Iddefjordsflotiljen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Iddefjordsflotiljen er betegnelsen på den norske flotiljen av armerte fartøyer og større fartøyer i Iddefjorden i 1717 og 1718, under sjøkrigen mellom Sverige og Danmark-Norge i den store nordiske krig. I denne perioden var den norsk-svenske grensefjorden mellom Østfold og Båhuslen avstengt ettersom svenskene hadde sperret av stredet gjennom Svinesund fra sommeren 1716.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Fredriksten festning var lettest å forsyne sjøveien, men en svensk blokade forhindret dette.

Under første Norgesfelttog etter angrepet i Svinesund sommeren 1716 forsøkte svenskekongen Karl XII å erobre Norge i den store nordiske krig. I løpet av de to angrepene på den svenske flytebroen over Svinesund, oppdaget angriperne at svenskene hadde reist en rekke befestninger som beskyttet flytebroen, og dessuten sperret av sundet mellom Iddefjorden og Skagerrak med Oslofjorden. Dermed ble Halden og den strategisk viktige Fredriksten festning avskåret fra havet. Disse befestningene, kjent som Sundsborg skanser, som ble reist i løpet av sommermånedene og høsten 1716 gjorde dermed Iddefjorden til en innsjø. Ettersom den dansk-norske orlogsflåten beholdt herredømmet over det åpne havet kunne ikke svenskene sende sine krigsfartøyer sjøveien.

Denne spesielle omstendigheten provoserte fram en av de mer uvanlige krigshandlinger, den såkalte sjøkrigen i Iddefjorden.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

I løpet av midten av mai 1716 var flytebroen ferdigbygd og lagt på vannet. Flere fartøyer ble sperret inne i Halden havn. Disse skipene skulle senere utgjøre kjernen i den norske Iddefjordsflotiljen foruten mindre robåter.

Den som først kom i kamp var den usedvanlige «Prammen» som deltok under angrepet på Svinesund med flytebroen der den 2. juni 1716. Stykkprammen gjorde også en hederlig innsats under slaget om Halden en måned senere, da svenskene angrep Halden den 4. juli. Offiser Steen Blix hadde overtatt ledelsen av forsvaret av Borgerskansen og han besluttet å rykke ut med en styrke til Kongens Brygge. Han fikk således reddet fartøyene og de ble ført ut på sjøen og til Petersborg.

Mange av byens borgere benyttet anledningen til å forlate byen ved å søke tilflukt på Huitfeldtsholm og Sauøya. «Prammen» lå forankret i havnen og kunne rette skytset mot torget i byen. Skytset gjorde store ødeleggelser på de svenske troppene, som ikke hadde noe å svare med og måtte evakuere.

Etter slaget om Halden og ødeleggelsen av flytebroen i august 1716 var den første prøvelsen over, men svenskene sto fortsatt igjen på den andre siden av sjøen. Med Sundsborgskansene ble trafikken på Svinesund hindret med både sperrebommer og kanonbatterier. Den 12. juli rekognoserte to galeier, brigantinerne «Bergen» og «Christianssand», utenfor Knarrås.

1717[rediger | rediger kilde]

De to brigantinene var ombygget til å være åredrevet uten mye bruk av seil. Dette var hensiktsmessig på en trang og langstrekkende fjord der manøvreringsevne hadde stor betydning. De ble dermed en respektabel styrke. Frykt for svensk overfall på båter fra den svenske siden førte til opprettelse av konvoistjeneste mellom Halden og Knivsøya våren 1717. Brigantinene fikk besetning på 35 mann under løytnant Hans Jonsen Wiig, hentet fra Fredriksten festnings garnison. Frakt av forsterkninger, avløsning og forsyninger på sjøsiden mellom Halden, som lå på den andre siden av Tista, og resten av Østfold var omfattende og viktig. Iddefjordsflotiljens første oppdrag var derfor å sikret denne kommunikasjonen på vannveiene. Dette ble spesielt viktig fordi den gamle broen var så skadet at tyngre frakt ikke kom seg over. Flytebroen fra 1709 måtte brukes på nytt over Tista i flere omganger fram til 1719.

