Erik Waaler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erik Waaler
Født22. februar 1903
Hamar
Død3. mars 1997 (94 år)
Bergen
Mor Fredrikke Waaler
Søsken Georg Waaler, Rolf Waaler
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Lege, professor, patolog
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden, Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1964), St. Olavs Orden

Erik Waaler (født 22. februar 1903 i Hamar, død 3. mars 1997 i Bergen) var en norsk lege. Han var bror av Georg Waaler og Rolf Waaler, og sønn av Fredrikke Waaler.

Erik Waaler var professor i patologi ved Universitetet i Bergen (UiB) fra 1948 til 1971 og var rektor samme sted i to perioder. Han ble verdensberømt da han oppdaget en spesiell faktor i blodet til revmatikere, som var grunnlaget for en test som har fått stor diagnostisk utbredelse.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp på Hamar og tok medisinsk embetseksamen i Oslo 1927. Han arbeidet på sykehus i både Hamar og i Oslo, før han ble privatpraktiserende lege i Hamar i 1929. Fra 1930 ble han assistentlege ved Hærens bakteriologiske laboratorier i Oslo frem til 1933. Etter å ha jobbet ved flere sykehus tok han doktorgrad i medisin i 1935 på avhandlingen Studies on the Dissociation of the Dysentery Bacilli. Han reiste så på et 11 måneders stipendopphold i 1936-1937 ved Department of Pathology, Columbia University i New York. Etter å ha jobbet en stund ved ved patologisk-anatomisk avdeling på Ullevål sykehus 1937–38 og var prosektor ved den tilsvarende avdeling på Rikshospitalet 1938–1940. I 1941 ble han ansatt ved dr.med. F. G. Gades Pathologisk Anatomiske Laboratorier i Bergen og ble værende i Bergen resten av livet, hvor han arbeidet med patologi og rettsmedisin.

I 1939 gjorde Waaler sin kjente oppdagelse i blodet til revmatikere. Dette klarte han ut fra arbeidet han gjorde med antistoff. Etter andre verdenskrig var Waaler aktivt med i forberedelsene til å opprette medisinsk studium ved universitetet i Bergen. I 1947 ble han professor i patologisk anatomi og rettsmedisin og var i to år dekanus for det nye medisinske fakultetet. 1954 til 59, det vil si i to perioder, var han rektor ved universitet.

Waaler var også delaktig i å opprette tannlegeutdannelsen i Bergen, samt at Universitetet i Tromsø fikk medisinstudium i 1968.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Erik Waaler var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1947 og av Selskapet til Vitenskapenes Fremme fra 1952 samt æresmedlem i flere medisinske organisasjoner. Han mottok Fridtjof Nansens belønnelse fra Det Norske Videnskaps-Akademi i 1964 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1959 og til kommandør i 1973.

Kilder[rediger | rediger kilde]