Italienske jøder

Den ortodokse synagogen i Roma.

Italienske jøder kan benyttes som begrep i bred mening om alle jøder som lever i eller har røtter i Italia, og i smalere mening om det jødiske samfunnet i oldtiden som benyttet seg av italienske religiøse ritualer, og som var særskilt fra de samfunn som har sin opprinnelsen i middelalderen eller moderne tid som benytter seg av sefardiske eller askenasiske ritualer.

Inndelinger

Italienske jøder faller historisk inn i fire kategorier:

1. Jøder tilknyttet italienske ritualer (tidvis kalt for italkim) som har bodd i Italia siden romersk tid; se nedenfor.
2. Sefardiske jøder som kan bli inndelt i østlig sefardisme på den ene siden, og på den andre siden spanske og portugisisk jøder, det vil si jøder som kom til Italia som følge av forfølgelser og forvisning fra Spania i 1492, Portugal i 1497 og kongedømmet Napoli i 1533.

Et annet interessant tilfelle var at tilpasningen til etternavn etter konsilet i Trient. Et eksempel er familien Salathiel som endret etternavn til Pelliccioli og deres etterkommere utvandret senere til Sør-Amerika. Disse inkluderte deretter både de som var forvist i samtiden og krypto-jødiske familier som forlot Spania og Portugal i påfølgende århundrer og senere var i stand til å gå tilbake til jødedommen.

1. Askenasiske jøder, som levde hovedsakelig i den nordlige delen av Italia.
2. Jødene i Asti, Fossano og Moncalvo (appam). Disse representerte jøder forvist fra Frankrike i middelalderen. Deres liturgi er lik den til askenasiske, men inneholder en del særskilte praksis som har sin opprinnelse fra franske jøder fra tiden til rabbiner Rashi (Shlomo Yitzhaki), særlig ved tjenestene for høyhelligdagene.

Historisk har disse samfunnene holdt seg adskilte: i en gitt by var det ofte en "italiensk synagoge" og en "spansk synagoge", og stundom også en «tysk synagoge». I mange tilfeller ble disse siden slått sammen, men en gitt synagoge kan hatt tjenester for mer enn et ritual.

I dag er det ytterligere kategorier:

• Jødene fra San Nicandro som er etterkommere av gerim (konvertitter) fra neofiti (krypto-jøder) i San Nicandro Garganico;
• Iranske jøder som lever i Roma og Milano;
• Libyske jøder som lever hovedsakelig i Roma.

Historie

To gamle jødiske graver i bymuren i Pisa.

Historien til jødene i Italia går tilbake 2000 år, og de første dokumenterte jødene i Italia var ambassadører som ble sendt til Roma av Judas makkabeeren i 161 f.Kr. Antagelig hadde det vært jødiske handelsmenn før eller på samme tid. Gravsteiner og dedikasjonsinskripsjoner er blitt bevart fra denne perioden. De jødene som var bosatt bodde antagelig i sørlige Italia med et mindre samfunn i Roma, og de snakket gresk, datidens fellesspråk. Det er antatt at en del familier, eksempelvis Adolescenti, er etterkommere av jøder som ble deportert fra Judea av keiser Titus i 70 e.Kr. I tiden under den romerske republikk levde det et stort antall jøder i Roma. De var hovedsakelig gresktalende, datidens fellesspråk, og var fattige. Mange grekere, jøder inkludert, kom til Roma som handelsmenn eller ble fraktet dit som slaver. Romerne synes å ha betraktet jødene som tilhengere av en noe tilbakestående religion med sære skikker, men den form for antisemittisme som kom senere i de kristne og muslimske verdnene eksisterte ikke. Julius Cæsar var kjent som vennlig innstilt overfor jødene, han fjernet de harde forordningene og tunge skatteleggingen som var blitt pålagt av Pompeius. Han tillot også at murer og befestninger i Jerusalem til å bli bygget opp igjen og gjenreiste Jaffa foruten en rekke andre kystbyer under jødisk styre. Da Cæsar ble myrdet var jødene i Roma blant de første som kom for å sørge ved hans døde legeme.I senantikken og med forfremmelsen av kristendommen som lovlig religion i Romerriket ved Konstantin den store i 313 endret posisjonen til jødene i Italia og over hele riket seg raskt og dramatisk. Keiseren innførte en rekke undertrykkende lover for jødene. Kristendommen ble gjort til statsreligion for Romerriket i 380, noe som betydde at perioder med forfølgelser ble fulgt av perioder med færre forfølgelser.

