Håsteinen

Håsteinen
Håsteinsmassivet
Høyde		964 moh.
Primærfaktor		525 m
Land		Norge
Fylke		Vestland
Kommune(r)		Kinn
Område		Håsteinsmassivet
Posisjonskart Håsteinen Håsteinen (Vestland)
Inste Håsteinen 61°31′28″N 5°24′17″Ø

Håsteinen eller Håsteinsformasjonen er en massiv konglomeratkoloss i Kinn kommune i Vestland. Håsteinensmassivet består av to topper: den vestre, 933 moh., og den (sør-)østre, 964 moh. Mellom toppene ligger Håsteinsvatnet, 752 moh. På sydsiden av Håsteinsformasjonen ligger et platå (ca. 640 moh.) som strekker seg sydover til Fagernipa ovenfor Vevring. I øst-vest-retningen er platået gjennomskåret av en grunn kløft (Standalsforkastningen), der Stølsvatnet og Svartevatnet ligger.

Den gamle fjellstien mellom Øvre Standal og Steindal når sitt høyeste punkt ved disse to fjellvann, og følger i prinsippet forkastningslinjen.

Den delen av platået som ligger nord for forkastningskløften kalles Villebøen, mens sydsiden kalles for Dyttingane (samme navn som de tre fjellvann. Man kan for eksempel si "Sør på Dyttingane".).

I denne artikkelen er stedsnavn (på fjellvann, platå, topper, etc.) konsekvent skrevet (utransskribert) slik de fonetisk blir realisert lokalt.

Geologi

Håsteinenformasjonen består av sandsteiner fra devontiden som ble avsatt i forlandet til det baltiske skjold. Tilsvarende avsetninger finnes også ved Fensfjorden, på Solund, Kvamhesten og Hornelen. De er også samtidige med Old Red Sandstone på Skottland. Tilsammen utgjør disse geologiske feltene, Devonfeltene på Vestlandet, en viktig del av Norges geologi.

Geologien i Håsteinen har vært grunnlag for flere vitenskapelige arbeider. Det mest omfattende er gjort av Vegard V. Vetti som relativt nylig har gjort langvarige studier på geologien i Håsteinen devonfelt.

Undersøkelser av Håsteinens geologi:

• 1864 M. Irgens og Th. Hiortdal
• 1880 Amund Helland
• 1881 Hans Reusch
• 1925 Carl Frederik Kolderup
• 1958 Inge Bryhni
• 1970 Lidvin M. Osland
• 1999 Vegard V. Vetti

Navnebruken

Landtunga i det største Dyttingvatnet ca. 640 moh.

Navnebruken på de to toppene på Håsteinsmassivet er omdiskutert, og trolig ligger noe av årsaken i de ulike perspektiv toppene blir observert fra i bygdene omkring. I bygdene på øst- og sydsiden; Osen, Svardal, Steindal, Vevring, Standal og Øvre Standal benytter folk oftest navnet Håsteinen bare for den østre toppen. Navnet Høydalsnipa blir brukt for den vestre toppen. Fra disse bygdelagene er det lett å se begge toppene (fra turstien til fjells).

Folk i Likkje- og Store-Høydal, på vestsiden, benytter helst navnet Håsteinen for begge toppene (gjerne Vestre Håsteinen og Inste Håsteinen). Her dominerer synet av den vestre toppen, som rager mektig over Store-Høydalen. I Stavang bli navnene Store- og Likkje-Håsteinen brukt av mange. Den kjente fjellmannen i Øvre Standal, Elias Sæther, benytter nå og da navnene Svardals-Håsteinen om østre toppen og Høydals-Håsteinen om den vestre.

Statens kartverk (Blad 1118 II, Eikefjord, 1994) har navnsatt vestre toppen (933 moh.) for Høydalsnipa og østre toppen (965 moh.) for Håsteinen.

Fjellvann

Rødsildre.

I tillegg til de ovenfor nevnte Håsteinsvatnet, Stølsvatnet og Svartevatnet ligger det flere fjellvann på platået. De tre Dyttingane og de to Nonsnipevatnå ligger på sydsiden av kløften, mens Simavatnet og de to Villebøvatnå ligger på nordsiden nærmest Håsteinsmassivet. Vannet i Dyttingane ble tidligere brukt til å aktivere kornmøller i Vassbotten og nede i Vevring. Det største og sydligste av Dyttingane har en spesiell landtunge som går tvers gjennom hele vannet.

Flora

Området har ikke noen eksepsjonell flora, men på vandring i dette fjellet vil man i stor monn gå på et mykt vegetasjonsteppe (Jfr. bildet over t.h.), og det er litt utenom det vanlige i kystområdet. Fjellbjørkeskogen går opp til ca. 550 moh. Over skogbeltet vil man kunne finne urter som f.eks. reinrose, rødsildre, stjernesildre, rosenrot, bergfrue, fjellkråkefot, fjellmarikåpe, kattefot, finnskjegg, rome, musøre, rypebær, krekling, multe, og store mengder blokkebær og blåbær.

