Fanden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Faen)
Hopp til navigering Hopp til søk
Fanden er i nordisk folketro en personifikasjon av ondskapen og en mildere variant av djevelen i kristendommen. Skikkelsen forekommer blant annet i flere folkeeventyr. Bildet viser Otto Sindings illustrasjon fra 1896 til eventyret «Smeden de ikke torde å slippe inn i Helvetet»[1]

Fanden er et folkelig, ofte litt spøkefullt navn i skandinaviske språk på «den onde» eller et ondt vesen som tilsvarer djevelen i kristendommen. Begrepet blir ikke brukt i høytidelige, religiøse og bibelske sammenhenger, men er en vanlig personifisering i folketro og folkediktning, for eksempel i eventyr og sagn, der fanden ofte er ute for å fange sjeler. Denne skikkelsen framstilles noe mindre farlig og mektig enn Satan i Bibelen, og flere folkeeventyr handler om hvordan folk lurer fanden, blant annet for inntekten hans.

Ordet fanden inngår også i flere ordtak og snakkemåter, og har i ulike formvarianter blitt vanlig som forsterkende kraftuttrykk og som banneord i norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk, på norsk først og fremst i formen faen.

Andre folkelige betegnelser på djevelen er blant andre Gammel-Erik eller Tykje.

Etymologi og synonymer[rediger | rediger kilde]

Fortellinger om fanden og liknende, mer eller mindre ondskapsfulle og skremmende skikkelser forekommer i flere lands folketro. Bildet viser en satyr, en av Pans og Dionysos' skogdemoner i gresk mytologi, påkledt og med bukkehorn og klauver, hentet fra Hartmann Schedels Nürnberg-krøniken 1493. Satyrer og andre fabelmennesker ble beskrevet av Plinius den eldre i Naturalis Historia. Den skandinaviske fanden ble ofte framstilt med små bukkehorn og hov på den ene foten.

Ordet fanden har sannsynligvis oppstått som en videreutvikling av det norrønne fjándi, «fiende», som i middelalderen også ble brukt om djevelen. En annen forklaring sier at ordet opprinnelig kommer fra det gamle tyske eller frisiske ordet fannen, som betyr å «friste», og særlig presens partisippformen fandiand, «fristende».[2][3]

Fanden (skrevet med liten forbokstav) har også blitt vanlig i banning. På svensk er hovedformen fan.[3] Den er også vanlig i Norge.

Å bruke en demons rette navn kunne ifølge folketroen i uheldigste fall virke som en påkallelse av onde krefter, og slike navn ble derfor unngått eller erstattet med nøytrale ord og mer spøkefulle eufemismer. Fanden er en slik formildende omskrivning av navnet på djevelen. Det er flere tilsvarende folkelige navn og betegnelser på skikkelsen.

Banneord[rediger | rediger kilde]

  • Banneordet fanden tilsvarer det nyere, og mer kraftfulle, faen (også skrevet fan). På dansk (og eldre norsk) var uttrykket gjerne Fy for fanden! og liknende.[2] Formene fy faen!, faen ta! og faen i helvete! regnes som de sterkeste språklige uttrykkene på norsk. I skandinaviske språk brukes for øvrig ofte religiøse begreper som banneord, for eksempel faen, satan, helvete og herregud, i motsetning til i engelsk, der tabuord knyttet til kropp, særlig ekskrementer, kjønnsorganer og seksualitet, for eksempel fuck, cunt og shit, er enda litt vanligere og oppleves grovere.
  • Mindre provoserende og anstøtelige formvarianter av fanden som banneord i norsk er fanken, fankeren, fankelen, ord som antakelig er dannet med det tyske diminutivsetterleddet -chen eller -ken (også begrepet veslefanden har vært brukt i norsk). Liknende språklige varianter er farken, farsken, fanen, fageren og fenden.
  • Et utbredt, litt mildere synonym til kraftuttrykket fanden er pokker, et ord som opprinnelig kommer fra det tyske Pocken, det vil si «byller» eller «kopper».[4]

Flere av navnene på fanden blir ofte brukt med gentivs-s i kraftuttrykk, for eksempel «faens kvinnfolk», «din fennens hurpe« (fra Gabriel Scotts roman Fant) og «pokkers til kar».

