Hopp til innhold

Matt Monro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Matt Monro
FødtTerence Edward Parsons
1. des. 1930Rediger på Wikidata
London
Død7. feb. 1985[1]Rediger på Wikidata (54 år)
London
BeskjeftigelseSanger, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedElliott School
BarnMatt Monro Jnr
NasjonalitetStorbritannia
UtmerkelserGenesis Award
Musikalsk karriere
PseudonymMatt Monro
SjangerPopulærmusikk
InstrumentVokal
StemmetypeBaryton
Aktive år1956–
PlateselskapDecca Records
Nettstedhttp://www.mattmonro.com/
IMDbIMDb

Matt Monro (født Terence Edward Parsons 1. desember 1930 i London i England, død 7. februar 1985 samme sted[2]) var en engelsk sanger og underholder med internasjonal suksess i 1960- og 1970-årene. Han var kjent som «mannen med den gyldne stemmen»[3] og han underholdt på kabareter, nattklubber, konsertsaler og stadioner over hele verden i løpet av sin 30 år lange karriere. AllMusic har omtalt Monro som en av de mest undervurderte popsangerne fra 1960-årene og med «den enkleste, mest perfekte barytonen i bransjen».[4] Flere av musikkutgivelsene hans havnet på topp ti i Storbritannia, blant dem «Portrait of My Love», «My Kind of Girl», «Softly As I Leave You», «Walk Away» og «Yesterday» (opprinnelig med The Beatles).[5] Han spilte også inn musikk til flere filmer, blant annet «From Russia with Love» til James Bond-filmen med samme navn, «Born Free» til filmen med samme navn og «On Days Like These» til filmen Den ville biljakten.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Monro ble født i 1930 som Terence Edward Parsons i Shoreditch i London[6] og hadde skolegangen ved Duncombe School i Islington og Elliott School i Putney.[7] Han ble oppdaget som sanger da han tjenestegjorde for det britiske forsvaret i Hongkong.[8] Han stilte siden jevnlig opp i Radio Rediffusions talentshow Talent Time. Han deltok så mange ganger, at radioverten Ray Cordeiro ga ham en egen radiokonsert. Kravet var at Monro ikke skulle melde seg på Talent Time flere ganger, slik at andre også kunne få slippe til. Monro godtok avtalen, og radiokonserten ble sendt 27. juni 1953.[9]

I 1956 hadde Monro blitt fast vokalist for BBCs faste showband. Han ble særlig inspirert av pianisten Winifred Atwell, som ble mentoren hans. Det var også Atwell som fant på artistnavnet «Matt Monro» og som hjalp ham med å få platekontrakt med Decca Records.

I 1957 slapp Monro albumet Blue and Sentimental. Selv om albumet ble godt mottatt blant anmeldere, slet Monro med å nå gjennom blant mange andre unge, mannlige sangere i slutten av 1950-årene. Mot slutten av tiåret hadde mistet mye av sin popularitet og trakk seg fra artistlivet. Han og konen Mickie levde på hennes lønn, og fra hans royalty fra en tv-reklamelåt. I 1959 spilte han inn countrysangen «Bound for Texas» til filmen The Chaplin Revue. Dette ble den første av Monros mange filmmusikk-innspillinger.

Internasjonal suksess

[rediger | rediger kilde]

I 1960 produserte han Peter Sellers-albumet Songs for Swingin' Sellers. I forbindelse med dette, ba musikkprodusenten George Martin Monro om å spille inn en parodisang i Frank Sinatra-stil. Innspillingen skulle hjelpe komikeren Peter Sellers til å lage sin egen versjon, men Sellers likte Monros versjon så godt at han brukte den på albumet under navnet «Fred Flange». Dette ble starten på et livslangt vennskap mellom Monro og Martin, og Monro skrev senere kontrakt med Martins plateselskap Parlophone, under EMI. Sammen ga de ut singelen «Portrait of My Love» i 1960, og låten nådde tredjeplass på UK Singles Chart.[5]

Året etter kåret Billboard ham til den beste internasjonale artist, og i februar 1961 vant han ITVs sangkonkurranse A Song for Britain med «My Kind of Girl».[10] Han fulgte opp med singlene «Softly as I Leave You» i 1962, og tittellåten til James Bond-filmen From Russia with Love i 1963.

I 1964 representerte han Storbritannia i Eurovision Song Contest med låten «I Love the Little Things». Til tross for en sterk fremføring og toppoeng fra den norske juryen, endte han på andreplass, langt bak 16-åringen Gigliola Cinquetti fra Italia.[11]. Han fikk senere en hit med The Beatles' «Yesterday» i 1965, og utga den allerede før The Beatles rakk å gjøre det selv.

