Moderne engelsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Andeler av ord med utenlandsk opphav i engelsk språk. Latin og fransk danner hver grunnlag for 29 % av ordene, germanske språk 26 %.

Moderne engelsk språk (engelsk: Modern English) er den formen for engelsk som har blitt talt siden det store vokalskifte, ferdig omkring 1550.

Til tross for noen forskjeller i vokabularet er tekster fra det 17. århundre, slik som verker av William Shakespeare og King James-bibelen, ansett for å være i moderne engelsk, eller mer spesifikt, tidlig moderne engelsk.

Moderne engelsk har en rekke dialekter talt i forskjellige land rundt om i verden. De fleste av disse er likevel innbyrdes forståelig. Blant annet amerikansk engelsk, australsk engelsk, britisk engelsk, canadisk engelsk, karibisk engelsk, irsk engelsk, indisk engelsk, newzealandsk engelsk, filippinsk engelsk, singaporsk engelsk og sørafrikansk engelsk. Disse dialektene kan en møte på ved forskjellige sammenhenger; for eksempel, mange amerikanske skuespillere i Hollywood eller historiske eller mytiske episke dikt benytter seg ofte av britisk-avledede aksenter mens mange britiske, australske og fremmedspråklige ikke-engelsktalende internasjonale popsangere synger med en industrinøytral amerikansk aksent for å appellere til den internasjonale befolkningen.

Ifølge Ethnologue er det over 508 millioner som snakker engelsk som første- eller andrespråk per 1999, et nummer som kun overgås av kinesisk hvis man tenker på antall som snakker språket. Imidlertid snakkes kinesisk innenfor et geografisk mindre område som hovedsakelig innbefatter fastlandet i Kina, Taiwan og Singapore og et anselig immigrantsamfunn i Nord-Amerika. Engelsk derimot er snakket over et vidstrakt område, blant annet i Storbritannia, Irland, Canada, Amerikas forente stater, Australia, New Zealand, India, Pakistan og Sør-Afrika. Engelskens store antall talere, samt dens globale tilstedeværelse, har gjort engelsk til et vanlig språk å bruke innen f.eks. forretninger.