Hopp til innhold

Ernst Weimann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Weimann
Født5. aug. 1906Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseJurist Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland

Ernst Weimann (1906–1996) var en tysk jurist, SS-offiser og etterretningsmann tilknyttet Gestapo.

Han var leder for tysk Sipo i Bergen under andre verdenskrig, med 50 mann under sin kommando. Etter krigen ble han i Gulating lagmannsrett dømt til døden for krigsforbrytelser, i likhet med sin kollega Johann Arndt. Høyesterett omgjorde senere dette til tvangsarbeid på livstid, og allerede i 1953 ble de benådet og vendte hjem til Tyskland.[1] Han var deretter agent for CIA i Vest-Tyskland.[2]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Weimann var jurist med doktorgrad fra Erlangen i 1930. Han tjenestegjorde som dommer ved ulike domstoler i Tyskland fra 1930 til oktober 1935, da han ble pressereferent i Gestapo. I mars 1938 ble han overført til Wien som Regierungsrat og SS-Untersturmführer. I juni 1938 kom han til Klagenfurt som Dienststellenleiter (leder for tjenestested) og Sturmbannführer. Han var stasjonert i Trieste fra september 1943 til han kom til Bergen i juli 1944 som leder for tysk Sipo med titlene Obersturmbannführer og Oberregierungsrat. Han satt i stillingen frem til kapitulasjonen.

Da krigen var over 8. mai 1945, fulgte Weimann ordre og ødela kontorets papirer. Så iførte han seg en marineuniform han hadde tilgjengelig og fylte han ut en soldatbok i navnet til en Baiersmann. Tabben hans var å lime inn et bilde av seg selv i sivilt antrekk. Han lyktes i å komme seg med båt til Haugesund, og videre til Arendal der han gjemte seg blant andre tyske soldater i en interneringsleir. Men bildet i soldatboken avslørte ham. I avhør 9. juli 1945 brast han to ganger i gråt og fortalte at han hadde protestert mot å ta gisler. I 1938 hadde han besøkt Dachau konsentrasjonsleir «og funnet forholdene gode». Høsten 1945 ble han overført til Akershus festning, der britene forhørte ham. De vurderte ham som svært intelligent, men selvopptatt, beregnende og usannferdig når han forsøkte å legge skylden på sine underordnede. Løslatelse kom ikke på tale. Weimann ble sendt tilbake til Bergen, der han hadde vært ansvarlig for torturen av Reidar Olsen[3] og Nils Kollen[4] som begge ble pint i hjel.[1]

Weimann var den siste av tre Sipo-sjefer i Bergen (de to første var Gerhard Flesch og Hans Wilhelm Blomberg), og den eneste som unngikk dødsstraff. Den første tiden satt han varetektsfengslet på Koengen i Bergen sentrum, der han høsten 1946 prøvde å rømme sammen med Gestapo-etterforsker og skomaker Johann Arndt. Utstyrt med en fil klarte de to å file over en jernstang i vindusgitteret, og var i gang med den andre da en observant vokter oppdaget hva som foregikk. De to ble overført til Espeland fangeleir, der de satt til de fikk reisepass i 1953. Bergens Arbeiderblad reiste i 1946 spørsmål om hvem som hadde skaffet dem filen. Både Arndt og Weimann ble etter hjemkomsten til Vest-Tyskland knyttet til Gehlenorganisasjonen[5] som var finansiert av CIA til 1956, og deretter ble et viktig element i Vest-Tysklands hemmelige tjenester.

Weimann ble dømt til døden i Gulating lagmannsrett 13. september 1946 etter lov nr. 3 av 6. juli 1945 som ansvarlig for tortur og drap. I dommen står det at han ikke personlig hadde utført mishandling. Ved dom i Høyesterett fikk han straffen omgjort til tvangsarbeid på livstid. Han ble benådet ved kongelig resolusjon den 16. oktober 1953, og vedtatt utvist fra Norge 23. oktober samme år. Deportasjonen skjedde 31. oktober 1953.

Smilende og kledd i sivilt antrekk gikk Weimann og Johann Arndt om bord i Fred. Olsens «Bonn». Til pressen - som omtalte dem som «Gestapo-banditten» og «sjefsbøddelen» – uttalte de at de tok avskjed med Norge «uten hat og bitterhet». På seilasen fikk de førsteklasses forpleining, og spiste ved kapteinens bord.[6]

Weimann var den som ga ordre om tortur da Gestapo søndag 12. november 1944 aksjonerte i Nordhordland. Folk ble arrestert og torturert i håp om en opprulling av «Bjørn West»-organisasjonen. To av «Bjørn West»s offiserer, Adolf Harbitz Rasmussen og Alv Martens Meyer,[7] var i etterkrigstiden tilknyttet norsk militær etterretningstjeneste og dermed NATO. Dermed ble de kolleger med Weimann, som var aktiv i CIA, og med torturisten Arndt, som var ansatt av den vesttyske etterretningen Bundesnachrichtendienst.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Sundvor, Olav (23. juli 2023). «SS-toppen avslørt av bildetabbe». Bergensavisen (på norsk). Besøkt 10. april 2026.
  2. ↑ «CIA Records - Name Files». National Archives (på engelsk). 15. august 2016. Besøkt 10. april 2026.
  3. ↑ «Reidar Olsen». fanger.no –Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945. Besøkt 10. april 2026.
  4. ↑ «Nils Martin Svendsen Kollen». fanger.no –Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945. Besøkt 10. april 2026.
  5. ↑ Sundvor, Olav (7. mai 2020). «Nazistenes nye hverdag på Koengen». Bergensavisen (på norsk). Besøkt 10. april 2026.
  6. ↑ Sundvor, Olav (23. juli 2023). «SS-toppen avslørt av bildetabbe». Bergensavisen (på norsk). Besøkt 10. april 2026.
  7. ↑ Bye, Ronald; Sjue, Finn (1995). Norges hemmelige hær. Oslo: Tiden. s. 67. ISBN 8210039784. Besøkt 10. april 2026 – via Nasjonalbiblioteket. «Adolf Harbitz Rasmussen nevnte tidlig i 1949 at det lenge hadde vært et samarbeid med MI6, og at CIA også var kommet inn i bildet. Det er også godtgjort at Martens Meyer og hans nære medarbeidere hadde faste kontakter med MI6 og CIA.»
  8. ↑ Dyrkolbotn, Otto (12. november 2014). «Då far vart arrestert». Avisa Nordhordland (på norsk). Besøkt 10. april 2026.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernst_Weimann&oldid=25731666»