Mannen med ljåen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Døden» personifisert som beinrangel med hodeskalle og som slåttekar med ljå i en fransk tidebok fra ca. 1460.

Mannen med ljåen[1] (dansk lemanden, tysk der Sensenmann, fransk la grande faucheuse, engelsk the grim reaper[2]), ofte bare omtalt som Døden, er et symbol på og en personifikasjon av døden i europeisk tradisjon. Skikkelsen oppstod i middelalderen som en skremmende allegori på en allestedsnærværende kraft og et ufravikelig fenomen i tilværelsen, og figuren og forestillingen ble et utbredt motiv i billedkunsten som fortsatt er vanlig i moderne populærkultur.

Mannen blir framstilt som et uhyggelig beinrangel eller levende skjelett, eller en gammel mann, som holder en ljå. Han er ofte drapert i et enkelt tøystykke eller iført en fotsid kappe eller kjortel med hette. Ljåen som attributt, ikonografisk kjennetegn, viser at døden høster liv og sjeler som skurfolk skjærer gress og korn uten å spare noen.

Den personifiserte døden kan i bilder og skulpturer også holde en hodeskalle som et memento mori, en påminnelse om kroppens og livets forgjengelighet, og en skriftrull med navn på personene som skal hentes til dødsriket. Skikkelsen kan alternativt være en vakker dødsengel med store, fjærkledte vinger eller en «Fader Tid»,[3] gjerne tynn, skallet og med langt skjegg, som holder et timeglass som måler tid og livslengde. Ljåmannen kan, som den norske «Pesta», en utmagret, gammel kone, dessuten ha en sopelime og en rive som trekker med seg enten alle eller noen i døden.[4]

Uttrykket «mannen med ljåen» brukes ennå i dagligtale som en eufemisme, formildende omskriving, for døden.

Bakgrunn og utbredelse[rediger | rediger kilde]

I mytologi, religion og folketro er det mange forestillinger om døden som et personlig vesen, en guddom eller demon, som kommer for å hente menneskene til det hinsidige.[4] Eksempler er fergemannen Kharon, skjebnegudinnen Atropos[5] og Thanatos[6], dødens guddom, i greske sagn, erkeengelen Azrael[7] eller Izrail i jødisk og islamsk tradisjon, dødsguden Yama-bunta i hinduismen og det japanske dødsskjelettet Shinigami. I norrøn mytologi er Hel en uhyggelig dødsgudinne som har gitt opphav til betegnelsen «helvete».

«Døden» kan i kristne sammenhenger også bli framstilt som en truende djevel eller mer folkelig Fanden, en påminnelse om evig fortapelse for dem som ikke har levd etter Guds bud.[4]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

Den greske dødsguden Thanatos (til høyre) framstilt på en gresk rødfigurvase fra 515 f. Kr. Maleriet viser Thanatos sammen med tvillingbroren Hypnos, «søvnen», som henter den døde gudekongen Sarpedon mens Hermes, guddom for blant annet handel og språk, ser på.

Det er flere forløpere til Mannen med ljåen i oldtidas forestillingsverden, deriblant skjebnegudinnen Atropos i gresk mytologi; i gammel gresk kunst blir hun ofte framstilt med jordklode, skjebneliste, svart slør og saks som klipper av livstråden. Sigd eller ljå var for øvrig attributt (kjennetegn) for Kronos, guden for korn, natur, jordbruk og grøde. Kronos, som tilsvarte romernes Saturn, ble imidlertid seinere ofte sammenblandet med Chronos, grekernes guddom for tid, livslengde og forgjengelighet. Det er for øvrig flere forestillinger om døden som en legemliggjort ånd som henter de døde til dødsriket, for eksempel grekernes Thanatos, en bevinget dødsdemon, og Azrael, dødsengelen i visse jødiske og islamske tradisjoner. Thanatos er tvillingbror av Hypnos, «søvnen», og blir ofte framstilt som en ung mann med senket eller slukket fakkel.[4] Brødrene var sønner av Nyx, den personifiserte «natten».

