Eugène-Charles-Joseph de Mazenod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eugène-Charles-Joseph de Mazenod
Św. Eugeniusz de Mazenod.jpg
Født1. aug. 1782[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Aix-en-ProvenceRediger på Wikidata
Død21. mai 1861[1][2][3]Rediger på Wikidata (78 år)
MarseilleRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, katolsk prest (1811–)[5]Rediger på Wikidata
Embete Second Empire senator, hjelpebiskop, katolsk biskop (1832–), biskop (1837–), titulærbiskop (1832–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata

Biskop Eugène de Mazenod

Eugène de Mazenod (født 1. august 1782 i Aix-en-Provence i Frankrike, død 21. mai 1861 i Marseille) var en katolsk geistlig som grunnla Misjonskongregasjonen Oblatene av den ubesmittede Jomfru Maria (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae). I den katolske kirke regnes han som helgen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble døpt dagen etter sin fødsel i Église de la Madeleine i Aix. Eugène-Charles-Joseph de Mazenod var den andre av tre barn av Charles-Antoine de Mazenod, som da var en av presidentene for Chambre des comptes (revisjonsretten, en del av rettssystemet i l'ancien regime) i Provençe, og hans hustru Marie-Rose Eugénie Joannis. Faren var adelig og fattig, mens moren kom fra en rik middelklassefamilie.[6]

Barnas barndomsår var lykkelige, selv om mormoren og en nevrotisk tante aldri lot faren glemme at det var de som hadde brakt pengene til familien. I Eugènes hus var det tolv tjenere, og som barn fikk han dem noen ganger til å stå stille og lytte til hans foredrag, som etterlignet predikantenes.[6]

I Italia[rediger | rediger kilde]

Familien flyktet til kongedømmet Sardinia fra fremrykkende militære styrker forut for den franske revolusjon.[7] Etter kort tid i Nizza bodde Eugène de Mazenod i Torino. Familien hadde en svært hard tid som flyktninger. Faren var tvunget til å forsøke seg som forretningsmann, men der var han en fiasko, og etter hvert nærmet familien seg virkelig fattigdom. For å sikre sønnen en utdannelse, brakte faren Eugène i september 1791 til adelskollegiet i Torino, som ble drevet av patre fra ordenen barnabittene. Der lærte Eugène seg tysk og italiensk. I Torino mottok han sin første kommunion og ble fermet (konfirmert). Men der skulle han få være i bare tre år, for den franske revolusjonshæren trengte også inn i Nord-Italia. Ytterligere midlertidige oppholdssteder var Venezia[7] (der de bodde fra 1794 til 1797[6]) og så til Napoli.

Samtidig begynte pengene å ta slutt, for ikke noe av det faren prøvde seg på, var noen suksess. Denne perioden var preget av kjedsomhet og hjelpeløshet. Etter mindre enn et år i Napoli flyttet familien til PalermoSicilia. Der ble den syttenårige flyktningen Eugène invitert inn i husholdet til hertugfamilien Cannizzaro som en kamerat for deres to sønner, og den høyt utdannede og dypt religiøse hertuginne Larderia ble som en andre mor for ham. Men samtidig ble han utsatt for det ville og verdslige livet blant rike italienske adelige ungdommer. Han kalte seg nå «greve» de Mazenod og likte dette livet svært godt.[6] I Palermo levde han en ung adelsmanns liv, drømte om en strålende fremtid,[7] og kom på avstand fra den kristne tro.

Tilbake i Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fortsatt mens Napoleon styrte, vendte han etter elleve års eksil tilbake til Frankrike i 1802 etter morens ønske, slik at det var noen som kunne sikre familiens eiendommer.