Grensesammenstøtene i årene 1716 og 1717 mellom de fremskutte utposter og stillinger, samt kortvarige streiftog i etterretningsformål eller plyndringshensikt, hadde også en maritim motpart. Mang en gang ble norske og svenske militære oppsnappet som fanger og senere utvekslet. Dette skjedde flere ganger på Båhuslenskysten, hvor en norsk flotilje på 13 fartøyer, hvorav 6 galeier, holdt til på vinteren. Trusselen fra denne aktive skjærgårdsflotiljen som hadde overfalt en svensk utpost i februar under Tordenskjolds ledelse fikk svenskene til å senke et stort handelsfartøy erobret sommeren 1716, som var holdt tilbake på den svenske siden av Svinesund. Vraket lå utenfor Svinesund fergehus. Dette forsøket på å forhindre et utfall inn i Svinesund lyktes ikke helt, men forvarslet en opprustning på begge sider omkring Svinesund, som på høsten var avsperret av sterke befestninger.

26. oktober 1717 ble en stor dobbelte sjalupp sjøsatt på Isebakkestranden ved Knivsøya. Denne var den første av to mindre krigsfartøyer som ble trukket over land fra Røsneskilen til Iddefjorden som del av en bestemmelse under krigsrådet mellom general Wedel og schoutbynacht Rosenpalm om å styrket herredømmet på Iddefjorden. Tordenskjold som var blitt avløst fra sin stilling som eskadresjef etter angrepet på Strömstad, var med på denne operasjonen, men overlot den neste til kommandør Johan Anton Paulsen.

Dette var en reaksjon på Karl XIIs streiftog inn i Enningdalen med en bataljon i september. De første rapportene om en ny havn med verft i Krokstrand ved Hälle langt ned i Iddefjorden dukket opp kort etterpå. Der skal båtbyggeri ha blitt startet og flere prammer ble bygget under beskyttelse av Clausenborg skanse.

Kommandant Brun ville angripe den svenske havnen i Krokstrand som var under bygging, men fikk ikke støtte av oberst Huitfeldt. Som kommandant av Fredriksten festning ble han engasjert i serie av raid og motraid i Enningedalen i oktober og november, noe som tok hans oppmerksomhet vekk fra Bruns forslag. Da isen la seg var muligheten gått tapt, og Brun måtte gi opp.

1718[rediger | rediger kilde]

Intensiteten i grensekrigen økte gjennom vinteren, og båtbyggeriet på den svenske siden ansporet haldenserne til å startet sin egen opprustning. Den svenske flotiljen som tok Galärvägen mellom Strömstad og stedet Pilegården mot Iddefjorden kom i juli som en ubehagelig overraskelse. I august 1718 hadde 12 større og mindre krigsskip blitt overført dit. Allerede natten mellom den 18. og 19. juli gikk Iddefjordsflotiljen, bestående av fire fartøyer med 300 mann, til angrep på havneområdet på vestsiden av Iddefjorden mot Skriverøya. Der oppdaget nordmennene til deres forskrekkelse at svenskene hadde en sterkere sjømakt enn man trodde. Balansen man hadde hatt siden sommeren 1716 var forskjøvet.

Rosenpalm tok ledelsen og beordret flotiljen, som var sterkt skadet, tilbake til Sauøysundet ved Halden der de skulle forsterkes av flere mindre krigsfartøyer som ble slept over fra Røsneskilen til Knivsøya på kort varsel. 20. juli kom to dobbelte sjalupper, dagen etterpå halvgaleien «Achilles» som var tatt av Tordenskjold under slaget i Dynekilen.

I Halden lå to større handelsfartøyer som var der i to år hvorav en spaniafarer. Denne spaniafareren, «Norske Bjørn», ble bestykket med ti til tolv tolvpunds kanoner og årer ble satt på, mens mastene ble avtaklet uten steng eller seil. Hans Colbjørnsens «Norske Bjørn» ble den norske Iddefjordsflotiljens største krigsskip.

23. juli bestod Iddefjordsflotiljen av en spaniafarer, to brigantiner, 4 dobbelte sjalupper og 1 halvgalei med minst 330 mann fra garnisonen i Fredriksten festning og like mange fra det lokale forsvaret som satte inn kompanier av smaalenske og bergenhusiske regimenter. Et ukjent antall robåter av forskjellige størrelse ble også tatt i bruk av nordmennene.

