Appeasement

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Storbritannias statsminister Neville Chamberlain blir vennlig mottatt av Adolf Hitler ved møtet den 24. september 1938, hvor Hitler forlangte at Tyskland fikk overta grenseområder i Tsjekkoslovakia

Appeasement (engelsk i betydningen «pasifisering, mekling», fra gammelfransk apaiser, «forsone, mildne»)[1] eller ettergivenhet,[2] er et engelsk begrep som i en internasjonal kontekst er en diplomatisk politikk for å gi politiske, materielle eller territorielle innrømmelser til en aggressiv makt for å unngå krig eller en mer alvorlig konflikt.[3]

Betegnelsen i denne politiske sammenheng ble først bevitnet i 1919, men det var først benyttet i nedsettende omtale angående den britiske statsministeren Neville Chamberlains politikk overfor Nazi-Tyskland mislyktes i 1939, hvor Chamberlains politikk ble beskrevet som «ettergivelse».[1] Begrepet har således som oftest blitt benyttet på utenrikspolitikken til de britiske regjeringene til statsministrene Ramsay MacDonald (1929–1935), Stanley Baldwin (1935–1937) og (særlig) Neville Chamberlain (1937–1940) mot Nazi-Tyskland (fra 1933) og det fascistiske Italia (fra 1922)[4] mellom 1935 og 1939. Under britisk press spilte ettergivenhet av nazismen og fascismen også en rolle i periodens franske utenrikspolitikk, men betegnelsen var alltid langt mindre benyttet der enn i Storbritannia.[5]

Forløpet til andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter den annen verdenskrig har ettergivenhet fått en negativ klang, både i politikken som i allmennhet, som et uttrykk for svakhet, feighet eller selvbedrag.[6]

Den negative klangen skyldes politikken de europeiske maktene førte overfor den tyske diktatoren Adolf Hitlers tiltakende krenkelser av Versaillestraktaten fram mot annen verdenskrig. Særlig tydelig ble ettergivenhetspolitikken da europeiske politikere under ledelse av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain i 1938 ga etter for Tyskland og inngikk en avtale om Tysklands annektering av Sudetenland, og senere den øvrige tsjekkiske delen av det daværende Tsjekkoslovakia. Motivet var å avverge en europeisk storkrig. På begynnelsen av 1930-tallet ble formilde innrømmelser allment sett på som ønskelig på grunn av reaksjonen av antikrigstemningen grunnet traumet fra første verdenskrig (1914–1918); for det andre var oppfatningen den hevngjerrige behandlingen av Tyskland under Versaillestraktaten fra 1919; og for det tredje var det en oppfatning om at fascisme var eller kunne fungere som en nyttig form for antikommunisme. Men mange ledende politikere og intellektuelle mente at Tyskland hadde vært utsatt for altfor strenge krav etter den første verdenskrig. Chamberlain var med støtte fra en gruppe britiske politikere, den såkalte Cliveden-klikken, av den oppfatning, men de har siden blitt oppfattet som direkte nazivennlige, og angivelig konspirerte for å sikre at britisk utenrikspolitikk samsvarte med deres tro.[7]

Men på tidspunktet for Münchenavtalen, som ble inngått 30. september 1938 mellom Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia, ble politikken motarbeidet av Labour Party og av noen få konservative dissenter som den framtidige statsministeren Winston Churchill og den framtidig statsminister Anthony Eden. Ettergivenhetspolitikken ble sterkt støttet av den britiske overklassen, også blant de kongelige, tunge forretningsinteresser (basert i City of London), Overhuset og medier som BBC og The Times.[8]

Storbritannias utfordring var at det både måtte forholde seg til et aggressivt Tyskland under Adolf Hitler, og sitt eget imperium, med kolonier og såkalte dominion i Amerika, Afrika og Asia. Landet hadde ikke ressurser nok til å forsvare både imperiet og støtte opp maktbalansen i Europa, og valgte å konsentrere seg om å støtte sin franske allierte og forsvaret av selve Storbritannia. Ved ettergivenhet overfor mindre regionale revisjoner (endringer) søkte landet å bevare de tre søylene i nasjonal sikkerhet: imperiet, europeisk maktbalanse og gradvis gjenopprustning for en lang krig.[9][10]

Kort tid etter at Hitler kom til makten, brøt han stadig flere av de begrensninger som Tyskland var blitt pålagt i Versaillestraktaten (opprustning, innmarsj i det demilitariserte Rhinlandet). Den britiske regjeringen viste en viss forståelse for denne politikken, som samtidig undervurderte Hitlers aggressivitet. Landet var dessuten i en tung økonomisk krise, og var ikke beredt til å gå til krig. Storbritannia var innstilt på å gi Tyskland et visst rom til å utfolde seg i østlige og sørøstlige Europa så lenge det lot seg gjøre innenfor et internasjonalt avtaleverk. Samtidig økte Storbritannia sine bevilgninger til opprustning. Den tysk-britiske flåteavtalen fra 1935 kan sees i dette perspektivet.[9][11]

Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som alarmen vokste om fascismens økende framvekst i Europa, tydde Chamberlain til forsøk på sersur av nyhetsmediene for å kontrollere opinionen.[12][13] Han kunngjorde selvsikkert etter München at han hadde sikret «fred for vår tid».[14]

