Dyveke Sigbrittsdatter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dyveke Sigbrittsdatter
Dyveke Sigbrittsdatter og Christian II, malt av Vilhelm Rosenstand i 1885, Statens Museum for Kunst
Født1490[1]Rediger på Wikidata
Amsterdam[2]
Død21. sep. 1517[3]Rediger på Wikidata
København[2]
MorSigbrit Willoms
NasjonalitetDanmark[2]
GravlagtHelsingør
Dyveke Sigbrittsdatter på Commons

Dyveke Sigbrittsdatter (født ca. 1490 i Amsterdam, død 21. september 1517 i København), også kalt Dyveke Willoms og Dyveke Villessoon, var elskerinnen til kong Christian II. Moren hennes var Sigbrit Willoms fra Amsterdam. Faren hennes har hett Ottike, for på gravstein sin stod hun med navnet Duef Ottikesdochter.[4]

Møte med kongen[rediger | rediger kilde]

Det finnes to beretninger om hvordan Christian II møtte Dyveke; de lar seg ikke kontrollere, men stemmer godt overens og bygger etter alt å dømme på en levende muntlig tradisjon. Mest pålitelig er nok den Arild Huitfeldt skrev i slutten av 1500-tallet i Danmarckis Riges Krønicke. Dette ser vi av to brev fra Bergen i 1507; DN b.6, nr. 647, 13.9.1507 og Dn b.7, nr. 526, 24.9.1507.

Ifølge den danske historikeren Hans Svaning,[5] som ikke skrev ned historien før på 1570-tallet (Christiernvs II, Daniæ Rex), var det Erik Walkendorf som fikk øye på Dyveke på gaten i Bergen. Like vakker som datteren var, like fæl var angivelig hennes mor. Mor og datter stod etter Svanings beskrivelse ved en handelsbod ute på gaten, der de solgte «sukkerstads og andre ligegyldige sager». Walkendorf utmalte ifølge Svaning Dyvekes skjønnhet slik for Christian II, da han kom tilbake til Akershus, at Christian ikke fikk rast eller ro før han hadde fått piken å se. Angivelig bega han seg av denne grunn over fjell og daler til Bergen, der han inviterte byens borgerskap på ball på Bergens rådhus, og sørget for at Dyveke og hennes mor var blant gjestene. Da ballet var over, overtalte han Dyveke til å overnatte på kongsgården. Det minner om eventyret om Askepott.[6]

Mer saklig er Arild Huitfeldts beretning, der de to møttes i 1507 (mens Svaning hevdet at det først skjedde i 1509) på et ball på Bergens rådhus. Huitfeldt beskriver prins Christians intense forelskelse i Dyveke, som han - etter avtale med hendes mor - gjorde til sin frille samme kveld. Samtidens oppfattelse av møtets skjebnetunge betydning fremgår av Huitfeldts bemerkning om at dansen i Bergens rådhus «voldte at hand siden danzit fra disse tre Konge Riger, Danmarck, Sverig oc Norge». [7]

Mer trolig er at de har møtt hverandre på Bergenhus der Dyvekes morbror Herman Willemzoon var i tjeneste, og siden ble utnevnt til høvedsmann av Christian II i 1512.[8][9]

Erik Walkendorf sammen med Dyveke og mor Sigbrit, som Eilif Peterssen tenkte seg det i 1876.

