Galärvägen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Galärvägen er en trasé for skip over land mellom Strömstad og Iddefjorden. Skip ble ført gjennom elver, vann, våtmarker og til og med over små berg på strekningen. Den ble anlagt i 1718 av svenskene for å kunne overføre en flotilje til den innestengte fjorden mot Halden. Tolv større og mindre krigsskip ble overført i juli og august 1718.

Tordenskjold og Swedensborg[rediger | rediger kilde]

Svenskene startet planleggingen for overføringen av krigsskipene fra Strömstad i juni 1718 etter et møte mellom svenskekongen Karl XII og Emanuel Swedenborg. Troppene i Svea Livgarde og Älvsborg Regementet på mellom 500 og 800 mann ble kommandert til arbeidet, som startet den 26. juni 1718. Vannene i terrenget mellom Strömstad og Iddefjorden ble utnyttet, men skipene måtte trekkes over land på strekningene mellom disse.

Swedenborg hadde erfaring og ekspertise fra skipsfarten i Göta älv, der båtene ble trukket over land ved Stora og Lilla Edet før slusene i Trollhättan var anlagt. Men ideen til denne usedvanlige overføringen, som savner sitt sidestykke i skandinavisk historie, er sagt å være inspirert av den dansk-norske sjøhelten Tordenskjold.

I oktober 1717 hadde Tordenskjold vært med på å overføre to dobbelte sjalupper til Iddefjordsflotiljen. Denne operasjonen ble utført etter hans forslag ovenfor krigsrådet. Inspirert av eksempelet mellom Røsneskilen og Isebakkestranden ved Knivsøya gikk Swedenborg til verket.

Transportruten[rediger | rediger kilde]

Den 26. juni startet generalkvartermester Baltzar von Dahlheim den første overførelsen ved å føre de første fartøyene opp på land fra bukten ved byen Strömstad og varpe dem på stokker til Strömsvattnet. Ved enden av vannet ble fartøyene dratt på land ved gården Norr Hede sør for Värmlandsbro. Der ble de større fartøyene ført forbi Gröne hög til Färingen, mens de mindre ble ført i skogsterreng til gårdene Kåröd og Jonsbo og så langs Eggedalen til Færingen.

Fra Færingen fortsatte ferden til Prästvattnet og forbi Näsinge kyrka enten over Näsingesletten for de mindre fartøyene eller på en lengre rute via «Luren», for skip som ikke kunne komme over mindre berg mellom sletten og sjøen Lången.

Den tøffeste og meste anstrengende delen av arbeidet for soldatene var Dödmansstenen med en ås fra den nordlige delen av Lången ved Huslös. Her var det en stor stigning til myrene. Stigningen var så stor at soldatene som slepte fartøyene oppover åsen, var nødt til å hvile ut i flere dager. Gården Galejeröd var de svenske soldatenes hvilested før de måtte gi seg i kast med de sagnomsuste Galejmyrarna.

Etter å ha forserte de vanskeligste hindringene, kom fartøyene ned på landeveien Näsinge-Björneröd til Elgsjön. Der hadde et leirsted blitt anlagt for hundrevis av soldater. De oppholdt seg der i telter og barakker ved berget utenfor Elgsjöns nordlige ende. Stedet het nå Lägret eller Leijret. I ettertiden fikk en mindre gård på stedet dette navnet.

Men anstrengelsene var ikke over, den siste delen var ikke mindre krevende. Fra Elgsjön gikk ferden ned mot Trångstrandsviken, sør for Pilegården, over besværlig terreng. Ved Hällesmörk kom fartøyene til sin endestasjon, Iddefjorden.

«Luren»[rediger | rediger kilde]

«Luren» var det største krigsfartøyet ble trukket på land og slept fra Strömstad til Iddefjorden, men «Luren» var ikke en vanlig galei. Det var en 19,3 meter lang og 4,5 meter bred brigatine som veide 39 tonn. Likevel var «Luren» en like stor trussel som en storgalei etter de lokale forholdene på Iddefjorden og bestykningen var ikke mindre slagkraftig. Den hadde to 12-punds, fire 8-punds og åtte 3-punds kanoner ved siden av åtte 2-punds svingbass.

Forflytningen av «Luren» var meget problematisk og først i september kunne dette krigsfartøyet ligge på vannet ved Pilegården. Det tok svenskene nær en måned å fullføre operasjonen fra Strömstad.