I tidlig middelalder var det betydelige jødiske samfunn i søritalienske byer som Bari og Otranto. Middelalderens italienske jøder frambrakte også betydningsfulle halakahadiske verk som Shibbole ha-Leket. Det var perioder hvor jødene ble fordrevet, blant annet en fordrivelse fra Trani i 1380, og en kortvarig fordrivelse fra Bologna i 1172. Historien om pavene og deres forhold til jødene begynner med pave Gregor I den store. Han beskyttet ofte jødene mot vold og urettmessig behandling fra myndighetene, og fordømte tvangsdøping, men han rådet også på samme tid å vinne jødene over til kristendommen. En nevø av rabbiner Nathan ben Jehiel av Roma fungerte som eiendomsadministrator for pave Alexander III som selv viste vennskapelige holdninger til jødene ved Tredje Laterankonsil i 1179 hvor han motsatte seg fiendtlige prelater som ville innføre diskriminerende antijødiske lover. Under normannernes styre i sørlige Italia og på Sicilia ble jødene betraktet som likestilte med andre folk, også kristne, og kunne inneha et hvilket som helst yrke, noe særskilte lover forbød i Italia. Pave Innocens III (1198–1216) var en særskilt rasistisk og intolerant pave som truet med å bannlyse de som tillot jøder å ha offentlige posisjoner.

Mange jøder var utmerkede leger, en pave hadde en jøde ved navn Isaac ben Mordecai som personlig lege. Et av de fremste yrkene som jødene hadde og som de siden ble nedsettende assosiert med ble påtvunget dem. Jødene fikk ikke lov til eie jord, men det var ett yrke kristne ikke vil ta i og det var utlån av penger mot rente. Jødene slo seg opp som en etnisk minoritet på det som foraktelig kalles lånehaier og ågeri. Prisen de betalte for dette privilegiet var sosial fordømmelse, noe William Shakespeares drama Kjøpmannen i Venedig (1596–97) handler om. For kristne var det en synd å låne ut penger med rente. Ågerkarer, som lånte ut penger med rente, var blitt lyst i bann ved tredje Laterankonsil i 1179. Selv det å hevde at åger ikke var en synd ble fordømt som kjetteri. Jøder som flyktet fra krig etablerte seg i 1509 i Venezia og uvillige myndigheter avsatt et eget område, ghetto nuovo, i 1516, om enn med sterke restriksjoner for dem. Etter at jødene ble forvist fra kongedømmet Napoli i 1533 endret sentrum for de italienske jødene til Roma og de store byene i nordlige Italia.

En av de mest berømte av Italias jøder var rabbiner Moshe Chaim Luzzatto (1707–1746), en mystiker som skrev religiøse og etiske verker som var kontroversielle i hans samtid, men som har blitt studert med økt interesse siden.

Det italienske jødiske samfunnet som helhet overgikk neppe mer enn rundt 50 000 mennesker etter at de ble gitt fulle rettigheter i 1870. I løpet av den andre aliyah (utvandring) mellom 1904 og 1914 flyttet mange italienske jøder til Israel, og det er en italiensk synagoge og kultursenter i Jerusalem.

Italienske ritualer

Brønn for det jødiske rituelle bad (mikweh) under middelalderen i Siracusa på Sicilia. Det er bygget helt under jorden og det ble skjult da jødene ble forvist i 1492. Det ble glemt og derfor bevart intakt inntil det ble gjenoppdaget i moderne tid.

De innfødte italienske jødene, som særskilte i forhold til sefardiske og askenasiske jøder, er i forskningslitteraturen tidvis henvist til som italkim (hebraisk for «italienere», flertall av italki, mellomhebraisk lånord fra det latinske adjektivet italicu(m) i betydningen «italisk», «latin», «romer»; italkit er også benyttet i moderne hebraisk som språknavnet «italiensk»). De har tradisjonelt snakket varianter av dialekten jødisk-italienske språk.