Dyvekes forhold til Christian 2. var en avtale mellom ham og hennes mor. Frederik 1.s kansler skrev på 1530-tallet om Sigbrit at hun «prostituerte sin egen datter til kongen, som en ond kvinne». Lars Bisgaard[10] har tenkt seg at Sigbrit kanskje drev et bordell, og at Dyveke rett og slett var en av jentene hennes; men dette må skyldes en feilaktig oversettelse av ordet puelshafft (= frille) som «prostituert».[11] Kanskje brydde ikke Dyveke seg noe videre om kongen - eller kanskje var hun overlykkelig. Christian var ikke svært mye eldre enn henne; en flott ung mann, rik og velkledd. Datidens fyrster holdt friller helt åpenlyst; keiser Maximilian 1. hadde mer enn et dusin barn født utenfor ekteskap, og Henrik 8. gjorde sin frillesønn til hertug av Richmond.[12]

Kongens frille[rediger | rediger kilde]

Da prins Christian dro tilbake til Oslo, lot han bygge et steinhus (i Bjørvika like ved Akershus slott) som ble Dyvekes og mor Sigbrits hjem. (Svaning så ruinen etter huset i 1548.) Muntlig overlevering utla derimot et hus i Konows gate (7B)[13] som «Dyvekes hus».[14]

Etter å ha blitt konge i 1513, valgte Christian som sin hovedresidens Københavns slott. ga Christian Dyveke og moren husrom i Hvidøre slott, bygget av kong Hans ved Skovshoved like nord for København. Det var ingen hemmelighet at Christian holdt en frille, men han kan ha ønsket å være diskret om det.[15] Problemet var at han skulle gifte seg med den 14 år gamle Elisabeth av Habsburg (også kjent som Isabella av Burgund), for å få i stand en allianse med hennes farfar, den mektige keiser Maximilian 1. Erkebiskop Erik Walkendorf og Elisabeths familie forsøkte derfor å overtale ham til å droppe forholdet, som vakte allmen forargelse. Kongen avslo, og forholdet til Dyveke kom til å vare i ti år - også etter at utsendinger fra Elisabeths farfar, keiser Maximilian 1., i 1516 (året efter brylluppet) kom til Danmark og forlangte at Dyveke straks skulle forlate landet - ellers ville det skje en ulykke med henne. Ikke en gang denne åpne trusselen fikk kongen til å avslutte skandalen.[16] Tvertom syntes han at Dyveke var for langt unna der oppe i Hvidøre. I slutten av mars 1516 kjøpte han en bygård ved Amagertorv av Mogens Gøye, og der flyttet Dyveke og Sigbrit inn, bare fem minutters gange fra kongeslottet.[17]

Saken mot Torben Oxe[rediger | rediger kilde]

Da Dyveke plutselig døde året etter, kunne det virke som om trusselen var kommet til utførelse. Høvedsmannen på Københavns slott, Torben Oxe, var kjent som en brutal og hensynsløs mann, flere ganger anklaget for voldsbruk og dokumentfalsk, men flink til å innsmigre seg hos kongen. Angivelig var han betatt av Dyveke, og da de en gang ble alene, skal han ha antastet henne. Hva som egentlig skjedde - voldtekt eller bare nærgåenhet - sier kildene ingenting om. Iallfall sa Dyveke ingenting til kongen. Men hvis de hadde vært alene, og Dyveke ingenting sa, er det uforståelig hvordan slottsskriveren Hans Faaborg fikk nyss om saken. Iallfall skal han ha fortalt kongen hemmeligheten, og da han konfronterte Dyveke, skal hun ha benektet historien for å redde Torben Oxe. I stedet ble Hans Faaborg henrettet i 1516 - men han kjennes bare fra Skibbykrøniken,[18] der Poul Helgesen skriver at det var tyveri han ble henrettet for.[19] Likevel skal Dyveke ha sagt at hun var skyld i Faaborgs død. Året etter døde hun plutselig. Det blev senere hevdet at hun hadde fått kirsebær tilsendt fra Torben Oxe, spiste dem, ble syk og døde - angivelig fordi bærene var forgiftet.

