Garpegenitiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Garpegenitiv er en måte å uttrykke genitiv (determinativ) på i norsk og tysk ved hjelp av refleksivt eiendomspronomen, typisk termene sin/si og sitter/sine. Et eksempel er «Ole sin sykkel» for «Oles sykkel».

Historikk[rediger | rediger kilde]

Sin-konstruksjonen var opprinnelig en folkelig uttrykksmåte som oppsto på Vestlandet for om lag 600 år siden. Den spredte seg raskt til talemålet i Trøndelag og Nord-Norge. I dag er den fremdeles en folkelig form, men kan nå høres i dagligtale over hele landet og er fullt ut godtatt som korrekt norsk.[1]

Navnet på denne formen, garpegenitiv, kommer fra «garp» (et gammelnorsk ord for «storskryter») som var et oppnavn folk i Bergen brukte om tyske kjøpmenn i Hansatida. Hansaspråket fikk sterk innflytelse på norsk (ikke bare bergensk), og det er sannsynlig at denne nye bruken av det tradisjonelle, nordiske, refleksive eiendomspronomenet sin stammer fra denne tiden – sammen med nesten en tredel av alle andre uttrykk i moderne norsk.

Garpegenitiv hadde lav status i det dansk-norske skriftspråket, muligens fordi bruken var ukjent i Danmark. Lenge var formen uglesett også i bokmål, særlig blant skribenter fra Østlandet. Heller ikke på nynorsk har alle vært villig til å godta formen. De som ville at nynorsk skulle bygge på det urnorske og holde seg primært til gamle uttrykksmåter, forkasta gjerne garpegenitiv. De mer folkemålsnære har derimot alltid godtatt garpegenitiv i norsk.

Bruken av garpegenitiv i skriftlig norsk har økt gradvis i mange år og er stadig på frammarsj.

Garpegenitiv i norsk[rediger | rediger kilde]

bokmål blir eiendomsforhold vanligvis markert med den klitiske partikkelen -s:

Maris bil, Oles sykkel, NRKs programtilbud, NSBs styre, Danmarks konge

Denne s-en ser ut som en bøyingsending, men oppfører seg mer som en postposisjon, eller en klitisk partikkel. Mens en bøyingsending ville ha blitt lagt til ordet som er kjernen i setningsleddet, blir klitiske partikler lagt til hele leddet, jf. at det heter (mannen i gaten)-s mening, og ikke mannen-s i gaten mening.

Ledd av typen NRKs programtilbud klinger ikke bra på norsk, og dette blir vanligvis skrevet om med en preposisjon:

bilen til Mari, sykkelen til Ole, programtilbudet fra NRK, styret i NSB, kongen av Danmark

Garpegenitiven er et «kompromiss» som i dag er helt vanlig å bruke både i bokmål og nynorsk:

Mari sin bil, Ole sin sykkel, NRK sitt programtilbud, NSB sitt styre, Danmark sin konge

Her er endinga -s byttet ut med et selvstendig ord.

I forbindelse med navn kan en få setningskonstruksjoner som:

Taðēr e hass Ōɽa si bōk. («Det der er hans Olen si bok.»)

I noen dialekter, mellom annet i etterkrigsgenerasjonen på Ytre Nordmøre, er det relativt vanlig å ha garpegenitiv som ending etter trykktunge eiendomspronomen:

Taðēr e miņņ siņņ båt.

i motsetning til

Taðēr e båtn miņņ.

Dette blir brukte i alle personer, kjønn og tall:

miņņ siņņ (m.sg.), mī sī (f.sg.), mett sett (n.sg.); mīn sīn (pl.)
diņņ siņņ (m.sg.), dī sī (f.sg.), detter sett (n.sg.); dīn sīn (pl.)
hass siņņ (m.sg.), hass sī (f.sg.), hass sett (n.sg.); hass sīn (pl.)
hænas siņņ (m.sg.), hænas sī (f.sg.), hænas sett (n.sg.); hænas sīn (pl.)
ǫss siņņ (m.sg.), ǫss sī (f.sg.), ǫss sett (n.sg.); ǫss sīn (pl.)
dǫkkǫr siņņ (m.sg.), dǫkkǫr sī (f.sg.), dǫkkǫr setter (n.sg.); dǫkkǫr sīn (pl.)
dæras siņņ (m.sg.), dæras sī (f.sg.), dæras sett (n.sg.); dæras sīn (pl.)