Skikkene og de religiøse ritualene til italienske jøder kan bli sett på som en bro mellom sefardiske og askenasiske tradisjoner, og viser likheter til deres begge. De er dog nærmere til skikkene til romaniotere, innfødte greske jøder. En underavdeling er anerkjent mellom minhag Benè Romì som ble praktisert i Roma, og minhag Italiani praktisert i de nordlige byene som Torino, skjønt de to ritualene var generelt svært like.

I henhold til religiøs lov fulgte italienske jøder generelt de samme reglene som sefardiske ved at de aksepterte autoriteten til Isaak Alfasi (Jishak Alfassi) og lovsamlingen Shulchan Arukh i motsetningen til askenasiske skikkene som ble lovbestemt av den polske rabbineren Moses Isserlis. Imidlertid var den italienske liturgien annerledes enn fra begge de nevnte gruppene, noe som gjorde det mulig for italienske jøder å bevare deres egne tradisjoner da andre samfunn valgte enten standard sefardisk eller askenasisk bønnebok.

Det er blitt hevdet at den italienske bønnebok inneholder de siste levninger av den jødiske tradisjon i Judea/Galilea, mens både den sefardiske og i en noen mindre grad den askenasiske reflekterer den babylonske tradisjonen. Denne påstanden er ganske sannsynlig, skjønt det er vanskelig å verifisere tekstmessig ettersom lite liturgisk materiale er blitt bevart fra Israels land. I tillegg reflekterer en del italienske tradisjoner babylonske ritualer i en mer arkaisk form, mye på samme vis som bønneboken til jemenittiske jøder gjør det. Eksempler på gammelbabylonske tradisjoner som er bevart av italienerne, men av ingen annen jødisk gruppe (inkludert jemenittene), er bruken av keter yitenu lach i kedushah for alle tjenester og av naḥamenu i Birkat Hamazon (bønn etter måltider) på sabbaten, begge er funnet i Siddur til Amram Gaon.

De italienske ritualene har tradisjonelt benyttet seg italiensk-hebraisk, et uttalesystem som ligner de til konservative spanske og portugisisk jøder. Denne uttalen har i mange tilfeller blitt adoptert av sefardiske, askenasiske og appam samfunnene i Italia.

Askenasiske jøder

Det har vært askenasiske jøder som har levd i Nord-Italia siden så tidlig på senmiddelalderen. I Venezia var de det eldste jødiske samfunnet i byen, og kom før sefardiske og de italienske gruppene. Etter at boktrykkekunsten ble oppfunnet ble Italia et betydelig senter for utgivelser av bøker på hebraisk og jiddisch for bruk av tyske og andre nordeuropeiske jøder. En kjent figur var Elijah Levita som var en ekspert på hebraisk grammatikk og masoreter, foruten å være forfatteren av jiddisch romantiske eposet Bovo-Bukh.

Andre markante samfunn var de norditalienske Asti, Fossano og Moncalvo som ble opprettet av jøder som hadde blitt forvist fra Frankrike i 1394: disse samfunnene omfattet også den velkjente Lattes-familien. Kun synagogen i Asti er fortsatt i bruk i dag. Deres ritualer, kjent som appam (fra de hebraiske initialene fra de tre nevnte byene), er tilsvarende de askenasiske, men har en del særegenheter fra gammelfranske ritualer, særlig i henhold til høyhelligdagene. Disse variasjonene er funnet på løsbladsystemet som samfunnet benyttet i sammenheng med den normale askenasiske bønneboken; de var også trykket av Goldschmidt. Dette ritualet er det eneste bevarte levningen fra de opprinnelige franske ritualene, også kjent som rashi (etter rabbineren). Franske askenasiske jøder har siden 1394 benyttet seg av de tyske askenasiske ritualer.

I musikktradisjonen og i uttale skiller askenasiske jøder i Italia seg betydelig fra askenasiere i andre land, og viser en del tilpasning til de to andre samfunnene. Usedvanlige er de nordøstlige samfunnene som det i Gorizia som har sin opprinnelse fra østerriksk-ungarsk tid og er langt nærmere tyske og østerriksk tradisjoner.