Den svenske flotiljen[rediger | rediger kilde]

Tilsammen tolv større og mindre krigsfartøyer var ført over land og sjø via en tyve kilometer lang strekning til en ny havn i Trångstrandsviken. Denne viken var ikke bare beskyttet av skanser ved Krokstrand, men også av et batteri på odden mellom viken og Iddefjorden. Ved Krokstrand hadde man startet et båtbyggeri på et verft og der hadde mindre rofartøyer kalt læder- og blikkbåter, mindre prammer og tømmerflåte blitt bygget og sjøsatt.

Utenom «Luren» var tilsammen to mindre galeier, tre skjærgåter som også kalles halvgaleier og seks dobbelte og enkelte sjalupper som kalles «slupar» av svenskene slept fra Strömstad til Iddefjorden. Alle disse var tatt fra Gøteborgseskadren som var underlagt viseadmiral Olof Strömstierna.

I september 1718 var tre tømmerflåter ferdigbygget, og byggingen av ti prammer var startet. Men kun få var klargjort for kamp. I november var den svenske flotiljen i Iddefjorden på 18 større og mindre krigsfartøy samt et ukjent antall mindre båter.

Under Sjøkrigen i Iddefjorden hadde svenskene opplevd et tilbakeslag ved Pilegården i august da norsk beskytning fra redutten på Skriverøya forårsaket stor ødeleggelse på deres fartøyer og bygninger. I september ble flere vakthus oppført ved Pilegården og et nytt batteri ble reist ved Hälle.

Da den norske Iddefjordsflotiljen ble senket og etterlatt på bunnen av fjorden den 16. november 1718, hadde den svenske flotiljen igjen herredømme over den strategiske viktige fjorden og kunne bidra til beleiringen av Fredriksten festning. Flotiljens oppgave var ikke å ta herredømmet fra nordmennene over fjorden, men å assistere en beleiring. Et beleiringstren med ammunisjon, tyngre beleiringsskyts, en stor mengde kruttønner og mye annet måtte fraktes over fjorden. Dette var grunnen til at flotiljen hadde fått forsyningsoppdraget for beleiringen av festningen i Halden.

Fra Pilegården ble de første forsyningene ført til Ystehedekilen og Furuvarp på den andre siden av Iddefjorden allerede den 12. november. Disse var viktige i opprettelsen av en ny flytebro over Svinesund. Der hentet de svenske fartøyene beleiringsartilleriet og ammunisjon den 26. november og fraktet disse til Furuvarp. Selv om isen gradvis begynte å bli et hinder, fortsatte flotiljen møysommelig sin oppgave med stor innsats.

Etter Karl XIIs død 11. desember 1718 ble flotiljen viktig på ny, nå for å få fortgang på retretten fra Norge. Frederik av Hessen, som overtok etter sin svogers død, hadde beordret denne, og på kort varsel måtte hele beleiringstrenet med artilleri, ammunisjon, krutt og artillerister føres over til den svenske siden.

Fra Furuvarp dro fartøyene fram og tilbake i flere dager med stort hastverk, men de kunne ikke ta alle. Noen måtte føres med hester på landsiden mot Ed, noe som var et stort slit. Alt som ble overført til Pilegården måtte lagres eller graves ned for å hentes senere ved bedre vinterføre. En halvgalei ble overbelastet med ammunisjon og sank ved Furuvarp.

Den endelige skjebnen for den svenske flotiljen i Iddefjorden er ikke kjent, men flere fartøyer hadde blitt trukket på land i løpet av vinteren og våren i 1719 og forlatt. Allerede om våren 1719 tok et norsk streiftog seg over fjorden og fant tolv kanoner og seks bombekastere som var gravet ned ved Pilegården.

Galärvägen i dag[rediger | rediger kilde]

Naturvården i Strömstad har istandsatt den gamle traséen fra Karlsgatan i Strömstad som turvei. Gjennom turveien har man fått tilgjengelighet til flere mindre severdigheter, blant annet flere fortidsminner.

Ved slutten av turveien er det reist en minnestein ved Hällesmörk. Den opplyser at viseadmiral Olof Strömstierna, generalkvartermester Baltzar von Dahlheim og Emanuel Swedenborg ledet transporten av de 12 fartøyene under den store nordiske krig.

Kilder[rediger | rediger kilde]