I 1966 sang Monro tittelsangen til den oscarvinnende filmen Born Free. Låten ble etter hvert hans signaturlåt og var hans andre samarbeid med komponisten John Barry, etter From Russia With Love. Monro spilte inn ytterligere to sanger av Barry: «Wednesday's Child» (fra filmen The Quiller Memorandum) og «This Way Mary» (fra Mary, Queen of Scots). Både «Born Free» og «On Days Like These» (fra filmen Den ville biljakten) hadde tekst av Don Black.

I 1960-årene spilte han også inn flere sanger av den østerrikske musikeren Udo Jürgens. Den første, «Warum, nur warum» kom i 1964, og senere kom «Was ich dir sagen will» Sistnevnte ble oversatt til engelsk med tittelen «The Music Played», og til spansk med tittelen «Alguien canto». Den spanske versjonen ble en hit i Spania i 1969.[12] Monro spilte også inn en engelsk versjon av Jürgens Eurovision-vinner fra 1966, «Merci, Chérie», men nådde aldri den britiske singellisten.

31. desember 1976 fremførte Monro låten «Walk Away» på BBC1-showet A Jubilee of Music, som feiret britisk popmusikk og dronningen Elizabeth IIs kommende sølvjubileum som Storbritannias dronning.

Monro ble også kjent i USA da «My Kind of Girl» (1961) og «Walk Away» (1964) nådde topp 40 på Billboard-listen. I 1966, etter Nat King Coles død, flyttet EMI Monro fra Parlophone til Capitol Records. Han flyttet senere til California og spilte inn flere album med amerikanske arrangører. Senere vendte han tilbake til Storbritannia og signerte for EMIs Columbia Records. I 1970 ga han ut sitt siste USA-album, Close to You, men det fikk ingen større kommersiell suksess hverken i USA eller Storbritannia. Han fortsatte å opptre og turnere helt frem til sin død, og han ga ut en siste singel i 1984.

Død og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Monro var en storrøyker og slet med alkoholisme i 1960-årene.[13] Han døde 54 år gammel av leverkreft 7. februar 1985 på Cromwell Hospital i Kensington i London.[14] Han etterlot seg konen Mickie og tre barn: Mitchell, Michele og Matthew.[15] Etter hans død ble Monro hyllet av fans og andre musikere. Blant annet sa Frank Sinatra: «Om jeg måtte velge de tre beste mannlige vokalistene i sangbransjen, hadde Matt vært én av dem. Tonehøyden hans var rett på spikeren, uttalen perfekt og sangforståelsen var gjennomført».[16]

I forbindelse med 20-årsmarkeringen for Monros død i 2005, ble det fornyet interesse for musikken hans. Det ble gitt ut et samlealbum på CD og en konsert-DVD, som begge gikk inn på topp ti-listene i Storbritannia. BBC laget også en tv-dokumentar om Monro.[17] I 2007 kom samle-CD-en From Matt With Love som også nådde topp 40 på den britiske albumlisten.

Høsten 2005 turnerte sønnen Matt Monro jr. Storbritannia rundt med en hyllestkonsert i forbindelse med 20-årsmarkeringen for farens død. EMI gjenutga også albumen Matt Sings Monro fra 1995. På albumet sang Matt Monro jr. farens sanger, og med farens stemme lagt til. Datteren Michele har skrevet en biografi om faren: The Singer's Singer: The Life and Music of Matt Monro.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Album i utvalg

[rediger | rediger kilde]
År Album Høyeste plassering Sertifiseringer†
UK
[18] 		BPI (UK)
[19]
1965 I Have Dreamed 20 Ingen sertifiseringer
1966 This Is the Life! 25
1967 Invitation to the Movies 30
1980 Heartbreakers 5 Gull
1982 Matt Monro – The Very Best of Matt Monro — Gull
2005 The Ultimate 7 Gull
2007 From Matt with Love 30 —
2010 The Greatest 28 —

† Før 1973 hadde ikke BPI noen sertifiseringsordninger for singler eller musikkalbum.