Sefardiske jøder

Siden 1442 da kongedømmet Napoli kom under spansk styre kom et betydelig antall sefardiske jøder til å leve i sørlige Italia. Som en følge av forvisningen av jøder fra Spania i 1492, fra Portugal i 1495 og fra kongedømmet Napoli i 1533, flyttet mange til sentrale og nordlige Italia. En berømt flyktning var Don Isaac Abravanel, statsmann, filosof og Bibelkommentator.

I løpet av de neste få århundrene kom det en stadig strøm av conversos, tvangskonverterte, som forlot Spania og Portugal. I Italia var de utsatt for å bli tiltalt for judaising (et kristent begrep, avledet fra gresk ioudaïzō, «å leve i henhold til jødisk skikk»), ved at de etter loven var døpte kristne. Av denne grunnen unngikk de å bosette seg i pavekontrollerte områder. Pavene tillot en del spanske jøder å bosette seg i Ancona da det var en hovedhavn for handelen med tyrkerne og muslimene grunnet jødenes tradisjonelle forbindelser med Midtøsten og Det osmanske rike var nyttige. Andre italienske stater fant det fordelaktig å tillate conversos å bosette seg og blande seg med de eksisterende jødiske samfunnene, og vendte et blindt øye i retningen av deres religiøse status. Den neste generasjonen, barna av conversos, kunne derimot vokse opp som utelukkende jøder uten tilsvarende juridiske problemer da de aldri hadde vært døpt som kristne.

Hovedstedene for bosetning var:

• Venezia: Republikken Venezia hadde ofte anstrengte forhold til pavedømmet; på den annen side var stedet oppmerksom på de kommersielle fordelene som ble gitt ved tilstedeværelsen av velutdannede spansktalende jøder, særlig overfor handelen med tyrkerne. Tidligere hadde jødene i Venezia blitt tolerert under egne frihetsbrev for et bestemt antall år, og som ble fornyet periodevis. Tidlig på 1500-tallet ble disse forholdene gjorde varige, og et eget privilegium ble gitt til det ponentine (vestlige) samfunnet. Prisen som ble betalt for denne anerkjennelsen var at jødene i Venezia oppholdt seg innenfor egne gettoer. Likevel ble republikken Venezia i en lang tid betraktet som goldene medinah for jødene, tilsvarende til Nederlandene på 1600-tallet eller USA på 1900-tallet.
• Sefardiske innvandring ble også oppmuntret av fyrstene fra huset Este, et av de eldste fyrstehus i Italia, i deres besittelser i Reggio Emilia, Modena og Ferrara. I 1598 gikk kontrollen over Ferrara over til pavestatene, og det førte til at en rekke jøder forlot området i frykt for sin framtid.
• I 1593 ga Ferdinando de' Medici, storhertug av Toscana, portugisiske jøder frihetsbrev for å leve og handle i Pisa og Livorno (se nedenfor).

I det hele levde spanske og portugisiske jøder adskilte fra de innfødte italienske jødene selv om det var betydelig felles religiøs og intellektuell innflytelse og strømninger mellom gruppene.

Scola Spagnola, den spanske synagoge i Venezia, ble opprinnelige ansett som «modersynagogen» for det spanske og portugisiske samfunnet verden over ettersom den var en av de tidligste som ble etablert, og den første bønneboken ble utgitt her: senere samfunn, som i Amsterdam, fulgte dets ledelse i rituelle spørsmål. Da Venezias betydning fikk en nedgang på 1700-tallet gikk det ledende rollen til Livorno for Italia og Middelhavet, og for Amsterdam for det vesteuropeiske landene. Synagogen i Livorno ble ødelagt under den andre verdenskrig, men en ny og moderne bygning ble reist i årene 1958-62.

