Grytdalen naturreservat (Telemark)

Grytdalen naturreservat (Telemark)
Land	Norge
Ligger i	Drangedal
Areal	1 659,53 hektar
	; Grytdalen naturreservat; 59°16′30″N 8°37′12″Ø

Grytdalen er et naturreservat som ligger nordvest i Drangedal kommune i Telemark. Grytdalen ble fredet ved kongelig resolusjon den 9. juli 1993.

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Grensa for naturreservatet følger over lange strekninger (i nordøst, nord og sørvest) kommunegrensa mot Kviteseid. I dette grenseområdet er det to steder der reservatgrensa ligger noe inn på Drangedal-sida (mellom grensepunkt 18 og 20, ved Grytdalsklemmen og mellom punkt 22 og 24 ved Fagerliheii). For øvrig er grensa trukket fra nordenden av søndre Grytvatn nordøstover til kommunegrensa, og fra sørenden av dette vannet over Tjøstulvheia og Bleia sørvestover til Ørnefjell. Fra Ørnefjell går grensa nordvestover og møter kommunegrensa ved Grashei. Adkomst til reservatet er fra riksvei 38, avkjøring ved Kåsa eller til Omnes, langs bomvei til sørenden av nordre Grytvatn. Det er ingen veier i reservatet. Området dekkes av M711 kartene Seljord (blad 1613 IV) og Nissedal (blad 1613 III). Reservatet er på 14 813 daa, og strekker seg fra 409 moh. (Søndre Grytvatnet) til 911 moh. (Fagerliheii). Fagerliheii er høyeste punkt i området øst for Nisser og sør for Flåvatn. Området har til dels store topografiske kontraster. Dette gjør seg gjeldende gjennom lange, bratte lisider. Mindre deler av området er svært kronglete og har en opprevet topografi som gjør det nærmest utilgjengelig.

Naturforhold[rediger | rediger kilde]

Naturreservatet inkluderer et markant dalføre i øverste del av nedbørsfeltet til Grytdalsvassdraget. Dette vassdraget er kilde til Tokkevassdraget. Vannskillet går fra Grytdalsklemmen/Trengslet over Mørkvassheia. Et par mindre tjern ved Mørkvasskyrkja renner via et nett av bekker ut i Flåvatn. Dalen har nok opprinnelig hatt navnet «Grotdalen», og grot betyr stein og ur (Per M. Lauvstad, pers. medd.). Dette er viktige komponenter oppunder de bratte lisidene i dalen. Berggrunnen består i all hovedsak av middels- til grovkornet granittisk og granodiorittisk gneis. Sørøst for reservatet ligger et større område med dominans av amfibolitt (det vil si antatt omdannet basalt) og amfibolgneis, men innen reservatet finnes disse kun som en gang av amfibolitt fra Mørkvann til Søndre Grytvatnet og et stykke opp i Tjøsulvheia (Dons og Jorde 1978, Sigmond et al. 1984). Grytdalen ligger i naturgeografisk region Øvre Setesdals og Telemarks skogområder (region 33a) i mellomboreal og sørboreal vegetasjonssone (Dahl et al.1986). Vegetasjonstypene (definert av Larsson et al. 1994) varierer fra røsslyngblokkebærskog på de skrinneste partiene, via blåbærskog og småbregneskog til partier med storbregneskog og høgstaudeskog i sigevannslier og i fuktige søkk. Lågurtskog er dominerende i mer varme lisider. På små, lokalklimatisk gunstige lokaliteter, finnes det innslag av alm-lindeskog. Det er noen små soligene bakkemyrer i lisidene og flatmyrer i dalen (Moe 1994). De største myrene ligger i et smalt bånd langs Grytdalsbekken før denne renner ut i nordre Grytvatn. Store deler av naturreservatet er impediment. Fjell i dagen finnes som store sammenhengende områder høytliggende i reservatet og som blankskurte sva nedover i de bratte sidene mot hoveddalføret. Mange mindre skogbestand klorer seg fast langs slakere partier og i hyller innimellom de nakne svabergene. Dette er hovedsakelig isolerte bestand av uproduktiv og lavproduktiv furuskog. Skoggrensa i dalen er angitt å ligge på 700-720 moh. (Moe 1994). De største sammenhengende områdene med skog finner en i hoveddalføret, langs Grytdalsbekken. Granas innvandringsfront nådde Grytdals-området ca. år 1200 e. Kr. (Høeg 1978, Hafsten 1985). I dag er skogen i Grytdalen grandominert i lavereliggende dalfører. Produktiv skog strekker seg opp fra hoveddalføret i topografiske forkastninger. Sør i området er topografien dramatisk, med store høydeforskjeller over små arealer. Her finnes det høyproduktiv skog i mange markerte kløfter og svært vanskelig terreng. Reservatet er dominert av barskog. Fordelingen av furu og gran både i tresjiktet og som liggende og stående døde stokker blir behandlet et annet sted i denne artikkelen. Et stort innslag av boreale løvtrær gjør seg gjeldende i hele området. Boreale løvtrær kan være herskende i mindre partier, særlig i tilknytning til rasmark, og finnes ellers som spredte trær og grupper i barbestand. Osp og bjørk er de vanligste boreale løvtrærne, mens rogn og selje opptrer mer spredt. Edelløvtrær forekommer i dalføret opp til 750 moh. (Moe 1994). Noen steder er disse forekomstene konsentrerte, men edle elementer forekommer også isprengt i blandingsbestand. Skogen er i varierende grad påvirket. Hogstmetoder som har vært benyttet i området er småflatehogster og bledningshogst. Hogstspor i området stammer fra flere omfattende hogstinngrep. I de mer høytliggende delene er skogen mindre påvirket, men også her er det hogstspor. Urskogsnære miljøer finnes kun som småflekker i svært utilgjengelige deler sør i området (Tjøstulvheia).

