Hopp til innhold

Maskarenepapegøye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Maskarenepapegøye
Illustrasjon av Jacques Barraband fra 1801
Nomenklatur
Mascarinus mascarinus
L., 1771
Populærnavn
Maskarenepapegøye
Hører til
Ryggstrengdyr,
Fugler,
Papegøyefugler,
Parakitter,
Psittrichasiidae,
Coracopsinae
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EX — Utryddet

Økologi
Habitat: Tidligere habitat (innsirklet)
Utbredelse: Réunion (endemisk)
Inndelt i

Maskarenepapegøye eller maskarin (Mascarinus mascarinus) er en utdødd papegøyeart som var endemisk på øya Réunion i Maskarenene, vest i Indiahavet. Den taksonomiske relasjonen til denne arten har vært gjenstand for debatt. Den har blitt koblet til Psittaculini-papegøyene basert på et anatomisk grunnlag, men til vasapapegøyer basert på et genetisk grunnlag. Den eksakte plassering er uløst.

Maskarenepapegøye var 35 cm lang med et stort rødt nebb og lange, avrundede halefjær. Bena var røde, og den hadde naken rød hud rundt øyne og nesebor. Den hadde en svart ansiktsmaske og delvis hvite halefjær, men den fargen på kroppen, vingene og hodet er uklar. Beskrivelser fra livsstilen indikerer at kroppen og hodet var askegrå, og den hvite delen av halen hadde to mørke fjær i midten. I kontrast, beskrivelser basert på utstoppede eksemplarer oppgir at kroppen var brun og hodet blålig, men nevner ikke de mørke halefjærene i midten. Dette kan skyldes at eksemplarene etter å ha skiftet farge som følge av aldring og eksponering for lys, så vel som andre former for skade. Svært lite er kjent om fuglens i liv.

Maskarenepapegøye ble først nevnt i 1674 og at eksemplarer ble brakt til Europa, hvor de levde i fangenskap. Arten ble beskrevet vitenskapelig i 1771. Det eksisterer bare to utstoppede eksemplarer, et i Paris og et i Wien. Tidspunktet og årsaken til at maskarenepapegøyen døde ut er uklar. Den siste observasjonen fra 1834 regnes som tvilsom, så det er sannsynlig at arten ble utryddet før 1800, og kan ha blitt utryddet i vill tilstand enda tidligere.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Glassplate fra Buffons Histoire Naturelle

Maskarenepapegøyen ble første gang nevnt av franskmannen Sieur Dubois i hans reiseskildring fra 1674, og har bare blitt beskrevet et par ganger siden. Minst tre levende eksemplarer ble tatt med til Frankrike på slutten av 1700-tallet og holdt i fangenskap, hvor to av dem ble beskrevet mens de var i live.[2] Det eksisterer to utstoppede eksemplarer i dag. Eksemplar MNHN 211 hos Muséum National d'Histoire Naturelle i Paris har vært grunnlag for artsbeskrivelsen, mens den andre, eksemplar NMW 50.688, er hos Naturhistorisches Museum i Wien. Det siste eksemplaret ble kjøpt fra Leverian Museum under et salg i London i 1806.[2] Et tredje utstoppet eksemplar fantes rundt på starten av 1800-tallet.[3]

Maskarenepapegøyen ble beskrevet som Psittacus mascarinus (forkortet som «mascarin») av den svenske zoologen Carl von Linné i 1771.[4] Navnet ble først brukt av den franske zoologen og naturfilosofen Mathurin Jacques Brisson i 1760, men var ikke ment som et vitenskapelig navn. Navnet er en referanse til Maskarenene, som ble oppkalt etter den portugisiske oppdageren Pedro de Mascarenhas.[2]