Dette fenomenet finner en også ofte i barnespråk i andre deler av landet:

Det er min sin bamse

Trivia[rediger | rediger kilde]

Formen regnes av enkelte (for eksempel Per Egil Hegge) som «barnespråk» eller ukorrekt.[2] På tross av dette regnes det ikke som regelbrudd å bruke denne formen i skriftspråket. Riksmålsforbundet anbefaler likevel at garpegenitiv begrenses til uformell stil.[3]

Paralleller i andre germanske språk[rediger | rediger kilde]

Den samme genitivskonstruksjonen finnes i flere andre germanske språk.

  • I enkelte tyske dialekter kan man godt si dem Mann sein Haus («mannen-dativ hans hus») i stedet for bruk av den normerte genitivsformen: das Haus des Mannes eller des Mannes Haus, som er en foreldet form. Denne språkvendingen har også funnet veien inn en muntlig standardtysk. Vendingen anses likevel som lite velklingende av dem som ikke bruker den selv. Den brukes også bevisst som et ordspill i titlene på tre bøker skrevet av Bastian Sick.[4][5][6]
  • nederlandsk er vendingen helt vanlig i muntlig tale: Jan z'n fiets, «Jan hans (sin) sykkel » i betydningen Jans sykkel; Anja d'r tas, «Anja hennes (sin) bag». Vær oppmerksom på at eiendomspronomen i skriftlig tale representeres på samme måte som muntlig, i sin uformelle og ikke-artikulerte form. På flamsk dialekt er den fulle formen vanlig: Jan zijn fiets, Anja haar tas, og standardformen Jans fiets brukes ikke muntlig. Selv om formen ikke anbefales i skriftlig nederlandsk, er den kjent fra ordtak som De een z'n dood is de ander z'n brood (lit. «Den ene sin død er den andre sitt brød»).[7]
  • afrikaans er vendingen die man se kinders (mannen sin(e) barn") den vanlige. Eiendomspronomenet se ser ut til å stamme fra sy, «sin», men det brukes om alle kjønn og tall: For eksempel die vrouens se kinders «kvinnene sine barn».[8]
  • Også på engelsk finnes denne formen. Den er ikke lenger i bruk, men er godt kjent og kalles His genitive. Formen antas å ha oppstått på 1600-tallet og var i bruk rundt 100 år. Den engelske trubaduren og komponisten John Dowland (1563–1626) er blant dem som har nyttiggjort seg garpegenitiv. I sin komposisjon over en fransk dans, galliard, er tittelen «Sir John Souch His Galiard». Derimot gjør han bruk av vanlig s-genitiv i en nesten likelydende tittel; «The King of Denmark's Galiard», som var et ode han skrev under et opphold i København, som takk til kong Christian IV for hans gjestfrihet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Garpegenitiv». Språkrådet. Besøkt 2015-012-16. 
  2. ^ «Spørsmål til Per Egil Hegge – Garpegenitiven». Aftenposten. 5. mars 2004. Besøkt 10. januar 2007. 
  3. ^ «Garpegenitiv». riksmalsforbundet.no. Besøkt 24. oktober 2016. 
  4. ^ Sick, Bastian (2004). Der Dativ ist dem Genitiv sein Tod. Ein Wegweiser durch den Irrgarten der deutschen Sprache. Kiepenheuer und Witsch. ISBN 3-462-03448-0.  (de)
  5. ^ Sick, Bastian (2005). Der Dativ ist dem Genitiv sein Tod, Folge 2. Neues aus dem Irrgarten der deutschen Sprache. Kiepenheuer und Witsch. ISBN 3-462-03606-8.  (de)
  6. ^ Sick, Bastian (2006). Der Dativ ist dem Genitiv sein Tod, Folge 3. Noch mehr aus dem Irrgarten der deutschen Sprache. Kiepenheuer und Witsch. ISBN 3-462-03742-0.  (de)
  7. ^ Stoett, F.A. (1953). Nederlandse spreekwoorden en gezegden. Thieme.  (nl)
  8. ^ Allant, Jaco (2004). Parlons afrikaans. L'Harmattan. ISBN 2-7475-7636-1.  (fr)