Maria I av England

«Maria Tudor» omdirigeres hit. For dronningen av Frankrike (1496–1533), se Maria Tudor, dronning av Frankrike

Maria I Dronning av England og Irland
Født		18. februar 1516 Palace of Placentia, Greenwich, London
Død		17. november 1558 (42 år) St. James's Palace, London
Beskjeftigelse		Politiker, aristokrat, regjerende dronning
Embete		Engelsk monark (Kongeriket England, 1553–1558) spansk dronninggemalinne (1554–1558) King of Ireland (1553–1558)
Ektefelle		Filip II av Spania
Far		Henrik VIII av England
Mor		Katarina av Aragón
Søsken		8 oppføringer Henrik, Hertug av Cornwall (familierelasjon: eldre bror) Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset (familierelasjon: halvbror på fars side, yngre halvbror) Elisabeth I (familierelasjon: halvsøster på fars side, yngre halvsøster) Edvard VI av England (familierelasjon: halvbror på fars side, yngre halvbror) Henry, Duke of Cornwall (1514) Henry, Duke of Cornwall (1513) stillborn daughter Tudor (1510) stillborn daughter Tudor (1518)
Barn		Ingen
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Westminster Abbey
Utmerkelser		Gylne rose
Annet navn		Maria Tudor
Regjeringstid		6. juli 1553/19. juli 1553 - 17. november 1558
Signatur
Våpenskjold
Maria I av England på Commons

Maria I (1516–1558) var dronning av England og dronning av Irland fra 6. juli 1553 (de jure) eller 19. juli 1553 (de facto) til sin død. Hun var den første dronningen til å styre England alene.

Maria var den fjerde og nest siste monarken fra Tudordynastiet. Hun huskes for sitt forsøk på å gjeninnføre Den katolske kirke i England. Hun fikk henrettet nesten tre hundre protestanter, og som en følge av dette er hun kjent som Bloody Mary (Maria den blodige). Den religiøse politikken hennes ble reversert av hennes etterfølger, halvsøsteren Elizabeth I, som fortsatte med brutal ensretting, men med motsatt fortegn.

Maria I må ikke forveksles med sin kusine Maria I av Skottland, også kjent som Maria Stuart, som var adskillig yngre enn henne.

Oppvekst

Maria var den andre datteren og det femte barnet i ekteskapet mellom Henrik VIII og hans første hustru, Katarina av Aragón. Hun var det eneste barnet som overlevde, men kongen ønsket seg egentlig en sønn som kunne ta over tronen. Da dronningen ikke hadde vært gravid på to år begynte han å tenke på skilsmisse i 1520. Ekteskapet lot seg ikke oppløse og for å kvitte seg med problemet brøt Henrik ut av pavekirken og fikk Katarina vekk fra hoffet i 1531. Noen år tidligere hadde konges elskerinne Elizabeth Blount født han en sønn ved navn Henry Fitzroy. Senere skulle kongen gifte seg med Anne Boleyn, og i 1533 fikk de sammen datteren Elizabeth. Blant hennes eldre søsken var en dødfødt søster, to brødre, som begge døde tidlig, og en dødfødt bror. Hun ble født i Placentiapalasset i Greenwich, London mandag 18. februar 1516. Hun ble døpt den påfølgende onsdagen, med kardinal Thomas Wolsey som gudfar. Prinsesse Maria var en veslevoksen men sykelig unge, med dårlig syn, bihulebetennelse og kronisk hodepine. Noen forfattere har antatt at hennes dårlige helse skyldtes medfødt syfilis, arvet fra hennes mor som i så fall antageligvis ble smittet av Marias far. Om Henrik hadde syfilis eller ikke er omdiskutert, siden påstanden dukket opp lenge etter hans død. På sine eldre dager var imidlertid kongen sterkt plaget av væskende, illeluktende leggsår, og dette kan være et symptom på syfilis.

Henrik ga prinsesse Maria et eget hoff ved Ludlow Castle samt mange av de privilegier som normalt var forbeholdt prinsen av Wales. Dette har ofte ført til feilaktige påstander om at hun ble gjort til prinsesse av Wales. Henrik var likevel dypt skuffet over at hans kone ikke hadde født ham en frisk sønn; Katarinas sjette og siste fødsel var en dødfødt datter.