Tidlige kilder hevdet at maskarenepapegøyen ble funnet på Madagaskar, noe som fikk den franske naturhistorikeren og ornitologen René Primevère Lesson til å gi den navnet Mascarinus madagascariensis i 1831.[5] Hans nye slekt ble godkjent, og når Tommaso Salvadori kombinerte navnet med det tidligere navnet i 1891, ble det et tautonym (et vitenskapelig navn der de to delene er identiske).[2] Lesson tok også med artene Tanygnathus og Psittacula i Mascarinus-familien, men dette ble ikke godkjent. Det påfølgende året beskrev den tyske herpetologen Johann Georg Wagler slekten vasapapegøyer, for Maskarenepapegøyen (som ble Coracopsis mascarina) og svartpapegøye (Coracopsis nigra). Den engelske zoologen William Alexander Forbes, mente at mascarinus ikke var tilstrekkelig som vitenskapelig navn, siden det var identisk med slektsnavnet og laget det nye navnet Mascarinus duboisi i 1879, til ære for Dubois.[6]

En uidentifisert mørk papegøye som ble observert av den svenske naturhistorikeren Fredrik Hasselqvist i Afrika, ble gitt navnet Psittacus obscurus av Linné i 1758. Senere, i 1766, ble det hevdet at det var en maskarenepapegøye. På grunn av denne tilknytningen mente noen at den kom fra Maskarenene også, men denne mørke papegøyen skiller seg fra beskrivelsen av maskarenepapegøyen.[7] Dene uenigheten førte til av enkelte brukte ugyldige vitenskapelige navn som Mascarinus obscurus og Coracopsis obscura. Den uidentifiserte papegøyen kan ha vært en gråpapegøye (Psittacus erithacus) i stedet.[2]

En annen uidentifisert papegøyeart, denne brun og bodde hos Cabinet du Roi, ble beskrevet av den franske naturhistorikeren Comte de Buffon i 1779 under hans undersøkelser av maskarenepapegøyen, der han pekte på likheter og forskjeller mellom de to. Den engelske paleontologen Julian Hume har antydet muligheten for at dette kan ha vært en svartpapegøye, hvis ikke en misfarget gammel grå maskareneparakitt (Psittacula bensoni). Eksemplaret er nå tapt.[2] Den engelske zoologen og forfatteren George Robert Gray tok med noen edelpapegøye-arter (Eclectus roratus) fra Molukkene til Mascarinus i boka A List of the Genera of Birds fra 1840-tallet, men denne ideen ble avvist av andre forfattere.[8][9]

Halvfossile papegøyelevninger ble senere gravd ut fra grotter på Réunion. Røntgen av de to eksisterende utstoppede maskarenepapegøyene gjorde det mulig å sammenligne de gjenværende beinene med halvfossilene, noe som viste at disse var mellomliggende i målene i forhold til de moderne eksemplarene. Svartpapegøye ble introdusert til Réunion så tidlig som 1780, men selv om halvfossil-papegøyens levninger var lik arten på noen områder, var de mer lik maskarenepapegøyen og regnes å tilhøre denne arten.[10]

Evolusjon

[rediger | rediger kilde]
Deler av hodeskallen hentet fra eksemplaret i Paris, 1866

Affinitetene til maskarenepapegøyen er uklare, og to hypoteser har vært rådene siden midten av det 1800-tallet.[11] Noen grupperte den med vasapapegøyer (av afrikansk opprinnelse) på grunn av sin mørke fjærdrakt, men andre har gruppert den med Psittaculinaepapegøyer (av asiatisk opprinnelse) basert på den store røde nebbet, en ting som er karakteristisk for.[6][12] Dens fjærdraktmønster var stort sett atypisk for en psittaculine, selv om andre arter har svart ansiktsmønster.[2]

Havnivået var lavere i pleistocen, så det var mulig for artene å migrere til Maskarenene fra andre områder.[13] Selv om lite er kjent rundt de utdødde papegøyeartene på Maskarenene, viser halvfossil at de delte vanlige trekk, for eksempel store hoder og kjever, reduserte pectoralbein og kraftige bein. Hume støttet deres felles opphav i strålingen av Psittaculini-stammen basert på morfologiske trekk og det faktum at Psittaculapapegøyer har klart å migrere til mange isolerte øyer i Det indiske hav.[2] Ifølge denne teorien, kunne Psittaculini har migrert til området flere ganger, fordi så mange av artene så spesisielle at de kan ha utviklet seg betydelig på øyer som var varmepunkt, før Maskarenene dukket opp fra havet.[13]

