Hopp til innhold

Hønsehauk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hønsehauk
Nomenklatur
Accipiter gentilis
Linnaeus, 1758
Synonymi
Astur gentilis
Populærnavn
hønsehauk[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenHaukefugler
FamilieHaukefamilien
UnderfamilieHauker
SlektAccipiter
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: hekker i trær
Utbredelse: tempererte områder på den nordlige halvkule
Trekkfugl i gult område; standfugl i grønt; vinterkvarter i blått område.

Hønsehauk (Accipiter gentilis) er en art i haukefamilien og inngår i slekten Accipiter. Slekten inngår i tribuset Accipitrini i underfamilien av hauker (Accipitrinae). Hele ti underarter aksepteres i øyeblikket, men det er stor usikkerhet knyttet til både disse og arten som sådan. Den underarten som opptrer i Norge kalles eurasisk hønsehauk (A. g. gentilis) og er synonym med nominatformen.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Hønsehauk i flukt
En hønsehauk ble sittende helt rolig utenfor Grieghallen i Bergen etter at den hadde drept en due.

Hønsehauk betraktes tradisjonelt som et artskompleks, sammen med mesitthauk (A. henstii), nonnehauk (A. melanoleucus) og muligvis sørgehauk (A. meyerianus), men den interne taksonomien for arten er uklar. Amerikanske underarter kan blant annet vise seg å være én eller flere selvstendige arter.[3]

Arten måler 46–63 cm cm og er kraftig bygget med tydelig kjønnspreg. Hunnen blir betydelig større enn hannen (cirka 11–28% lenger og 50–90% tyngre) og kjønnene har forskjellige fjærdrakter. Hunnen veier typisk 820–2 200 g (758–1 210 g gentilis og atricapillus), mens hannen gjerne veier cirka 517–1 110 g (677–1 010 g gentilis og atricapillus). Vingespennet utgjør omkring 89–122 cm, avhengig av kjønn.[3]

Fuglen foretrekker storvokst og gammel barskog. Den har korte, brede vinger (vingespenn ca. 100–130 cm) og lang smal hale som gjør at den er godt egnet til styrtjakt og kan fly raskt mellom grener og trær.

Accipiter gentilis

Redet er stort og plassert midt i treet og brukes ofte flere år på rad. Hannen bygger vanligvis redet alene. Hunnen legger eggene (vanligvis 2–4) sist i april eller i mai. De ruges (vesentlig av hunnen) i 35–38 døgn, mens ungene er flyvedyktige etter 35–40 døgn. I denne perioden bringer hannen mat til redet. Ungene vokser derfor opp på forholdsvis små byttedyr. De mates av foreldrene i ca. 70 døgn.

Arten jakter og eter andre fugler og mindre pattedyr, fordelt på et stort antall arter. Hunnhauken kan ta større byttedyr enn den mindre hannen – som hare, kråker, skjærer og storfugl. Eller tar hønsehauken mus, ekorn, småfugl, trost, duer o.l. Jaktmetoden er annerledes enn hos store falker, som gjerne stuper ned mot byttet fra stor høyde. Hønsehauken pleier å sitte og lure etter bytte, for så å slå hurtig ned på det. Den flyr med kjappe vingeslag, avbrutt av glideflukt. Som regel holder den seg lavt i terrenget, mellom trærne. Over åpen mark følger den gjerne elvedrag og diker.

En måte å få observert hønsehauk på er å legge merke til kråker som lager spetakkel og jager mot et bestemt område.

Bestanden regnes som livskraftig, men avtar. Hønsehaukbestanden i verden er anslått til 1–10 mill., hvorav 4000–5400 i Norge.[4] Den regnes som Europas 3. vanligste haukefugl, etter musvåk og spurvehauk.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  2. ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av hønsehauk Accipiter gentilis som NT→VU for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  3. ^ a b Orta, J. & Marks, J.S. (2018). Northern Goshawk (Accipiter gentilis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53089 on 30 May 2018).
  4. ^ http://www.naturarv.no/cparticle243487-36879.html

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]