Håkon den godes saga

Snorre Sturlason slik tegneren Christian Krohg forestilte seg ham. Illustrasjon til Heimskringla, 1899.

Håkon den gode, maleri av Peter Nicolai Arbo

Håkon den godes saga er den fjerde av kongesagaene i Snorre Sturlasons Heimskringla, etter Ynglingesagaen, Halvdan Svartes saga og Harald Hårfagres saga. Snorres kongesagaer er skrevet på Island på 1220-tallet og handler om Harald Hårfagres yngste sønn Håkon den gode Adalsteinsfostre.

Bakgrunn og kildemateriale

Islendingen Snorre var født i 1179 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.

Skrivekunsten i Norge hadde fram til kristendommen ble innført bestått av runeinnskrifter som var dårlig egnet for skriving i større format. Med innføringen av det latinske alfabetet og pergamentet rundt årtusenskiftet ga det seg etter hvert tekniske muligheter til skriving av historiske verk. Den første historieskriveren vi kjenner til i Norge er Theodoricus monachus (Tjodrek eller Tore munk) som skrev Historien om de gamle norske kongene på latin en gang mellom 1177 og 1188. I utlandet fantes det allerede et verk ved navn Historia Norvegiæ av en ukjent forfatter sannsynligvis mellom 1160 og 1175. Rundt 1190 ble historiekrøniken Ågrip (Ágrip af Nóregs konunga sögum) skrevet som de første kongesagaene på norrønt mål. Forfatteren her er ukjent. Krøniken Fagrskinna ble skrevet rundt 1220 og regnes også for å være en verdifull kilde for Snorres sagaer.

Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sin Edda. Han gikk så i gang med å skrive Olav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.

Sagaens innhold

Sagaen er inndelt i 32 kapitler. Den følger etter sagaen om hans far, Harald Hårfagre, og etterfølges av Eirikssønnene, Håkons brorsønner.

Sagaen starter med at Håkon drar fra sin fosterfar kong Adalstein av England til Norge når han får beskjed om at hans far kong Harald Hårfagre er død. Håkon drar til Trøndelag og allierer seg med Sigurd Håkonsson Ladejarl. Han ble tatt til konge der i 931 eller 932, 15 år gammel.

Kong Eirik Blodøks måtte rømme landet etter dette, og han dro til England hvor han gjennom et forlik med kong Adelstein ble lensherre i Northumberland. Sagaen forteller videre at Eirik kom i unåde hos Adalsteins etterfølger kong Edmund I og at han falt i kamp mot engelskmennene. Etter at Eirik flyktet fikk Håkon full kontroll over hele det norske kongeriket, men kom i konflikt med danskekongen Harald Gormsson Blåtann.

Håkon fremstilles som fredsæl og omgjengelig, og det fortelles at han innførte Gulatingsloven og Frostatingsloven. Det fortelles også at Håkon var mannen bak lovpålegget om at hver fri mann skulle brygge en viss mengde øl til jul.

Håkon hadde sin fremste maktbase i Trøndelag. Men han var kristen etter å ha blitt døpt og oppfostret hos den kristne engelske kongen. I Norge gikk han først forsiktig fram med sin kristentro, men etter hvert stevnet han bøndene i Trøndelag til tinget og ba dem ta den kristne tro. Her fikk han sterk motbør, spesielt av bøndenes talsmann Asbjørn fra Melhus. Kongens venn Sigurd jarl, som selv var hedning og en «stor blotmann» gikk imellom og fikk til et forlik hvor Håkon ble tvunget til å akseptere hedendommen. Håkon fikk dermed igjen den støtten blant de trønderske høvdingene som han trengte for å verne landet mot aggresjonen fra spesielt Eirikssønnene som stadig herjet landet fra sin base i Danmark.

Slutten av sagaen er viet nettopp Håkons kamper mot Eirikssønnene. Først beskrives slaget ved Rastarkalv ved Frei på Nordmøre hvor Håkon beseiret Eirikssønnenes større hær og drepte Gamle Eiriksson. Dernest beskrives slaget på Fitjar på Stord hvor Eirikssønnene under ledelse av Harald Eiriksson kom overraskende på Håkon med en stor hær. Håkon beskrives med stort heltemot, og han jager motstanderne bort, men får selv banesår og dør etter slaget. På dødsleiet ber han om at Eirikssønnene, hans motstandere, skal få overta kongemakta i Norge.

Etter Håkons død diktet skalden Øyvind Skaldespiller diktet som heter Håkonarmål om hvordan Håkon falt, og hvordan han ble mottatt i Valhall. Sagaen avsluttes med et langt sitat fra diktet.

Litterær stil

Når Heimskringla, med Håkon den godes saga, er blitt stående som noe av det ypperste i norrøn litteratur fra denne perioden så «skyldes det først og fremst at Snorre forener historisk kritikk og tenkning med genial fortellerkunst. Han komponerer omhyggelig, forbereder, skaper spenning, stigning og forventning, inntil avgjørelsen faller i en fortettet, dramatisk scene.» De andre kildene, som Ågrip og Fagrskinna, er kortfattede og nøkterne i formen, mens Snorre utbroderer og gir liv til handlingen og menneskene. Snorre viser en evne til å finne sammenhenger, motiver og årsaker. Han lar gjerne taler og samtaler krydre beretningen. Slike utsagn er selvsagt fri diktning, men de gir liv til fortellingen.

Skriftlige overleveringer

Den eneste skriftlige kilden til Snorres kongesagaer fra middelalderen som er bevart er Codex Frisianus fra ca 1330. De andre nedtegnelsene gikk tapt i en biblioteksbrann i København i 1728.

Referanser

Autoritetsdata