Hopp til innhold

Le Corbusier

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Le Corbusier
FødtCharles-Édouard Jeanneret
6. okt. 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
La Chaux-de-Fonds (Neuchâtel, Sveits)[4][5][6]
Død27. aug. 1965[1][2][7][3]Rediger på Wikidata (77 år)
Roquebrune-Cap-Martin (Alpes-Maritimes, Frankrike)[4][6]
BeskjeftigelseArkitekt, kunstmaler, skribent, byplanlegger, fotograf, tegner, tekstilkunstner, billedkunstner, designer Rediger på Wikidata
EktefelleYvonne Le Corbusier
FarGeorges-Édouard Jeanneret
SøskenAlbert Jeanneret
NasjonalitetSveits (1887–1965)[4][8]
Frankrike (1930–)[8][9]
GravlagtRoquebrune-Cap-Martin
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Academia Nacional de Bellas Artes de Argentina
CIAM
Accademia delle Arti del Disegno
Utmerkelser
11 oppføringer
AIA Gullmedaljen
Royal Gold Medal (1953)
Frank P. Brown-medaljen (1961)
Storoffiser av Æreslegionen[10]
Sikkens-prisen (1963)[11]
Honorary doctor of ETH Zürich
Æresdoktor ved Universitetet i Genève
Æresdoktor ved universitetet i Cambridge
Honorary doctor of the University of Zurich
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1957)
Kommandør av Æreslegionen[12]
Signatur
Le Corbusiers signatur
Le Corbusier på Commons

Charles-Edouard Jeanneret (1887–1965), best kjent som Le Corbusier, var en sveitsisk-fransk arkitekt og byplanlegger. Han var en av pionerene innenfor modernistisk arkitektur.

Le Corbusiers karriere gikk over fem tiår. Med sine villaer i armert betong fikk han sitt gjennombrudd i 1920-årene, og i mellomkrigstiden arbeidet han med konsepter som Ville Radieuse («strålebyen», by med gater strålende ut fra et sentrum), virkeliggjort i Marseille.[13] Etter andre verdenskrig stod han bak blant annet unité d'habitation («boenhet») eller bare unité («enhet»), der de mest kjente er Corbusier-huset i Flatowallee 16[14] i Berlin; en bydel i Marseille; samt oppbyggingen av den helt nye delstatshovedstaden Chandigarh i indisk Punjab.

I 2016 ble Le Corbusiers arkitektoniske verker tatt opp i UNESCOs verdensarvs verdensarvliste under navnet Le Corbusiers arkitektoniske verker:[15] 17 bygninger i 7 land[16] på 3 kontinenter. Av de 17 ligger 10 i Frankrike, mens de øvrige ligger i Argentina, Belgia, India, Japan, Sveits og Tyskland.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Charles-Edouard Jeanneret-Gris ble født i den lille sveitsiske byen La Chaux-de-Fonds. Han var sønn av en gravør i ett av byens klokkefirmaer.

Le Corbusier på en sveitsisk franc.

Fra 1901 studerte han på hjembyens kunstskole for å bli klokkegravør som faren, og i 1902 ble en av hans graverte klokker vist fram på en utstilling i Torino. Her ble han også interessert i tegning. Det var ingen av hans lærere som foreslo at han kunne studere arkitektur, men derimot en lokal maler, Charles L'Eplattenier.

I 1905, rett etter sin attenårsdag, fikk Le Corbusier sitt første oppdrag - å tegne og bygge en villa for en av lærerne på skolen. Innen utgangen av 1908 hadde han tegnet to villaer til i byen, men mesteparten av tiden mellom 1907 og 1911 var han på reise. I Frankrike møtte han Auguste Perret, en pionér i arbeidet med armert betong. Etter å ha møtt Peter Behrens i Tyskland mente han at industrien var viktig. Årene etter brukte han i hovedsak på å undervise ved skolen. Hans første planer om «dominohus» kom i 1914 og viste mulighetene som lå i armert betong under gjenoppbyggingen etter første verdenskrigs ødeleggelser. I 1917 flyttet han til Paris.

