Gestapo
Geheime Staatspolizei («hemmelig statspoliti»), forkortet Gestapo, var det offisielle sikkerhetspolitiet i Tyskland under nasjonalsosialismen og i de okkuperte områdene under andre verdenskrig. Gestapo var avdeling IV av Sicherheitspolizei (Sipo), den eksekutive eller utøvende del av det tyske sikkerhetspoliti.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Gestapo ble opprettet 26. april 1933 i Øst-Preussen i Tyskland av Hermann Göring. Han kalte det først Geheime Staatspolizeiamt, som en ansatt i postverket forkortet til Gestapa for å få plass til navnet på et frimerke. Noen måneder senere ble dette endret til Geheime Staatspolizei, og forkortelsen ble i stedet Gestapo.[1]
Gestapo skulle etterforske og kjempe mot «alle tendenser som kunne være skadelig for staten». Under andre verdenskrig ble Gestapo en stor organisasjon med omtrent 45 000 medlemmer som skulle kontrollere de okkuperte deler av Europa. Gestapo stod også sentralt i kampanjene mot jøder, sosialister, homoseksuelle og andre grupper som skulle deporteres og utryddes, samt til å forfølge opposisjonelle og politiske fiender av nasjonalsosialistene i Tyskland, og innen hæren (særlig etter 20. juli-attentatet). De allierte anklaget etter krigen Gestapo for ulovlig virksomhet og for forbrytelser mot menneskeheten.
Etter krigen ble mange tidligere Gestapo-offiserer brukt i forbindelse med opprettelsen av sikkerhetstjenestene i Vest-Tyskland. Mellom 40 000 og 60 000 Gestapo-agenter hadde overvåket ca. 80 millioner tyskere, samt befolkningen i okkuperte områder. Til sammenligning hadde Stasi over 90 000 ansatte til å overvåke ca. 17 millioner østtyskere, men Gestapo opererte i et land der angiveri var en patriotisk plikt. 41 % av de Gestapo-sakene som var rettet mot jøder, begynte med angiveri eller anmeldelse; bare 19 % skyldtes Gestapos egen aktivitet. Undersøkelse av Gestapo-arkivet fra Würzburg viste at 57 % av de arresterte jødene var angitt av sine tyske medborgere.[2]
I Norge
[rediger | rediger kilde]
Gestapo arresterte, forhørte, torturerte og fengslet motstandsfolk og sivile – og likviderte dem. Det sto skrekk av navnet, som folk ofte brukte om hele Sipo.
Victoria terrasse i Oslo ble kjent som «Gestapos hovedkvarter». I Bergen holdt Gestapo/Sipo til i Veiten 3,[3] egentlig Bergens Haandværks- og Industriforenings hus, i Kristiansand i Statsarkivet (Arkivet), i Trondheim i Misjonshotellet, i Stavanger i Solvang aldershjem på Eiganes,[4] i Arendal i Iuellsklev 4, Helleborg 1 i Ålesund,[5][6] og i Tromsø i Rødbanken. Gestapo-huset på Lillehammer, Trararo, ble revet i 2015.[7]
Hovedoppgaven til Gestapo i Norge var å bekjempe motstandsbevegelsen, og det var i overkant av 850 ansatte i Sipo i Norge da krigen tok slutt. Sipo hadde direkte ansvar for minst 171 norske dødsfall fra januar 1942 til 1945. I tillegg til vanlige forhørsmetoder kunne Gestapo ta i bruk tortur.
SS-Oberführer Heinrich Fehlis var leder for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) hvor han etterfulgte SS-Oberführer Franz Walter Stahlecker som sjef for Sipo og SD i Norge i november 1940 og var Befehlshaber (BdSuSD) ved Victoria terrasse. I februar 1945 flyttet han sitt hovedkvarter til Festung Furulund i Oslo vest, mens Sipos kommandør ble igjen på Victoria terrasse. Den 5. februar 1944 overtok dr. juris og tidligere leder av en drapsskvadron i Einsatzgruppe Karl Rudolf Werner Braune som kommandør av sikkerhetspolitiet SIPO og Sicherheitsdienst i Oslo. Tre år tidligere hadde Werner Braune ledet et massedrap i Ukraina. Jurisdiksjonen dekket hele Østlandet fra svenskegrensen, med Østfold i sør til Dovre i nord og vest mot Årdal. Ved frigjøringen i mai 1945 tjenestegjorde 367 personer i denne gruppen.[trenger referanse]
Ved rettsoppgjøret i Norge ble 103 ansatte i Sipo dømt for krigsforbrytelser. I tillegg ble noen dømte for alliert rett, og mange ble utleverte til andre land og dømt der. Fehlis begikk selvmord i mai 1945. Werner Braune ble dømt til døden og hengt i 1951.[8]
Etter hvert som amerikanske arkiv fra etterkrigstida har blitt åpnet, finner en mange av de ledende Sipo-folka igjen i organisasjoner underlagt CIA, for eksempel var Sipo-kommandørene Ernst Weimann (i Bergen) og Oswald Poche (i Tromsø) knyttet til Gehlenorganisasjonen.[9]
Ansatte i det hemmelige politiet i Tyskland bar ikke uniform i tjenesten. Etter at bevæpnede sivilkledde Gestapo-menn i Polen høsten 1939 ble forvekslet med polske motstandsfolk og skutt av annet tysk personell, ble det imidlertid vanlig å bære uniform i okkuperte områder under krigen. De fleste bar SS-uniform med SD-merke.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Sicherheitsdienst (SD), tysk hemmelig etterretningstjeneste og søsterorganisasjon til Gestapo 1931–1945
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 67), forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
- ^ Geert Mak: Europa (s. 359), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
- ^ Pettersen, Eivind (8. april 2015). «Torturert på det grusomste midt i Bergen sentrum». NRK. Besøkt 3. desember 2023.
- ^ Stavanger Aftenblad, 2. august 1975
- ^ «Arkitekturhistorie – Rektorboligen, Helleborg 1». www.artemisia.no. Besøkt 3. desember 2023.
- ^ Kjølås, Harald (1. mai 2015). «- Tårene spratt når jeg fattet freden!». smp.no (på norsk). Besøkt 3. desember 2023.
- ^ Schinstad, Stein (1. mars 2015). «Gjensyn med skrekkens hus – 70 år etter krigen». NRK. Besøkt 3. desember 2023.
- ^ «Braune, Dr. Werner. | WW2 Gravestone». ww2gravestone.com. Besøkt 3. desember 2023.
- ^ Duthel, Heinz (14. november 2014). Global Secret and Intelligence Services I: Hidden Systems that deliver Unforgettable Customer Service (på engelsk). Books on Demand. ISBN 978-3-7386-6375-4.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Gestapo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Om Gestapo, fra Jewish virtual library
