Maharaja

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sayajirao III Gaekwad, maharaja av Baroda, fotografert i 1919

Maharaja (også skrevet maharajah) er en indisk fyrstetittel.[1][2] Ordet kommer fra hindi og er sammensatt av maha, som betyr stor, og rajah, som betyr fyrste eller konge. Titlene maharana, maharao og maharaol er varianter med samme betydning som maharaja. Den tilsvarende tittel for regjerende fyrstinner er maharani. Samme tittel benyttes om en maharajas ektefelle. Sønn av en maharaja kalles maharajakumar, mens en datter kalles maharajakumari.

Tittelen maharaja ble benyttet om fyrster som regjerte de mange fyrstestatene som fantes i India i tiden før selvstendigheten i 1947. De fleste av de omkring 600 fyrstene bar tittelen maharaja eller raja. Tittelen ble særlig anvendt i de tilfeller fyrsten var hindu. Muslimske herskere kunne blant annet bære tittelen nawab.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ivor Lewis: Sahibs, nabobs, and boxwallahs. A dictionary of the words of Anglo-India, Delhi: Oxford India Paperbacks, 1997, s. 158.
  2. ^ Roper Lethbridge: Golden Book of India. A Genealogical and Biographical Dictionary of the Ruling Princes, Chiefs, Nobles, and Other Personages, Titled or Decorated, of The Indian Empire, London: Macmillan, 1893, s. xx–xxi.