Réunion er 3 millioner år gammel, som er nok tid for nye arter å utvikle seg, men mange arter skal ha blitt utryddet av utbruddet fra vulkanen Piton des Neiges for mellom 300.000 og 180.000 år siden. De nyeste og bevart arter vil derfor trolig være etterkommere av dyr som hadde remigrert til øya fra Afrika eller Madagaskar etter dette utbruddet. Hvis maskarenepapegøyen hadde utviklet seg til en distinkt slekt på Réunion før vulkanutbruddet, ville det ha vært en av de få overlevende etter denne masseutryddelsen.[10]

Illustrasjon av Jean-Baptiste Massard fra 1850

Et genetisk studie fra 2011 fant i stedet ut at maskarenepapegøyen skulle listes blant underart av svartpapegøye fra Madagaskar og nærliggende øyer og derfor ikke relatert til Psittacula-papegøyer. Studiet fant også at linjen fra maskarenepapegøyen stammer 4,6 til 9 millioner år siden, før dannelsen av Réunion, noe som indikerer dette må ha skjedd andre steder.[14] Kladogramet fra studien er vist nedenfor:

E


Coracopsis vasa drouhardii (Vest-Madagaskar)



Coracopsis vasa vasa (Øst-Madagaskar)





Coragopsis nigra barklyi (Praslin (Seychellene))




Mascarinus mascarinus




Coracopsis nigra siblans (Komorene)




Coracopsis nigra nigra (Vest-Madagaskar)



Coracopsis nigra libs (Øst-Madagaskar)








En annen gruppe forskere erkjente senere funnene, men påpekte at eksemplaret kan ha blitt skadet, og at videre testing var nødvendig før saken kunne være fullstendig løst. De bemerket også at hvis Mascarinus ble bekreftet å være en del av Vasapapegøyeslekten, vil sistnevnte bli et juniorsynonym, siden dets tidligere navn er eldre.[15] Hume var overrasket over disse funnene på grunn av de anatomiske likheter mellom maskarenepapegøye og andre papegøyer fra øyene som antas å være psittaculines. Han påpekte også at det ikke er funnet noen fossile bevis på andre øyer for å støtte opp hypotesen om at arten utviklet seg andre steder før de migrerte Réunion.[7]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Plate av Martinet, 1779, viser et blåaktig hode og brun kropp.

Maskarenepapegøyen var 35 cm lang. Vingene var 211 mm, halen 144–152 mm, nebbet 32–36 mm, og tarsen 22–24 mm.[16] Den hadde en stor rødt nebb og moderat lange, avrundede halefjær. Den hadde en svart fløyelsaktig ansikt på den forreste delen av hodet. Det er store forskjeller i hvordan fargen av kroppen, har vinger, hale fjær og hodet, historisk har blitt beskrevet og avbildet.[2] I 1674, beskrev Dubois levende eksemplarer som «petit-gris», som er fargen på den mørke fasen på ekorn.[17] Denne fargen er mørk gråsort-grå eller brun.[2] I 1760 publiserte Brisson følgende beskrivelse basert på et eksemplar i fangenskap (som kan ha vært eksemplar som nå er bevart i Paris):

Oversiden av hodet og hals er klart (aske) grå. Rygg, rumpe, nederste del av hals, brystet, mage, sidene, ben, skulderkammen fjær, underdelen av halen veldig mørk (aske) grå. Vingefjær av samme farge. Halen består av 12 fjær: de to midterste er også veldig mørk (aske) grå. Alle de laterale er av samme farge, bortsett fra at de har litt hvitt innerst. Øynene er omgitt av en naken hud, lyse rød. Pupill svart, iris rød. Basen av den største halvdel av nebbet er også omgitt av en rød naken hud der neseborene er plassert. Nebb like rødt. Føttene blek hud. Klør grå-brun. Jeg er uvitende om i hvilket land den er funnet. Jeg har sett den som bor i Paris.[2]