Slått som metafor i Bibelen[rediger | rediger kilde]

Forbindelsen mellom død, skjæring av korn og øde åkre finnes i profeten Jeremias tekster i Det gamle testamentet i Bibelen; i kapittel 9, vers 21-22 heter det: «Døden steg inn gjennom vinduene og trengte inn i våre borger. Den rev småbarn bort fra gaten og unge menn fra torgene. Tal således, sier Herren: Lik av mennesker skal ligge som gjødsel ut over marken, som kornband etter høstfolkene; det er ingen som samler dem opp.»[8]

Også i Matteusevangeliets kapittel 13 brukes kornåker og innhøsting som metafor, språklig bilde, på verden, livet og døden. I vers forklarer Jesus «lignelsen om ugresset» slik: 37Han svarte: «Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. 38Åkeren er verden. Det gode kornet er de som er rikets barn, ugresset er den ondes barn. 39Fienden som sådde ugresset, er djevelen. Høsten er verdens ende, de som høster inn, er englene. 40Og slik som når ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende: 41Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. 42Så skal de kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner. 43Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, hør![9]

I middelalderens allegorier[rediger | rediger kilde]

Det 13. tarotkortet, «Dødens kort», har tradisjonelt en tegning av et skjelett med ljå som høster en avling av avskårne hoder, hender og føtter.

Mannen med ljåen ble særlig et allegorisk motiv, en symbolsk billedframstilling, i europeisk kunst og kultur etter svartedauden 1347-1351, en epidemi der døden rammet bredt. Avbildninger i kirkekunst og annet var vanligvis et «memento mori», en påminnelse om at alle en dag skal dø. Forestillinger om skikkelsen inngikk også i folkediktningen.

Det 13. tarotkortet er «Dødens kort». Det er ofte illustrert med et skjelett med en ljå som høster en avling av avskårne hoder, hender og føtter, både fra treller og konger.[10]

I nyere kultur[rediger | rediger kilde]

Jean Francois Millets «Døden og treskjæreren» fra 1859 viser Døden som radmager figur med lys kutte og ljå på skulderen.
Den norske tegneren Theodor Kittelsen framstilte svartedauden som ei svartkledd kjerring med sopelime og rive i Pesta fra 1894-95. Der hun brukte limen ble alle feid bort, mens raken lot noen overlevende være igjen.

I filmer, bøker, vitsetegninger og annen populærkultur blir figuren oftest beskrevet som en skremmende, men rolig, ikke ond, skikkelse iført slepende, mørk kutte med ansiktet skjult under en spiss hette og med en knokkelhånd som bærer en lang ljå, gjerne lagt over den ene skulderen. Mannen med ljåen er enten taus eller snakker med dyp, alvorlig og følelsesløs «gravrøst». Ofte banker han på dører når han kommer for å hente den som skal dø, eller sperrer veien for dem. I noen fortellinger forsøker den som møter Døden, å lure ham eller kjøpslå om utsettelse og lengre levetid, men til sist er det ingen som unnslipper. Dette gjelder for eksempel ridderens sjakkparti med Døden i Ingmar Bergmans filmfabel Det syvende segl fra 1957.

Mannen med ljåen er i flere illustrasjoner også blitt brukt som et uhyggelig og makabert symbol på skånselløs massedød, epidemier og sultkatastrofer.

I forbindelse med svartedauden har døden dessuten blitt sammenliknet med en skikkelse med rive; bygder og steder der alle døde, hadde fått besøk av mannen med ljåen, mens døden hadde brukt rake der noen overlevde. Den norske eventyrtegneren Theodor Kittelsen har i sin kjente bok og bildeserie «Pesta» brukt en mørkkledt, gammel, stygg og mager kvinne med rive og sopelime som metafor for svartedauden. Når hun kom med sopelimen, ville alle på gården dø; når hun kom med riven, ville noen overleve.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oppslagsordet «mannen med ljåen») i norske ordbøker
  2. ^ Kirkeby, Willy A. (1927-2003) (1996). Engelsk-norsk ordbok. [Oslo]: Kunnskapsforl. s. 913. ISBN 8257307270. 
  3. ^ Fontana, David (--2010) (1996). Symbolenes språk: en spennende veiviser til symbolenes fascinerende verden. Oslo: Gyldendal. s. 128. ISBN 8252529798. 
  4. ^ a b c d Store norske leksikon om døden i folketroen
  5. ^ «Atropos», Encyclopedia Mythica
  6. ^ «Thanatos», Theoi.com
  7. ^ «Azrael. Archangel of Death», Amadan.org
  8. ^ Nettbibelen: Jeremia 9:21-22
  9. ^ a b Matteusevangeliet 13,39
  10. ^ Cott, Jonathan (1942-) (1997). Tro og overtro om tallet tretten. Oslo: Egmont Hjemmets bokforl. s. 57. ISBN 8259017962. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]