Moren dro også til Frankrike hvor hun krevde skilsmisse for å redde arven fra beslag, mens faren ble igjen i Italia av politiske grunner. Eugène ble først fengselsadministrator, og i et forsøk på å kreve familiens eiendommer tilbake, prøvde han å føre foreldrene sammen igjen. Men dette mislyktes og de ble skilt, noe som var uvanlig på begynnelsen av 1800-tallet.[6]

Mens moren lette etter en passende hustru for ham, levde Eugène en tid preget av ubesluttsomhet. Eugène var slektens siste mannlige avkom, og hans mor ønsket at hennes eneste sønn skulle gifte seg så fort som mulig og så rikt som mulig. Eugenius var også innstilt på å gjenskape familiens formue ved å gifte seg til velstand, men først fant han ikke noen kvinne som var rik nok, og da han endelig fant en passende kandidat, døde denne kvinnen.[6]

Gradvis ble han seg bevisst hvor tomt hans liv var blitt.[8] I et forsøk på å komme til klarhet begynte han i 1805 å gi katekismeundervisning og arbeide blant fengselsinnsatte.[6] Stilt overfor Kirkens forfall i Frankrike og rørt av en mystisk opplevelse før den korsfestede Kristus langfredag ​​1807, bestemte han seg for å bli prest.

Presteseminarist[rediger | rediger kilde]

Den 12. oktober 1808 begynte han ved presteseminaret St. Sulpice i Paris, hvor den aldrende sulpicianerprest Jacques-André Émery (1732–1811) imponerte og formet ham. Her fikk han også venner med den likesinnede seminarist Charles-Auguste-Marie-Joseph de Forbin-Janson (1785–1844), som senere ble biskop av Nancy og grunnla den pavelige barnemisjon. Begge var de begeistret av misjonstanken.

Prest[rediger | rediger kilde]

Mazenod mottok ordinasjon til subdiakon den 22. desember 1810, og til diakon den 16. juni 1811. Siden han ikke ønsket å bli ordinert til prest av kardinal Jean-Siffrein Maury (1746–1817), som var en av Napoleons menn og som da styrte erkebispedømmet Paris mot pavens uttrykkelige ønske[6], mottok han sakramentet av Jean-François de Mandolx (1744–1817), biskopen i Amiens, den 21. desember 1811.

Han ble utnevnt til St. Sulpice-seminaret, der han overtok direktørstillingen etter sulpicianerne som var blitt fordrevet derfra under den franske revolusjon. Til tross for den personlige risikoen forpliktet han seg til å tjene og hjelpe pave Pius VII (1800-1823), som da var Napoleons fange i Fontainebleau, og dette kostet ham nesten hans franske statsborgerskap.[6] I 1813 kom han tilbake til Aix. Der grunnla han en ungdomskongregasjon, virket som sjelesørger blant østerrikske krigsfanger og forkynte i kirken St. Magdalena for vanlige arbeidsfolk på det lokale provençalske talemål - ikke på «velutdannet» fransk.

Ordensgrunnlegger[rediger | rediger kilde]

Allerede i begynnelsen av sin prestetjeneste innså han at han trengte medarbeidere i arbeidet med å forkynne evangeliet, og grunnla Provence-misjonærene, en liten diocesankongregasjon for prester, som hadde som målsetting å lede landsbygdsbefolkningen i Provence tilbake til troen.[8] Sammen med noen få andre prester begynte han felleslivet i det tidligere Karmel i Aix den 25. januar 1816. En av hans første følgesvenner var [François De Paule Henry Tempier]], og de to gav høytidelig hverandre et gjensidig lydighetsløfte den 11. april 1816. Opprinnelig viet misjonærene seg hovedsakelig til å folkemisjonen. Som motto for kongregasjonen valgte de Mazenod bibelordet: «Han har sendt meg med gledesbud til de fattige» (Luk 4,18), og som en konsekvens av det har kongregasjonen alltid lagt vekt på å arbeide blant samfunnets marginale grupper. Oblatene fortsatte å være sekularprester i bispedømmene.[6]

Men med grunnleggelsen av nok et kloster ved mariavalfartsstedet Notre-Dame du Laus i 1818 ble det nødvendig å utarbeide en ordensregel.