Illustrasjon av eksemplaret i Paris etter at skallen er fjernet, 1879

Flere har senere i stedet beskrev kroppen som brun og hodet som blålilla, basert på utstoppede eksemplarer, og dette har blitt det vanlige bilde av fuglen. Levende fugler ble aldri beskrevet med disse fargene. Hume har foreslått at denne fargen er et resultat av utstoppede eksemplarer som har alders og blitt utsatt for lys, noe som kan få grå og svart til å bli brunt. En slik transformasjon har også slått et avvikende sisselspurveksemplar (noen ganger referert til som en egen art, Townsends sisselspurv, Spiza townsendi) fra grå til brun.[2]

Forvirring rundt fargen til maskarenepapegøyn har også blitt videreført av en plate av franske gravørn og naturhistorikeren François-Nicolas Martinet i Buffon sin Histoire Naturelle Des Oiseaux fra 1779, det første illustrasjonen i farger av arten. Den viser fuglen som brun med et lilla hode, og styrken på disse fargene varierer betydelig mellom forskjellige kopier, et resultat av å ha blitt fargelagt for hånd av mange forskjellige kunstnere som jobbet under Martinet i verkstedet hans. På tvers av disse kopiene, spenner kroppen seg fra kastanjebrun til grålig sjokolade, halen fra lys grå til gråsort-brun, og hodet fra blå-grå til due-grå. Platen mangler også to mørke halefjær i midten, som ikke er hvite innerst, et særtrekk beskrevet av Brisson, og disse særtrekkene blitt brukt av andre kunstnere senere. Illustrasjonen og Buffons beskrivelse var kanskje basert på eksemplaret i Paris, som fikk sine hale- og vingefjær fjær alvorlig skadet av svovelsyre i et forsøk på utgassing.[2] Eksemplaret i Wien er delvis albino og har hvite fjær på halen, rygg og vinger.[11] Det kan derfor ikke brukes til sammenligning heller.[2]

I 1879 uttalte Forbes ceren var dekket av fjær som skjult neseborene.[6] Dette motsier andre kilder som nevner at neseborene var omgitt av rød hud. Forbes baserte sin beskrivelse på eksemplaret i Paris, som tidligere hadde fått skallen og kjeven fjernet for å studeres av den franske mammologen og ornitologen Alphonse Milne-Edwards. Dette kan ha ført til forvrengning av formen på hodet og neseborene som angitt i illustrasjonen i Forbes artikkel.[2]

Oppførsel og økologi

[rediger | rediger kilde]
Maleri av John Gerrard Keulemans fra 1907.

Veldig lite er kjent rundt maskarenepapegøyens liv.[7] Siden flere eksemplarer ble holdt i fangenskap, var det muligens ikke en specialisert eter.[18] At eksemplaret i Wien var delvis Albino kan ha vært resultert i en lang periode i fangenskap.[2] I 1705 ga Feuilley en beskrivelse av papegøyene på Réunion og deres økologi som indikerer at de fettet seg opp avhengig av sesong:

Det finnes flere slags papegøyer, i forskjellige størrelser og farger. Noen er på størrelse med en høne, grå, [maskarenepapegøyen] med rødt nebb, andre med samme farger på størrelse med en due [Grå Maskareneparakitt], og atter andre, mindre, er grønne [Réunionparakitt]. Det er mange, spesielt i Sainte-Suzanne området og i fjellsidene. De er veldig gode å spise, spesielt når de er fet, som i månedene fra juni til september, fordi på den tiden produsere trærne en spesiell vill type frø som disse fuglene spiser.[7]

Maskarenepapegøye kan en gang bodd på Mauritius, basert på betraktninger av engelske reisende Peter Mundy på 1700-tallet, som nevnt «russet papegøyer».[19] Dette er en mulighet, siden Réunion og Mauritius har noen av de samme typer dyr, men ingen fossile bevis ennå blitt oppdaget.[2]