Kong Christian, som var ute av seg av sorg, skal ha lyttet til anklagene om forgiftning, og at Torben Oxe stod bak. Ved tapet af Dyveke så kongen ut til å miste sinnslikevekten helt; fra da av ble hans oppførsel stadig mer ekstrem og voldelig. Riksrådet skulle likevel avgjøre Oxes skyld eller uskyld, og de frikjente høvedsmannen. Men denne versjonen av historien er ikke nedskrevet før det var gått mer enn 50 år. Ulike versjoner er i omløp - at Sigbrit hadde bedt datteren om å oppmuntre Torben, slik at de to kunne bli gift - og at kongen selv stod bak planen, liksom hans far kong Hans hadde giftet sin frille Edele Jernskjegg med en av hoffmennene for å gjøre henne respektabel, og samtidig holde henne i hoffets og sin egen nærhet. Som Oxes kone ville Dyveke fritt kunne ferdes på slottet uten å vekke noen oppsikt.[20]

Man vet ikke en gang om Torben Oxe faktisk ble anklaget for drap på Dyveke. Det er sikkert at han blev stilt for retten og henrettet noen måneder etter hennes død, men samtidige kilder sier ingenting om hva han faktisk ble anklaget og dømt for - bare at riksrådet frikjente ham, og at kongen ikke ville godta dette, men innkalte tolv bønder til ting på slottsplassen i København, og lot dem felle dom. Dette var helt ureglementert; en adelsmann kunne ikke dømmes av bønder. Men retten fant et smutthull, uttrykt slik: «Vi dømmer ikke Torben, men hans egne gjerninger dømmer ham.» Muligvis gjaldt anklagen i riksrådet underslag i stillingen som høvedsmann; for bondedomstolen var anklagen utvidet til å gjelde giftmord.[7] Straffeutmålingen ble overlatt til kongen. Han dømte Torben Oxe til døden.[21]

I Skibbykrøniken hevdet Poul Helgesen at Torben Oxe og hans fetter Knud Pedersen Gyldenstierne hadde sendt «den syge skøge» forgiftede kirsebær.[22] Imidlertid var det slett ikke sesong for kirsebær.

Først i 1523 - det året da Christian II flyktet fra Danmark - dukket historien om de forgiftede kirsebærene opp. Danske adelige som ville ramme kong Christian og Sigbrit, hevdet i et skrift at kongen fikk Torben Oxe halshugget fordi Sigbrit hadde løyet om at Oxe hadde antastet datteren hennes. Det mest sannsynlige motivet for et eventuelt drap på Dyveke er heller at noen ville kvitte seg med moren hennes. Dansk adel fant Sigbrit utålelig og kan ha håpet at hun kom til å miste grepet på kongen straks Dyveke var borte.[23]

Habsburgerne - Christians svigerfamilie - hadde tidligere uttalt seg truende, da de ble klar over at Christian holdt fast ved frillen sin også som gift mann. Dronningens bror, hertug Karl av Burgund, sendte en delegasjon til Danmark for å få Dyveke fjernet, «enten med vennskap eller på annet vis...med løfter eller med trusler...Og hvis hun ikke drar, skal man, uansett prisen, spille henne et grovt puss og ikke hvile før hun er borte». Hvilket «grovt puss» hadde man her i tankene?[24] Forholdet til svogeren Karl ble ikke bedre av at Christian to år etter bryllupet ikke hadde sett noe til den enorme medgiften han var blitt lovet i ekteskapskontrakten. I januar 1517 sendte han for andre gang en delegasjon til sin svigerfamilie i Burgund etter pengene. Denne gangen truet han med å blokkere Øresund for skip fra habsburgernes områder, eller å beslaglegge skipene og lasten deres. Men hvis Huset Habsburg følte sin ære krenket av dette, ville ikke æren gjenopprettes i andres øyne av et giftmord på en ung jente.[25]

Den vilkårlige henrettelsen av Torben Oxe vakte enorm oppsikt i samtiden, ikke minst fordi Torben Oxe først var blitt frikjent av sine likemenn i riksrådet. Sigbrit klandret Erik Walkendorf for sin datters død. «Hun beskylder meg åpent, og ingen anden på jorden, for sin datters død. Gud vet at jeg er uskyldig. Hun sier at det skal koste meg livet.» Denne trusselen kjennes likevel bare fra Walkendorf selv. Han oppholdt seg i Trondheim da Dyveke døde, så Sigbrit må ha ment at erkebiskoppen fikk andre til å overbringe giften.[26]

Dyveke har siden inspirert forfattere til både dikt og skuespill. Hun har dessuten gitt navn til Dyvekes vei og Dyvekes bro i Oslo og Dyvekes Vinstue i Bergen.