Prinsesse Maria fikk en god utdannelse av sin guvernante, Margaret Pole, grevinnen av Salisbury. Hun lærte latin, spansk, fransk og italiensk, i tillegg til at hun fikk undervisning i morsmålet engelsk. Hun studerte blant annet også gresk, vitenskap, og musikk. I juli 1520, bare fire og et halvt år gammel, underholdt hun gjester med å spille cembalo. En stor del av æren for hennes tidlige utdannelse må uten tvil tildeles hennes mor, som ikke bare konsulterte den spanske lærde Juan Luís Vives, men også selv underviste prinsesse Maria i latin.

Ekteskapsplaner

Da prinsesse Maria var bare to år gammel, inngikk hennes far en avtale om at hun skulle giftes bort til Le Dauphin Francis, sønn av Frans I av Frankrike. Etter tre år ble denne kontrakten brutt. I 1522 ble hun i stedet forlovet med sin fetter, den tysk-romerske keiser Karl V. Etter få år ble også denne forlovelsen brutt. I 1526 ble prinsessen sendt til Wales for å lede Rådet for Wales. Det ble foreslått at prinsessen skulle bli giftet bort til Frans I, faren til hennes første forlovede; kongen av Frankrike var ivrig etter å danne en allianse med England. Det ble inngått en ekteskapsavtale om at Maria skulle gifte seg enten med kong Frans eller med hans andre sønn, Henrik, greve av Orléans. Kardinal Wolsey, Henrik VIIIs hovedrådgiver, klarte imidlertid å trygge en allianse uten at giftemålet fant sted.

Samtidig var ekteskapet mellom prinsesse Marias foreldre i krise. Dronning Katarina hadde ikke skaffet Henrik den arvingen han ønsket, og i frustrasjon over en manglende sønn og mannlig tronarving ønsket kongen å få ekteskapet annullert. I 1533 giftet Henrik seg i hemmelighet med Anne Boleyn. Snart etter ble ekteskapet med Katarina erklært ugyldig, og Anne Boleyn ble offisielt godkjent som dronning av Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury. Siden pave Klemens VII tidligere hadde nektet ham å annullere ekteskapet med Katarina, brøt Henrik med Den katolske kirke og gjorde seg selv til overhode over Den engelske kirke. Formelt begrunnet kongen ekteskapsoppløsningen med at Katarina først hadde vært gift med hans bror. Broren var imidlertid død i ung alder, og visstnok uten at ekteskapet var blitt fullbyrdet.

Tronfølgerspørsmålet

At ekteskapet mellom Henrik og Katarina ble annullert innebar at Maria ble ansett som født utenfor ekteskap. Maria hadde tidligere hatt et nært og kjærlig forhold til sin far, men nå mistet hun prinsesseverdigheten, og ble kun titulert Lady. Hennes plass i arverekkefølgen ble overført til den nyfødte halvsøsteren prinsesse Elizabeth (datter av dronning Anne). Lady Maria ble utestengt fra det kongelige hoff. Tjenerne hennes ble avskjediget, og hun ble tvunget til å tjene som hoffdame for spedbarnet Elizabeth. Som hoffdame var hun underlagt dronning Annes tante, Anne Shelton. Lady Mary ble ikke tillatt å besøke sin mor, og fikk heller ikke delta i morens begravelse i 1536. Behandlingen av henne ble sett på som urettferdig; hele Europa anså Maria som den eneste sanne arvingen etter Henrik VIII.

Da kongen fikk Anne Boleyn halshogd i 1536 trodde Maria at problemene hennes var over. Også prinsesse Elizabeth ble da degradert til Lady og fjernet fra arverekkefølgen. Henrik giftet seg deretter med Jane Seymour, som døde kort tid etter å ha født Henriks eneste sønn, prins Edvard, hertug av Cornwall. Lady Marias utgifter for nesten hele denne perioden har blitt offentliggjort; de viser at i disse årene var Hatfield, Beaulieupalasset (også kalt Newhall) i Essex, Richmond og Hunsdon Marias viktigste bosteder.

