Maoismen i Skandinavia

Den vestlige maoismen, også kalt ml-bevegelsen så en forankring i Skandinavia i første halvdel av 1960-tallet og nådde sitt toppunkt på midten av 1970-tallet. Denne ideologiske bevegelsen fikk ulik forankring i Norge, Sverige og Danmark, men utviklingen i de forskjellige landene hadde likevel en rekke likheter ved seg. Maoismen i Skandinavia fikk tilhengere innen flere ulike miljøer, deriblant musikk, kunst og litteratur. Allikevel er det idag vanlig å se på de kinaorienterte politiske partiene som ble grunnlagt på den politiske venstresiden som de klareste representantene for den skandinaviske maoismen.

Gjennom studiesirkler ble sentrale verk som Maos lille røde, og andre tekster skrevet av Mao Zedong studert og diskutert. Noen få av disse studiesirklene samlet seg og dannet en partiforberedende organisasjon. I Skandinavia utover 1970-tallet kulminerte noen av disse partiforberedende organisasjonene i politiske parti, der de mest notable er norske AKP(m-l), danske KAP og svenske SKP.

Ideologiens kjerne

Flagg med bilde av Mao vaiet også utenfor Kina.

I kjernen av ideologien bak maoismen lå marxist-leninismen, men gjennom Mao Zedongs bidrag til denne ideologien fikk man det som kan kalles en kinesisk marxisme der deler ble tilpasset kinesiske forhold. Maoismen la større vekt på bøndenes rolle innen revolusjonen, satte landbruket og landsbygden foran by og industri, samtidig som den gikk vekk fra Karl Marx sin idé om at en periode med industriell revolusjon og kapitalisme måtte komme før sosialismen kunne innføres. Disse kinesiske tilpasningene som først ble formulert av Mao i perioden 1936-1937 kom som følge av at man i den avsluttende fasen av den kinesiske borgerkrigen hadde innsett at Kinas industri og proletariat var for liten og begrenset til å kunne støtte en lignende revolusjon som den i Russland. Man var derfor tvunget til å vektlegge bøndene og landsbygda. Dette fokuset på nettopp landsbygden ga gjenklang i Skandinavia der det allerede fantes en konfliktlinje mellom by og landsbygd, som spesielt viste seg under folkeavstemningen i 1972. Denne vektleggelsen sammen med fokuset på folket eller massene over klasse, massekampanjer og massemobilisering har sannsynligvis vært avgjørende for utbredelsen av maoismen til land utenfor Kina.

Andre viktige punkt for maoismen var vektleggelsen av praksis foran teori, tanken om at klassekamp var riktig, men at den i noen situasjoner heller var feil og at proletariatet ikke var en bestemt klasse, men heller en form for dyd som kunne oppnås av alle.

Utbredelsen i Skandinavia

I den vestlige maoismen er det vanlig å dele denne inn i to generasjoner, 63-erne og 68-erne. Den tidligste av disse generasjonene ble påvirket av bruddet mellom det kinesiske og det sovjetiske kommunistpartiet i 1963, mens maoismens 1968-generasjon var inspirert av Kinas kulturrevolusjon og ble utløst av studentopprøret i 1968.

1963-erne

Den vestlige maoismens 63-er generasjon, også kalt «urmaoismen», fikk ingen særlig utbredelse i mesteparten av Skandinavia, men så dannelsen av sitt første parti i Belgia. Allikevel var det i Sør-Europa at denne første generasjon av vestlige maoister skulle se størst utbredelse.

En splittelse mellom kommunistpartiene i Kina og Sovjetunionen vokste frem etter Nikita Khrusjtsjovs kritikk av avdøde Josef Stalin i 1956. Hans politikk om avstalinisering av det sovjetiske samfunnet og vektleggelse av en fredlig sameksistens med kapitalistiske vesten førte tilslutt til et brudd med Kinas kommunistiske parti og dens formann Mao Zedong. Kritikken av Stalin var nærmest blasfemi, og troen på fredelig sameksistens med vesten var for mange et bevis på at Sovjetunionen nå hadde gått vekk fra marxist-leninismen og heller blitt revisjonistiske og sosialfascistiske. I mangel på sterke tradisjonelle kommunistiske parti var det spesielt i land som Spania at man så en utbredelse av maoisme.

