Sjøkrigen i Iddefjorden

Sjøkrigen i Iddefjorden under den store nordiske krigen var flere sjøsammenstøt på Iddefjorden mellom den norske Iddefjordsflotiljen og den svenske flotiljen som var dratt over Galärvägen.

Bakgrunnen

Iddefjorden som en grensefjord lå mot den strategiske viktige havnebyen Halden med den uinntagelige Fredriksten festning som etter svenskekongen Karl XIIs mislykkede første Norgesfelttoget i 1716 var blitt det fremste målet. Etter nederlaget under slaget om Halden og etter å ha vært tvunget til retrett etter slaget i Dynekilen ville Karl XII gjenoppta kampen om Norge, men med et nytt og større felttog for å ta nøkkelen til Norge i første omgang. Det skogkledte terrenget i Dalsland og Värmland, med lange og utstrekkende kommunikasjoner egnet seg dårlig for tyngre transport som et beleiringstren som måtte fraktes på sjøveien som i 1716. Fra Göteborg kunne beleiringstrenet forflyttes på gruntgående lastefartøyer til Strömstad og på den utbyggede landveien til Svinesund, utenfor rekkevidde for den dansk-norske fellesflåten.

Tordenskjold var klar over trusselen som en fremskutt base med store magasiner og kaserner som en trygg havn representerte i Strömstad. Han forsøkte å forpurret de svenske forberedelsene. Men angrepet på Strömstad den 19. juli 1717 gikk galt. Han møtte sterkere motstand enn ventet og angrepet var på forhånd svekket ved flere feil da Tordenskjold forhastet seg. Svenskene klarte seg med et nødskrik, og med Strömstad under trygg forvaring kunne Karl XII sette i gang sine forberedelser for det kommende andre Norgesfelttoget.

I september 1717 kom Karl XII til Strömstad for å takke general Gierta for hans innsats under angrepet mot Strömstad og den påfølgende sjøblokaden som var brutt den 29. august. Ved hans ankomst startet de første omfattende forberedelsene til felttoget. Kaptein Johan Clausen og hans bataljon rykket mot Enningedalen ledet av krigerkongen, som i streiftoget var alene med sine offiserer på returen over grensen. Streiftoget inn i Enningedalen var lite begivenhetsrikt uten en eneste norsk soldat å finne, men Karl XII kom over tre små båter på den norske siden av Iddefjorden.

Disse tre båtene med besetning på fire til fem mann hver, ble overført til Krokstrand ved Hälle på den svenske siden av fjorden der en vakt med hundre grenaderer holdt til. Den svenske flotiljen i Iddefjorden fikk sin spede begynnelse som et resultat av streiftoget inn i de norske grensetraktene på kongens eget initiativ.

Den svenske flotiljen

På begge sider av Svinesund var det bygget ut feltbefestninger, kanonstillinger og mindre skanser så det viktige sundet som ledet til grensefjorden hadde vært lukket helt siden mai 1716. På den svenske siden inspirerte Karl XII de nyoppførte Sundsborg skanser. Kongen bestemte kort etter at kaptein Clausen skulle oppføre en ny skanse, Clausenborg skanse ovenpå havnen i Krokstrand. Et båtbyggeri var startet der for å begynne oppbyggingen av den nye flotiljen som skulle ta herredømme over fjorden og støtte hans planlagte felttog, som også inkluderte en beleiring av Fredriksten festning.

Etter et krigsråd mellom general Wedel og schoutbynacht Rosenpalm hadde rapportene om oppbyggingen av et magasin og en skanse ved Krokstrand ledet til en spektakulær operasjon. Den var etter forslag av Tordenskjold. To dobbelte sjalupper ble trukket over land fra Røsneskilen til Isebakkestranden ved Knivsøya mot Iddefjorden i oktober 1717. På denne transportruten skulle seks dobbelte sjalupper og en halvgalei bli slept av et oppbud av soldater og bønder til den norske siden av grensefjorden. Under et møte i juni 1718 kom Emanuel Swedenborg med sin anmodning ovenfor svenskekongen om å få føre en flotilje av krigsfartøyer tatt fra Gøteborgseskadren over land fra Strömstad til Pilegården ved Hälle. Karl XII gav sin tillatelse til dette og overvar selv den første overføringen den 26. juni fra Strömstad på Galärvägen. Tre måneder senere var tolv større og mindre krigsfartøyer eller tre galeier, tre halvgaleier og seks dobbelte eller enkelte sjalupper ført til sin havn i Trångstrandsviken.