Lady Maria (1544)

Det ble etterhvert åpenbart at det hadde vært Marias far, Henrik VIII, og ikke Anne Boleyn alene, som hadde forfulgt Maria. Den eneste måten hun kunne gjenvinne hans gunst var om hun aksepterte ydmykende angrep på sin katolske tro og sin kongelige posisjon. Lady Maria forsøkte å forsone seg med sin far ved å akseptere ham som overhode for Den engelske kirke under Jesus. På den måten forkastet hun pavens autoritet, og anerkjente at ekteskapet mellom Henrik og Katarina var ugyldig. Dermed aksepterte hun også proklamasjonen om at hun selv var født utenfor ekteskap. Hun ble gudmor til sin halvbror Edvard, og var ble betrodd posisjonen som «hovedsørger» ved dronning Jane Seymours begravelse. Kong Henrik lot henne igjen få sitt eget hoff, og Lady Maria ble tillatt å bo i de kongelige palassene. Henriks sjette og siste hustru, Katarina Parr, klarte å samle den kongelig familie og tildels forsone kongen med sine to døtre. Det forbedret Lady Marias posisjon.

Det ble gjort flere mislykkede forsøk på å gifte henne bort til europeiske prinser. I 1544 gjeninnsatte Parlamentet Lady Maria og Lady Elizabeth i arvefølgen, (etter deres halvbror, prins Edvard, greven av Cornwall). Begge forble ifølge loven illegitime.

I 1547 døde kong Henrik, og ble etterfulgt av Edvard VI. Edvard var Englands første protestantiske monark; hans Act of Uniformity innførte protestantiske skikker i kirken, blant annet bruken av Thomas Cranmers nye Bønnebok. Maria hadde holdt trofast på sin katolske overbevisning og utfordret den nye ordningen ved å holde katolsk messe i sitt eget kapell. Hun ba sin slektning og tidligere forlovede keiser Karl V om å utøve diplomatisk press for å sikre henne retten til å praktisere sine troshandlinger slik hun selv ønsket. Karl truet med krig mot England om Lady Marias religiøse frihet ble krenket og hun ble igjen tillatt å be privat. Religiøse uoverensstemmelser skulle derimot fortsette å være et problem mellom kong Edvard og Maria. Da Maria var i trettiårene var hun til stede ved en sammenkomst i jula 1550 sammen med Elizabeth og Edvard. Den tretten år gamle Edvard refset henne da i hele hoffets påhør for å ignorere hans lover om gudsdyrkelse, og konfrontasjonen endte med at både Edvard og Mary brøt ut i gråt.

Maktovertagelsen

Edvard VI døde 6. juli 1553, bare 15 år gammel. Maria bodde da i Framlingham slott i Suffolk. Han hadde ønsket å forhindre at kronen skulle overlates til Lady Maria, fordi han fryktet at hun ville gjeninnføre katolisismen i England og reversere de reformene han selv og Henry VIII hadde iverksatt. Rådgiverne hans fortalte ham at han ikke kunne gjøre forskjell på de to halvsøstrene, men måtte sette også Lady Elizabeth utenfor dersom han ville ekskludere Lady Maria. Begge halvsøstrene ble derfor ekskludert fra arverekkefølgen i hans testamente. Under veiledning av John Dudley, 1. hertug av Northumberland ga Edvard VI i sitt testamente derfor kronen til lady Jane Grey. Hun var datter av Frances Brandon (også kjent som Frances Grey, grevinne av Suffolk) og etterkommer etter Henrik VIIIs yngre søster Maria Tudor, grevinne av Suffolk. Dessuten var hun hertugen av Northumberlands svigerdatter. Denne disposisjonen var ulovlig ettersom den var i strid med parlamentsvedtaket av 1544 som hadde gjeninnsatt Maria og Elizabeth som arvinger.

Ved Edvards død ble Lady Jane Grey erklært dronning i London. Maria var på denne tiden i Framlingham i Suffolk, men etter ni dager brøt det ut et folkeopprør til fordel for Maria. Stemningen blant borgerne i London snudde, all støtte til Jane Grey forsvant, og den 3. august 1553 red Maria til London uten å bli utfordret. Halvsøsteren Elizabeth var med i følget, som talte over 800 høy- og lavadelige menn. Maria ble erklært som dronning, og Dudley og Grey endte opp i Tower of London.

