Krekling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Krekling
Krekling
Vitenskapelig(e)
navn
:
Empetrum nigrum
L., 1753
Norsk(e) navn: krekling,
krøkebær,
svartebær
Hører til: kreklingslekta,
lyngfamilien,
Ericales
Habitat: terrestrisk; tundra og granskog
Utbredelse: Nordlige halvkule

Krekling (Empetrum nigrum) eller krøkebær er en liten, eviggrønn plante i kreklingslekta, lyngfamilien. Den trives typisk i myrområder, høyfjell og i gran- og furuskog[1]. Fruktene er blåsorte «bær» (botanisk sett er de steinfrukter med mange steiner per frukt). Fruktene («bærene») er spiselige, men ettersom de er steinfrukter er frøene omgitt av noe harde skall som gjør bærene mindre smakelige. Bærene er imidlertid saftige og egner seg godt til saft, vin eller gele, og de er svært rike på anti-oksidanter[2].

Krekling (Empetrum nigrum) er vanlig i store deler av Norge.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Krekling (Empetrum nigrum) er vanlig i store deler av Norge[1], fra kysten og helt opp til 1800 moh, og har vært del av vår flora siden siste istid om lag 11 000 år siden[3]. Varmere klima ser ut til å være en pådriver av kreklingens utbredelse [4][5].

Vekstform[rediger | rediger kilde]

Krekling er en klonal plante og enkeltindivider kan leve over 100 år [6]. Planten vokser seg utover i tepper, er fra 3-30 cm høy [1] og har blader med mørk grønn grunnfarge. Grener og stengler ligger nede og bøyer seg typisk litt oppover i endene. Bladene er små, glatte og typisk erikoide. Bladstillingen veksler mellom kransstilling i skuddenes topp og alternerende langs stengelen. Gamle, visne, rustrøde og etter hvert grå blader henger igjen på grenene og gir landskap et brunlig preg der krekling dominerer. 

Bær og taksonomi[rediger | rediger kilde]

Kreklingens blomster er ørsmå med dypt røde til purpurfargede kronblader og tre gulgrønne begerblad. Krekling blomstrer tidlig på våren og er vindpollinert.

Blomstene forekommer som enkjønnede eller tokjønnede, og er årsak til at det tidligere har det vært skilt i to taksa av krekling; den enkjønnede varianten, også kaldt særbu (Empetrum nigrum ssp. nigrum), og en hermafroditt med tokjønnede blomster (fjellkrekling, Empetrum nigrum ssp. hermafroditum). Den tokjønnede fjellkreklingen har dobbelt så mange kromosomer (polyploidi) som den enkjønnede (som er diploid), men fordi den polyploide varianten har oppstått flere ganger og således ikke kan klassifiseres som egen art, er det nå kun en art av krekling (Empetrum nigrum) [7] .

Historisk har også bærhøsten gitt opphav til ulike typer av krekling. Ifølge Våre ville planter [8] var krekling kjent blant barn på Færøyene (hvor bærene i stor grad ble samlet) lenge før botanikeren Martin Vahl beskrev tokjønna krekling i 1787, og de beskrev busker uten bær (hannplanter), med få bær (hunnplanter) og med mange bær (tokjønna fjellkrekling).

Økologi[rediger | rediger kilde]

Kreklingens bær, krøkebær, er smakelige for beitedyr[9] , men bladene er kun smakelige som helt unge og krekling er således en dårlig beiteplante [6][10]. Fugler liker også krøkebær, og det er sannsynligvis trekkfugler som helt tilbake til den siste istid spredte krekling fra den nordlige til den sørlige halvkule [11] (hvor arten idag kalles Empetrum rubrum).

Krekling er en såkalt allelopatisk plante[12]. På bladene finnes små kjertler med kjemiske stoffer som kan skade og forårsake begrensninger eller død hos individer av andre organismer. Det mest kjente stoffet fra kreklingblader heter Batatasin-III og er et ”bibenzylic dihydrostilben” [13]. Batatasin III hindrer spiring og vekst hos en rekke andre planter [14] og trær [15], påvirker mikroorganismer[16] i jorda og kan til og med ha betydning for overlevelse av vannlopper og fiskeyngel[17]. Det kan være rikelig av disse stoffene selv på visne blader[18], som over tid kan forårsake at jorden blir ufruktbar[19][20].