Mengde produktivt areal[rediger | rediger kilde]

Av de 14 813 daa som utgjør naturreservatet er ca. 6 500 daa sammenhengende skogsmark, men kun om lag 1 765 daa er produktiv skogsmark. Dette fordeler seg med 465 daa høyproduktive, 600 daa mellomproduktive og 700 daa lavproduktive arealer (Direktoratet for Naturforvaltning 1991). Dalen har ingen veier, og driftsforholdene er vanskelige.

Naturforhold i øvrige deler av Drangedal kommune[rediger | rediger kilde]

Mye av informasjonen i dette kapittelet stammer fra tidligere herredskogsmester Harald Lone, gjengitt i Blindheim og Gaarder (1999). Sørøst i kommunen, rundt innsjøen Toke, er det et vidstrakt, småkupert skoglandskap med store arealer under 300 moh. Boreonemoral blandingsskog karakteriserer denne delen av kommunen. Nord- og nordvest i kommunen er det mer storskala topografi med innslag av snaufjell over 800 moh. Indre og høyereliggende deler av kommunen ligger i sørboreal og mellomboreal vegetasjonssone. Kommunen har store skogarealer, en glissen bosetning og har en kronglete topografi. Muligens har disse aspektene gjort at skogen i Drangedal har vært mindre påvirket her enn mange andre steder. Gjennomhogster på 1600- og 1700-tallet har trolig fjernet det meste av urskogsnære miljøer. Kullbrenning på 1700- og 1800-tallet hadde stor lokal betydning i ytre deler av Drangedal, men trolig ikke så langt inn som Øvre Tørdal og Grytdalen-området. Store hogster fra 1870 til 1930 har nådd fram til mange utilgjengelige deler av kommunen og disse driftene reduserte arealet av gjenværende urskogsområder ytterligere. Siden 1950 har flateskogbruket vært rådende driftsform. Selv om skogen i stor grad er fragmentert av denne hogstformen, gjør en klimatisk gunstig beliggenhet kombinert med til dels vanskelige driftsforhold at potensialet for biologisk interessant skog i Drangedal kommune likevel er meget stort (Blindheim og Gaarder 1999).