Ettersom loven av 1544 anerkjente Maria som Edvards arving, og ettersom Edvards testamente aldri ble eksekvert, blir Marias regjeringstid de jure regnet fra 6. juli 1553, kong Edvards dødsdag. De facto blir imidlertid hennes regjeringstid regnet fra 19. juli 1553, som er datoen da Jane Grey ble avsatt. En av Marias første handlinger som regent var å få løslatt de katolske fangene Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og Stephen Gardiner fra Tower of London.

Maria løslot også Jane Grey med den begrunnelse at Jane hadde blitt tvunget av sin svigerfar til å ta kronen. Janes far, Henry Grey, 1. hertug av Suffolk, ble også sluppet fri. Hertugen av Northumberland var den eneste konspiratøren som ble henrettet for høyforræderi. Maria befant seg nå i en vanskelig situasjon ettersom nesten hele Det kongelige råd hadde vært innblandet i planen om å plassere Jane Grey på tronen. Den eneste hun kunne stole på var Stephen Gardiner, som hun utnevnte til biskop av Winchester og rikskansler. Det var også Gardiner som forestod Marias kroning den 1. oktober 1553, ettersom Maria ikke ønsket å bli kronet av noen av de høyere geistlige fordi de var alle protestanter.

Regjeringstiden

Den første loven som Maria fikk innført validerte Henrik VIIIs ekteskap med Katarina av Aragón, og legitimerte henne som dronning.

Maria var nå blitt 37 år gammel, og hun besluttet å finne en ektemann og skaffe seg en arving for å forhindre sin protestantiske halvsøster Elizabeth fra å etterfølge henne på tronen. Både Reginald Pole og Edward Courtenay, 1. jarl av Devon var aktuelle kandidater. Men hennes onkel Keiser Karl V foreslo at hun kunne gifte seg med hans eneste sønn, den spanske prins Filip. Den spanske tronarvingen hadde en sønn fra et tidligere ekteskap og var arving til et enormt rike som omfattet store deler av både det europeiske kontinentet den såkalte Nye Verden. Som ledd i ekteskapsforhandlingene ble maleren Tizians portrett av Filip sendt til Maria i september 1553. Utsikten til et ekteskap mellom Maria og Filip var ekstremt upopulær i England. Rikskansler Gardiner og Underhuset ba henne å vurdere å gifte seg med en engelskmann, på grunn av en overhengende frykt for at England skulle bli redusert til et spansk lydrike. Protestantene på sin side fryktet at ekteskapet ville bety gjeninnføring av katolisismen. Da dronningen holdt fast ved at hun ville gifte seg med Filip reiste folket seg i opprør. Hertugen av Suffolk erklærte igjen at hans datter, Jane Grey, var den rettmessige dronningen. Thomas Wyatt den yngre samlet en hær fra Kent og red mot London for å avsette Maria og sette Elizabeth på tronen. Da Wyatt og hans menn nådde Londons porter, ble opprørshæren slått ned og Wyatt ble tatt til fange. Etter at opprøret hadde blitt slått ned, ble både hertugen av Suffolk og lady Jane Grey dømt for forræderi og henrettet. Siden opprørets mål hadde vært å sette Elizabeth på den engelske tronen, ble Elizabeth satt i fengsel i Tower of London. Etter to måneder ble hun likevel flyttet til husarrest i Woodstock Palace.

Maria og Filip II av Spania giftet seg den 25. juli 1554 i Winchesterkatedralen, bare to dager etter at paret hadde hatt sitt første møte. Filip kunne ikke engelsk, så de samtalte på en blanding av spansk, fransk og latin. Ifølge ekteskapsavtalen skulle Filip få tittelen konge av England, alle offisielle dokumenter (inkludert Parlamentets lover) skulle bli utstedt i begges navn, og så lenge Maria levde skulle parlamentet sammenkalles i begge monarkenes navn. Dersom Filips far ble part i en krig skulle England ikke være forpliktet til å gå inn i krigen på hans side, og Filip hadde ikke myndighet til å utnevne utenlandske borgere til embetsmenn i England uten sin gemalinnes samtykke. Selv om han på papiret nå var konge av England, hadde Filip i virkeligheten ingen makt over landet. For å gi sønnen en rang som kunne måle seg med Marias, gjorde Karl V den vordende brudgommen til konge av Napoli og overførte også til ham pretensjonen til tittelen konge av Jerusalem. Dermed ble Maria dronning av Napoli og i navnet også dronning av Jerusalem da hun giftet seg med Filip.