Han ble kjent med kubistmaleren Amédée Ozenfant (1886-1966)[17] i 1918. Sammen utviklet de begrepet «purisme». I 1920 startet de magasinet Revue de l’Espirit Nouveau («den nye ånds revy»), og i 1922-24 fikk Corbusier reist ett av de første «purist»-husene i Paris, med garasje og hushjelpens hybel i første etasje,[18] på en trang tomt klemt sammen på hjørnet av to gater ved Montsouris-parken.

I denne perioden tok han kunstnernavnet Le Corbusier.

Gjennombruddet (1922–30)

[rediger | rediger kilde]

I 1922 åpnet Le Corbusier sitt studio i Rue de Sèvres. Dette var begynnelsen på hans mest produktive periode.

I 1922 tegnet han sin første fremtidsby, byplanen samtidsbyen for tre millioner innbyggere.[19] I 1925 ble han invitert til å delta på Exibition des Arts Décoratifs («utstilling av dekorative kunster») i Brussel, men innholdet i hans paviljong var så kontroversielt at den ble plassert i messens utkant.

To år senere deltok han på en utstilling for Deutscher Werkbund med to hus. Ett av husene hadde navnet Citrohan, og var typisk for hans tidlige interiørdesign, prinsipper han fulgte i hele sin tid som arkitekt. Det andre bygget på hans fem punkter for arkitektur.

Chandigarh, India.

Le Corbusier gikk tilbake til renessansens gylne snitt for å finne riktige proporsjoner i tegningene sine. Han gjorde bruk av det gylne snitt i tjue år og utarbeidet proporsjonssystemet «Modulor», som han brukte i alt videre arbeide, blant annet for å bestemme fordelingen av vinduene i kirken Notre Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike.[20] På mange måter bryter denne kirken med tidlig Le Corbusier-arkitektur. Han brukte fortsatt store flater, men konstruksjonen er mye mindre praktisk, og langt mer monumental enn før.

I 1925 presenterte han sin plan Voisin («Nabo-planen»), der han ville rasere Seinens høyre bredd med Paris' historiske kjerne, fra le Marais til Gare de l'Est, for å «modernisere» Paris.[21]

Byplanleggeren (1930–65)

[rediger | rediger kilde]

På 1930-tallet arbeidet han videre med byplanlegging og forslag til utbyggingen av São Paulo, Rio de Janeiro og Montevideo (1929), Genève, Antwerpen og Stockholm (1933). Han interesserte seg også for møbeldesign, og tegnet blant annet flere kjente stoler i samarbeid med Charlotte Perriand.[22] Politisk brøt han med kapitalismen og erklærte seg som «revolusjonær syndikalist», en innflytelsesrik og utrettelig talsmann for en fransk sosialisme som ønsket at fagforeninger overtok produksjonsmidlene, mens arbeiderne fikk velge ut bedriftens styre blant sine egne folk.[23] Han forsøkte å få innpass i Sovjetunionen, men der ble han avvist.[24]

Under andre verdenskrig flyttet han til Sør-Frankrike som ble styrt av det fascistiske Vichy-regimet. Han var venn av legen Pierre Winter (1891-1952) og delte dennes fascistiske sympatier. Le Corbusier arbeidet for å rasere historiske bysentra og skape segregerte bysamfunn. I brev til sin mor skrev han at jøder og frimurere endelig «skulle få rettferdigheten å merke».[25] Journalisten Xavier de Jarcy hevder Le Corbusier var «tvers gjennom fascist».[26]

Han utga Athen-charteret[27] om sitt syn på byplanlegging. Som tilhenger av fascist-regimet fikk han et kontor på hotell Carlton i Vichy. Her tilbrakte han atten måneder i forgjeves håp om å bli marskalk Petains rådgiver og få diktere fremtidens franske arkitektur.[28]

Fra 1945 utviklet han konseptet unité d’habitation («boenhet»), først i Marseille og senere også i Nantes og i Berlin. Hans tegninger av funksjonelle bygg med leiligheter omgitt av grøntområder dominerte fransk byplanlegging i åtte år etter hans død, da det ble klart hvor deprimerende og anonyme de er, og hvor sterkt de bidrar til urban fremmedgjøring.[29]

Mesteparten av 50-årene brukte Le Corbusier på å planlegge og bygge Punjabs nye hovedstad, Chandigarh. Han tegnet også alle offentlige bygg der, samt mange hus og et museum i Ahmadabad. I 1961–62 laget han en plan for sentrum av Berlin, men denne ble ikke gjennomført. Hans siste prosjekt – sykehuset i Venezia – ble aldri fullført fordi han døde av en hjertefeil den 27. august 1965.