1968-erne

Den kinesiske kulturrevolusjonen i 1966 inspirerte tusenvis av ungdommer i Vesten. I 1968 kom studentopprøret i Paris som spredte seg over hele verden, og førte til radikalisering. I kjølvannet av studentopprøret av 1968 ville mange av disse vestlige ungdommene samle seg i bevegelser og organisasjoner og senere bli medlemmer av maoistiske parti som vokste frem på utover 1970-tallet. Det var ikke bare studentopprøret som lokket unge og politiske aktive til maoismen, men også hendelser innen verdenspolitikken. USAs inngang i Vietnamkrigen i 1965 ble av mange sett på som et rent overgrep på en fattig nasjon av en imperialistisk supermakt. På starten av 1968 kom derimot Tet-offensiven som fastsatte at Nord-Vietnam enda ikke var slått, og gav et nytt løft for Vietnambevegelsen i Vesten.

Da Warszawapakten med Sovjetunionen i ledelsen gikk inn i Tsjekkoslovakia samme året oppfattet mange, spesielt på politikkens venstreside, det slik at man nå hadde to imperialistiske supermakter å forholde seg til i verden og spørsmålet om hvordan man nå skulle forholde seg til Sovjetunionen blant de kommunistiske og sosialistiske partiene i Skandinavia førte til flere partisplittelser.

Maoismens 1968-generasjon fikk stor utbredelse i Skandinavia, og her førte de partiforberedende organisasjoner tilslutt til partidannelser utover 1970-tallet.

Norge

Den første generasjonen av den vestlige maoismen fra 1963 fikk ingen stor utbredelse i Norge.

Det var ikke før i siste halvdel av 1960-tallet at maoismen skulle få en forankring, og på midten av 1970-tallet nå sitt topp-punkt. Harald Berntsen har hevdet at det var blant studentene rundt Porsgrunn at man først kan finne det man kan kalle den norske urmaoismen, med en generell interesse for Mao Zedongs prinsipper og hans dikt i skoleavisen. Allikevel er det splittelsen mellom Sosialistisk Folkeparti (SF) og Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), senere omdøpt til SUF-(ml) som blir sett på som starten på maoismen i Norge.

Frem til 1967 hadde gemyttene innad i Sosialistisk Folkeparti vært rolige mellom det som var den eldre generasjonen i ledelsen og den yngre generasjonen i Sosialistisk Ungdomsforbund. Kulturrevolusjonen i Kina hadde gjort at ungdomsforbundet hadde blitt mere revolusjonære, samtidig som en opposisjon innad i SUF hadde vokste frem rundt det som ble kalt Bryn-Hellerud-gjengen ledet av blant annet Tron Øgrim og Pål Steigan. Her var man aktivt i gang med å studere Maos tekster. De neste årene ble konfliktlinjen mellom ledelsen i SF og ungdommene i SUF større samtidig som Bryn-Hellerud-gjengen kom inn i forbundets lederrolle.

Vietnambevegelsen fungerte også som en rekrutteringsarena for de maoistiske gruppene og partiene i Skandinavia.

Landsmøte i februar 1969 endte med brudd mellom moderpartiet SF og ungdomsforeningen SUF, og i november var den tidligere ungdomsforeningen blitt en uavhengig politisk organisasjon under navnet Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) (SUF-ml). De neste årene involverte den norske maoistbevegelsen seg spesielt innen den norske Vietnam-bevegelsen og Solidaritetskomitéen for Vietnam. Etterhvert prøvde man også å erstatte Folkebevegelsen med sitt eget initiativ AKMED i et forsøk på å danne spydspissen innen kampen mot EF-medlemskap i opptakten til folkeavstemningen i 1972. Disse kampsakene samlet de ulike kinavennelige miljøene, samtidig som de fungerte som en god rekrutteringsplass for flere tilhengere og medlemmer.

I 1973 ble Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) eller AKP (m-l) stiftet samtidig som SUF-(ml) fikk navnet Rød Ungdom og plassert som partiets ungdomsforening. Partiet fikk aldri noen stor oppslutning eller noen reell politisk makt i Norge, og stilte heller aldri til valg under eget navn, men heller under Rød Valgallianse (RV). På tross av dette var AKP (m-l) sett i europeisk kontekst både mer betydningsfull og standhaftig enn mange av de andre marxist-leninistiske partiene.^[3]

Utover slutten av 1970-tallet ble AKP (m-l) mer militaristiske og paranoide, spesielt rundt tanken på en tredje verdenskrig startet av Sovjetunionen, og der Norge ville invaderes og hele den norske ml-bevegelsen bli tilintetgjort. Medlemmer av partiet ble satt inn i egne kategorier, der noen ble satt inn i hemmelige grupper som hadde som mål om å kunne operere fritt under en eventuell okkupasjon av Norge. Gjennom 1980-tallet ble partiet sterkt svekket og en rekke utmeldelser reduserte medlemstallene ytterligere.

AKP (m-l) ble offisielt nedlagt i 2007, og det mest markante sporet etter partiet er i dag avisen Klassekampen som i perioden 1973 til 1991 fungerte som partiets egen avis.