Historikk[rediger | rediger kilde]

Innholdet i dette kapittelet skriver seg i sin helhet fra en samtale med Rådmannen i Kviteseid, Per M. Lauvstad, 5. februar 1999. Han er oppvokst på Åmås-gården, bare et par kilometer utenfor reservatet. Som sønn av skogbestyreren, ivrig bruker av området og med sin store interesse for kultur og lokalhistorie sitter han på unik kunnskap om Grytdalen.

Skogsdrift[rediger | rediger kilde]

Siste skogsdrift i dalføret gikk for seg fra 1946 til midten av 50-tallet. 12-14 mann var da beskjeftiget med hogst i dalføret, og de lå innkvartert i en hytte ved Grytstøl (Store stea på M711 kart). Driftene skjedde fra Drangedalssida. Tømmeret ble felt med sag og øks og trukket med hest ned til datidens «veis ende», ved søndre Grytvatnet («Framvatnet»). Herfra fraktet tømmerbil stokkene videre. Hogsten var i perioder noe mer motorisert; Drangedals eneste beltetraktor var inne i hoveddalføret og bisto i transporten i den store snøvinteren 1951-1952. Denne vinteren lå det 3-3,5 meter snø på flatmark i området, og hestene hadde en tung vending der de svømte seg fram i snøsørpa med tømmer fra dalføret. Disse siste hogstene var de mest omfattende noen gang i Grytdalen. Det ble avvirket helt inn til Grytdalsklemmen (Trengslet) og langt opp i dalsidene. Driften kan karakteriseres som en bledningshogst, men den hadde også preg av snauhogst mange steder. Enkelte grove trær ble spart, for eksempel ei gampegrov gran i Trengslet. Men treet gikk i bakken etter noen år. Både gran og furu ble hogd, men mye grov furu har vært tatt ut av dalføret før denne hogsten. Etter 1952 kjøpte en lokal vedhogger opp rettighetene til løvtømmer i området. Han drev i en 5-6 års periode ut enorme mengder bjørkevirke. Trærne ble delvis tørket i området og fløta ut. Tallrike demninger vitner om at alle egnede vannressurser må ha blitt utnyttet til sager, kverner og i fløtnings-øyemed. Alle fire større vann i området; Grytvatnene, Kvenntjenna (utenfor reservatet) og Mørkvatn, har vært benyttet til dette formålet. En ny dam i innerste Grytvatnet (fra 50-tallet) hadde ingen direkte sammenheng med de intense driftene i området, men ble brukt til regulering av vannstanden med tanke på fløtning lenger ned i Tørdalsvassdraget. I 1961 ble det bygd ny dam i Mørkvatn for å erstatte tap av fløtningsvann ved kraftutbygging lenger nede i Tørdal. Rundt 1880 foregikk det også relativt omfattende hogster i Grytdalen. Generelt var hogstene før 1900 plukkhogster eller bledningshogster, hovedsakelig på grovt virke. Disse driftene har i stor grad vært drevet av folk som har leid seg hogst. De «skaut» tømmeret dersom høydeforskjellen var stor; det vil si at tømmerstokker uten kvistet toppdel ble rent i ei snørenne ut for helningen. Lokale stedsnavn med endelse –skot og –skotningen har opphav fra denne drifta. Hoveddalføret var fokus for de eldre hogstene, men i Mørkvannsområdet gikk hogstene langt opp på heia. Mange glisne furubestand på lav bonitet har ennå manglende dekning av grove trær og en glissen tresetting som kan tilskrives hogster mange hundre år tilbake i tid.