Singler i utvalg

[rediger | rediger kilde]
År Singel Listeplasseringer
UK[18] US[20] AC[21] AU
1960 «Portrait of My Love» 3 — — —
1961 «My Kind of Girl» 5 18 6 29
«Why Not Now?»/ «Can This Be Love» 24 92 — 93
«Gonna Build a Mountain» 44 — — —
1962 «Softly As I Leave You»/ «Is There Anything I Can Do» 10 116 — —
«When Love Comes Along» 46 — — —
«My Love and Devotion» 29 — — —
1963 «From Russia with Love» 20 — — —
1964 «Walk Away» 4 23 5 6
«For Mama» 23 135 — —
1965 «Without You (I Cannot Live)» 37 101 — 73
«Yesterday» 8 — — 98
1966 «Born Free»/ «Other People» — 126 35 4
«Merci Cherie»/ «Honey on the Vine» — — — 74
1967 «The Lady Smiles» — — 11 —
«What to Do» — — 22 —
1968 «The Music Played» — — 15 25
1970 «He Ain't Heavy, He's My Brother» — — — 72
1973 «And You Smiled» 28 — — 100
«—» markerer at utgivelsen ikke nådde listen.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Porter, Hilary (18. august 2015). «Son keeps 'man with the golden voice' music going». Southern Daily Echo. Southampton, UK. Besøkt 3. oktober 2015. 
  3. ^ «BBC Four - Legends, Matt Monro - The Man With The Golden Voice». BBC (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  4. ^ Bush, John. «This Is Matt Monro». AllMusic. Besøkt 3. oktober 2015. 
  5. ^ a b «MATT MONRO | full Official Chart History | Official Charts Company». www.officialcharts.com. Besøkt 13. april 2019. 
  6. ^ GRO Register of Births: MAR 1931 1b 748 FINSBURY – Terence E. Parsons, mmn = Reed
  7. ^ «The real school of rock». The Independent (på engelsk). 11. februar 2008. Besøkt 13. april 2019. 
  8. ^ Chou, Oliver (29. desember 2014). «Hong Kong DJ 'Uncle' Ray Cordeiro still plays and breaks records at 90». South China Morning Post. Besøkt 25. august 2015. «For a measure of Hong Kong music guru Ray Cordeiro's longevity, consider this: as a young DJ of 29, he hosted a radio talent show called Talent Time, in which a young British serviceman by the name of Terry Parsons took part and won week after week. The year was 1953, and the young serviceman would later change his name to Matt Monro and earn the nickname the 'Man with the Golden Voice' as he recorded smash hits of the 1960s, including film theme songs Born Free and From Russia With Love.» 
  9. ^ Chou, Oliver (8. juli 2012). «An Audience with Uncle Ray» (PDF). Post Magazine. Hong Kong: South China Morning Post. «"In Talent Time, a certain Terry Parsons showcased his impeccable voice and won so often that Cordeiro offered him his own one-off show, on the condition that he would not take part in Talent Time again. He accepted the offer and, on June 27, 1953, performed his first concert on air. Two songs from that show are featured in the Matt Monro Special Reserve Collection, recently released in Britain. 'Terry Parsons was Matt's real name, and he was in Hong Kong for two years in the military. With his consecutive wins, I made the offer because, otherwise, nobody would have signed up for the show. Many years later, when I was in London on a training course at the BBC, I looked him up in the studio. But he was in a rehearsal. I asked the man at the gate to tell him Ray from Hong Kong was waiting to see him. Munro stopped the session, running down the aisle, embracing me like a long-lost brother. He loved Hong Kong and remembered his good days here and came to my show whenever he was in town.'» 
  10. ^ Tobler, John (1992). NME Rock 'N' Roll Years (1st utg.). London: Reed International Books Ltd. s. 91. CN 5585. 
  11. ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest – The Official History. Carlton Books, UK. 2007. ISBN 978-1-84442-994-3
  12. ^ Spain Sales Charts (Superventas) http://listadesuperventas.blogspot.com.es/2010/02/1969.html
  13. ^ «Matt Monro, Britain's 'Cockney Como,' Dies at 54». Los Angeles Times (på engelsk). 8. februar 1985. ISSN 0458-3035. Besøkt 13. april 2019. 
  14. ^ GRO Register of Deaths: FEB 1985 13 2160 KENSINGTON & CHELSEA – Matt Monro, DoB = 1 Dec 1930, (should be 31 Dec?)
  15. ^ Golders Green Crematorium guide notes
  16. ^ Triggs, John (30. januar 2010). «Matt Monro: Tragedy of the singing bus driver». Express.co.uk (på engelsk). Besøkt 13. april 2019. 
  17. ^ «Matt Monro - Biography Titan Publishing - 29th January 2010». www.mattmonro.com. Besøkt 13. april 2019. 
  18. ^ a b UK Singles/Albums Chart (Retrieved 15 February 2011)
  19. ^ BPI Certified Awards Arkivert 6. oktober 2017 hos Wayback Machine. Arkivert 24 september 2009 hos Wayback Machine (Retrieved 15 February 2011)
  20. ^ «Matt Monro Chart History». Billboard. Besøkt 13. april 2019. 
  21. ^ «Matt Monro Chart History». Billboard. Besøkt 13. april 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Utmerkelser og prestasjoner
Forgjenger  Storbritannia i Eurovision Song Contest
1964 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Matt_Monro&oldid=23831154»