Tanker om arkitektur

[rediger | rediger kilde]

Et gjennomsnittlig hus tegnet av Le Corbusier besto i utgangspunktet av bare et stort rom. Det ble delt inn i seksjoner ved hjelp av møblene. En stueseksjon tok ca. halvparten av grunnflaten, og var i full høyde. Resten av huset var delt i to etasjer, hvor den andre var åpen, tilsvarende en hems. Le Corbusier hadde fem prinsipper han brukte flittig spesielt i tidlig husdesign:

  1. Bruk av stolper og gulv av armert betong, slik at hagen kunne fortsette under huset.
  2. Bruk av takterrasser for å minske husets areal.
  3. Bruk av åpen løsning for å ha muligheten til fleksibel innredning, og unngå innvendige vegger.
  4. Bruk av horisontale vinduer for jevnere fordeling av lys.
  5. Bruk av slett fasade som mest funksjonell og estetisk, jfr Adolf Loos: «Utsmykning er en forbrytelse» (1908).[30]

Tanker om byplanlegging

[rediger | rediger kilde]

For Le Corbusier handlet 1900-tallets arkitektur ikke om den isolerte bygningenm men om byen som helhet; dens organisering, forholdene mellom bydelene regnet han som viktigere enn hvilken stil som ble brukt. Planen for Le Corbusiers idealby – Ville Contemporaine («samtidsbyen») – inneholder 4 grunnprinsipper:

  1. Avlastning for sentrumsområdene.
  2. Fortetning.[31]
  3. Mer effektiv transport.
  4. Mer effektive grøntområder.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Le Corbusier», Benezit-ID B00106258[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Le Corbusier», RKD kunstner-ID 48519[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d The Other Interface, hdl.handle.net, besøkt 20. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Arkitekter verksamma i Sverige, utgitt 9. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.sikart.ch, besøkt 3. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ SIKART, «Charles-Edouard; Jeanneret-Gris, Charles-Edouard] Le Corbusier [Jeanneret», SIKART ID 4000293[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b SIKART, SIKART ID 4000293, besøkt 18. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 3426, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Léonore 19800035/646/74525[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.sikkensprize.org, besøkt 18. april 2017[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Charles-Edouard Le Corbusier», besøkt 13. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Le Corbusier i Marseille
  14. ^ Flatowallee 16, Berlin
  15. ^ «Four new sites inscribed on UNESCO’s World Heritage List» (på engelsk). UNESCO World Heritage Centre. 17. juli 2016. Besøkt 17. juli 2016. 
  16. ^ Unesco lists le Corbusier's works, Times of Israel 18. juli 2016
  17. ^ «A. Ozenfant», artnet.com
  18. ^ Ozenfants atelier-hus i Paris
  19. ^ Robert Fishman og Russell Walden: From radiant city to Vichy
  20. ^ Notre Dame i Ronchamps
  21. ^ Corbusier et la cité radieuse de Marseille, 8. mars 2023
  22. ^ Møbler designet av Perriand og Corbusier, aram.co.uk
  23. ^ Robert Fishman og Russell Walden: From radiant city to Vichy
  24. ^ Fascist row taints legacy, 29. april 2015, France24
  25. ^ Fascist row taints legacy, 29. april 2015, France24
  26. ^ Dag og Tid: Far til den moderne arkitekturen var «militant fascist». 8. mai 2015
  27. ^ Athen-charteret (pdf)
  28. ^ Robert Fishman og Russell Walden: From radiant city to Vichy
  29. ^ Sandra Laffont og Fiachra Gibbons: The dark secrets of the man who opened architecture to the light, Times of Israel, 18. juli 2016
  30. ^ Adolf Loos: Ornament und Verbrechen
  31. ^ Konsekvensene av fortetning: «Ungdomskriminaliteten i Bergen har gjort et voldsomt byks», Bergens Tidende 11. september 2023

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Le_Corbusier&oldid=24648435»