Neorealisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Neorealisme var en kunstretning som ble etablert ved begynnelsen av første verdenskrig. Den ønsket å sette fokus på tidsånden gjennom bruk av farger og former fra dagliglivet. Det fikk etter andre verdenskrig sitt uttrykk særlig innen film og litteratur.

Film - Den italienske neorealismen[rediger | rediger kilde]

Den italienske neorealismen (Italiensk: neorealismo) var en bevegelse med utspring i Italia med filmer som var kjennetegnet av historier fra de fattige og arbeiderklassen, filmet på location og ikke i studio, gjerne med bruk av amatørskuespillere. De italienske neorealistiske filmene beskrev ofte de vanskelige økonomiske og moralske forholdene rett etter andre verdenskrig, avspeilte endringene i den italienske psyke og dagliglivets realiteter: fattigdom og desperasjon.

Tidlige eksempler på neorealisme er filmene Sykkeltyvene (1949) og Miraklet i Milano (1951).

Også nyere filmer, som Salaam Bombay! (India, 1988), Lilja 4-ever (Sverige, 2002) og Winter's Bone (USA, 2010) har klare neorealistiske preg.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den italienske neorealismen ble til når andre verdenskrig endte og når Benito Mussolinis regjering falt, noe som gjorde at den italienske filmindustrien mistet sitt senter. Neorealisme var et tegn på et kulturelt skifte og sosial fremgang i Italia. Dens filmer presenterte moderne fortellinger og ideer som ofte var filmet i gatene, siden filmstudioene tilknyttet Cinecittà hadde blitt betydelig skadet under krigen.

Den neorealistiske stilen ble utviklet av en krets av filmkritikere fra magasinet Cinema. Noen av disse kritikerne var Luchino Visconti, Gianni Puccini, Cesare Zavattini, Giuseppe De Santis og Pietro Ingrao. Siden de var forhindret fra å skrive om politikk (daglig leder av magasinet var Vittorio Mussolini, sønn av Benito Mussolini), angrep kritikerne Telefoni Bianchi- filmene som dominerte filmindustrien på den tiden. Som en motsetning til disse populærfilmene mente noen kritikere at den italienske filmen skulle vende seg til realistskribenter fra begynnelsen av det 20. århundre.

Både Michelangelo Antonioni og Luchino Visconti hadde jobbet tett med Jean Renoir. I tillegg utviklet mange av filmskaperne som var involvert i neorealismen sine ferdigheter ved å arbeide på kalligrafiske filmer (selv om den kortvarige bevegelsen var meget forskjellig fra neorealismen.) Elementer av neorealismen kan også bli funnet i filmene til Alessandro Blasetti og de dokumentar-liknende filmene til Francesco De Robertis. To av de mest betydelige forløperne til neorealismen er Jean Renoirs film Toni (1935) og Alessandro Balsettis film 1860 (1934). På våren i 1945 ble Mussolini henrettet og Italia ble frigjort fra tysk okkupasjon. I denne perioden, kjent som den «Italienske Vår», var det en pause fra de eldre tradisjonene og en inngang til mer realistiske tilnærminger til filmskapning. Italiensk film gikk fra å bruke forseggjorte studiosett til å filme på location, på landsbygda og i bygater i den realistiske stilen.[1] Den første neorealistfilmen antas å være Ossessione (1943) av Luchino Visconti. Neorealisme ble verdenskjent i 1946 med Roberto Rossellinis film Rom – åpen by, når den vant den største prisen på filmfestivalen i Cannes som den første og største filmen produsert i Italia etter krigen.

Den italienske neorealismen gikk raskt ned i popularitet på begynnelsen av 1950-tallet. Liberale og sosialistiske partier hadde problemer med å presentere deres budskap. Visjonen av den eksisterende fattigdommen og fortvilelsen, presentert av den neorealistiske filmen, demoraliserte en nasjon som var engstelig for velstand og forandring. I tillegg forårsaket de positive effektene av den Italienske økonomiske mirakelperioden- som gradvis økning i inntektsnivåer- gjorde at temaene for neorealismen mistet sin relevans. Som en konsekvens favoriserte de fleste italienerne optimismen vist i mange amerikanske filmer på den tiden. Synet på etterkrigstidens italienske regjering på tiden var også langt fra positive, og bemerkningene av Giulio Andreotti, som da var en visepresident i De Gasperi- kabinettet, karakteriserte synet på bevegelsen: neorealisme er «skittentøy som ikke bør vaskes for så å henges opp til tørk for alle til å se.»

