere i 1964 giftet han seg med sin sjefsekretær, Feldwebel Gisela Sauer. De hadde tre barn sammen og var gift til hans død i 1985.

Heinz Hoffmann bodde i Fontanestraße i Strausberg. For rekreasjon og fritid benyttet han seg av sitt feriested i Karl-Marx-Damm 77 i Bad Saarow, rett ved Scharmützelsee. Eiendommen lå ved Gästehaus Freundschaft som ble eiet av Forsvarsministeriet i DDR, som tok seg av forpleiningen når han oppholdt seg i Bad Saarow.

Død[rediger | rediger kilde]

Hoffmann døde i Øst-Berlin av akutt hjertesvikt. Han ble begravet på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Øst-Berlin, hvilested for blant annet Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht, Wilhelm Pieck, Walter Ulbricht, Otto Grotewohl, Erich Weinert og Ernst Thälmann.

Dødsårsaken er uklar. I DDRs befolkning gikk ryktene om at han var alkoholforgiftet i anledning voldsom feiring ved hans 75-årsdag noen dager før dødsdatoen. Denne angivelige dødsårsaken ble imidlertid hverken bekreftet eller dementert. Offisielt het det at han blødde i hjel av en aneurysme.

Etter hans død ble Grottkauer Strasse i Berlin-Hellersdorf omdøpt til Heinz-Hoffmann-Strasse (etter Tysklands gjenforening fikk den navnet Neue Grottkauer Strasse). 9. pansrede divisjon i NVA ble 24. februar 1986[1] døpt om etter ham; dette var første og eneste gang en divisjon i NVA ble gitt et faktisk navn.

Heinz Hoffmanns tavle på minnelunden til Gedenkstätte der SozialistenZentralfriedhof Friedrichsfelde i Øst-Berlin mars 2010

Overvåket av Stasi[rediger | rediger kilde]

Det har vist seg at Hoffmann ble overvåket i rundt 20 år av Stasi. Dette er svært overraskende, da Stasi ikke hadde til oppgave å holde øye med DDRs nomenklatura. Imidlertid har dette skjedd i Hoffmanns tilfelle, noe som kan forklares ved at Erich Mielke mislikte ham, og så på ham som en sikkerhetsrisiko.

Mappen Stasi opprettet på Mielke er rundt 1000 sider lang, og inneholder informasjon om hans voldsomme alkoholforbruk og et utall kvinnehistorier. Annen følsom informasjon ble også notert, som at Hoffmann privat omtalte seg som "ikke særlig god millitær fagmann" og at han "ikke visste hvorfor han fikk penger for jobben han gjorde". Stasi leste også brevvekslingen mellom Hoffmann og hans mor i Mannheim.

Mappen Stasi hadde på ham, ble lukket i 1971. Dette kan skyldes at Mielke forstod at uansett hva som skjedde var Hoffmann ikke mulig å ramme. På grunn av sin bakgrunn fra Sovjet og sine gode forbindelser, var han i praksis uberørbar for politiske konkurrenter. [2]

Ordener og tildelinger[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Mannheim, Madrid, Moskau. Erlebtes aus drei Jahrzehnten. 4. Auflage: Militärverlag der Deutschen Demokratischen Republik, Berlin 1986. ISBN 3-327-00208-8
  • Moskau, Berlin. Erinnerungen an Freunde, Kampfgenossen und Zeitumstände. Militärverlag der Deutschen Demokratischen Republik, Berlin 1989. ISBN 3-327-00888-4
  • Klaus Froh, Rüdiger Wenzke: Die Generale und Admirale der NVA. Ein biographisches Handbuch. 4. Auflage. Ch. Links, Berlin 2000, ISBN 3-86153-209-3
  • Dietmar Rohlfs, Heinz Hoffmann – Kommunist, Internationalist und Soldat: Äußerungen von Kampf- und Zeitgenossen, DDR 1986.
  • Ehlert, Hans & Wagner, Armin (redaktører). Genosse General! Die Militärelite der DDR in biografischen Skizzen. Ch. Links Verlag, Berlin, Germany, 2003.
  • Feder, Klaus H. & Feder, Uta. Auszeichnungen der Nationalen Volksarmee der Deutschen Demokratischen Republik, 1954-1990. Münz Galerie, Berlin, Germany, 1994.
  • Froh, Klaus & Wenzke, Rüdiger. Die Generale und Admirale der NVA: Ein biographisches Handbuch. Ch. Links Verlag, Berlin, Germany, 2000.
  • Hoffmann, Heinz. Mannheim-Madrid-Moskau. Erlebtes aus drei Jahrzehnten. Militärverlag der Deutschen Demokratischen Republik, Berlin (East), German Democratic Republic, 1981.
  • Hoffmann, Heinz. Moskau-Berlin. Erinnerungen an Freunde, Kampfgenossen und Zeitumstände. Militärverlag der Deutschen Demokratischen Republik, Berlin (East), German Democratic Republic, 1989.
  • Schönbohm, Jörg. Two Armies and One Fatherland. Peter and Elfi Johnson, oversettere. Berghahn Books, Providence, Rhode Island, 1996
  • Suckut, Siegfrid: "Mielke contra Hoffmann. Wie die Stasi die Entlassung des DDR-Verteidigungsministers betrieb". In: "Jahrbuch für Historische Kommunismusforschung 2012". Aufbau Verlag, Berlin.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Verk av og om Heinz Hoffmann i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket


Forgjenger:
 Willi Stoph 
Forsvarsminister i DDR
Etterfølger:
 Heinz Keßler