Pietro Gasparri
| Pietro Gasparri | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. mai 1852[1][2][3][4] Ussita | ||
| Død | 18. nov. 1934[1][2][3][4] (82 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, canon law jurist, katolsk prest (1877–) | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Juris utriusque doktor | ||
| Utdannet ved | Pontifical Roman Seminary | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1934) | ||
| Gravlagt | Ussita | ||
| Utmerkelser | Den hvite ørns orden[5] Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorset av Tårn- og sverdordenen (1929)[6][7] Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1924)[8] | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Pietro Gasparri (født 5. mai 1852 i Capovallazza di Ussita ved Norcia i Kirkestaten, død 18. november 1934 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han ble kreert til kardinal i 1907 av pave Pius X. Han deltok ved konklavet 1914 som valgte pave Benedikt XV, og ved konklavet 1922 som valgte pave Pius XI. Han virket i Den romerske kurie. Han var camerlengo for den romerske kirke 1914–1915 og fra 1916 til sin død, og var kardinalstatssekretær 1914–1930
Luv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Pietro Gasparri var yngste barn til en familie av gjetere. Hans foreldre var Bernardino Gasparri og Giovanna Sili, som hadde også åtte andre barn. Han studerte filosofi og teologi ved forskjellige romerske universiteter.
Prest[rediger | rediger kilde]
Den 31. mai 1877 mottok han prestevielsens sakrament og arbeidet deretter som personlig sekretær for kardinal Teodolfo Mertel og senere som professor for kanonisk rett i Roma og i Paris. I 1896 tilhørte han den pavelige kommisjon som undersøkte gyldigheten av de anglikanske prestevielser.
Titularerkebiskop[rediger | rediger kilde]
I 1898 utnevnte pave Leo XIII ham til titularerkebiskop av Caesarea in Palaestina og til apostolisk delegat for Peru, Ecuador og Bolivia. Han ble bispeviet av kardinal François Richard, som var erkebiskop av Paris; medkonsekrerende var Louis François Sueur, erkebiskop av Avignon, og Charles Turinaz, biskop av Nancy.
I 1901 ble han kurialsekretær for ekstraordinære kirkelige anliggender, i 1904 sekretær for den pavelige kommisjon for kodifiseringen av kirkeretten.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
I 1907 opptok pave Pius X ham i kardinalskollegiet. Som kardinalprest fikk han tittelkirken San Bernardo alle Terme, i 1915 ble dette endret til San Lorenzo in Lucina. Fra mai 1914 til januar 1915, og fra desember 1916 til sin død innehadde kardinal Pietro Gasparri embedet som camerlengo.
Han deltok ved konklavet i 1914 og ble høsten samme år kardinalstatssekretær. Fra 1914 til 1918 var han samtidig prefekt for Det apostoliske palass.
I 1917, kort etter offentliggjørelsen av Codex Iuris Canonici, utnevnte pave Benedikt XV til president for Den pavelige kommisjon for autentisk tolkning av Codex Iuris Canonici.
Etter konklavet i 1922 bekreftet den nyvalgte pave Pius XI ham i hans embeder. I 1925 ble Pietro Gasparri utnevnt til kardinalprefekt for kurialkongregasjonen for ekstraordinære kirkelige anliggender. Han var den fra Kirkens side som undertegnet Laterantraktaten med Benito Mussolini og Italia den 11. februar 1929, som avsluttet striden mellom Italia og Vatikanet. I desember 1929 ble han president for kardinalskommisjonen for forberedelsen av kodifiseringen av de orientalske kirkers lovverk. Han trådte tilbake fra embedet som kardinalstatssekretær i februar 1930.
Kardinal Pietro Gasparri døde den 18. november 1934 i Roma og ble begravet i Ussita.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pietro-Gasparri, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 2701, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 22768[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.wladcy.myslenice.net.pl[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ hemerotecadigital.bne.es[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.catholic-hierarchy.org bgaspp, lest 11. november 2020
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Francesco Maria Taliani: Vita del Cardinale Pietro Gasparri, Segretario di Stato e povero prete. Malano 1938.
- L. Fiorelli (utg.): Il Cardinale Pietro Gasparri. Rom 1960.
- Francesco Roberti: Il Cardinal Pietro Gasparri: L’uomo, il sacerdote, il diplomatico, il giurista. Apollinaris 23 (1960), s. 5–43.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Domenico Ferrata |
Kardinalstatssekretær |
Etterfølger: Eugenio Pacelli |