Annen næringsdrift[rediger | rediger kilde]

Åmåsgårdene ca. 2 km. sørøst for Framvatnets utløp har hatt setrer i området langt tilbake i tid. I tillegg hadde både Åmås og To dagsbeiter i de nederste delene av dalføret. Både krøtter, geiter og hester har vært holdt i Grytdalen, men krøtterhold var lite attraktivt på grunn av store tap til bjørn. Hestene som ble sluppet i dalen ble utstyrt med en lang jernpigg på framhøvene til forsvar mot bjørn (de var «bjønnskodd»). Setrene var lokalisert til Grytstøl/Store stea og til Nystøl ved Mørkvatn. De originale seterbygningene ble senere brukt som jakt- og fiskekoier, men disse eksisterer ikke i dag. Grytstølstua brant ned i jakta for noen år siden, og bare en åpen stall står igjen på tomta. Den samme skjebnen fikk ei koie ved utløpet av Mørkvatn. Køllingsslåtta helt nord i reservatet og noen myrer ved Fagerliheia var slåttemyrer. Graset ble tørket på myrene og stakkene sto lenge og vitnet om denne driften. Slettene går på folkemunne under navnet «Gruvene». Dette skyldes en forsiktig «bergverksdrift» som gikk for seg her fra 1920-åra til ca. 1945. Fjellet inneholder et tynt lag med molybden. Det var lokale karer som sto for dette uttaket og inntektene må ha vært et fint tilskudd til økonomien. En kunne plukke løs store biter med kniv og én blikkboks med molybden ble betalt med 30 kr. Forekomsten ble undersøkt av NGU i 1961, men funnet ikke drivverdig. Mangt et avsidesliggende norsk naturområde ble brukt til skjulte virksomheter under krigen – det være seg baser for hjemmefronten, slipp-plasser eller tilholdssted for krigsflyktninger. Grytdalen er ikke noe unntak. 8-10 russiske flyktninger på rømmen fra tyskernes arbeidsleir i Treungen slo seg ned på Sponmyr rett utenfor reservatet, og fartet i området på sanking. Lokalbefolkningen bidro med mat og taushet slik at alle overlevde krigen.

Jakt, fangst og fiske[rediger | rediger kilde]

De «opprinnelige» ørretstammene i de tre større vanna i reservatet er utdødd eller sterkt trua av forsuring. Kalkingstiltak ble satt i gang på 80-tallet, men har nå opphørt på grunn av vernestatusen. Lokale krefter ser svart på framtida for fiskebestandene i området. I Framvatnet finnes røye som har spredt seg fra utsatt fisk i Kvenntjenna. Grytdalen har i alle tider vært brukt til jakt. I dag knytter det seg størst verdi til elgjakta og mellom 10 og 20 dyr felles årlig i området som tilhørte Åmås og To skoger. Skogsfugljakt forekommer også, men bestandene er her, som mange andre steder, små nå til dags. På 30- tallet hadde en av orreleikene i området ca. 80 haner, og en kunne treffe på orrfuglflokker som var tette og tallrike som trosteflokker. Grytdalen har historisk sett vært rike bjørnetrakter. En enkelt person kjente til 9 bjørnehi i granskogen sørvest for Grytdalsbekken. Mang en bjørn ble felt i området, den siste i 1911. Det var en hannbjørn som ble skremt ut av hi og inn i området. Etter en lang sporingsjakt fikk den nådestøtet ved nordre Grytvatn. Siste bjørneobservasjonen i Grytdalen er fra 1947. Sannsynligheten for at det har streifet dyr innom disse gamle bjørne-traktene de seneste 10 åra er nok stor, men det har ikke blitt sett spor etter nyere tids rekende Telemarks-bjørner i Grytdalen. Grunneierne i området fredet et større område nordøst for Grytdalen for bjørnejakt i etterkrigsåra. Også andre rovdyr som gaupe og mår har vært etterstrebet her som andre steder. Begge disse artene var nærmest utryddet fra traktene etter krigen. Et gaupeskinn gav 5 årslønninger på 1600-tallet, så motivasjonen for jakten er ganske klar. Både gaupe og mår er imidlertid kommet sterkt tilbake i senere år, og i 1998 ble det skutt 4 gauper i Drangedal kommune. Interessen for gaupejakta er stor, og den er motivert både ut fra konkurransesituasjon om vilt (først og fremst rådyr) og spenning.