I tillegg til spansk og portugisisk jøder fikk Italia mange sefardiske jøder fra østlige Middelhavet. Dalmatia og mange av de greske øyene hvor det var store jødiske samfunn, hadde i mange å vært en del av og underlagt Republikken Venezia, og det var et Levantine (østlig) samfunn i Venezia av jøder fra Levanten. Det forble adskilt fra Ponentine (vestlige) samfunn av spanske og portugisisk jøder. De østlige jødene sto nært til deres østlige røtter, noe som er påvist i deres bruk fra tidlig på 1700-tallet av en bønnebok som er klassifisert som maqam på osmansk vis. I dag er disse synagogene fortsatt i bruk, men samfunnene som en gang var kulturelt adskilte har smeltet sammen. Senere fungerte det jødiske samfunnet i byen Livorno, som knutepunkt mellom de spansk og portugisisk jødene på den ene siden og de sefardiske østlige jødene, og var et møtested for musikalske og andre kulturelle tradisjoner mellom gruppene. Mange italienske jøder i dag har fortsatt Levantine røtter, eksempelvis på den greske øya Korfu, og før den andre verdenskrig betraktet Italia eksistensen av de østlige sefardiske samfunnene som en mulighet for å ekspandere italiensk innflytelse i Middelhavet.

Det jødiske samfunnet i Livorno viser også det mangfold av friheter og mangel på friheter som jødene erfarte på Den italienske halvøya. Livorno ønsket alle jøder velkommen på begynnelsen av 1600-tallet. Andelen vokste stødig, fra 114 i 1601 til over 3 000 i 1689, kanskje så mye som 10 prosent av befolkningen. De ble kanskje den viktigste nasjonaliteten i byen. Jødene ble gitt rettigheter og privilegier, som religiøs frihet, amnesti fra tidligere forbrytelser og fullt borgerskap i Toscana. De trengte ikke leve i getto (i seg selv et italiensk begrep som har sin opprinnelse fra bydelen Ghetto i Venezia hvor jødene der ble tvunget til å bo), de kunne eie hester, slaver, bære våpen, ha butikker, og de kunne studere ved universitet, alle de rettigheter som folk flest hadde. Da forholdene ble lagt til rette kunne det jødiske samfunnet blomstre og jødene i Livorno ble leger og handelsmenn, slavehandlere og pengeutlånere. Deres innflytelse dekket et mangfold av aktivitetene i byene og strakte seg videre ut i Europa og i Middelhavet. Etter at Napoléon Bonaparte invaderte Livorno i 1796 ble de fleste rettigheter og privilegier tatt fra dem. Resultatet var det jødiske samfunnet raskt fikk tilbakegang og byens økonomiske vekst forvitret i samme takt.

På 1700- og 1800-tallet opprettholdt mange italienske jøder (hovedsakelig, men ikke utelukkende spansk og portugisisk jøder) en handels- og bosted i både Italia og i landene innenfor Det osmanske rike: selv de som bosatte seg fast i Det osmanske rike opprettholdt deres statsborgerskap i Toscana eller andre italienske nasjonaliteter, for å dra fordel av osmanske «kapitulasjonsdokumenter» (kontrakter mellom Det osmanske rike og kristne europeiske riker, særlig Frankrike). Således var det i Tunis et samfunn av Juifs Portugais (portugisisk jøder) eller L'Grana (utvandrere fra Livorno), adskilt fra, og anså seg selv som overordnet fra de innfødte tunisiske jødene (Tuansa). Mindre jødiske samfunn av samme type eksisterte i andre land som eksempelvis Syria hvor de var kjent som Señores Francos, selv om de generelt ikke var mange nok til å etablere deres egen synagoge og isteden møtte til bønn i andre hus. Europeiske land benyttet seg ofte av jøder fra disse samfunnene som deres konsulære representanter i de osmanske byene.

I mellomkrigstiden på 1900-tallet var Libya en italiensk koloni, og som i de andre nordafrikanske landene fant kolonimaktene de lokale jødene nyttige da de var en velutdannet elite. Som følge av Libyas uavhengighet og særlig etter seksdagerskrigen i 1967 måtte mange av de libyske jødene reise ut, enten for Israel eller til Italia, og i dag er de fleste «sefardiske» synagogene i Roma faktisk libyske.