Eugène de Mazenod reiste til Roma i slutten av oktober 1825, og etter lange forhandlinger i de romerske kongregasjonene fikk kongregasjonen den 17. februar 1826 pavelig approbasjon av pave Leo XII (1823-1829).[9] Samtidig endret den navn til «Oblatfedrenes og -brødrenes kongregasjon», la Congrégation des Missionaires oblats de Marie-Immaculée, «Misjonærer viet til tjeneste for Gud under den uplettede Marias beskyttelse» (Congregatio Oblatorum Missionariorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI). Men de fortsatte å være begrenset i antall, og i 1841 var de bare 59.[6]

Generalvikar i Marseille[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1817 engasjerte fader Eugène de Mazenod seg for at hans onkel Fortuné-Charles de Mazenod (1749–1840) skulle bli utnevnt til biskop i Marseille. Han kunne i 1823 tiltre, men gjorde det under forutsetning av at Eugène de Mazenod ble generalvikar i bispedømmet.

Etter oppfordring fra sin onkel aksepterte Eugène også embedet som hjelpebiskop. Så utnevnte pave Gregor XVI (1765–1846) ham til biskop in partibus av Icosium. Han ble bispeviet den 14. oktober 1832 av kardinal Carlo Odescalchi (1785–1841) i kirken St. Silvestro i Roma. Medkonsekrerende var erkebiskop Chiarissimo Falconieri Mellini av Ravenna og erkebiskop Luigi Frezza, titularerkebiskop av Kalkedon.[6]

Ettersom den franske staten ikke var enig i utnevnelsen, ble Eugene de Mazenod fratatt sitt franske statsborgerskap. Men etter fire år ble han rehabilitert.

Biskop av Marseille[rediger | rediger kilde]

Da han trakk seg tilbake i 1837, insisterte biskop Fortuné de Mazenod at nevøen hans skulle etterfølge ham som biskop av Marseille. I bispedømmet rådet det en katastrofal prestemangel, og halvparten av prestene var i tillegg over seksti år gamle. Presteseminaret måtte opprettes på nytt. Befolkningen i Marseille var i stadig vekst, fra 150.000 til 300.000.[6] I tillegg kom store politiske vanskeligheter etter julirevolusjonen i 1830.[6]

Katedralen i Marseille

Som biskop av Marseille etablerte Eugène de Mazenod mange mannlige og kvinnelige kongregasjoner i bispedømmet, kjempet for fornyelse av prestenes liv og grunnla og støttet mange sosiale verk. Og det lyktes biskop Mazenod å få en slutt på prestemangelen opprette tyve sogn, utvikle nye sjelesorgmetoder samt forsterke og fordype det religiøse liv. Biskop Mazenod gikk inn for Alphonsus Liguoris morallære, og han var den første som introduserte Liguoris teologiske system til Frankrike, og fikk én av oblatfedrene til å fordatte hans første biografi på fransk.[9]

Han initierte også byggingen av en ny katedral i Marseille og kirken Notre-Dame de la Garde. Valfartsbasilikaen Notre-Dame de la Garde i neo-bysantinsk stil på en frittliggende høyde overfor havnen var på et sted der det allerede i 1214 reist et kapell til Marias ære av en prest fra klosteret Saint-Victor. Raskt hadde det utviklet det seg en valfart dit. Under den franske revolusjon var valfartene forbudt under trussel om dødsstraff, og det gamle nådebildet ble ødelagt. I 1807 ble kulten gjenopprettet i kapellet. Den gamle skikken ble gjenopprettet da hjemvendte skip kom inn i havnen i Marseille, fyrte av et kanonskudd mens matrosene knelte på dekk og sang Salve Regina. Basilikaen ble innviet tre år etter biskop Mazenods død.[6]

Den 24. juni 1856 ble han av Napoleon III utnevnt til senator, et tegn på det nye og bedre forhold mellom kirke og stat.

Biskop de Mazenod var en mann av sin tid, og som så mange lojale katolikker var han tilhenger av at paven skulle beholde sin verdslige makt, men hans ultramontanisme («På den andre siden av fjellene», det vil si i Roma) var av et moderat slag. Han ble en leder i forsvaret av pavedømmet mot de sivile myndigheter og gallikanistene.[6] I 1859 ble han anbefalt som kardinal. Men på grunn av nye spenninger mellom den franske stat og kirken, fant imidlertid ikke noen kardinalsutnevnelse sted.