Italias skifte fra fokus på individet i neorealisme til menneskegetens tragiske skjørhet, kan sees gjennom Frederico Fellinis filmer. Hans tidlige verker som La Strada (1954) og Il bidone (1955) er overgangsfilmer. De større samfunnsmessige bekymringene for menneskeheten, behandlet av neorealister, måtte vike for utforskningen av individet; deres behov, deres fremmedgjøring fra samfunnet og deres vanskeligheter med å kommunisere ble det viktigeste fokuspunktet i de italienske filmene som fulgte på 1960-tallet.

Trekk ved den italienske neorealismen[rediger | rediger kilde]

Neorealisme var et opprør mot den klassiske filmen og krigens diktatur.

Neorealistiske filmer var som oftest filmet med ikke-profesjonelle skuespillere selv om, i flere tilfeller, kjente skuespillere ble satt i hovedrollene og spilte som oftest mot deres vanlige karaktertyper foran en bakgrunn av lokalbefolkningen i stedet for statister brakt inn for filmen.

De er filmet nesten utelukkende på location, hovedsakelig i ødelagte byer samt landlige områder på grunn dens formasjon under etterkrigstiden.

Neorealistiske filmer pleier vanligvis å utforske forholdene til de fattige og den lavere arbeiderklassen. Ofte pleier karakterene å eksistere i enkle sosiale ordener hvor å overleve er det primære målet. Fremføringene er for det meste bygget av scener av mennesker som utfører ganske dagligdagse og cididiske aktiviteter, uten egenbevissthet som amatørskuespillere vanligvis medfører. Neorealistiske filmer har ofte barn i store roller, selv om deres karakterer ofte er mer observasjonelle enn deltakende.

Rom, Åpen By etablerer flere prinsipper av neorealisme, som avbilder tydelig det italienske folkets kamp for å leve fra dag til dag under de ekstraordinære vanskelighetene ved den tyske okkupasjonen av Roma, som bevisst gjør det de kan for å motstå okkupasjonen. Barna spiller en nøkkelrolle i dette, og deres tilstedeværelse på slutten av filmen er en indikasjon på deres rolle i neorealismen i sin helhet: som observatører av vanskelighetene som holder nøkkelen til fremtiden. Vittorio De Sicas film fra 1948 Sykkeltyvene er også representativ av genren/ sjangeren, med ikke- profesjonelle skuespillere og en fortelling går i detalj om vanskelighetene av arbeiderklassen liv etter krigen.

I perioden fra 1944–1948 drev mange av de neorealistiske filmskaperne bort fra ren neorealisme. Noen regissører utforsket allegorisk fantasi, som de Sicas film Mirakelet i Milano, og historisk syn som Lidenskap av Visconti. Det var også en tidsperiode da en mer optimistisk neorealisme dukket opp, som produserte filmer som smeltet arbeiderklassekarakterer med 1930-tallets populistiske komedie, som sett i Sicas film Umberto D.[2]

På høyden av neorealismen i 1948 adapterte Visconti I Malavoglia, en roman av Giovanni Verga, som ble skrevet på høyden av det 20. århundres realistiske verismo- bevegelse (på mange måter grunnlaget for neorealisme, og blir derfor noen ganger referert til som neoverismo), bringer fortellingen til en moderne setting, noe som resulterte i en bemerkelsesverdig liten forandring i enten fortellingen eller stemningen. Den resulterende filmen, Jorden skjelver, hadde bare ikke-profesjonelle skuespillere og ble filmet i samme landsby (Aci Trezza) som romanen var satt i.

