Keisersnitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Barnet er akkurat tatt ut av livmoren og mor får se barnet for første gang.

Keisersnitt (Latin: sectio caesareae) er et kirurgisk inngrep for å få ut et barn fra morens livmor når det oppstår komplikasjoner ved fødselen. I romertiden innførte en av keiserne en lov som påla borgerne, ved en gravid kvinnes død, å skjære opp livmoren slik at barnet kunne overleve. Ingen kvinne overlevde keisersnitt før på 1700-tallet.[1]

I våre dager kan keisersnitt være planlagt dersom det forventes problemer ved fødselen. Når en fødsel trekker ut i tid, om det er mekanisk misforhold, slik at det er mekaniske problemer med å få ungen ut, og om moren eller barnet får reduserte livstegn er keisersnitt en vanlig brukt måte å få gjennomført fødselen raskt på. Dersom jordmor og/ eller gynekolog/fødselslegen er redd for komplikasjoner, er keisersnitt en rask løsning på problemet.

Når den gravide kvinnen får narkose, er det viktig å få ut ungen så fort som mulig for å hindre at også ungen blir påvirket av narkosemidlene, siden dette kan gi dårligere pusterefleks. Derfor blir inngrepet startet så fort som mulig etter at kvinnen har redusert bevissthet. Det tar kort tid før livmoren er åpnet og ungen er ute.

En fødsel er det tidspunktet i både kvinnens og barnets liv da det lettest oppstår en medisinsk akuttsituasjon som krever raskt kirurgisk inngrep. Derfor mener mange leger at fødsler skal foregå på sykehus der det er mulighet for keisersnitt uten ventetid og uten lang transport eller andre utsettelser. Dette kommer lett i konflikt med enkelte jordmødre og fødekvinner som ønsker hjemmefødsel, eller fødsel ved en fødestue for å unngå lang reise og opphold ved et sykehus langt fra hjemmet den siste tiden før fødsel.

Hvorfor det faktisk heter keisersnitt er uvisst. Det har vært spekulert i at Julius Cæsar ble forløst på denne måten ca. 100 f.kr., men dette er ikke korrekt.[1] Navnet kommer muligens fra en romersk lov som ble innført (lex caesarea). Loven sa at inngrepet skulle utføres mot slutten av svangerskapet dersom en gravid kvinne var døende. Hensikten var å redde barnet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Christopher Wanjek (2003) Bad Medicine: Misconceptions and Misuses Revealed : from Distance Healing to Vitamin O, side 5, John Wiley & Sons