Estlandssvensker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Estlandssvenske kvinner på Runö i sine stedegne folkedrakter i 1937.

Estlandssvensker er en etnisk gruppe som historisk har bodd langs Estlands nord- og vestkyst mot Østersjøen. De har snakket estlandssvenske dialekter. Estlandssvenskene har mest levd som bønder, fiskere og selfangere.

Den svenske bosettingen i Estland kan iallfall føres tilbake til 1200-tallet. Det svenske bosetningsområdet har blitt kalt «Aiboland», etter estlandssvenskenes navn på seg selv, aibofolke, «øy(bo)folket». Esterne har kalt dem rannarootslased, «kystsvensker».

De fleste av de 9–10 000 estlandssvenskene flyktet til Sverige i 1944 for å unnslippe sovjetisk okkupasjon, der de risikerte deportasjon og tvangsmobilisering til Den røde armé. Noen vendte tilbake etter at Estland gjenvant sin uavhengighet i 1991.

I 2021 regnet 173 estiske statsborgere seg selv som etniske svensker, men ingen av dem har svensk som morsmål. De fleste svensktalende i Estland har sin slekt fra Sverige, men mange viser interesse for den gamle kystkulturen.

Estlandssvenskene har, som esterne, vært lutheranere.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bosetting og næringsveier[rediger | rediger kilde]

Estland og Latvia ble kristnet og underlagt De tyske riddernes ordensstat på 1200-tallet. Kirken kan ha sett på svenskene som egnede leilendinger og kanskje som østersjøfiskere, som kunne forsyne det nykristnede landet med fisk under fasten. Det eldste skriftlige belegget for svensk bosetting finnes fra byretten i Hapsal fra 1294, da det fantes bofaste svensker i Hapsal og ellers i Ösel-Wiek bispedømme.[1][2]

Ormsö og Nuckö antas ofte å være de eldste svenskebygdene i Estland.[1] Nøyaktig når de første nybyggerne kom, eller hvor de kom fra, er uvisst. En teori er at de første brøt opp fra Öland og slo seg ned på Ormsö, kanskje omkring 1220.[2][3][4] Mange av de svenskene som senere bosatte seg i Estland, var finlandssvensker. Dialektene vitner om forbindelser til både Sverige og Finland.[2][3]

De fem bøndene fra Ormsö som klaget til svenskekongen i 1861. Fotografi i Mandelgrenska samlingen ved Folklivsarkivet ved Lunds universitet.

Estlandssvenskene ser ut til å ha blitt behandlet som frie bønder under svensk rett, mens resten av Estland var et føydalsamfunn med en baltisktysk landadel. Estlandssvenskenes hevdvunne rettigheter ble stadfestet i flere kongelige brev. Etter reformasjonen ble kirkegods inndratt av kronen, og krongods ble solgt videre til adelen. Estlandssvenskene opplevde i praksis å bli underkastet godseierne.[1][2]

På 1400-tallet slo mange svenske håndverkere, torghandlere og fiskere seg ned i Reval (Tallinn) og i forstaden Fiskaremajan. Den svenske bosettingen i Reval hadde, som følge av migrasjon, assimilasjon, krig og epidemier, ikke samme kontinuitet som i Aiboland.[2][5]

Fra 1500- til 1700-tallet var Estland en del av det svenske riket. På det meste var det rundt 12 000 estlandssvensker. Etter den store nordiske krig måtte Sverige avstå Estland til Russland. I 1781 ble 1 000–1 200 estlandssvensker drevet fra gårdene sine på Dagö og til russernes nye besittelser i det sørlige Ukraina, hvor de grunnla Gammalsvenskby.[1][2]

Estlandssvenskene ble først ikke omfattet av tsarens jordreformer, men ble tilkjent de samme rettighetene som estiske bønder i 1856.[1][2] De opplevde imidlertid at godseiere ikke respekterte deres fritagelse for arbeidsplikt. I 1861 reiste fem bønder fra Ormsö til Stockholm for å appellere til svenskekongen om å tale deres sak overfor tsaren. Saken bidrog til å vekke svenskenes interesse for det estlandssvenske samfunnet.[6]