Selv om Filip de facto ikke hadde noen selvstendig myndighet i England, er han den eneste mannen som har fått den engelske kronen ved å gifte seg med den regjerende dronningen; den senere Vilhelm III ble hersker i fellesskap med sin kone, Maria II, etter en parlamentarisk lov, ikke i kraft av ekteskapsinngåelsen. Mynter skulle også bli preget med portrettet av både Maria og Filip.

Hensikten med ekteskapet var å sørge for en arving. I november 1554 mente Maria at hun var gravid, ettersom hun mistet menstruasjonen, gikk opp i vekt og led av morgenkvalme. Nesten alle hoffets medlemmer, derunder hofflegene, mente også at hun ventet barn. I Parlamentet ble det vedtatt en lov som gjorde Filip til regent dersom Maria skulle dø i barsel. Det skulle vise seg at dette var den første av to falske og innbilte graviditer. I slutten av april 1555, ble Elizabeth løslatt fra husarresten for å bevitne fødselen av den nye tronarvingen, som var bebudet å være nært forestående. Den venetianske ambassadøren Giovanni Michieli spekulerte på om Filip planla å gifte seg med Elizabeth i tilfelle Maria døde i barselseng. I et brev til sin svoger Maximilian av Østerrike uttrykte Filip imidlertid tvil om hvorvidt Maria faktisk var gravid. I løpet av mai og juni begynte det å ryktes at graviditeten var et falsum, fordi nedkomsten lot vente på seg. Marias betrodde hoffdame Susan Clarencieux delte sin skepsis med den franske ambassadøren Antoine de Noailles. I juli antok Marias kropp sin gamle fasong, og det ble tydelig for alle at graviditeten var et falsum. I medisinsk forstand var det trolig snakk om et innbilt svangerskap som følge av Marias ubendige ønske om å bære frem et barn. Marias selv konkluderte med at det falske svangerskapet var en straff fra Gud straff fordi hun hadde "tolerert kjettere" (det vil si protestanter) i riket. Hun falt ned i en dyp depresjon da Filip i august dro til Flandern for å lede sin tysk-romerske hær i krigen mot Frankrike. Ambassadør Michieli, som hadde gjort seg morsom på dronningens bekostning da det viste seg å ikke være noen tronarving på vei, fattet medynk med Maria. Det eksisterer et dokument der Michieli skriver at dronningen elsket sin gemal dypt og inderlig, og var utrøstelig da han reiste. Elizabeth ble værende ved hoffet frem til oktober, og det lot til at Maria hadde tatt henne til nåde igjen. Siden Maria og Filip fortsatt var barnløse var Filip bekymret for at den skotske dronningen Mary Stuart var en av de nærmeste i arverekkefølgen til det engelske monarkiet etter Elizabeth; Mary Stuart var på dette tidspunket forlovet med den franske tronarvingen. Filip overtalte derfor Maria til å gå inn for et ekteskap mellom Elizabeth og Emmanuel Philibert, hertug av Savoy, slik at England ble sikret som katolsk rike og habsburgernes interesser i England ble befestet. Men Elizabeth selv avviste kategorisk en slik allianse, og det var usannsynlig at Parlamentet ville gi sitt tilsagn til et slikt ekteskap.

Maria ble forelsket i Filip, men han fant dog ikke henne, som var elleve år eldre enn ham selv, fysisk attrakiv. Etter bare fjorten måneder fant han en unnskyldning til å dra tilbake til Spania.

Som dronning var Maria opptatt av religiøse spørsmål. Hun hadde alltid tatt avstand fra sin fars brudd med pavestolen i Roma. Hennes halvbror Edvard hadde etablert protestantismen; Maria ville gå tilbake til katolisismen. England ble forsont med paven, og den katolske kardinal Reginald Pole ble erkebiskop av Canterbury og hennes rådgiver etter at hun fikk hans forgjenger Thomas Cranmer henrettet. Edvards religiøse lover ble avskaffet av Marias første parlament, og flere hundre protestantiske ledere ble henrettet i den marianske forfølgelsen. Mange rike protestanter valgt å gå i eksil, og rundt 800 rømte landet. Den første som ble henrettet etter de nye kjetterlovene var John Rogers (4. februar 1555). Den neste var John Hooper, biskop av Gloucester (9. februar 1555). Forfølgelsene varte uavbrutt i nesten fire år, og 277 personer ble brent på bål.