Synonymer[rediger | rediger kilde]

  • Andre betegnelser på Fanden er skotteren, etter det gammelnorske andskoti som betyr djevelen, nokkeren og droleren. Navnene ble brukt både i bestemt og ubestemt form.
  • Fanden har ofte blitt omtalt som Styggen på norsk, ofte i varianter som Styggen sjøl og liknende.
  • Puke, fra det norrøne púki, betød i gammel foketro «en liten djevel» eller «ond ånd», men kunne i norske dialekter også brukes om Fanden.
  • Enda et folkelig kallenavn på djevelen som har vært vanlig i Skandinavia, er Gamle-Erik og varianter av det, deriblant Gammel-Sjur og Rødesimon.
  • Djevel eller fanden kan i flere dialekter også kalles tykje, ofte i bestemt form tykjen eller han tykje.
  • Fanden kan også omtales som haltefanden på norsk fordi han ifølge folketroen har hestefot på det ene beinet og halter når han går. Knut Hamsun bruker dette ordet i Konerne.
  • Av eldre egennavn og betegnelser på djevelen i den kristne-jødiske religionen beskrevet i Bibelen, kan nevnes Satan, Lucifer og Belsebub (også skrevet Beelsebul). På gresk kalles djevelen diabolos. Satan-figuren i islam kalles på arabisk al-Shaytan eller Iblis.

I norsk folketro og folkediktning[rediger | rediger kilde]

Theodor Kittelsens tegning til folkeeventyret «Fanden og futen»[5] viser Fanden som en naken, gammel mann med hestehov og bukkehorn, futen komisk tupé. Illustrasjon fra «Asbjørnsen og Moe: Illustrerede eventyr, udvalgte folkeeventyr» fra 1907.
Illustrasjon av Carl Larsson til «Fanden og futen» («Fan och fogden»)[6] i Folksagor (svensk utgave 1927). Eventyret forteller om fanden som til sist velger futen når to bønder av hjertet virkelig ønsker at fanden tok ham. Fanden er framstilt med narrelueliknende topplue og trange pantalonger eller hoser.
Den muntre folkelivsskildringen «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser Fanden midt i en kaotisk, feststemt oskorei av nisser, trollkjerringer, drukkenbolter og annet pakk som farer gjennom et gårdstun julenatta. Kunstneren leker med tradisjonelle forestillinger og framstiller Fanden med klauv, bunad og fele, ridende på et reinsdyr.
Illustrasjon av Carl Larsson til «Skipperen og Gamle-Erik»[7] i Folksagor av Asbjørnsen og Moe (svensk utgave 1927).[8] «Gammel-Erik» er ett av flere kallenavn på «den onde» i norsk folketro.

Eventyr[rediger | rediger kilde]

Det er flere norske folkeeventyr der fanden opptrer, deriblant Gutten og Fanden (også kalt Fanden i nøtta), utgitt første gang i 1843[9] og Fanden og futen, utgitt i 1876.[10]

Fandens slåtter[rediger | rediger kilde]

Fanden ble i folketroen regnet som en mester i slåttetrall og felespill. Han ble også regnet som en dyktig læremester særlig på hardingfele. En lang rekke slåtter sies å komme fra fanden, blant andre:

  • Fanitullen
  • Faen på bordlasset
  • Faen veggimota
  • Faen i kyrkjetårnet
  • Låtten som styggen hulla då han begrov mor si
  • Ein langeleiklått so den vonde tralla te guten so drap gjenta si

Ordtak[rediger | rediger kilde]

Fanden nevnes i flere ordtak og munnhell.

