Stykkpram
Stykkpram var et fartøy fra seilskutetiden 1500-1850, ment for krigsformål som et kystfarende og gruntgående bestykket skip for både defensiv og offensiv hensikt. På engelsk kalles disse fartøyene artillery pram.
Stykkprammen fungerte som et flytende batteri. Den kunne seile på åpent hav tross sine dårlige seilegenskaper, men måtte søke ly ved dårlig vær. Stykkprammen som et rent krigsskip var effektivt i lokalforsvar av havner, skipsleder og på grunne farvann. Den kunne også fungere som et blokadeskip.
Stykkprammens opprinnelse[rediger | rediger kilde]
De første stykkprammer som det finnes historisk dokumentasjon om var fra 1428. København hadde kommet under angrep fra hanseatene, som hadde med seg en pram til Refshalen i april 1428. Hanseatene senket flere skip i et forsøk på å sperre inne de danske skipene, som neste natt seilte ut for å bryte opp vrakene. Hanseatene hadde forberedt prammen for kamp med flere artilleriskyts, og den ble ført ut mellom de to flåtene ved Refshalen. Prammen hadde hell med seg, en mast av en dansk holk ble skutt ned under de første kampene. Beleiringen av København fra sjøsiden i 1428 hadde sett bruk av stykkprammer og flåtebatterier, dvs. tømmerbygde skanser på påler.
Under de dansk-svenske unionsstridighetene benyttet svenskene prammer som det var satt store skyts på i trange farvann mot befestninger eller som forsvar mot fiendtlige fartøyer. Under beleiringen av Kalmar ble to store stykkprammer bygget av svenskene. Disse ble deretter forankret utenfor slottets vannport for å hindre forsyninger fra de danske krigsskipene til festningen.
Stykkprammene var i to århundre framover ikke annet enn flytende sjøsperringer for flåtehavner og ankeringsplasser, med begrensede seilegenskaper. Stykkprammen ble benyttet som stasjonære flåtebatterier, og kunne ikke for egne krefter flyttes på åpen sjø utenfor havneområdet. Under den store nordiske krig ble stykkprammer bygget av både Danmark-Norge og Sverige.
Stykkprammens utseende[rediger | rediger kilde]
Det som skilte en stykkpram fra et flåtebatteri var at riggingen var mer som en fregatt, dvs. fullrigget med færre seil, og konstruksjonen med lukket kanondekk og åpent dekk øverst oppe. Stykkprammene «Hjelperen» og «Arca Noa» som deltok under slaget ved Dynekilen i 1716 minnet om samtidens todekkers fregatter eller linjeskip. En fregatt hadde forsterket overdekk for å kunne ha flere kanoner og hevet akterskip med akterdekk eller halvdekk, mens stykkprammen til sammenligning var helt flatt. Stykkprammen var også kraftigere i konstruksjonen for at det skulle være mulig å bruke grovere skyts med større stykkvekt på kanondekket.
På slutten av 1700-tallet ble stykkprammene spredt til andre land utover Danmark-Norge og Sverige. Hensikten bak en stykkpram lå i behovet for lokalt forsvar av flåtebaser og disses institusjoner og fasiliteter mot fiendtlige angrep. Flere land, blant dem Frankrike, benyttet stykkprammer for vern av sin infrastruktur mot fiender som engelskmennene under Napoleonskrigene.
Det engelske begrepet artillery pram kan være en betegnelse på diverse fartøyer med flatt skrog og artilleri i fransk tjeneste.
Den skandinaviske fellesbetegnelsen «stykkpram» rommet en rekke varianter av ulike krigsskip med flat bunn, som de store todekkers skyttskip eller skjøtskib til defensjonspram med kanoner på åpen dekk, delvis beskyttet av den høye relingen, på slutten av 1700-tallet. Andre varianter ble kalt defensjonsfregatt, kavaleripram og artilleripram bare i dansk-norsk militærhistorie.
Fra slaget i Reden i 1801 var det flere danske stykkprammer og en av disse, «Hajen», vant berømmelse for tapper motstand under ledelse av norskfødte Jochum Nicolay Müller. Dette skipet var en spissgattet pram med åpent kanondekk med høy vern og tyve kanonporter, på en konstruksjon som var tatt fra en pram opprinnelig ment for lastoverføring i København mellom frakteskipene og havnen.
Stykkprammen i kamp[rediger | rediger kilde]
Stykkprammens grove konstruksjon og tyngre artilleri gjorde at de var flytende festninger med sterk beskyttelse av tømmer eller planker, som kunne engasjere sterkere motstandere som linjeskip fra sin posisjon i grunne farvann. Under forsvaret av Stockholm i 1719 og København i 1700 og 1807 beviste stykkprammen sin verdi ved å holde fiendtlige krigsskip på avstand, som en del av et integrert forsvar i samarbeid med landbaserte batterier.
I forsvar var stykkprammen nesten umulig å beseire, ettersom den flyttet seg på grunne farvann etter egne valg og stoppet enhver angriper mindre enn et linjeskip eller en stor fregatt med et artilleri ment for å skade selv de sterkeste krigsskip.
Til offensive formål måtte benyttelsen av stykkprammen være i ledd med kompetente ledelse, som sett under Tordenskjold. Christen Thomesen Sehested hadde to ganger, i 1712 og 1715, sikret overgangen til Rügen på den tyske østersjøkysten og avverget svenske forsøk på å bringe forsyninger dit. I 1715 spilte stykkprammene en meget sentral rolle under de danske flåteoperasjonene, tross gjentatte angrep fra svenske flåtestyrker med selveste svenskekongen ombord. Meget god kjennskap til det aktuelle operasjonsområdet, som farvannets dybde og undergrunn, hadde vist seg å være viktig for Sehested.
Pansrede stykkprammer[rediger | rediger kilde]
Ved midten av 1800-tallet var stykkprammen utgått på dato til fordel for dampdrevne småfarkoster og åredrevne kanonbestykkede småbåter som kanonsjalupper. Faste landbatterier med nytt artilleri hadde fått lengre skuddvidde enn før. Men prinsippet bak stykkprammen ble delvis overtatt av blokadeskip, tidlige linjeskip med dampmaskineri og mastene tatt bort eller avtaklet. Royal Navy hadde brukt blokadeskipene som en del av sitt kystforsvar fram til torpedobåtenes ankomst som kystnære våpen på siste halvdel av 1800-tallet.
Under Krimkrigen hadde franskmennene og engelskmennene stått for en maritime revolusjon i historien med en rekke panserkledde, gruntgående farkoster. De pansrede flytende batterier var bygget på samme måte som en ekte stykkpram, med lukket kanondekk og åpent overdekk med flatt skrogbunn, som kunne legge ut på ferd over åpen hav i god vær. Forskjellen fra stykkprammen var at de var dampdrevne med mindre hjelpemaskiner og dekket med panser. I motsetning til de stasjonære flåtebatteriene var disse utstyrt med rigging for seilas.
Den 17. oktober 1855 ble den russiske Kinburn festning angrepet av en britisk-fransk flåtestyrke. Under bombardementet dampet de tre franske pansrede batteriene framover under russisk ild og stilte seg opptil 1 km fra de russiske skansene uten å bli forstyrret av granatene. «Devastation», «Lave» og «Tonnant» klarte å holde stand tross den russiske ilden, selv om «Devastation» ble truffet 64 ganger og «Tonnant» 55 ganger.