Gammeldansk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Gammeldansk[1][2] er dansk slik det ble talt i middelalderen. Det er på denne tida dansk for alvor begynner å skille seg fra de andre nordiske språkene, og man kan derfor begynne å betegne dansk som et eget språk, og ikke bare en dialekt av norrønt. I løpet av det 11.–13. århundre gjennomgikk språket større forandringer enn i noen annen periode i dets historie.

Spesielt fonetikken endra seg i denne perioden; man hadde en oppmykning av konsonanter ([p], [t] og [k] blir til [b], [d] og [g]) og en nøytralisering av vokalene i trykksvak stavelse ([a], [i] og [u] blir til [æ], som blir til [e]).

Bøyningsverket endrer seg også kraftig, idet man går bort fra å bruke fire kasus i bøyning av substantiver og adjektiver, og person og tall i verb. Dette skjer først i dansk, men svensk og norsk følger senere etter. I dag er det kun islandsk og færøysk som har bevart disse bøyningsformene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «gammeldansk», Bokmålsordboka
  2. ^ «Dansk språk»[død lenke], Data.ub.uio.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knudsen, Knud (1887): Gammel dansk som et „andet Sprog“ æn gl. norsk, Huseby & Co. limit.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]