Fascistiske Italia og etterkrigstiden

Minnesmerke over Holocaust og deporterte jøder i Borgo San Dalmazzo

Det italienske jødiske samfunnet, et av de eldste i Europa, utgjorde kanskje rundt 50 000 mennesker i 1933. På denne tiden da Benito Mussolini og det italienske fascistpartiet kom til makten var jødene integrert i den italienske kulturen og samfunnet etter å ha levd i Italia nær 2000 år. Det var relativt lite direkte antisemittisme blant italienere. Selv om det eksisterte fanatiske antisemititter blant en del av fascistlederne, som Achille Stararce og Roberto Farinacci, var italiensk fascisme som helhet ikke fokusert på antisemittisme i motsetning til den tyske nasjonalsosialismen. Faktisk kunne jødene, om de ønsket det, fram til 1938 være medlem av fascistpartiet. I 1938, delvis grunnet press fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, begynte fascistpartiet å vedta antisemittiske lover: jøder ble definert som gruppe; fjernet fra offentlige jobber som lærere i skolen; fjerning av jøder i massemedia; forbud mot ekteskap mellom jøder og ikke-jøder; og fengsling av jøder av utenlandsk nasjonalitet.

Under den andre verdenskrig, til tross for at fascistiske Italia var i allianse med Tyskland, var de italienske myndighetene unnvikende til tyske krav på å fengsle, konsentrere og utlevere jøder i italienskokkuperte områder. Italienske militære nektet ofte å delta i massemord på jøder. Italienskokkuperte områder var derfor relativ trygge områder for jøder, og mellom 1941 og 1943 unnslapp tusenvis av jøder fra tyskokkuperte områder til de italienskokkuperte sonene i Frankrike, Hellas og Jugoslavia. Italienske myndigheter evakuerte faktisk rundt 4 000 jødiske flyktninger til det italienske fastlandet og disse overlevde krigen som fanger i sørlige Italia. Denne situasjonen endret seg da Tyskland okkuperte Italia i 1943: konsentrasjonsleirer og deportasjoner til utryddelsesleirer som Auschwitz ble igangsatt. Totalt klarte tyskerne å deportere 8 564 jøder fra Italia, italienskokkuperte Frankrike og fra øyene Rhodos og Kos. Kun 1 009 kom tilbake.

Etter den andre verdenskrig, med Mussolinis og fascistenes nederlag, ble jødene gitt tilbake rettighetene som fulle borgere. Mange av de som overlevde dro dog videre til den nyopprettede nasjonen Israel, skjønt noen ble igjen og gjenopprettet sine samfunn. I dag er det rundt regnet litt over 40 000 jøder i Roma og Milano alene.

Litteratur

• Artom, Emanuele red. (2005): The Complete Italian Machazor, Jerusalem
• Bonfil, Robert (1989): Rabbis and Jewish Communities in Renaissance Italy, Littman Library of Jewish Civilization, ISBN 0197100643, ISBN 978-0197100646
• Garvin, Barbara & Cooperman, Bernard red. (2000): The Jews of Italy: Memory And Identity, red. Dr, Studies and Texts in Jewish History and Culture VII, University Press of Maryland, Bethesda, ISBN 1-883053-366
• Sacerdoti, Annie (2004): A Guide to Jewish Italy, ISBN 0847826538, ISBN 978-0847826537

Eksterne lenker

• SephardicGen Resources, lenkeside til ulike artikler, blant genealogi (engelsk)
• Italy and the Jews – Timeline, ved Elizabeth D. Malissa (engelsk)
• The Roles of the Jews in Italian Society, intervju på engelsk med Dan Segre, 2010
• Foreninger av jødiske samfunn i Italia (lenkeside på italiensk)
• Jødiske samfunn i Italia (italiensk)
• Jødiske samfunn i Milano (italiensk)
• Jødisk-italiensk lydarkiv (italiensk)
• Ferdinando I De Medici, Document Inviting Jewish Merchants to Settle in Livorno and Pisa, in Italian, Manuscript on Vellum, Florence, Italy, 10 June 1593, faksimile av invitasjon av jødene til Livorno og Pisa i 1593
• Siddùr Benè Romì Arkivert 17. november 2016 hos Wayback Machine. (italiensk)