Ferdsel i Grytdalen før og nå[rediger | rediger kilde]

En av hovedferdselsårene mellom Drangedal og Vrådal/Kviteseid gikk i gamle tider gjennom Grytdalen. Føring av krøtter var lettere gjennom den flate Grytdalen enn langs den topografisk mye mer varierende Tørdal/Steane-vegen. Flere av gårdene på Drangedalsida soknet så seint som på begynnelsen av 1800-tallet til Kviteseid. Fra Åmås og Snøås-gårdene tok kirkefolket vegen over Mørkvassheiane (Slettene og Veneliskardet) og over Damtjønn til Torget ved Kviteseidvannet. Her byttet de til kirkeskor! Dette var en tungvint kirkevei; lang og med bratte bakker. Alternativet var å ro fra Fjågesund, men dette var beroende på at det fantes en ledig rokar. Lokalnavnet Rømmekleiva (ved Slettene) har fått navn etter en kar som briljerte ved å ri til bryllup ned en styggbratt bakke med rømmebolla høyt hevet i sin venstre arm! Mange morsomme og tragiske historier har nok sin kilde langs Grytdalens kronglete og gjengrodde stisystem. I dag er det mest jegere som ferdes i dalen. Stien i bunnen av dalen er tydelig og følger samme trasé som den gamle krøtterreksla. Naturreservatet er veiløst. Dersom fredningen ikke hadde gått i orden, ville veibygging helt inn til Trengslet vært et aktuelt alternativ. Området har vært mest brukt av folket på Drangedal-sida. Beite- og jaktrettingheter har ligget til gårdene To og Åmås. De mest kjente bjørnejegerne i området er «lokale storheter» fra gårder i nærheten. Grytdalen har med sin avsides beliggenhet nok vært avskåret fra de store turisthordene. Men som seg hør og bør har et par «kjendiser» vært på besøk i området for å hente inspirasjon. Kjell Hallbing lå i Grytdalen på 60-tallet. Han har skrevet noveller med utgangspunkt i livet blant driftskarene i området. Selveste Mikkjel Fønhus har også gjestet dalføret. Fønhus ga Grytdalen kararteristikken «et Vassfaret i miniatyr». Det er vel kanskje det samme som bringer stemningen hos skogsromantikere i Vassfaret og Grytdalen: Suset av storskogen innerst på heia og rolige dager til å reke i store skogshaller, langt langt vekk fra veier og dagliglivets meningsløse bagateller.

Naturfredning[rediger | rediger kilde]

Grytdalen ble fredet ved kongelig resolusjon av 9. juli 1993 under betegnelsen Grytdalen naturreservat. Grunneieren var positiv til vern av dalføret, og fredet allerede i 1970/72 et skogområde kalt «Fjellstølkvelven» sørøst i dalen. Dette inngår nå i Grytdalen. Hele området ble på grunneiers eget initiativ foreslått vernet i Landsplanen for bevaring av barskog. Mulig hogst av hoveddalføret var et forhandlingsmiddel som ble brukt i utmålingen av erstatning. Grytdalen ble vurdert som et svært verneverdig typeområde (***) av Moe 1994. Området beskrives som typeområde for Øvre Setesdals- og Telemarks skogområder – region 33a og som «…et variert dalføre som det knytter seg svært høye verneinteresser til, ..( )… tilsvarende lokaliteter er ikke registrert i regionen» (Korsmo et al. 1991). Formålet med fredningen er å bevare et større, variert barskogområde med myrområder og vassdrag som typeområde for regionen (fra «Forskrift om fredning av Grytdalen naturreservat i Drangedal kommune, Telemark fylke»). Som for alle andre naturreservater er det delte meninger om fredningen. Av lokalbefolkningen er mange positive til vernet, men det finnes også de som synes det er forsmedelig å se hogstmodne, høyproduktive skogbestander i dalføret få stå uskjøttet.