Da Tyskland marsjerte inn i Østerrike, kom det ingen protester fra britisk side. Man betraktet Anschluss som et internt anliggende mellom disse to «tyske» statene. Det var først da Hitler utløste Sudetenkrisen ved å true med å okkupere de tyskspråklige områdene av Tsjekkoslovakia, og britene fikk grunn til å frykte et krigsutbrudd, at Storbritannia engasjerte seg. Men på en internasjonal konferanse i München i slutten av september 1938 gav vestmaktene Storbritannia og Frankrike tyskerne fripass med Münchenavtalen, noe som førte til at Tyskland kunne annektere Sudetenland. I London var man av den oppfatning at det var rimelig etter prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett at sudettyskere og østerrikere som ønsket det kunne slutte seg til Tyskland. Dette var i pakt med Versaillestraktatens reguleringer som hadde tillatt polakker og tsjekkere innen Tysklands gamle grenser til å stemme sine områder over til sine respektive nasjonalstater.[11]

Statsminister Chamberlain kom tilbake fra München med den overbevisning at han hadde sikret «fred for vår tid» («Peace for our time!»). I ettertid er det lett å se at ettergivenheten bare tjente til å utsette krigsutbruddet med noen måneder. Annekteringen av de gjenværende delene av Bøhmen og Mähren i mars 1939 åpnet de vestalliertes øyne for at man ikke kunne inngå bindende avtaler med Hitler. Storbritannia og Frankrike ga Polen en garanti våren 1939. Da Tyskland begynte invasjonen av Polen, tok Storbritannia og Frankrike konsekvensen av dette, og erklærte Tyskland krig den 3. september 1939.[11]

På den annen side hadde Münchenavtalen gitt de allierte tid til å forsere sin gjenopprustning. For Frankrikes del viste det seg ikke å strekke til, men Storbritannia var i stand til å avverge en tysk landstigning sommeren og høsten 1940.

Forståelse[rediger | rediger kilde]

Akademikere, politikere og diplomater har intenst diskutert 1930-årenes forsoningspolitikk helt siden de fant sted. Historikeres vurderinger har variert fra fordømmelse («Lærdom av München») for å la Nazi-Tyskland vokse for sterkt til dommen om at Tyskland var så sterkt at det godt kunne vinne en krig og at det var i Vestens beste interesse å utsette et oppgjør. Det er mulig å se på Chamberlains politikk med ettergivenhet, å gi noe for å få noe, kjøpte et verdifullt år for Storbritannia å gjøre seg klar til krigen som var nødt til å komme.[15]

Appeasement eller ettergivenhet var en pragmatisk strategi. Det reflekterte britiske innenlandske bekymringer og diplomatisk filosofi i 1930-årene. Strategien stoppet ikke Adolf Hitler og nazistene, som var fast bestemt på å erobre territorium og føre krig.[16] Et av ledemotivene i utenrikspolitisk debatt etter andre verdenskrig i USA er den farlige sammenblandingen av diplomati og forsoning. «Ekte ettergivenhet er forrædersk, men anklager om forsoning er også kostbare når de blir kastet mot ethvert forsøk på å forhandle med motstandere overhodet, uansett hvor fornuftig og potensielt fordelaktig utfallet er.»[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «appeasement (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ «appeasement», NAOB
  3. ^ «Appeasement - World War 2», History. Arkivert fra originalen den 4. april 2013.
  4. ^ Mallett, Robert (1997): «The Anglo‐Italian war trade negotiations, contraband control and the failure to appease Mussolini, 1939–40», Diplomacy and Statecraft 8(1), s. 137–167.
  5. ^ Hucker, Daniel (2011): Public Opinion and the End of Appeasement in Britain and France. London: Routledge (utg. 2016). ISBN 9781317073543.
  6. ^ «ettergivenhet», NAOB
  7. ^ May, Alex (25. mai 2006): «Cliveden set (act. 1937–1939)», Oxford Dictionary of National Biography
  8. ^ Roberts, Andrew (1. november 2019): «’Appeasement’ Review: What Were They Thinking? Britain's establishment coalesced around appeasement and bared its teeth at those who dared to oppose it», Wall Street Journal
  9. ^ a b Hobson 2015, s. 435
  10. ^ Kershaw 2009, s. 35
  11. ^ a b c Hobson 2015, s. 439–440
  12. ^ McDonough, Frank (1998): Neville Chamberlain, Appeasement, and the British Road to War. Manchester UP. ISBN 9780719048326; s. 114.
  13. ^ McDonough, Frank (1998): Neville Chamberlain, Appeasement, and the British Road to War, Manchester UP. ISBN 9780719048326; s. 124. Sitat: «By and large, the Chamberlain government tried to persuade editors to operate an informal self-censorship. [...] Editors of leading national newspapers were asked to support Chamberlain's efforts to gain a peaceful settlement and to avoid critical comment. Yet the freedom enjoyed by the press ensured that total government control was never feasible and critical comment continued to appear. Government pressure to restrict criticism of appeasement on BBC radio was far more successful. Radio coverage of foreign policy during the inter-war years was severely restricted through a combination of discreet pressure, self-censorship and guidance from Downing Street and the foreign office.»
  14. ^ Hunt, Lynn (2004): The Making of the West: Peoples and Cultures, Bedford/St. Martin's, ISBN 978-0312409593; s. 861.
  15. ^ Chamberlain and Hitler 1938, The National Archives
  16. ^ «The British Policy of Appeasement toward Hitler and Nazi Germany», Holocaust Encyclopedia
  17. ^ Chivvis, Christopher S. (22. januar 2015): The Difference Between Negotiation and Appeasement, Rand Research

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]