Mange andre endemiske arter på Réunion ble utryddet etter at menneskene migrerte dit og de resulterende forstyrrelsene i øyas økosystem. Maskarenepapegøye levde sammen med andre nylig utdødde fugler som réunionstare, eremittfugl, réunionsparakitt, réunionsporphyrio, réunionsugle, réunionsk natthegre, og rosa réunionsk due. Utdødde reptiler på Réunion omfatter réunionsk kjempeskilpadde og en ubeskrevet Leiolopisma skink. Liten Mauritisk flaggermus og sneglen tropidophora carinata levde på Réunion og Mauritius, men forsvant fra begge øyene.[20]

Utryddelse

[rediger | rediger kilde]
Skogkledd fjellområde på Réunion

Av de ca. åtte papegøyeartene som var endemiske på Maskarenene, har bare mauritiusparakitt ( Psittacula ekko) overlevd. Alle de andre har sannsynligvis blitt utryddet på grunn av en kombinasjon av overdreven jakt og avskoging. Årsak og dato for utryddelsen for maskarenepapegøyen er usikker.[2] I 1834, publiserte den tyske zoologen og forfatteren Carl Wilhelm Hahn en ofte sitert beretning om en levende maskarenepapegøyen, som var eid av Maximilian I av Bayern. Fuglen må ha vært veldig gammel på det tidspunktet, og Hahn hevdet at en medfølgende illustrasjon ble tegnet etter dette eksemplaret.[21] IUCNs rødliste aksepterer beretningen fra 1834, som den siste omtalen av et levende eksemplar.[1]

Hahns illustrasjon fra 1834

Valiteten til Hahns beretning ble stilt spørsmål så tidlig som 1876, og illustrasjonen ser ut til å bli plagiert fra platen til François-Nicolas Martinet som ble publisert minst 50 år tidligere. Etter at kong Maximilian døde i 1825, ble hans samling auksjonert bort, men ingen maskarenepapegøye ble nevnt i listen over arter blant eiendelene hans. Hahn nevnte ikke datoen der han faktisk så fuglen, som kunne ha vært lenge før 1834. Men det faktum at Martinets bilde ble kopiert og at ingen eksemplar foreligger (selv om en så sjelden fugl ville trolig ha blitt bevart) gjør Hahn beretning tvilsom.[21] Han kan i stedet ha basert beretningen sin på andre kilder, eller til og med rykter.[2]

Hvis det sees bort fra Hahns beretning, døde maskarenepapegøyen trolig ut før 1800. Den siste oppservasjonen av ville eksemplarer på Réunion er fra 1770-tallet.[2] Det er antas at maskarenepapegøyen dødd ut i vill tilstand, mens eksemplarer i fangenskap fortsatt levde i Europa, siden eksemplarene er kjent for å ha levd der, etter at de siste oppservasjonene av ville fugler fant sted. På 1790-tallet, uttalte den franske forfatteren, oppdageren og naturhistorikeren François Levaillant at arten var sjelden og at han hadde sett tre eksemplarer i Frankrike.[7] En av de bestemte siste oppservasjonene av et levende eksemplar er en beskrivelse av Mauduyt fra 1784, basert på eksemplarer i fangenskap:

Maskarenepapegøye finnes på Ile Bourbon [Réunion]. Jeg har sett flere i live i Paris, de var ganske snille fugler, de hadde et røde nebb i god kontrast med den mørke fjærdrakten sin i bakgrunnen, de hadde ikke lært å snakke.[2]

