Mannen med ljåen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Døden framstilt som skjelett med ljå i en fransk tidebok fra ca. 1460.
Jean Francois Millets «Døden og treskjæreren» fra 1859 viser Døden framstilt som et skjelett kledt i lys kutte og med en ljå på skulderen.
«Dødsengelen» (Angel of Death, 1881) av Evelyn De Morgan, engelsk prerafaelittisk maler (1855–1919).
Massedød ved en kolera-epidemi framstilt i et fransk magsin 1912 som en flyvende dødsengel som kutter menneskeliv med ljå.

Mannen med ljåen, også kalt Dødsengelen eller bare Døden, er et symbol på og en personifikasjon av døden i europeisk kulturhistorie og moderne populærkultur. Skikkelsen blir gjerne framstilt som et uhyggelig, menneskelig skjelett utstyrt med en lang ljå og helt eller delvis skjult i fotsid kappe eller kjortel med hette. Ljåen som attributt er tegn på at døden høster liv og sjeler som en bonde skjærer gress og korn uten å spare noen. Figuren kan også holde et timeglass som symbol på utmåling av livslengde og begrenset levetid, og en skriftrull med navn på de som skal dø og må hentes. Skikkelsen kan dessuten bli avbildet som en dødsengel med store, fjærkledte vinger.

Det er en mengde personifikasjoner av døden i mytologi, religion og folketro, for eksempel de gamle grekernes Atropos og Thanatos, Azrael i jødisk og islamsk tradisjon, dødsguden Yama-bunta i hinduismen og det japanske dødsskjelettet Shinigami.

Bakgrunn og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

Den greske dødsguden Thanatos (til høyre) framstilt på en gresk rødfigurvase fra 515 f. Kr. Maleriet viser Thanatos sammen med broren Hypnos, personifikasjonen av søvnen, som henter den døde gudekongen Sarpedon mens Hermes, guddom for blant annet handel, språk og tyveri, ser på.

Det er flere forløpere til Mannen med ljåen i oldtidas forestillingsverden, deriblant skjebnegudinnen Atropos i gresk mytologi; i gammel gresk kunst blir hun ofte framstilt med jordklode, skjebneliste, svart slør og saks som klipper av livstråden. Sigd eller ljå var for øvrig attributt (kjennetegn) for Kronos, guden for korn, natur, jordbruk og grøde. Kronos, som tilsvarte romernes Saturn, ble imidlertid seinere ofte sammenblandet med Chronos, grekernes guddom for tid, livslengde og forgjengelighet. Det er for øvrig flere forestillinger om døden som en legemliggjort ånd som henter de døde til dødsriket, for eksempel grekernes Thanatos, en bevinget dødsdemon, og Azrael, dødsengelen i visse jødiske og islamske tradisjoner.

Forbindelsen mellom død, skjæring av korn og øde åkre finnes også i profeten Jeremias tekster i Det gamle testamentet i Bibelen; i kapittel 9, vers 21-22 heter det: «Døden steg inn gjennom vinduene og trengte inn i våre borger. Den rev småbarn bort fra gaten og unge menn fra torgene. Tal således, sier Herren: Lik av mennesker skal ligge som gjødsel ut over marken, som kornband etter høstfolkene; det er ingen som samler dem opp.»

I middelalderens allegorier[rediger | rediger kilde]

Mannen med ljåen ble særlig et allegorisk motiv, en symbolsk billedframstilling, i europeisk kunst og kultur etter svartedauden 1347-1351, en epidemi der døden rammet bredt. Avbildninger i kirkekunst og annet var vanligvis et «memento mori», en påminnelse om at alle en dag skal dø. Forestillinger om skikkelsen inngikk også i folkediktningen. Uttrykket «mannen med ljåen» brukes fortsatt i dagligtale som en eufemisme, formildende omskriving, for døden.

I nyere kultur[rediger | rediger kilde]

Den norske tegneren Theodor Kittelsen framstilte svartedauden som ei svartkledd kjerring med sopelime og rive i Pesta fra 1894-95

I filmer, bøker, vitsetegninger og annen populærkultur blir figuren oftest beskrevet som en skremmende, men rolig, ikke ond, skikkelse iført slepende, mørk kutte med ansiktet skjult under en spiss hette og med en knokkelhånd som bærer en lang ljå, gjerne lagt over over den ene skulderen. Mannen med ljåen er enten taus eller snakker med dyp, alvorlig og følelsesløs «gravrøst». Ofte banker han på dører når han kommer for å hente den som skal dø, eller sperrer veien for dem. I noen fortellinger forsøker den som møter Døden, å lure ham eller kjøpslå om utsettelse og lengre levetid, men til sist er det ingen som unnslipper. Dette gjelder for eksempel ridderens sjakkparti med Døden i Ingmar Bergmans filmfabel Det syvende segl fra 1957.

Mannen med ljåen er i flere illustrasjoner også blitt brukt som et uhyggelig og makabert symbol på skånselløs massedød, epidemier og sultkatastrofer.

I forbindelse med svartedauden har døden dessuten blitt sammenliknet med en skikkelse med rive; bygder og steder der alle døde, hadde fått besøk av mannen med ljåen, mens døden hadde brukt rake der noen overlevde. Den norske eventyrtegneren Theodor Kittelsen har i sin kjente bok og bildeserie «Pesta» brukt en mørkkledt, gammel, stygg og mager kvinne med rive og sopelime som metafor for svartedauden. Når hun kom med sopelimen, ville alle på gården dø; når hun kom med riven, ville noen overleve.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til