  • Der ikkje fanden er sjølv, der hev han sveinane sine
  • Får fan' fyrst ein fing, tek han snart heile handa
  • Han får gjera seg nyvd som skal få fan' til fæla
  • Han må sjå illa ut som skal skræma fan
  • Han lyt skrika høgt som skal skræma han gamle-Sjur
  • Fan' er ikkje å flå som eit anna krøter, han hev for mange fetlingar til dess
  • Fan' er ikkje god å få skot på
  • Den som tek fan' på ryggen, får frakta han fram
  • Hev ein teke gamlingen i båten, får ein føra han yver sunde
  • Ein treng 'kje ropa på fan', han kjem ubeden
  • D'er lett få fan' inum dørgåtta, d'er verre få honnom utatt
  • Gjerandsløysa er hovudputa åt fan
  • Fanden er 'kje den som legg seg på late sida
  • Mykje vil ha meir og fan' vil ha fleir
  • Når du talar um fan' so kjem han
  • Når fan' vert gamal vil han verta munk
  • Når fan' gjer sine ting, legg han i ruge
  • Han er svike næraste som er fan' kjæraste
  • Di meire fan' sel deg, di høgare går prisen
  • Hund på Ropeid, og båt på Tjelmane, det måtte fan' vera.
  • Fan' kan ein fria seg fyre (krossa i frå seg), men ei gala kjering vert ein aldri kvitt (-vonde folk ikkje)
  • Det som ikkje der i Guds kiste, fer i fan' si taske
  • Han lyt ha jarnfingrar som skal kunna fan' flå
  • Han treng kvasse klør som med fan' skal klorast
  • Han lyt ha både nebb og klør som med fan' skal nappast
  • Når mannen hev tent fan' i ungdoms- og manndomstida si, byd han Vårherre resten av levedagane sine
  • D'er anna illt til enn berre fan'
  • Ein skal 'kje måla fan' på veggen
  • Fan' les bibelen som sakføraren les lova
  • Fan' er alltid vensam mot sine
  • Fan' hjelper sine
  • D'er 'kje verdt måla fan' svartare enn han er
  • Fan' er ingen i lengden god, og sine eigne verst
  • Fan' hev stødt sine apostlar millom Herrens profetar
  • Fan' er lettare å løysa enn å binda
  • «Ja, tek ikkje han gamle-Erik deg, so er han ikkje den eg hev halde han fyre,» sa nordlendingen til Bergensgesellen
  • Fan' va 'kje rædd andre enn den uvisse skyttaren .[11]
  • Fanden og hans oldemor, kjent i tysk fra 1480-tallet, seinere også på dansk
  • I nøden spiser fanden fluer.
  • Fanden i vold'
  • Dyden i midten, sa Fanden, han satt mellom to prester
  • Fanden er løs, munnehell dannet etter Johannes' åpenbarings forestilling om at den bundne Satan slippes løs
  • «Skremme Fanden på flatmark». Om en som er veldig sint.

Annet[rediger | rediger kilde]

Dansk vitsetegning fra Fogtdals Illustreret Tidende 1862 som viser Fanden, en folkelig djevelfigur (med horn og hale i tegningen til høyre). Bildeteksten lyder: Krinolinen efter døden; I Himlen; Petrus: «Det gør mig ondt, mine damer, men indgangen er så smal og trang, at De umuligt kan komme igennem med krinoline på.» I Helvede; Fanden: «Ja. undskyld, ærede dame. For øjeblikket er hele Helvede opfyldt med krinoliner og jeg har ingen plads til flere.»
  • Blomsterplanten Marihånd med svart rot kan kalles Fandens hånd.
  • Det har blitt utgitt flere bøker og annet i moderne tid der Fanden inngår i tittelen, deriblant deriblant Bertram Dybwad Brochmanns Fandens efterlatte Papirer fra 1934, som kom i ny utgave i 1977. Skuespilleren Karl Sundby har skrevet og spilt sin egen kabaret Fanden i Vold. Skuespilleren Eva von Hanno opptrådte med monologen Christian – fandens mannfolk! første gang i 2000.
  • Fandens fødselsdag ble på 1880-tallet et spøkefullt kallenavn på datoene 11. juni og 11. desember, dager da en ifølge gammel skikk skulle betale renter på pantelån.
  • Fanden som etternavn ble båret av blant andre de norske treskjærerne Halvor Fanden og sønnen Samuel Halvorsøn Fanden fra 1600-tallet.
  • Ifølge norsk folketro skal fanden ha skapt skjærene
  • Det vesle treet geitved (Rhamnus catharticus) har blitt kalt «treet som fanden flådde geita under»

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]