Krekling er en nøysom art og kan vokse under marginale vekstvilkår, som eksempelvis på skrinn jord med lite næring og lav pH[21] , og med sannsynligvis god hjelp av sin sopprot (mykorrhiza)[21] . Krekling kan også tåle forurensning, og er kjent for å akkumulere tungmetaller i bladene sine[22]. Krekling er imidlertid sårbar for beitetråkk[6] og brann[21] , og trives dårlig med lite snødekke[23] da bladene kan tørke ut eller den kan angripes av en artsspesifikk sopp[24]      

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c 1886-1971., Lid, Johannes, (2005). Norsk flora (7. utgåva utg.). Oslo: Norske Samlaget. ISBN 8252160298. OCLC 68811737. 
  2. ^ Jurikova, Tunde; Mlcek, Jiri; Skrovankova, Sona; Balla, Stefan; Sochor, Jiri; Baron, Mojmir; Sumczynski, Daniela (7. desember 2016). «Black Crowberry (Empetrum nigrum L.) Flavonoids and Their Health Promoting Activity». Molecules. 12 (engelsk). 21: 1685. doi:10.3390/molecules21121685. Besøkt 10. oktober 2017. 
  3. ^ Mortensen, Morten Fischer; Birks, Hilary H.; Christensen, Charlie; Holm, Jørgen; Noe-Nygaard, Nanna; Odgaard, Bent Vad; Olsen, Jesper; Rasmussen, Kaare Lund. «Lateglacial vegetation development in Denmark – New evidence based on macrofossils and pollen from Slotseng, a small-scale site in southern Jutland». Quaternary Science Reviews. 19-20. 30: 2534–2550. doi:10.1016/j.quascirev.2011.04.018. Besøkt 10. oktober 2017. 
  4. ^ Bråthen, Kari Anne; Gonzalez, Victoria T.; Yoccoz, Nigel G. «Gatekeepers to the effects of climate warming? Niche construction restricts plant community changes along a temperature gradient». Perspectives in Plant Ecology, Evolution and Systematics. doi:10.1016/j.ppees.2017.06.005. Besøkt 10. oktober 2017. 
  5. ^ Buizer, Bert; Weijers, Stef; Bodegom, Peter M. van; Alsos, Inger Greve; Eidesen, Pernille Bronken; Breda, Johan van; Korte, Maarten de; Rijckevorsel, Jaap van; Rozema, Jelte (2012). «Range shifts and global warming: ecological responses of Empetrum nigrum L. to experimental warming at its northern (high Arctic) and southern (Atlantic) geographical range margin». Environmental Research Letters. 2 (engelsk). 7: 025501. ISSN 1748-9326. doi:10.1088/1748-9326/7/2/025501. Besøkt 10. oktober 2017. 
  6. ^ a b c Bell, J. N. B.; Tallis, J. H. (1973). «Empetrum Nigrum L.». Journal of Ecology. 1. 61: 289–305. doi:10.2307/2258934. Besøkt 10. oktober 2017. 
  7. ^ «Pan-arctic flora: Home». nhm2.uio.no. Besøkt 10. oktober 2017. 
  8. ^ Lagerberg, T. og Holmboe, J. (1940): Våre ville planter, Bind V, Oslo: Tanum
  9. ^ Anne Bråthen, Kari; T. González, Victoria; Iversen, Marianne; Killengreen, Siw; T. Ravolainen, Virve; A. Ims, Rolf; G. Yoccoz, Nigel (1. april 2007). «Endozoochory varies with ecological scale and context». Ecography. 2 (engelsk). 30: 308–320. ISSN 1600-0587. doi:10.1111/j.0906-7590.2001.04976.x. Besøkt 10. oktober 2017. 
  10. ^ Iversen, Marianne; Fauchald, Per; Langeland, Knut; Ims, Rolf A.; Yoccoz, Nigel G.; Bråthen, Kari Anne (27. juni 2014). «Phenology and Cover of Plant Growth Forms Predict Herbivore Habitat Selection in a High Latitude Ecosystem». PLOS ONE. 6. 9: e100780. ISSN 1932-6203. doi:10.1371/journal.pone.0100780. Besøkt 10. oktober 2017. 
  11. ^ Popp, Magnus; Mirré, Virginia; Brochmann, Christian (19. april 2011). «A single Mid-Pleistocene long-distance dispersal by a bird can explain the extreme bipolar disjunction in crowberries (Empetrum)». Proceedings of the National Academy of Sciences. 16 (engelsk). 108: 6520–6525. ISSN 0027-8424. PMID 21402939. doi:10.1073/pnas.1012249108. Besøkt 10. oktober 2017. 