Turstier

Det går turstier til Håsteinen fra flere bygder; Steindal, Vevring, Øvre Standal, Stavang og Høydalane. I tidligere tider var disse stiene viktige kommunikasjonslinjer mellom bygdelagene. Når for eksempel Høydølene skulle til kirke i Vevring, hvilte nok mange av dem på Kirkesteinen like syd for Stølsvatnet.

• Den letteste turstien til Håsteinen går nok fra Øvre Standal, men til gjengjeld er denne litt lengre enn for eksempel stien fra Høydal. Tidsmessig tar man likevel det meste igjen med færre pauser. Her er for øvrig ideelt for drikkepauser ved elva på veien oppover.

• Store-Høydal har en noe bratt, men eksotisk oppstigning. Den mest brukte stien går opp Kvangerlia, gjennom forrevne kløfter med elvens krystallklare vann fossende og innbydende like ved. Den mektige vestre toppen henger over. (T-merket)

• Fra Steindal er terrenget lett, og man kan følge en traktorvei nesten til Oksehagen like øst for massivet. Derfra byr turen på et par utfordringer; enten gå rett opp den bratte skråningen på østsiden til østre toppen, eller forsere et noe forvokst og ulendt bjørkeskogsholt nede i midtre Håsteinsdalen på sydsiden. Et tredje alternativ er å gå (østre) Breiskåra fra Oksehagen til Villebøen. (Merk vestre Breiskåra går fra Høydalsstølen langs sydveggen av den vestre toppen i Håsteinsmassivet.)

• Fra Vevring går turen via Vassbotten og Årsetstølen. Dette er et godt alternativ, og ved Stølsvatnet løper stien sammen med den fra Øvre Standal.

• I tillegg finnes det ei lang rute fra Stavang via Skålefjellet, som fortsetter langs Nipene og deretter over Villebøen til Håsteinsmassivet.

Den mest brukte ruta i dag er utvilsomt den fra Øvre Standal, der det går flere fjellvandrere daglig til Håsteinen gjennom hele sommersesongen.

Støler

Fra 1700-tallet var der flere støler i området.

Steinhovden og Høyvik

• Steinhovdestølen lå i Håsteinsdalen og ble etablert på basis av en kontrakt fra 1772, tinglyst på høsttinget i Hellevigen ved Stavang. Avtalen ble inngått mellom Peder Jacobsen Osen og Johan Andersen Svardal som grunneiere, og (senere lensmand) Abraham Andersen Steenhovden og Simen Larsen Høvigen for stølsprosjektet. Stølshuset ble bygget ca. 500 moh. året etter (det vil si 41 år før unionen med Danmark var over). Stølshuset var over 14 meter langt og 4,5 meter bredt. Under stølshuset var det fjøs for storfe.

• Høyvikstølen, tilhørende bruk 1 i Høyvik, lå helt øst ved Korsskaret, sammen med 2 andre stølshus, tilhørende Horne og Sæther. Også denne stølen var etablert på leid grunn i Svardals utmark, og ble nedlagt ca. 1900.

• Simastølen eller Simostølen tilhørte bruk 4 i Høyvik, Simen Larsen Mortensbakke (som tok navnet Høvigen da han flyttet til Høyvik). Stølen lå på leid grunn i Øvre Standals utmark. I tillegg til Simen Larsens stølshus var der trolig flere andre hus i stølsgrenda. Stølen ble nedlagt ca. 1900. Det foreligger en viss usikkerhet om lokaliteten, da en kilde peker på vestre enden av Nonsnipevatnet (300 m syd for Steinhovdestølen), mens det i muntlig overlevert tradisjon pekes mot Simavatnet ved vestre enden av Villebøen (1 km lenger vest). Navnet på vatnet Simavatnet like ved, samt funn av stølsmuren gir støtte til hypotesen om at den muntlige overleveringen er den riktige. I år 2000 etablerte Standal beitelag (for Standal, Stavang og Høydalane) ei gjeterhytte på nettopp denne stølsmuren.

Standal

• Ved Stølsvatnet noen kilometer lenger vest (600 moh.), var der 7 stølshus og flere fjøs. Der var en hel liten aktiv stølsgrend for gårdbrukerne i Øvre Standal. Søskenene Anders, Ananias og Berthe Johnsen hadde sine stølshus ved vestre ende av Stølsvatnet fra ca. 1880 til 1915. Der står nå en ny gjeterhytte på "Anders-muren", samt et litt mindre stølshus på østsiden av Stølsvatnet som ble oppført på slutten av 1930-tallet.