Totalt antar man at AKP (m-l) på sin høyde hadde mellom 3 000 og 5 000 medlemmer, mens det totalt var rundt 20 000 personer med, enten i kort eller lang tid, i de ulike organisasjonene knyttet til den norske ml-bevegelsen gjennom dens levetid.

Sverige

I Sverige fikk den vestlige maoismen tidligere fotfeste enn i Norge, da den første maoistiske organisasjonen Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna (KFML) ble stiftet i juni 1967. Delegatene som stiftet organisasjonen kom fra ulike miljø som alle spilte en avgjørende rolle for utviklingen av maoistbevegelsen i Sverige. Innen den nye organisasjonen hadde man medlemmer fra en maoistfraksjon innad i Sveriges Kommunistiska Parti (SPK/VPK), avhoppere fra kommunistpartiet Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund, og radikale ungdommer fra den svenske vietnambevegelsen og ungdomsforbundet Clarté.

Svenske KFML's pressekonferanse i 1967, med Nils Holmberg sittende i midten

Den svenske maoistbevegelsen var i starten mye samlet rundt Nils Holmberg, som etter et opphold i Kina hadde kommet tilbake til Sverige i 1964 og opplevd at han i sitt eget parti SKP/VPK ikke lenger var blant ledergruppen men heller hadde blitt dyttet inn i opposisjonsfløyen til partiet. Samtidig hadde man internt i det svenske Clartéforbundet også fått debatter rundt holdningen til Kina etter den kinesiske atomprøvesprengningen i 1963, der forbundets maoister samlet seg rundt Bo Gustafsson. Da Nils Holmberg i 1965 utga sitt essay Vart går SKP? ble det etterhvert dannet studiesirkler rundt hans tekster og ideologi og fungerte samlende for flere kinavennlige personer og grupperinger.

Som i Norge var også protestbevegelsen mot Vietnam og medlemskap i EEC/EF viktige for ml-bevegelsen i Sverige. Gjennom disse kampsakene tiltrakk man ikke bare nye medlemmer, men mange fikk sin politiske utdannelse gjennom disse bevegelsene, samtidig som politiske virkemidler som flyveblader og protest på nytt ble etablert. Da SKP bestemte seg for å bytte navn til Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK) gikk Bo Gustafsson ut av partiet, og sammen med blant annet Nils Holmberg og stiftet KFML.

I motsetning til Norge så man etterhvert flere splittelser innen den svenske ml-bevegelsen. I 1970 kom den første splittelsen da en mer revolusjonær fraksjon brøt ut av organisasjonen og stiftet KFML (revolutionärerna).

I 1973 tok man et nå ledig partinavn og KFML ble omdøpt til Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), samtidig som Röd Ungdom tok over Clartés rolle som partiets ungdomsforbund. Som i Norge fikk ikke partiet noen reell politisk makt eller spesielt stor oppslutning. Høyden til partiet var på starten av 1970-tallet med litt over 21 000 stemmer, frem til valget i 1976 da oppslutningen hadde gått ned til rett under 17 000 stemmer.

Som i Norge betydde 1980-tallet nedgangstid for den svenske ml-bevegelsen og SKP endte til slutt som et rent kommunalt parti fra 1990 og frem til sin nedleggelse i 1994.

Man regner med at på sitt høydepunkt hadde partiet litt over 2 000 medlemmer, mens det totalt på samme tid var totalt rundt 3500 medlemmer samlet i alle de maoistiske organisasjonene i Sverige.

Danmark

I Danmark hadde maoismens 1963-generasjon fått en forankring da Kommunistisk Arbejdskrets (KAK) hadde blitt etablert i 1963 av avhoppere fra Danmarks Kommunistiske Parti (DKP).

Sentralt for starten på den danske ml-bevegelsen var Gottfred Appel som gjennom sin utestengelse fra DKP hadde tatt det første skrittet til å stifte KAK. Gjennom sine ideologiske tekster, og utviklingen av snylterstatsteorien var han lenge sentral for den danske maoistiske bevegelse. Foruten å være bevegelsens ideolog, drev også Gottfred Appel bokforlaget Futura og tidsskriftet Marxistisk Orientering, sistnevnte i samarbeid med Benito Scocozza. I sin første fase hadde KAK anslagsvis mellom 35 og 40 medlemmer.

Som i Norge og Sverige fikk også Vietnambevegelsen i Danmark en viktig rolle for radikaliseringen av ungdom og noen av dem fant også veien til Kommunistisk Ungdomsforening (KUF) som ble stiftet som KAKs ungdomsforening, deriblant fire personer som senere ble medlemmer av den beryktede Blekingegatebanden. KAK skiftet raskt sitt fokus mot forhold utenfor Danmark, og da spesielt Palestina der kontakter til blant annet PFLP ble opprettet. KAK og KUF forble en mindre gruppering innen den danske ml-bevegelsen.