Biskop de Mazenod forble generalsuperior for Oblatfedrene helt til han døde. Under hans ledelse utvidet kongregasjonen sitt virke ikke bare til de forskjellige bispedømmer i Frankrike, men nådde også utover Europa til Canada, USA, øya Ceylon (Sri Lanka) og Sør-Afrika.

Pave Pius XI (1922-1939) skulle senere kalle dem spesialister i vanskelige misjonsoppgaver, for i tillegg til løftene om lydighet, sølibat og fattigdom avlegger de et spesielt løfte om utholdenhet.[6]

Død[rediger | rediger kilde]

Biskop de Mazenod døde den 21. mai 1861 i Marseille omgitt av sine medbrødre.

Hans grav befinner seg i Mariakapellet i apsis i Cathédrale Sainte-Marie-Majeure de Marseille.

Helligkåring[rediger | rediger kilde]

Hans saligkåring fant sted den 19. oktober 1975 ved pave Paul VI[10]; helligkåringen den 3. desember 1995 ved pave Johannes Paul II,[10] som den første franske biskop siden 1588.[6] Hans minnedag er den 21. mai.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henri Duclos (abbé): Histoire de Royaumont : Sa fondation par Saint-Louis et son influence sur la France, Tome Second, Ch. Douniol, Paris 1867, 800 p.; p.599-781 (Livre quinzième) Lire sur Google livres
  • Cardinal Roger Etchegaray: Petite vie de Eugène de Mazenod, Paris, Desclée de Brouwer, 1995.(230 p.)
  • J.Leflon: Eugène de Mazenod, évêque de Marseille, fondateur des o.m.i.Paris, Plon, 3 volumes 1957, 1960, 1964 (492 p., 668p. 862 p.)
  • A.Tache: La vie spirituelle d'Eugène de Mazenod, aux origines de la société, 1812-1818, Rome, 1963.
  • A.Roche: Biographie par l'image, Eugène de Mazenod, Lyon, 1969.
  • J.Pielorz: La vie spirituelle de Mgr de Mazenod, 1782-1812, Ottawa, 1956, 318 p.
  • R.Boudens: Mgr C.J.E. de Mazenod, évêque de Marseille et la politique, Lyon, 1951, 295 p.
  • A.Rey: Histoire de Mgr Charles Joseph Eugène de Mazenod, Rome, 1928, 3 volumes.
  • Karl Mühlek: «MAZENOD, Charles-Joseph-Eugène de» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 1117–1118.
  • Robrecht Boudens: Ritter Christi. Das Leben des Eugen von Mazenod, Stifter der Oblaten der Unbefleckten Jungfrau Maria. Echter-Verlag, Würzburg 1954.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=eugene;n=de+mazenod[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Ökumenisches Heiligenlexikon, oppført som Eugen von Mazenod, Ökumenisches Heiligenlexikon ID K/Karl_Eugen_von_Mazenod.html[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Léonore database, oppført som Charles Joseph Eugène Mazenod de, Léonore LH/1811/36, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID mazen, besøkt 27. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Per Einar Odden: Den hellige Eugenius de Mazenod (1782-1861), katolsk.no, 26. mars 2003, oppdatert 7. oktober 2018, lest 30. juni 2021.
  7. ^ a b c "Eugene de Mazenod (1782-1861)", Vatican News Service
  8. ^ a b «Biography: Saint Eugene de Mazenod» (engelsk). 8. august 2017. Besøkt 20. januar 2021. 
  9. ^ a b Morice, Adrian. "Charles Joseph Eugene de Mazenod." The Catholic Encyclopedia Vol. 10. New York: Robert Appleton Company, 1911. 30. juli 2018
  10. ^ a b «History of the Cause» (engelsk). 11. august 2017. Besøkt 20. januar 2021. 
  11. ^ www.catholic-hierarchy.org mazen, lest 29. juli 2021