Sjøslaget den 18. juli 1718

Nyhetene om Galärvägen kom til kommandant Landsberg i Frederiksten festning tidlig i juli. Han og kaptein Peder Colbjørnsen var enige om et preventivt angrep med et fremstøt over fjorden med 300 mann. Men prosjektet måtte kanselleres da de svenske feltbefestninger ble sterkere slik at et angrep på de nyankomte svenske krigsfartøyene ville skje på sjøsiden. Den 15. juli stevnet major Green med to brigantiner og to dobbelte sjalupper sammen med flere mindre båter og 300 soldater ut på fjorden.

Et forsøk på å kom nærmere ble forhindret av sterk ild fra et vakttårn under Clausenborg skanse så Iddefjordsflotiljen måtte vente til de første to svenske skjærbåter eller halvgaleier var satt på vannet. Natt til 18. juli angrep major Green, men kom ut for en overraskelse da han støtte på større motstand enn ventet.

Tilsammen syv svenske krigsfartøyer hvorav to halvgaleier, to dobbelte sjalupper og to enkelte sjalupper samt et uidentifisert, spissgattet fartøy av samme størrelse som en skjærbåt tok opp kampen støttet av et landbatteri. Mot denne overmakten så Green seg nødt til å bryte av og kom ut på fjorden vekk fra svenskene. Norske tap var 4 døde og 7 sårede, tre dager før hadde en vært drept under den svenske ilden. Svensk tap er ikke kjent, men anslått fra norsk side til 30-40 mann.

Rosenpalm på Skriverøya observerte om morgen svenskene ved Krokstrand og Pilegården. Han måtte kalle tilbake Iddefjordsflotiljen til Sauøysundet. Rosenpalm fikk to dobbelte sjalupper og en halvgalei, «Achilles», transportert fra Røsneskilen for å styrket Iddefjordsflotiljen. Et kappløp om å ha flest mulig skip var startet.

Sjøtrefningen den 20. juli

Et rekognoseringstokt ute på fjorden med tre dobbelte sjalupper fra Sauøysundet måtte retirere etter to timers kamp med den svenske flotiljen som valgte å la være å følge etter.

Sjøslaget den 22. juli

Major Stockman med den svenske flotiljen kom natt til den 22. juli ut på fjorden for å rekognosere utenfor Furuvarp. Kaptein Walter Jansen stakk straks ut på sjøen med hele Iddefjordsflotiljen, nå var på fem krigsfartøy, hvorav halvgaleien «Achilles», men Stockman hadde snudd tilbake. Kort etterpå angrep svenskene Skriverøya, men da gikk Iddefjordsflotiljen til angrep. Etter en og en halv time med kamp var Stockman drevet tilbake til under landbatteriet på Pilegården.

En svensk sjalupp var skutt i senk og måtte føres på land. Norsk tap var 2 døde og 1 såret, svensk tap var 1 døde og 7 sårede.

Men Iddefjordsflotiljen lå nå utenfor Furuvarp og Halden havn ble beskyttet av det armerte fartøyet «Bjørnen».

Sjøtrefningen den 8. august

I slutten av juli ble 200 mann kommandert til Skriverøya som lå mot Pilegården. De skulle oppføre tre batterier med ti kanoner og en bombekaster for å rette et knusende slag mot svenskene på den andre siden. Major Stockman observere forberedelsene på Skriverøya og lot to sjalupper dra ut for rekognosering. De ble stoppet og forfulgt av halvgaleien «Achilles» som kom under rasende ild fra landbatteriet på odden ved Trångstrandsviken. Etter å ha fått fem skudd i skroget måtte halvgaleien trekke seg tilbake.

Slaget den 10. august

Ved daggry åpent de norske kanonene ild fra batteriene på Skriverøya ved signal fra Rørbæk mot nord. I forveien hadde flere galeier fra Magø på Skagerrak gått til angrep på utposter ved munningen av Svinesund og deretter engasjert Sundsborg skanser med støtte fra Rørbækbatteriet på den norske siden av Svinesund. Svenskene lykkes å slå tilbake avledningsangrepet med små tap, men på Pilegården kom bombardementet som en overraskelse.

De åtte norske krigsfartøyene i Iddefjordsflotiljen påfærte svenskene store ødeleggelser. Etter hvert som timene gikk, trakk de mindre krigsfartøyene seg til sørsiden av Skriverøya. «Bjørnen» på nordsiden fortsatte å beskyte de svenske krigsfartøyene.

Batteriene hadde skutt 218 18-punds, 128 12-punds og 125 6-punds kuler og tre granater med stor virkning. Mot et norsk tap på 1 død og 11 sårede hadde svenskene 5 døde og 25 sårede, fire kanoner og to svingbasser var demontert med stor skade på landbatteriene. En dobbelte sjalupp, «No.10» og to enkelte sjalupper var gjennomskutt. Kruttmagasiner var ødelagt.