Gravsted[rediger | rediger kilde]

Dyveke ble gravlagt i Karmeliterordenens kloster i Helsingør. I dag er graven ukjent; men det er sikkert at det fantes en nå forsvunnet gravstein der hun stod med navnet «Duef Ottikesdochter». Munkene var misnøyde med å få en frille gravlagt i klosteret, og kanskje forsøkte kongen å bøte på dette da han skjenket dem en Sankt Jørgensgård (dvs. et sykehus for spedalske) i København. Lenge ble det sagt at Dyveke lå begravet like innenfor en nå tilmurt dør i den nordlige enden av vestfløyen. Her skulle «lemmene» (dvs. klosterets beboere) spytte når de passerte. Inntil slutten av 1800-tallet lå det flere store gravsteiner ved inngangen i vestmuren. Da de ble fjernet, fant man flere skjeletter, men disse ble aldri undersøkt.[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ FemBio-Datenbank, oppført som Dyveke Sigbritsdatter, FemBio-ID 8336, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Q24403243[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dansk biografisk leksikon, oppført som Dyveke, Dansk Biografisk Leksikon-ID Dyveke[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ http://www.helsingorleksikon.dk/index.php/Karmeliterne#Dyveke
  5. ^ https://biografiskleksikon.lex.dk/Hans_Svaning?utm_source=denstoredanske.dk&utm_medium=redirectFromGoogle&utm_campaign=DSDredirect
  6. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 12-13), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2019, ISBN 978-82-419-1690-8
  7. ^ a b Dyveke Ottikesdatter – Norsk biografisk leksikon
  8. ^ https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/52364/69180 s. 43
  9. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 14)
  10. ^ https://www.berlingske.dk/boeger/historiker-lars-bisgaard-jeg-vil-bringe-den-forkaetrede-konge-ind-i-det-21.
  11. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 243)
  12. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/the-death-of-henry-fitzroy-duke-of-richmond-and-somerset/
  13. ^ https://historier.no/historier/konows-gate-dyvekes-hus-maleri-med-tekst/
  14. ^ https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Dyveke_Sigbritsdatter
  15. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 53)
  16. ^ Dansk Kvindebiografisk Leksikon - Dyveke
  17. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 88)
  18. ^ https://biografiskleksikon.lex.dk/Hans_Faaborg
  19. ^ https://books.google.no/books?id=OurkCwAAQBAJ&pg=PT73&lpg=PT73&dq=skibbykr%C3%B8niken+dyveke&source=bl&ots=LBWps3leph&sig=ACfU3U3cqq4Bm_V0qVAlIjIbkTcsMUpNzg&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwj8i4mPyYnqAhWiyqYKHTnUDCAQ6AEwAnoECAoQAQ#v=onepage&q=skibbykr%C3%B8niken%20dyveke&f=false
  20. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 98)
  21. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 101)
  22. ^ «Studier over Povl Helgesen. I. Nogle Skibykrønike-problemer.». Arkivert fra originalen 16. november 2016. Besøkt 15. november 2016.  Teksten « O. BØGGILD-ANDERSEN » ignoreres (hjelp); Teksten « Historisk Tidsskrift » ignoreres (hjelp)
  23. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 103)
  24. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 85)
  25. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 104-5)
  26. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 107)
  27. ^ http://www.helsingorleksikon.dk/index.php/Karmeliterne#Dyveke

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dyveke_Sigbrittsdatter&oldid=22827830»