I 1965 hadde Benito Scocozza gått ut av KAK etter ideologiske uenigheter med Gottfred Appel, og i 1968 var han og 30 andre personer med på å stifte Kommunistisk Forbund Marxister Leninister (KFML), der formålet var å forberede opprettelsen av et politisk parti som skulle være i fronten av klassekampen.

Da den kinesiske ambassaden i København avbrøt kontakten med Gottfred Appel var det Benito Scocozza de kontaktet og han overtok redaktørstillingen i ambassadens månedlige blad Bulletin. Heretter var det en dyp splittelse mellom de tidligere partikameratene.

I sine paroler gikk KFML hardt ut mot KAK og Gotfred Appels nedprioritering av den danske arbeiderklasses kamp, som de selv mente måtte sidestilles med den antiimperialistiske kampen i den tredje verden. Ifølge KFML hadde Gottfred Appel og hans medfølgere snudd seg mot arbeiderklassen.

Ved den 6. generalforsamlingen i 1971 ble det av ledelsen i KFML fremlagt en rapport som viste til nødvendigheten av ny studievirksomhet. Venstrebevegelsen var i en periode med nedgang og splittelser mente man, der man streiket uten å oppnå ønsket resultat, og der den generelle motstanden blant folket mot regjeringen var lav. Fremover skulle fokuset til gruppen ligge i studier og drøftelser av klasseoppfattelse, klassekamp, strategi og taktikk.

Mens man var opptatte av nye studier i KFML kom det til en ny gruppering i den danske ml-bevegelsen. I april 1972 ble Boligorganisation Marxister-Leninister (BOml) stiftet. Denne nye gruppens ankomst ble godt tatt imot av KFML som uttrykte sin glede over fremtidig arbeid, deriblant gjennom felles arrangementer som en felles sommerleir i 1972. Allerede før leiren hadde startet opp hadde det derimot vokst frem uenighet mellom de to gruppene. Sommerleiren ble en fiasko, mye grunnet uenighetene som i all hovedsak var basert på ulike syn rundt hva som var de største truslene mot det danske samfunnet. BOml mente dette var EF, mens KFML pekte på de to supermaktene USA og Sovjetunionen. I 1973 kom BOml's tanker frem i stiftelsen av Marxistisk-Leninistisk Enhedsforbund (MLE), men gruppens ideologiske grunnmur var allikevel nærmest identisk med KFML, noe det blant annet ble lagt vekt på i flere forsøk på å nærme seg hverandre igjen, men der KFML til stadighet avslo tilbudene. I september 1974 mistet MLE 46% av sine medlemmer på knappe ti dager, og sommeren 1975 ble det avgjort fra sentralt hold at gruppen nå skulle legges ned, og der medlemmer nå ble anbefalt om å støtte opp om KFML.

Resultatene av studiene og drøftelsene innad i KFML kom frem på gruppens 10. landsmøte i mai 1975. Man tok selvkritikk og vedtok at blant annet klassesammensetningen i gruppen måtte endres, da man hadde for mange akademikere og for få arbeidere i gruppen. Man kunne ikke kjempe for arbeiderne uten å være en del av dem også. Flere unge medlemmer tok derfor seg jobber blant vanlige arbeidere i håp om å kunne rekruttere nye, mer proletariske medlemmer inn i forbundet.

I november 1976 kulminerte KFML i partiet Kommunistisk Arbejder Parti (KAP). Partiprogrammet lignet det som KFML hadde, samtidig som man gikk for videre solidaritet med land i den tredje verden og deres kamp mot vestens imperialisme, støtte til opposisjonen i Chile og Sør-Afrika og boikott av EF.

Årene 1978-1980 var KAPs høydepunkt i forhold til medlemstall. I 1979 antok det danske overvåkningspolitiet (PET) at partiet hadde rundt 400 medlemmer, og der man i 1981 hadde nådd rundt 1400 medlemmer. Ved folketingsvalget i 1979 fikk partiet 13 000 stemmer. Gjennom endringer i politikken på starten av 1980-tallet begynte splittelser innad i partiet å vokse frem, spesielt i Århus.

I september 1981 gikk partiformann Benito Scocozza ut og erklærte partisamlingen for mislyktes. 50 medlemmer, hovedsakelig fra Århus ble ekskludert fra partiet, og i tiden etter mistet KAP nærmest halvparten av sine medlemmer i utmeldinger. De neste årene ble partiet preget av konstant nedgang, og i 1984 gikk Benito Scocozza av som partiformann.

I 1994 ble partiet nedlagt.