Institutt for informasjons- og medievitenskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Institutt for informasjons- og medievitenskap holder til i Fosswinckels gate 6 sammen med andre enheter på Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Institutt for informasjons- og medievitenskap er et av sju institutter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen. Instituttet ble etablert i 2005 ved en sammenslåing av «Institutt for informasjonsvitenskap» og «Institutt for medievitenskap».

Instituttet forsker på informasjons- og kommunikasjonsteknologi og medier ut fra en rekke ulike tilnærminger. Studiene ved instituttet spenner over både tradisjonelt akademiske og mer praksisorienterte tilbud.

Studietilbudet inkluderer det som tradisjonelt har vært informasjonsvitenskap og medievitenskap, men etter sammenslåingen har det også blitt utviklet mer praktisk orienterte studietilbud, til dels med utgangspunkt i mer tradisjonelle studier som fjernsynsproduksjon og journalistikk, men disse er også rettet inn mot produksjon for nye medier.

Etableringen av det medievitenskapelige miljøet i Bergen[rediger | rediger kilde]

I 1963 ble det utarbeidet en plan for utbyggingen av samfunnsvitenskapelige studier ved Universitetet i Bergen (den såkalte Mykland-komiteen). Blant de mange – og etter hver realiserte – planene var det også et forslag om et teoretisk orientert studium i journalistikk.

Radikaliseringen av studentmiljøet på slutten av 1960-tallet førte til en økt interesse for trivial- eller populærlitteratur blant litteraturstudentene. Ved Nordisk institutt tok Audun Tvinnereim initiativ til studier av denne typen litteratur, et arbeid som ble videreført av Willy Dahl.

I det samfunnsvitenskapelige miljøet ble Per Torsvik den sentrale organisatoren. Fra 1972 finansierte Forskningsrådet (NAVF) i noen år Sekretariatet for mediaforskning med Torsvik som forskningsleder. Samtidig ble Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, NORDICOM, etablert. Den norske avdelingen ble lagt til Universitetet i Bergen. Etter at finansieringen fra Forskningsrådet tok slutt, ble Torsvik ansatt på Sosiologisk institutt og sekretariatet ble omdøpt til Senter for medieforskning, der prosjekter ble organisert. Det var sporadiske kurs i mediefaglige emner på fagene sosiologi og sammenlignende politikk.

Fra massekommunikasjon til medievitenskap[rediger | rediger kilde]

I 1983 tok universitetsledelsen initiativ for å opprette et undervisningstilbud i mediefag. Både humanister og samfunnsvitere ga uttrykk for interesse for å bygge opp et slikt studium, og fra høsten 1985 ble det første kullet av grunnfagsstudenter tatt opp til et tverrfakultært studium i «massekommunikasjon og mediekunnskap». Faget var en nyskapning. I Oslo hadde det i noen år eksistert et reint samfunnsvitenskapelig grunnfag i kommunikasjon, og ved flere utenlandske universiteter hadde det vært humanistisk orienterte mediestudier, men det tverrfaglige studiet i Bergen hadde ingen klare forbilder. Institutt for massekommunikasjon ble etablert ved inngangen til 1986. Faglige tyngdepunkter var i film og fjernsyn, populærkultur, journalistikkforskning og mediepolitikk, men forskningen var spredt over et bredt område. Etter kort tid ble det også etablert hovedfag. Til å begynne med var virksomheten delt i en samfunnsvitenskapelig og en humanvitenskapelig seksjon, men seksjonsgrensene falt bort i 1996.

I 1994 ble instituttets navn endret til Institutt for medievitenskap. Av praktiske grunner ble instituttet i 2003 knyttet til bare ett fakultet – det samfunnsvitenskapelige, men forskning og undervisning går fortsatt på tvers av grensene mellom samfunnsfag og humaniora.

Studium i fjernsynsproduksjon, flytting og nyorientering[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1980-tallet ble det drevet en aksjon for å få Stortinget til å vedta at TV 2 måtte legges til Bergen. Som sitt bidrag til å styrke Bergen som medieby, tok universitetsledelsen på ny et initiativ på mediefronten, og et relativt praktisk innrettet undervisningstilbud i fjernsynsproduksjon startet opp ved instituttet i 1988. Faget overtok lokaler og utstyr etter et mislykket lokal-tv-initiativ, men høsten 1993 flyttet instituttet samlet inn i det nye samfunnsvitenskapelige bygget i Fosswinckelsgt. 6 (Lauritz Meltzers hus).

Etter mildt press fra ledelsen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, ble medievitere og informasjonsvitere samlet i ett institutt fra 1. januar 2004. Den faglige begrunnelsen for sammenslåingen var, fra medieviternes side, ønsket om å styrke satsingen på nye medier.

Etableringen av informasjonsvitenskap ved UiB[rediger | rediger kilde]

I 1960-årene ble det gitt programmeringskurs ved UiB såvel i regi av Matematisk institutt som ved universitetets EDB-avdeling. Innen humaniora og samfunnsvitenskap var det også betydelige brukeraktiviteter i enkelte fag. Mens det i naturvitenskapelige disipliner først og fremst var de omfattende og kompliserte beregningsoppgaver som dominerte, var det organisering, lagring, prosessering og effektiv fremhenting av store datasett, ofte av tekstlig karakter, som interesserte i humaniora og samfunnsvitenskapene.

Etter at Stortinget i 1970 bevilget midler til informasjonsvitenskap, ble faget opprettet i 1972, og organisert i Institutt for informasjonsvitenskap, IFI. Det var da det første universitetsinstitutt innen datafag i Norge.

Det opprinnelige undervisningsopplegg omfattet systemteori, programmering, datalagring og utstyr som gjennomgående grunnstruktur. Dette opplegget ble godkjent i gradene cand.mag., cand. philol. og cand.polit., og i begrenset omfang i cand.real. og ved Norges Handelshøyskole.

Fagets uteksaminerte kandidater ble fort ettertraktet i forvaltning og næringsliv. I begynnelsen av 1980-årene ble studenttilstrømningen så stor at inntaket ble regulert frem til omkring 1990.

Forskningen på informasjonsvitenskap[rediger | rediger kilde]

De forskningsmessige interesser ved instituttet ble først og fremst knyttet til problemer knyttet til utvikling av store IT-baserte informasjonssystemer og organisering av store datamengder. I forskning samarbeidet instituttet i de første tiårene særlig med Norges Handelshøyskole, Utviklingsselskapet for næringslivet på Vestlandet, Chr. Michelsens Institutt, Universitetets EDB-avdeling, miljøer innen det Historisk-filosofiske fakultet, og flere nasjonale og internasjonale statistiske organer.

På det nordiske plan var særlig impulsene fra de nordiske pionerer Börje Langefors og Peter Naur av stor betydning. Dette førte til at IFI tidlig kom med i det nordiske samarbeid både innen akademia og i regi av Nordisk ministerråd.

I de senere årene har forskningsarbeidet i større grad funnet sted innen rammen av nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]