Flere moderne teoretikere av den Italienske neorealismen karakteriserer den mer som forholdet mellom filmpraksis og den sosiale virkeligheten i etterkrigstiden i Italia enn som et konsekvent sett med stilistiske egenskaper. Millicent Marcus avgrenser mangelen på konsistente filmstiler av neorealistisk film.[3] Både Peter Burnette og Marcia Landy dekonstruerte bruken av omarbeidende filmformer i Rossellinis film Åpen By.[4] Ved bruk av psykoanalyse karakteriserer Vincent Rocchio neorealistisk film som konsekvent fremkaller av angst i selve fortellingens struktur.[5]

Påvirkning[rediger | rediger kilde]

Perioden mellom 1943 og 1950 i historien om den italienske filmen domineres virkningen av neorealisme, som er riktig definert som et øyeblikk eller en trend i italiensk film i stedet for en egentlig skole eller gruppe av teoretisk motiverte og likesinnede regissører og manusforfattere.

Dens påvirkning har likevel vært enorm ikke bare på italiensk film, men også på den nye franske bølgen, Polish Film School og i bunn og grunn på filmer fra hele verden. Det har også påvirket filmregissørene i Indias Parallel Cinema- bevegelse, inkludert Satyaji Ray (som regisserte den prisbelønte Apu-trilogien) og Bimal Roy (som laget Do Bigha Zameen (1953)), som begge var sterkt påvirket av Vittorio De Sicas film Sykkeltyvene (1948).[6]

Noen kritkere har hevdet at slutten på den klassiske måten å lage film på som ble så utgangspunktet til den franske nye bølgen og den europeiske kunstfilmen finnes i den italienske filmen i etterkrigstiden og i neorealismens erfaringer.[7][8] Spesielt ser denne filmen ut til å være et nytt emne for undersøkelse og kunnskap, som kan bygges på å utvikles. Den skaper en ny verden hvor hovedelementene ikke har så mange narrative funksjoner som de har sin egen estetiske verdi, relatert til øyet som ser på dem og ikke med handlingen de kommer fra.[9]

Den neorealistiske perioden blir ofte referert til som den italienske filmens gullalder av kritikere, filmskapere og forskere.

Betydelige verker[rediger | rediger kilde]

Forløpere og påvirkninger[rediger | rediger kilde]

I hvilken grad den italienske neorealismen virkelig var nyskapende diskuteres fortsatt blant filmhistorikere. Til tross for sin innflytelse har noen hevdet at det var mer en gjenoppdagelse av tidligere italienske kreative arbeider enn en banebrytende bevegelse. Viktige forløpere av den Italienske neorealismen inkluderer:

Hovedverker[rediger | rediger kilde]

Kjente navn[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Neorealisme i litteratur[rediger | rediger kilde]

Forfattere som skrevet i neorealistisk stil, er eksempelvis Alberto Moravia, Cesare Pavese, Italo Calvino og Elio Vittorini.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thompson,Kristin, Bordwell, David (2010). Film History: An Introduction, Third Edition. McGraw Hill. s. 330-331. 
  2. ^ Bordwell, David, Thompson, Kristin. Film History: An Introduction. Postwar European Cinema: Neorealism and Its Context 1945-1959. s. 333. 
  3. ^ Marcus (1987). Italian Film in the Light of Neorealism. Princeton University Press. 
  4. ^ Burnettes Roberto Rosellini og Landys "Diverting clichés: femininity, masculinity, melodrama, and neorealism in Open City". Oxford University Press og Cambridge University Press. 1987 og 2004.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  5. ^ Rocchio (1999). Cinema of Anxiety: A Psychoanalysis of Italian Neorealism. UT Press. 
  6. ^ Anwar, Huda (2004). The Art and science of Cinema. Atlantic Publishers & Dis. s. 100. ISBN 81-269-0348-1. 
  7. ^ Miccichè, Lino (1975). Il neorealismo cinematografico italiano. Dharavi: Marsilio. ISBN 978-88-317-7237-2. 
  8. ^ Daniele, Romina (2011). Ascenseur pour l'échafaud, Il luogo della musica nell'audiovisione. Milan: RDM. ISBN 978-88-904905-9-0. 
  9. ^ Sainati, Augusto (1998). Supporto, soggetto, oggetto: forme di costruzione del sapere dal cinema ai nuovi media, in Costruzione e appropriazione del sapere nei nuovi scenari tecnologici (Italiensk). Napoli: CUEN. s. 154. 
  10. ^ Bergan, Ronald (2011). The Film Book. Penguin. s. 154. 
  11. ^ Bordwell, David. Thompson, Kristin. Film Art; An Introduction. 8th edition. s. 461.