Den gamle «Prammen», som var avsett til forsvar i havnen av Halden, ble ombygget til å kunne ha to bombekasterskyts. Men dette arbeidet ble omgjort av ledelsen, som i august demonstrerte en ganske påfallende tafatthet og mangel på viljestyrke, samt sterk uenighet. Det var tildels store samarbeidsproblemer omkring ledelsen av sjøkrigen. Dette mer enn noe annet kunne tillatt svenskene å utfordre og møte den norske Iddefjordsflotiljen med deres egne flotilje, som var fullstendig oppsatt med den store galeien «Luren».

I september 1718 hadde svenskene nå 12 krigsfartøyer og tre tømmerflåter ved siden av galeien «Luren». Iddefjordsflotiljen ble utvidet med to nye dobbelte sjalupper overført fra Røsneskilen og to skuter ment for handelsvirksomhet ble armert som «Saltsækken» som ble ombygget til en pram og Jochum Mathiesens skip «Haabet» samt fire store båter var tatt inn.

I oktober 1718 var nå den norske Iddefjordsflotiljen utvidet til sytten krigsfartøyer og armerte båter med en ekstra stykkpram. Dermed hadde man to større skip, «Norske Bjørn», «Haabet» ( også kalt pram ), tre stykkprammer, «Prammen», «Saltsækken» og det ukjente fra oktober 1718, to brigantiner, «Bergen» og «Christanssand», 6 dobbelte sjalupper, halvgaleien «Achilles» og trolig 4 store båter. Det var også mange mindre robåter tilgjengelig. Over 340 av festningsgarnisonen på 688 mann knyttet til Iddefjordsflotiljen.

Iddefjordsflotiljens ende[rediger | rediger kilde]

Karl XII startet det andre Norgesfelttoget i november 1718, først i forsøk på å engasjere og nedkjempe det norske grenseforsvaret langs Haldenvassdraget fra Ørje i nord til Halden i sør. Deretter forsøkte han å innta og besitte den viktige Fredriksten festning gjennom beleiring av festningen.

Iddefjordsflotiljen var blitt altfor ressurskrevende i behov for ammunisjon, proviant og mannskap, så kommandanten i Fredriksten festning var nødt til å hente tilbake sine soldater med kanoner og ammunisjon som var utlånt til krigsskipene. I forveien hadde sjøkrigen i Iddefjorden nådd sitt høydepunkt ved trefningen den 14. november 1718. Iddefjordsflotiljen vant da den siste strid på sjøen, med den svenske krigerkongen som tilskuer fra Nåkedalen vest for Id kirke.

Den 16. november 1718, da generalløynant Sponneck som kommandant for det andre korpset i grenseforsvaret så seg nødt til å trekke seg tilbake til Glommalinjen, tok han med seg de utvalgte kontingenter for Iddefjordsflotiljen. Retrettordren fulgte til at flotiljen ble ført til farvannet mellom Sauøya og Rødsbryggen om ettermiddag mellom kl. 17 og kl. 18. Fartøyene ble der de boret i senk sammen med handelsfartøyene, og havnet på Iddefjordens bunn. Ammunisjon og flere kanoner ble tatt av og ført til festningen. Med det tok svenskene uten sverdslag herredømmet over Iddefjorden, selv om de hadde tapt det siste sjøslaget.

Etter Karl XIIs død den 11. desember 1718 besluttet Fredrik av Hessen, som senere skulle ble Fredrik I av Sverige, å gå til retrett fra Norge. Ordren om umiddelbar tilbaketrekning førte til en del uorden på svensk side. Der opplevde den svenske flotiljen sitt eneste permanente tap av fartøyer. En halvgalei ved Furuvarp ble overlastet og sank. De svenske krigsfartøyene var i desember, før isen la seg, sterkt opptatt med å frakte ammunisjon, skyts og tren over til svensk territorium så fort som mulig. Skjødeløshet forårsaket stor skade under dette arbeidet.

Den 14. juli 1719 var Svinesund endelig åpen etter tre års blokade. To dansk-norske krigsskip kom til Halden, og to dager senere kom et engelsk handelsfartøy til stor glede for haldenserne. Slutten kom i august 1719 da verfet i Krokstrand ble ødelagt av en nylig overført styrke.