Også Marias forgjengere Henrik VIII og Edvard VI hadde latt folk bli brent for sin tro, og protestantiske biskoper som Cranmer, Latimer og Ridley hadde også bidratt til brenningen. Men de forfølgelsene av protestanter som fant sted under Marias regime er likevel uten sidestykke. Det hersker ingen tvil om at hun selv hadde hovedansvaret. Noen av de som ble drept, som Cranmer, Latimer og Ridley, var mektige og innflytelsesrike personer, men flertallet kom fra de lavere samfunnslag. Hun fikk tilnavnet Maria den blodige.

Prins Filip arvet den spanske tronen etter at hans far abdiserte. Fra mars til juli 1557 var han tilbake i England for å overtale Maria til å slutte seg til krigen mot Frankrike. Samtidig var England splittet, og opprørske protestanter oppviglet til hat mot spanjolene. Også paven tok Frankrikes parti, og de engelske styrkene gjorde det dårlig. Den engelske innblanding i de italienske kriger gjorde at kongedømmet mistet sin siste kontinentale besettelse, Calais. Maria sa senere at når hun var død ville ordene «Filip» og «Calais» bli funnet risset inn i hjertet hennes.

Maria satte også igang valutareformer for å motvirke den dramatiske devalueringen av valutaen som i Thomas Greshams embetstid hadde preget de siste årene av Henrik VIIIs og Edward VIs regjering. Reformene hennes var stort sett mislykket, og hun førte kongedømmet mot randen av en økonomisk katastrofe. Marias dype religiøse overbevisning inspirerte henne dessuten til å innføre sosiale reformer; også disse var stort sett mislykket.

Under hennes regjering ble to nye kolonier etablert i Irland. Engelske bosettere ble plassert i det sentrale Irland for å forhindre angrep på The Pale, området rundt Dublin. To grevskap ble etablert og oppkalt etter henne og hennes ektemann; Queens County og Kings County. Hovedbyen i Queens County ble kalt Maryborough; hovedbyen i Kings County ble kalt Philipstown.

Død

Marias dårlige helse hadde framkalt hennes andre innbilte svangerskap, og etter en slik vrangforestilling i 1558 skrev hun i sitt testamente at hennes ektemann skulle være regent til barnet nådde myndighet. Maria fødte dog aldri noe barn, og døde av influensa eller kreft i St. James's Palace den 17. november 1558, førtito år gammel. Kanskje skjulte det innbilte svangerskapet hennes egentlige dødsårsak. Det er mulig at en svulst i en eggstokk var grunnen til at hun ikke fikk barn, og at denne svulsten også var dødsårsaken.

Hun ble etterfulgt av sin halvsøster Elizabeth I. Maria skrev i sitt testamente at hun ville gravlegges ved siden av sin mor. Likevel ligger Maria og Elizabeth nå gravlagt side ved side i Westminster Abbey. Inskripsjonen på latin over graven deres lyder Regno consortes et urna, hic obdormimus Elizabetha et Maria sorores, in spe resurrectionis. Dette kan oversettes til: «Partnere både på tronen og i graven, her hviler vi to søstre, Elizabeth og Maria, i håp om oppstandelse». Det var kong Jakob I som sørget for denne innskriften da han etterfulgte Elizabeth på tronen. Selv om den ble skrevet etter Elizabeths styre, har denne innskriften en typisk katolsk formulering, ettersom den unngår frelsesvissheten som er vanlig i protestantisk teologi.

Kilder

• Eakins, L. E. (2004). "Mary I"
• «Mary I». (1911). Encyclopædia Britannica, 11th ed. London: Cambridge University Press.
• "Mary Tudor" (1910). The Catholic Encyclopedia (Volume IX). New York: Robert Appleton Company.
• Williamson, D. (1998). The Kings and Queens of England New York: National Portrait Gallery.

Eksterne lenker

• (en) Mary I of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mary I of England – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Stevens, Garry. (2004). «Bloody Mary: Further Intrigue in the Tudor Court»