Bombardementet fra Skriverøya var ikke uten problemer, bombekasteren sprang i lufta og to affuteringer under kanonene gikk i stykker under den voldsomme beskytningen. Men krigsrådet av mange ulike offiserer i Halden mente at ilden var virkningsløs og besluttet å rømme Skriverøya der en redutt ble reist av en mindre garnison på 200 mann. Batteriene ble forlatt og ført tilbake til Halden.

Angrepet på Rørbækbatteriet

Den 25. august startet Sundsborgsskansene et bombardement på Rørbækbatteriet om aftenen og fram til ettermiddagen den 26. august 1718. Tre båter med sytti svensker ble sendt over Svinesund og inntok batteriet som var forlatt av artilleristene. Før hundre dansker fra Fyenske regiment under kaptein Trampe kunne jaget vekk svenskene, var tre kanoner fornaglet og to andre ødelagt. Under de harde kampene hadde danskene 2 døde og 9 sårede mot et noe større svensk tap. Rødbæksbatteriet ble satt i stand mindre enn tre dager senere.

Sjøslaget den 21. september 1718

Samarbeidsproblemene i ledelsen av sjøkrigen på den dansk-norske siden ble større da den viktige Skriverøya var oppgitt som støttepunkt sammen med Furuvarp på generalløytnant Sponecks forslag. Etter å ha reist et batteri på Eskeviklandet utenfor Sauøysundet med 4 6-punds jernkanoner fant et nytt krigsråd sted på Skriverøya. Der kunne offiserene observere de svenske forberedelsene og besluttet å oppføre et nytt batteri for å forhindre utfall fra Trångstrandsviken ut i Iddefjorden.

Men bare to dager senere gikk svenskene til angrep på Iddefjordsflotiljen som under kommandør Paulsen lå under Helleholmen. Med 15 krigsfartøyer inkludert galeien «Luren» rykket svenskene over fjorden og opp mot den norske flotiljen om ettermiddag. Om aften hadde svenskene vunnet kampene, for selv om de var stoppet av batteriet på Eskeviklandet og det armerte skipet «Bjørnen», hadde de stengt adgangen til den indre del av Iddefjorden med Skriverøya og Furuvarp.

Tapene på begge sider er ukjent, men betydelig. Sjøslaget som befridde sjøveien mellom den svenske siden av fjorden og havnestedet Furuvarp og trusler mot deres baser ved Hälle var effektivt stoppet.

Sjøslaget den 14. november 1718

Den svenske flotiljen som lå i Hälleviken og kontrollere den indre delen av Iddefjorden ved å blokkere Helleholmen fikk ordre for å tiltvinge seg adgang til Svinesund som ennå var underlagt kontroll av den norske Iddefjordsflotiljen. Om morgen kl. 8.30 den 14. november la hele den svenske flotiljen ut fra Hälleviken. Mindre enn en halvtime senere kom Iddefjordsflotiljen under kommandør Paulsen dem i møte.

Karl XII av Sverige som var på et av sine streiftog i de norske grensetraktene, hadde med liten eskorte hørt kanondrønn og straks ridd til Nåkedalen vest for Id kirke. Der kunne han overvære det største sjøslaget noensinne sett i Iddefjorden med 18 svenske og 18 norske krigsfartøyene. De større armerte skipene som «Haabet» under unge, dristige skipsjefer gjort et uvurderlig innsats.

Sjøslaget med mellom 700 og 1000 mann ombord på de trettiseks krigsskipene sluttet med norsk seier da svenskene var tvunget tilbake til beskyttelse under landbatteriet ved Hälleviken. De svenske tapene var ukjente, men merkbare. De norske tapene var 11 døde og 10 sårede hvorav flere offiserer som vant seg ry for sin tapperhet.

Slutten

Den 16. november 1718 ble Iddefjordsflotiljen evakuert med flere kanonstykker som ble brakt opp i Fredriksten festning og deretter senket. Karl XII hadde startet det lengre ventet andre Norgesfelttoget tidligere på dagen. Generalløytnant Sponneck kunne ikke stå og slåss i en utsatt posisjon klemt inne av tre korps fra sør, sørøst og nordøst og gav ordre om full retrett. Iddefjordsflotiljen måtte forlates og ødelegges som et resultat av tilbaketoget.

Beleiringen av Fredriksten festning kunne ha vært slutten på sjøkrigen i Iddefjorden, men krigerkongens død den 11. desember 1718 tvang fram en brå slutt. Dagen etter hans død gav Fredrik av Hessen ordre om umiddelbar tilbaketrekning fra Norge.

Året etter, den 14. juli 1719, var Svinesund åpen etter tre års blokade og i den neste måneden ble verftet ødelagt av nordmennene.