  12. ^ Wardle, David A.; Nilsson, Marie-Charlotte; Gallet, Christiane; Zackrisson, Olle (1. august 1998). «An ecosystem-level perspective of allelopathy». Biological Reviews. 3 (engelsk). 73: 305–319. ISSN 1469-185X. doi:10.1111/j.1469-185X.1998.tb00033.x. Besøkt 10. oktober 2017. 
  13. ^ Odén, Per Christer Brandtberg, Per-Olov Andersson, Rolf Gref, Rolf Zackrisson, O. Nilsson, M. C. (1992). «Isolation and characterization of a germination inhibitor from leaves of Empetrum hermaphroditum Hagerup». Scandinavian Journal of Forest Research. 7: 497–502. 
  14. ^ González, Victoria T.; Junttila, Olavi; Lindgård, Bente; Reiersen, Rigmor; Trost, Kajetan; Bråthen, Kari Anne (1. april 2015). «Batatasin-III and the allelopathic capacity of Empetrum nigrum». Nordic Journal of Botany. 2 (engelsk). 33: 225–231. ISSN 1756-1051. doi:10.1111/njb.00559. Besøkt 10. oktober 2017. 
  15. ^ Nilsson, M. C. Zackrisson, O. (1992). «Inhibition of Scots Pine Seedling Establishment by Empetrum-Hermaphroditum». Journal of Chemical Ecology. 18 (10): 1857–1870. 
  16. ^ Driven by nature : plant litter quality and decomposition. Wallingford, Oxon, UK: CAB International. 1997. ISBN 9780851991450. OCLC 36159400. 
  17. ^ Brännas, E. Nilsson, M. C. Nilsson, L. Gallet, C. Brannas, K. Berglind, R. Eriksson, L. O. Leffler, P. E. Zackrisson, O. (2004). «Potential toxic effect on aquatic fauna by the dwarf shrub Empetrum hermaphroditum». Journal of Chemical Ecology. 30 (1): 215–227. 
  18. ^ Gallet, C. Nilsson, M. C. Zackrisson, O. (1999). «Phenolic metabolites of ecological significance in Empetrum hermaphroditum leaves and associated humus». Plant and Soil. 210 (1): 1–9. 
  19. ^ Bråthen, K. A. Fodstad, C. H. Gallet, C. (2010). «Ecosystem disturbance reduces the allelopathic effects of Empetrum hermaphroditum humus on tundra plants». Journal of Vegetation Science. 21 (4): 786–795. 
  20. ^ Wardle, D. A. Jonsson, M. (2014). «Long-term resilience of above- and belowground ecosystem components among contrasting ecosystems». Ecology. 95 (7): 1836–1849. 
  21. ^ a b c Tybirk, Knud; Nilsson, Marie-Charlotte; Michelsen, Anders; Kristensen, Hanne Lakkenborg; Shevtsova, Anna; Tune Strandberg, Morten; Johansson, Marianne; Nielsen, Knud Erik; Riis-Nielsen, Torben (1. mars 2000). «Nordic Empetrum Dominated Ecosystems: Function and Susceptibility to Environmental Changes». AMBIO: A Journal of the Human Environment. 2. 29: 90–97. ISSN 0044-7447. doi:10.1579/0044-7447-29.2.90. Besøkt 10. oktober 2017. 
  22. ^ Uhlig, C; Salemaa, M; Vanha-Majamaa, I; Derome, J. «Element distribution in Empetrum nigrum microsites at heavy metal contaminated sites in Harjavalta, western Finland». Environmental Pollution. 3. 112: 435–442. doi:10.1016/s0269-7491(00)00140-8. Besøkt 10. oktober 2017. 
  23. ^ Bokhorst, Stef; Bjerke, Jarle W.; Tømmervik, Hans; Preece, Catherine; Phoenix, Gareth K. (1. juli 2012). «Ecosystem Response to Climatic Change: The Importance of the Cold Season». AMBIO. 3 (engelsk). 41: 246–255. ISSN 0044-7447. doi:10.1007/s13280-012-0310-5. Besøkt 10. oktober 2017. 
  24. ^ Olofsson, Johan; Beest, Mariska te; Ericson, Lars (19. august 2013). «Complex biotic interactions drive long-term vegetation dynamics in a subarctic ecosystem». Phil. Trans. R. Soc. B. 1624 (engelsk). 368: 20120486. ISSN 0962-8436. PMID 23836791. doi:10.1098/rstb.2012.0486. Besøkt 10. oktober 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]