Hestefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hestefamilien
Utbredelse i tid: 54–0 Ma
Hipparion, en tretået hestetype
Hipparion, en tretået hestetype
Vitenskapelig(e)
navn
:
Equidae
Gray, 1821
Equus
Norsk(e) navn: hestefamilien
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: upartåede hovdyr
Antall arter: 7 nålevende
Habitat: Skog og sletter
Utbredelse: Hele verden bortsett fra Australia og Antarktis
Delgrupper:

Se tekst

Rekonstruksjon av Eohippus

Hestefamilien er en gruppe som omfatter de nålevende hestedyrene og deres utdødde slektninger. Fossiler av en rekke hesteslekter er kjent, og hestens opprinnelse var en av de første evolusjonshistoriene som ble kartlagt.[1]

Hestefamilien har gått gjennom flere radiasjoner som en konsekvens av endring av landskap og vegetasjon. De første artene var skogtilpasset, senere kom slettedyr, og med overgangen til neogen kom gressetende dyr.[2]

De første hestedyrene[rediger | rediger kilde]

I de første periodene etter dinosaurenes utdøen, særlig i eocen var planeten preget av varme skoger. Hestedyrene oppsto som små skogdyr i Nord-Amerika og spredte seg derfra, via landbruene som oppsto, til både Sør-Amerika, Europa og Asia. Den første hesten man kjenner til er Hyracotherium, eller Eohippus (som betyr morgengry-hest). Den stammer fra tidlig eocen (for cirka 55–45 millioner år siden) og var svært liten i størrelse (omkring 60 cm lang og 20–35 cm høy). Hyracotherium levde i dampende het jungel, i sumplignende områder med store sypresser og mammuttrær. Den spiste trolig løv og skudd fra små trær i et myrlendt terreng. Fossile funn av den er også gjort i Europa, særlig i Messelgruven.

Ut på slettene[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av Mesohippus

Mesohippus (som betyr mellomhest) var et hestedyr som levde for cirka 37–32 millioner år siden. Som navnet viser til at denne typen hester står midt mellom bygningen til de tidlige urhestene og de nålevende. På den tiden ble klimaet tørrere og floraen endret seg. Skogene trakk seg tilbake og de store sumpområdene tørket inn. De forhistoriske skogene ble erstattet av åpne sletter. Denne endringen favoriserte dyr som kunne løpe fort i det åpne landskapet. Det førte til at sidetærne ble reduserte, mens den midtre tåa utviklet seg i styrke. Mesohippus hadde også tegn på en begynnende hov, men den hadde fortsatt myke tråputer.

Gressetere[rediger | rediger kilde]

Vekster på sletter er gjerne næringsfattige og seige i forhold til skogsvegetasjon. Gjennom oligocen, miocen, og pliocen økte størrelsen på hestedyrene. Den første ekte graseteren blant hestene var Merychippus (som betyr drøvtyggende hest), som levde under miocen (for cirka 17–11 millioner år siden). Før den spiste hester stort sett kun løv og skudd. Disse hestene døde imidlertid ut for omkring 9 millioner år siden. Merychippus hadde tre tær, men bare den midtre hadde bakkekontakt, og var større (omkring 90 cm i skulderhøyde) enn Hyracotherium. Den midtre tåa hadde fått en forstørret hov og tredeputene mangler. På denne tiden tok noen hester seg over landbruen som oppsto mellom Nord-Amerika og Europa.

Pliohippus (Equini = moderne hestedyr), som levde under sen miocen, men er oppkalt etter pliocen, er det eldste beviset man har for hestedyr med kun en tå i bakken. Navnekaoset skyldes at tidsangivelsene har endret seg siden dette dyret ble oppdaget og navngitt. Pliohippus hadde lange lemmer og var tydelig tilpasset et liv på åpne sletter, der fart var nødvendig for å unngå fiender. Slekten spredte seg til både Sør-Amerika, Asia, Europa og Afrika.

Moderne hester[rediger | rediger kilde]

Equus oppsto først under pliocen, trolig for omkring 4–4,5 millioner år siden.[3] E. simplicidens, som også kalles Hagermans hest, Hagermans sebra og amerikansk sebra, regnes som en av de første kjente artene i denne slekten. Den levde i Nord-Amerika, under pliocen og pleistocen, og ble først oppdaget i Hagerman, Idaho. Til tross for benevnelsen hest, så var dette dyret trolig nærmere beslektet med sebra. Slekten må ha spredt seg raskt, for tilsvarende gamle fossiler av E. livenzovensis er funnet i Vest-Europa og Russland.

I dag finnes det 7 gjenlevende arter som omfatter alle sebraer, esler og hest.

Systematisk oversikt[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av kjever og tær i hestefamilien.


Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Minkoff, Edwin H. Colbert, Michael Morales, Eli C. (2001). Colbert's evolution of the vertebrates : a history of the backboned animals through time (5. utg. utg.). New York: Wiley. ISBN 0-471-38461-5. 
  2. ^ Savage, RJG, & Long, MR (1986). Mammal Evolution: an illustrated guide. New York: Facts on File. s. 200–204. ISBN 0-8160-1194-X. 
  3. ^ Ludovic Orlando, Aurélien Ginolhac, Guojie Zhang, et al. (2013). "Recalibrating Equus evolution using the genome sequence of an early Middle Pleistocene horse". Nature. doi:10.1038/nature12323

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]