Johannes Joseph van der Velden
| Johannes Joseph van der Velden | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. aug. 1891 Übach | ||
| Død | 19. mai 1954 (62 år) Krefeld | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1915–), katolsk biskop (1943–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Aachenkatedralen | ||
| Medlem av | VkTh Burgundia (1911–) | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1953) | ||
Johannes Joseph van der Velden (født 7. august 1891 i Übach i Rheinpreussen i keiserdømmet Tyskland, død 19. mai 1954 i Krefeld i Nordrhein-Westfalen i Vest-Tyskland) var en tysk katolsk teolog og biskop av Aachen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Johannes J. van der Velden kom fra Übach, umiddelbart ved den tyske grense til Nederland. Han studerte teologi i Bonn mellom 1910 og 1915 og gikk på presteseminaret i Köln.
Prest[rediger | rediger kilde]
Den 24. juni 1915 ble han ordinert til prest i Köln. Deretter arbeidet han først som prest i Frielingsdorf, deretter som kapellan i Mönchengladbach-Hardterbroich og til slutt som sognerektor i Rheydt-Geneicken.
Mellom 1926 og 1929 var van der Velden generalsekretær for Franziskus-Xaverius-Missionsvereins pavelige verk for troens utbredelse, basert i Aachen. Fra 1929 til 1935 var han generaldirektør for Volksverein für das katholische Deutschland. På bakgrunn av den globale økonomiske krise klarte han imidlertid ikke å redde foreningen fra å gå inn. Mellom 1929 og 1933 var han også redaktør for tidsskriftet «Katholischer Korrespondenz».
I 1930 var han medgrunnlegger av den såkalte Königswinterer Kreis, hvortil også hørte professor Götz Briefs og jesuittpatrene Oswald von Nell-Breuning, og Gustav Gundlach. De utviklet vesentlige elementer innen den katolske sosiallære som senere fikk innpass[1] i den pavelige encyklika Quadragesimo anno av 15. mai 1931, en sosialencyklika utsendt av pave Pius XI på dagen 40 år etter pave Leo XIIIs Rerum Novarum. Deres arbeider hadde også betydning blant annet i vesttysk etterkrigstid.[2]
Etter at nasjonalsosialismen i 1933 kom til makt i Tyskland ble han først anklaget i 1935 i den såkalte Volksvereinsprozess. Anklaget ble senere frafalt. Mellom 1933 og 1938 var han visepresident for Det pavelige verk for troens utbredelse. Etter at det ble nedlagt i 1942, var han rektor for presteseminaret i Aachen, der han også var professor i pastoral- og moralteologi.
Biskop av Aachen[rediger | rediger kilde]
I 1943 ble han lokalt valgt til biskop av Aachen, og 7. september 1943 av pave Pius XII utnevnt til biskop av bispedømmet Aachen. Bispevielsen den 10. oktober 1943 ble foretatt av kardinal Josef Frings av erkebispedømmet Köln. Medkonsekrerende var hjelpebiskopene Wilhelm Stockums (Köln) og Friedrich Hünermann (Aachen).
Som han senere fortalte amerikanerne, hadde van der Velden kontakt med motstanden i nasjonalsosialismens tid. Da Aachen ble okkupert av amerikanske styrker i oktober 1944, forble han i byen etter ønske fra disse motstandskretser og ga råd til okkupasjonsmyndighetene om deret etablering av en administrasjon. Han anbefalte den amerikanske militærsjefen å utnevne Franz Oppenhoff til ordfører. Juristen Oppenhoff var en ekspert på nazistisk lovgivning, hadde vært biskop van de Veldens juridiske representant, og hadde forsvart jødiske forretningers interesser ved noen anledninger. Han visste at Gestapo hadde ham i søkelyset og tok hemmelig tilflukt i Eupen i september 1944, med sin kone og tre døtre. Amerikanerne utnevnte ham til ordfører, men han ble myrdet av en Werwolf-kommando (nazistiske attentatsmenn) bestående av SS- og Luftwaffe-folk på Palmesøndag den 25. mars 1945.
Biskop van der Velden advarte mot de av amerikanerne planlagte avståelser av territorium til Belgia og Nederland. I januar 1945 gjennomførte den amerikanske etterretningsoffiseren Saul K. Padover et langt intervju med biskop van der Velden, som han publiserte i 1946.[3]
Etter krigen viet han seg først og fremst til å gjenoppbygge ødelagte kirker og katolske institusjoner. Han støttet energisk oppbyggingen av Christlichen Arbeiterjugend (CAJ) i bispedømmet.[4]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Erkebiskop Cesare Orsenigo (1873-1946) *1922
- Kardinal Josef Frings (1887-1978) *1942
- Biskop Johannes Joseph van der Velden (1891-1954) *1943[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Oswald von Nell-Breuning: Der Königswinterer Kreis und sein Anteil an „Quadragesimo anno“, i: Johannes Broermann/ Philipp Herder-Dorneich (Hrsg.): Soziale Verantwortung. Festschrift für Goetz Briefs zum 80. Geburtstag, Berlin 1968.
- ^ Hermann-Josef Große Kracht: Den Kapitalismus im Kapitalismus überwinden. Prokapitalistische Anfänge und bleibende Kapitalismuskritik bei Oswald von Nell-Breuning, i: Hans Günter Hockerts (utg.): Den Kapitalismus bändigen: Oswald von Nell-Breunings Impulse für die Sozialpolitik, Brill 2015, ISBN 9783657781171
- ^ Saul K. Padover: Experiment in Germany. The Story of an American Intelligence Officer. New York 1946. Deutsch unter dem Titel: Lügendetektor. Vernehmungen im besiegten Deutschland 1944/45. Aus dem Amerikanischen von Matthias Fienborck. Eichborn, Frankfurt/Main 1999, ISBN 3-8218-4478-7, s. 204–211.
- ^ Thomas Kremer: Die Katholische Arbeiterjugend zwischen neuer Spiritualität und altem politischen Denken. Die CAJ von 1945 bis 1955. I: Wolfgang Schroeder (utg.): Katholische Arbeiterjugend im Wandel (1945–1977). Annäherung an Geschichte und Struktur der Christlichen Arbeiterjugend (CAJ) (= Frankfurter Arbeitspapiere zur gesellschaftsethischen und sozialwissenschaftlichen Forschung, Bd. 18). Oswald von Nell-Breuning-Institut für Wirtschafts- und Gesellschaftsethik der Philosophisch-Theologischen Hochschule Sankt Georgen, Frankfurt am Main 1997, s. 8–76, her s. 36.
- ^ catholic-hierarchy.org vande, lest 29. april 2022
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- August Brecher: Bischof mitten im Volk. Johannes Joseph van der Velden 1891–1954. Einhard, Aachen 1992, ISBN 3-920284-68-2.
- Bernd Haunfelder: Nordrhein-Westfalen – Land und Leute. 1946–2006. Ein biographisches Handbuch. Aschendorff, Münster 2006, ISBN 3-402-06615-7, S. 467.
- Regina Jörissen: Johannes Joseph van der Velden. Ein Laie sieht den Bischof. Ludgerus-Verlag, Essen 1962.
- (de) Markus Lingen: «Velden, Johannes Joseph van der» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 17, Herzberg 2000, ISBN 3-88309-080-8, sp. 1457–1464.
- Dieter Wynands: Kleine Geschichte des Bistums Aachen. Bischöfe, Weihbischöfe, Generalvikare. Einhard, Aachen 2012, ISBN 978-3-936342-96-3.