Bertram Dybwad Brochmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bertram Dybwad Brochmann
Født1. jan. 1881[1]Rediger på Wikidata
GrueRediger på Wikidata
Død15. jan. 1956Rediger på Wikidata (75 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embete
Far Jørgen Henrik Hegermann BrochmannRediger på Wikidata
Parti SamfundspartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Bertram Dybwad Brochmann (født 1881, død 1956) var en norsk forfatter, avisutgiver, politiker og samfunnskritiker.

Han var sønn av sogneprest Jørgen Henrik Hegermann Brochmann og hustru Sophie Wilhelmine Dybwad. Etter hjemmeundervisning med huslærer avbrøt han middelskolen, og tok utdannelse til gartner i Norge, Danmark og Tyskland. 1906–11 drev han en gartnerforretning i Bergen, og arbeidet senere blant annet som disponent for forskjellige bedrifter. 1924–27 var han bestyrer for Fuhrs gartneri i Grimstad. Deretter livnærte han seg som foredragsholder og forfatter.[2]

Første verdenskrigs utbrudd endret Brochmanns livssyn radikalt. «Når den samfunnsorden som vi lever i, kan føre til noe så forferdelig og redselsfullt som den verdenskrig vi er oppe i, gis der da ingen annen samfunnsordning som kan gi oss varig fred, frihet og velstand på jord?» Den daværende klarte jo ikke å stanse vanviddet. Løsningen for Brochmann var å skape et slikt gudsrike på jorden som Kristus hadde gitt løfte om.[3]

Etter første verdenskrig viet han seg til samfunnsreformatorisk virksomhet gjennom sin bevegelse for en slik «nyorientering» av samfunnet, «Den åndsrevolusjonære nyorienteringsbevegelse», bygd på en syntese av kristendom, sosialpsykologi, økologi og samfunnsøkonomi. Hans skille mellom fiktivøkonomi og realøkonomi, samt kravet om et nasjonalregnskap, inspirerte Ragnar Frisch, en grunnlegger av moderne samfunnsøkonomi.[4]

Som «den lille manns talerør» kjempet Brochmann for ulike sosiale reformer med idéer som nærmest var anarkistiske, og anarkister og syndikalister i Norge benyttet ham som foredragsholder fra 1916. Senere brøt de med ham for hans angivelig «tolstojanske kristussyn». For Brochmann fremstod Kristus som både personlig frelser og en antiautoritær opprørsskikkelse. I noen kristne kretser ble hans bøker Fandens etterlatte papirer, Kristus i samfunnet og Kunsten å lese Bibelen ansett som anti-kristen forkynnelse.[5][6]

Da Køber-saken med sitt innslag av spiritisme vakte voldsom oppsikt i samtiden, skrev Brochmann en artikkel kalt «Køber-saken og de egentlige skyldige», der det stod: «Spiritismen dukker alltid opp hver gang gudsriket og det evige liv er blitt tilstrekkelig banalisert av kirken i dens åndelige forfallsperioder...Den sanne kristne frykter ikke...vårt legemes undergang, men han frykter de dødes ånd som har makt til å skape helvete, og som nettopp nu behersker tiden. Dersom vi som åndsvesener sammenligner oss med egg, er det det all grunn for oss til å frykte ham som har makt til å koke oss til døde i eggegrytens kokende helvete, hvor alt liv går tapt. Et slikt åndelig kokeri er Europas kirker, skoler og universiteter nu for tiden.»[7]

Brochmann startet Det Frie Samfunds Forlag i 1929 og avisen Samfundsliv i 1931. I 1933 stiftet han Samfundspartiet, og ble innvalgt som stortingsrepresentant fra Bergen for perioden 1934–36. Han nektet å motta lønn for stortingsmannsvervet. I 1934 var Brochmanns varamann, Gjert E. Bonde, også den eneste som stemte mot steriliseringsloven rettet mot tatere. Han utgav en rekke bøker, deriblant Fandens efterlatte Papirer fra 1934, som kom i ny utgave i 1977.

I 1937 skrev han et brev til Hitler med et budskap om at «den sterkes rett er ikke våpenbrukets rett, men åndsmaktens og den positive ydelses rett».[8] 14. juli 1940 holdt han en radiotale,[9] der han kritiserte den flyktede Nygaardsvold-regjeringen, og samme høst utgav han boken Den 9. april. Norge og verdensrevolusjonen, med uttalelser som kunne tolkes som støtte til nazismen. Ved rettsoppgjøret etter krigen ble han tiltalt for landssvik og dømt til 3½ års fengsel.

Denne straffen slapp han å sone, men ble ilagt noen måneders husarrest. Deretter tok han opp igjen sin misjon med foredrag, men pressen og NRK nektet å slippe ham til, universitetene likeså. I stedet leste Brochmann sine foredrag inn på grammofon, og masseproduserte plater med dem. Han fikk dem også stenografert for utgivelse. Denne ukueligheten fikk hans motstander Alf Larsen til å skrive i nekrologen: «Dybwad Brochmann var en gigant i sin art.»[10]

Filosofien hans ble videreført av Dag Ove Johansen, redaktør for avisen Samfunnsliv.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814–1914, side(r) 152[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Even Lorch-Falch. «Bertram Dybwad Brochmann». Dissident Defence Network. Besøkt 18. juni 2011. 
  3. ^ [1] Gjert E. Bonde: «B. Dybwad Brochmann»
  4. ^ Robert Lalla. «Henimot nullpris! Samfundspartiets økonomiske tanker» (PDF). Norges landbrukshøyskole. Arkivert (PDF) fra originalen 25. november 2003. Besøkt 18. juni 2011. 
  5. ^ Emanuel Seland (23. september 1936). «"Agder" kontra Dybwad Brochmann». Flekkefjord: Agder. s. 1. 
  6. ^ Olav Valen-Sendstad (1999). Samlede verker. Stavanger: Eikenes forl. s. 466. ISBN 8299417120. 
  7. ^ Tor Edvin Dahl (1975). Død! Hvor er din brodd?: saken om byfogd Ludvig Dahls død ved drukning på Hankø, 8. august 1934. Oslo: Gyldendal. s. 157. ISBN 8205084580. 
  8. ^ Åpent brev til Adolf Hitler Arkivert 8. mars 2012 hos Wayback Machine.
  9. ^ Bertram Dybwad Brochmanns tale sendt 1940
  10. ^ Even Lorch-Falch (1999). Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. s. 469. ISBN 8257307343. 
  11. ^ [2] Dag Ove Johansen: «B. Dybwad Brochmann»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]