I motsetning til Feuilley påstander, nevnte Dubois at maskarenepapegøyen ikke var spesielt spiselig, som kan ha ført til at besøkende på Réunion stort sett ignorerte den.[22] Det var den siste av de innfødte papegøyene på Réunion til å dø ut.[7] De eneste endemiske fuglearten på Réunion som har forsvunnet etter maskarenepapegøyen var réunionstaren på midten av 1800-tallet.[17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Mal:IUCN
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Hume, J. P. (2007). «Reappraisal of the parrots (Aves: Psittacidae) from the Mascarene Islands, with comments on their ecology, morphology, and affinities» (PDF). Zootaxa. 1513: 4–41. 
  3. ^ A. S. Cheke (1987). «An ecological history of the Mascarene Islands, with particular reference to extinctions and introductions of land vertebrates». Cambridge University Press: 5–89. doi:10.1017/CBO9780511735769.003. 
  4. ^ Linnaeus, C. (1771). Mantissa plantarum. Regni Animalis Appendix (på latin). Impensis Direct. Laurentii Salvii. s. 524. 
  5. ^ Edward Newton (1876). «XXVII.—On the Psittaci of the Mascarene Islands». IBIS. 18 (3): 281–289. doi:10.1111/j.1474-919X.1876.tb06925.x. 
  6. ^ a b c W. A. Forbes (1879). «On the Systematic Position and Scientific Name of “Le Perroquet mascarin” of Brisson.». IBIS. 21 (3): 303–307. doi:10.1111/j.1474-919X.1879.tb07712.x. 
  7. ^ a b c d e f Hume, J. P.; Walters, M. (2012). Extinct Birds. London: A & C Black. s. 177–178. ISBN 978-1-4081-5725-1. 
  8. ^ PHILIP LUTLEY SCLATER M.A. (1857). «NOTES ON AN UNNAMED PARROT FROM THE ISLAND OF ST. DOMINGO, NOW LIVING IN THE SOCIETYS GARDENS; AND ON SOME OTHER SPECIES OY THE SAME FAMILY». Journal of Zoology. 25 (1): 224–226. doi:10.1111/j.1096-3642.1857.tb01231.x. 
  9. ^ «Recent Ornithological Publications». IBIS. 1 (3): 318–329. 1859. doi:10.1111/j.1474-919X.1859.tb06212.x. 
  10. ^ a b Avian Paleontology at the Close of the 20th Century: Proceedings of the 4th International Meeting of the Society of Avian Paleontology and Evolution, Washington D.C., 4–7 June 1996. 89. 1999. 
  11. ^ a b Rothschild, W. (1907). Extinct Birds (PDF). London: Hutchinson & Co. s. 63–64. 
  12. ^ Wagler, J. G. (1832). Monographia Psittacorum (på tysk og latin). München: S.N. s. 501–502. 
  13. ^ a b Check & Hume. (2008). pp. 69–71.
  14. ^ S.Kundu; C.G.Jones; R.P.Prys-Jones; J.J.Groombridge (2012). «The evolution of the Indian Ocean parrots (Psittaciformes): Extinction, adaptive radiation and eustacy». Molecular Phylogenetics and Evolution. 62 (1): 296–305. doi:10.1016/j.ympev.2011.09.025. 
  15. ^ Joseph, L.; Toon, A.; Schirtzinger, E. E.; Wright, T. F.; Schodde, R. (2012). «A revised nomenclature and classification for family-group taxa of parrots (Psittaciformes)». Zootaxa. 3205: 26–40. 
  16. ^ Fuller, E. (2001). Extinct Birds (revised utg.). New York: Comstock. s. 228–229. ISBN 978-0-8014-3954-4. 
  17. ^ a b Mourer-Chauviré, C.; Bour, S.; Ribes, R. (2006). «Recent avian extinctions on Réunion (Mascarene islands) from paleontological and historical sources». Bulletin of the British Ornithologists' Club (126): 40–48. 
  18. ^ Check & Hume. (2008). p. 42.
  19. ^ Greenway, J. C. (1967). Extinct and Vanishing Birds of the World. New York: American Committee for International Wild Life Protection 13. s. 127. ISBN 978-0-486-21869-4. 
  20. ^ Check & Hume. (2008). pp. 30–43.
  21. ^ a b J. P., Hume; Prys-Jones, R. (2005). «New discoveries from old sources, with reference to the original bird and mammal fauna of the Mascarene Islands, Indian Ocean» (PDF). Zoologische Mededelingen. 79 (3): 85–95. 
  22. ^ Check & Hume. (2008). s. 107.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maskarenepapegøye&oldid=24633014»