• Standalsstølen. To bruk i Nedre Standal og fem bruk i Øvre Standal hadde stølshus på ca. 350 – 400 moh. i Standalsdalen så sent som rundt 1930. Stølsmuren på Gamlestølen viser omtrent hvor dette var, men noen stølshus lå lenger nord, mens andre lå lenger syd. Den dag i dag har Elias Sæther et stølshus dette i området men litt lenger oppe. Det stølshuset ble satt opp like før 1950.

• Strandastølen, tilhørende Stranda i Øvre Standal, lå på Grønlimyrane like øst for Jarskaret (vel 1 km nordenfor Standalsstølen). Birthe Standal stølte her i flere år rundt 1920, og på folkemunnen ble stølen ofte kalt Birthestølen. Merk forøvrig at navnet Birthestølen også ble brukt på en annen støl lenger nord i Høydalsmarka.

Høydal

Høydalsstølen 1943. Foto: Odd Høydal.

• Høydalsstølen var kanskje den yngste av stølene. Den ble oppført i 1930 ca. 400 moh. ovenfor Store-Høydal. Det var Ludvig Hove som bygde stølshuset, men da han døde ble garden i Store-Høydal og stølshuset solgt til Sverre Engebø fra Gryta. Stølen ble holdt i aktiv helt frem på 1950-tallet. På bildet har seterjentene (Milli Aarseth og Sanna Reiakvam) fått besøk av noen stramme karer fra Florø. På Høydalsstølen kunne fjellvandrere få seg en fortjent hvil før de tok siste etappe til toppen.

Vevring

• Årsetstølen med 4 aktive stølshus i 1930 lå i tidligere Vevring kommune. Stølen er en naturlig del av Håsteinsområdet, og flere hus (375 moh.) er den i dag holdt ved like. Mellom annet er der et nesten intakt vakkert uthus delvis bygd av svære steinheller. Ordinær stølsdrift har der imidlertid ikke vært på lenge.

Grenser

Det var en gammel tradisjon å la vannskiller bestemme grensene mellom ulike bygdelag. Det meste tyder på at dette prinsippet ble fraveket i Håsteinsområdet.

• Den gamle grensa mellom Kinn kommune og Vevring gikk en gang langs landtunga gjennom Dyttingvatnet. På vestsiden står enda den gamle interkommunale merkesteinen som er mer enn et lite raskt blikk verdig. Ved opprettelse av Flora kommune (sammenslåing av Florø, Kinn, Bru og Eikefjord) og Vevrings sammenslåing med Naustdal den 1. januar 1964 ble grensa flyttet noen hundre meter sydover til Fagernipa. Når det gjelder beiteretten spørs det likevel om ikke Vevringsbøndene fortsatt har hevd på sine tidligere retter sør for Dyttingvatnet.

• Øvre Standal har beiteretten nord for Dyttingvatnet. Området strekker seg derfra og nord til ryggen nordenfor Nipevatnå, og østover nesten til Steinhovdestølen i Håsteinsdalen. Merkesteinen står ca. 250 meter vest for de gamle stølsmurene der.

• Høydalane har beiteretten vest for Villebøen, samt vestre del av Håsteinsmassivet. Et dokument tyder på at Høydalane sitt fjellbeiteområde strekker seg enda videre til sørøstsiden av Håsteinsvatnet og halvveis opp til sørøstre Håsteinstoppen (965 moh.).

• Ei linje fra høyeste toppen øst for Håsteinsvatnet til Villebøvatnet markerer trolig grensa mellom Svardal og Høydal. Håsteinstoppen ligger mer sør for vannet, så her må det være toppen et stykke lenger nord det refereres til. Dette betyr at sørøstre Håsteinenstoppen (965 moh) ligger på Svardals beiteområde.

• Beiteretten på Villebøen er mest uklar. To dokumenter sier likevel litt om det. Dokumentet skrevet i forbindelese med Steinhovdestølkontrakten tildeler den nye stølsdriften beiterett fra Svardal på sørøstre del av Villebøen ("Ville Bøen Søer og øst over fieldet"). Svardals beiterett på Villebøen kan være utgått ved senere utskiftning, eller så ligger beiteretten på sørøstre Villebøen der enda. Et annet dokument tyder på at Øvre Standal har beiterett sør for en diagonaltgående linje fra nordøst til sørvest på Villebøen. At Simon Lars Standal i ca. 1900 hadde støl ved Simavatnet kan støtte en hypotese om at Simavatnet lå på Standals beiteområde. I fall dette er riktig, er det Høydalane som har beiteretten nordvest for nevnte diagonal. Hvis ikke dokumenter av senere dato skulle godtgjøre noe annet, er det grunn til å hevde at beiteretten på Villebøen er delt mellom de tre bygdelagene.

I praksis betyr neppe grensene så mye, for sauebøndenes fedrift har lange tradisjoner med hevd på naboenes områder.

Eksterne lenker

• Utsikt fra oppstigningen til vestre toppen i Håsteinsmassivet Bildet er fra bygda Vevring sine sider.
• Film om Håsteinen.