Mauno Koivisto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mauno Koivisto
Mauno Koivisto.png
Født Mauno Henrik Koivisto
25. november 1923
Åbo
Død 12. mai 2017 (93 år)
Meilahden sairaala
Gravlagt Sandudds begravningsplats
Ektefelle Tellervo Koivisto
Barn Assi Koivisto
Utdannet ved Åbo universitet
Yrke Politiker, samfunnsøkonom, bankmann
Parti Finlands sosialdemokratiske parti
Nasjonalitet Finland
Utmerkelser
7 oppføringer
Den hvite ørns orden, storkors med kjede av St. Olavs Orden, Leninordenen, storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, storkjede av Infante Dom Henriks orden, 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden, storkors med kjede av Karl IIIs orden
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Mauno Henrik Koivisto (født 25. november 1923 i Åbo, død 12. mai 2017 i Helsingfors[1]) var en finsk politiker (Finlands sosialdemokratiske parti) som var Finlands president fra 1982 til 1994. Koivisto var den første sosialdemokraten som ble finsk president. Han var statsminister i to perioder (1968–70 og 1979–82) og finansminister også i to perioder (1966–67 og 1972). Fra 1982 til 1994 var han sjef for Finlands Bank.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Koivisto kom fra et arbeiderhjem, faren var snekker. Koivisto forsørget seg gjennom studiene ved å arbeide i Åbo havn og som lærer.

Under vinterkrigen deltok han, som sekstenåring, i hjembyens frivillige brannvesen. Under fortsettelseskrigen tjenestegjorde han i infanteriet, blant annet under Lauri Törnis kommando.[2]

Studiene i sosiologi ble avsluttet i 1953, og videreført med en doktoravhandling om arbeidsforholdene i Åbo havn i 1956.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han arbeidet ved havnekontoret i Åbo fra 1948 til 1951 og var deretter i noen år fram til 1953 folkeskolelærer.[3] Deretter var han yrkesveileder 1954–57. I 1958 ble han direktør i Arbetarsparbanken i Helsingfors, for så å bli administrerende direktør året etter. Han satt i denne stillingen til 1967. Fra 1968 til 1982 var han sjef for Finlands Bank.[3]

I 1957 var han medlem av bystyret i Åbo.[3]

Politiker[rediger | rediger kilde]

Han kom med i rikspolitikken da han i 1966 ble finansminister i Rafael Paasios regjering. To år senere etterfulgte han Passio som statsminister. Samme år, 1968, ble han også utnevnt til styreformann i Finlands bank. Han fortsatte som direktør i nasjonalbanken inntil han ble president i 1982. Som følge av denne stillingen hadde han også flere andre verv i bank og industri i den samme perioden.

Koivisto ble igjen statsminister i 1979, og ble med dette både sosialdemokratenes uoffisielle presidentkandidat, og etterhvert også fungerende president da den 80 år gamle Urho Kekkonen ble syk høsten 1981. En av hans fordeler som presidentkandidat var hans rolle som outsider, én som ikke var fanget i det politiske spillet.[4] Som president fra 1982 ble det hans oppgave å fristille innenrikspolitikken fra presidentens sterke styring.[trenger referanse]

Utenrikspolitisk fulgte han sine forgjengere myke, eller endog ettergivende, linje overfor naboen i øst.[trenger referanse] I tråd med dette var Finland relativt sene med å anerkjenne det frie Estlands regjering, selv om det ble gitt noe uoffisiell støtte.[trenger referanse] Ved Tysklands gjenforening i 1990 erklærte Koivisto ensidig Paristraktatene som foreldet og ikke lenger gjeldende, og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble det Koivistos oppgave samme år å si opp den dominerende VSB-avtalen fra 1948, og fremforhandle en ny avtale mellom Russland og Finland. Året etter leverte han Finlands søknad om EU-medlemskap.

Koivisto ble i 1983 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.[5] Han var æresdoktor ved Helsingfors universitet (filosofi og statsvitenskap), Tekniska högskolan i Esbo, Karlsuniversitetet i Praha, Tammerfors universitet, Universitetet i Toulouse, Handelshögskolan ved Åbo Akademi, Helsingfors handelshögskola og Åbo universitet.[3]

Han utga sine memoarer i fire bind etter at presidentperioden ble avsluttet i 1994.

Verk[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blåfield, Antti & Vuoristo, Pekka: Kun valta vaihtui. Helsinki: Kirjayhtymä, 1982.
  • Väyrynen, Raimo & Paloheimo, Heikki (toim.): Tasavallan presidentit. Kohti yhdentyvää maailmaa 1982–1994: Koivisto. Tasavallan presidentit 1982-94. Weilin + Göös, 1994. ISBN 951-35-5874-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Presidentti Mauno Koivisto 1923–2017
  2. ^ «Koivisto, Mauno». National Biography of Finland (engelsk). Besøkt 14. mai 2017. 
  3. ^ a b c d «President Mauno Koivisto - Republiken Finlands president: Tidigare presidenter» (svensk). Republikens presidents kansli. Besøkt 27. mai 2017. 
  4. ^ Koivisto var likevel såpass «innenfor» at han allerede i 1968 ble nevnt som Kekkonens mulige etterfølger; i Ralf Fribergs artikkel «I skuggen av Kekkonen, finsk diagnose» I: Syn og segn, nr 7, 1968.
  5. ^ Lista osób odznaczonych w latach 1992-2005, oversikt over ordensutnevnelser til Den hvite ørns orden fra Polens president.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]