Den estlandssvenske kulturbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Hans Rönnkvist på Ormsö med en tagelharpe i 1903. Eldre instrumenter som tagelharpe, siter, kantele og munnharpe var, sammen med sekkepipe og fiolin, mye brukt i estlandssvensk folkemusikk, som ellers var rik på viser og folketoner.[7]
Foto: Otto Andersson / Det svenske litteraturselskapet i Finland

Estlandssvenskene er omtalt i topografisk litteratur om Estland fra opplysningstiden, men den første inngående etnografiske studien ble foretatt av Karl Friedrich Wilhelm Russwurm, skoleinspektør i Hapsal, med Eibofolke oder die Schweden an den Küsten Ehstlands und auf Runö (1855). Det ble begynnelsen på en «gjenoppdagelse» av estlandssvenskene, ikke minst i Sverige, hvor deres «genuine svenskhet» begeistret. Svenske vitenskapsfolk kom til Aiboland for å undersøke dialekter, folkeliv og folkeminner. Runö utmerket seg med sitt spesielt isolerte og tradisjonsbundne levesett.[1][2][8]

Mot slutten av 1800-tallet ble Estland forsøkt russifisert, blant annet med russisk som undervisningsspråk i folkeskolen og påtrykk om å konvertere til den ortodokse statskirken. Ormsö var den eneste delen av Aiboland der et større antall, rundt 500, ble ortodokse.[9] Evangeliska fosterlandsstiftelsen i Sverige svarte med å sende lutherske misjonærer til Aiboland. Med svensk og finlandssvensk hjelp ble det etablert foreninger og samlingspunkter for sang, musikk, litteratur og folkeopplysning.[1][2][8][9]

Vekkelseskristendom fikk stort gjennomslag i svenskebygdene, særlig på Ormsö og Nuckö, på slutten av 1800-tallet. Vekkelsene skapte grobunn for bedehuskultur og frikirkelige bevegelser, og de kom tidvis i et motsetningsforhold til Aibolands gamle folkekultur.[9]

Estlandssvenskene bodde spredt og hadde levd nokså avsondret fra Sverige, og deres identitet var først og fremst knyttet til de øyene de bodde på, som dagöbor, rågöbor, runöbor med videre. Da de dannet en estlandssvensk identitet, skapte de også nærmest mytiske forestillinger om Sverige.[10] Den estiske etnologen Ott Kurs skriver at estlandssvenskene «hadde en meget sterk lojalitet til det estiske fedrelandet og samtidig en nesten svermerisk kjærlighet til det åndelige moderlandet Sverige».[11]

I 1918 erklærte Estland seg som en uavhengig republikk. Esterne oppfattet estlandssvenskene, i motsetning til baltisktyskerne, som en ufarlig og sympatisk minoritet. Estlandssvenskene bidrog på sin måte til at Estland gikk langt i å beskytte alle språkminoriteters rettigheter. Det ble etablert svenskspråklige skoler på flere nivåer. Estlandssvenskenes viktigste organisasjons- og statsmann var Hans Pöhl. Kulturorganisasjonen Svenska Odlingens Vänner, ledet av Pöhl, fikk også en politisk avlegger med Svenska Folkförbundet.[2][12][13]

I 1930-årene var Estlands uavhengighet truet av Sovjetunionen, og svaret ble en mer autoritær og estisknasjonal politikk. Estlandssvensker ble oppfordret til å ta estiske navn. Skiftet i minoritetspolitikken, frykten for storkrig og tett kontakt med Sverige førte, ifølge kulturgeograf Göran Hoppe, til en «oppbruddsstemning» i svenskebygdene.[1]

Den store flukten[rediger | rediger kilde]

En båt overfylt med estlandssvenske flyktninger til Sverige.

Flere hundre estlandssvensker ble tvunget bort fra hjemmene sine i 1940, da Sovjetunionen okkuperte Estland og påbegynte militære anlegg i flere svenskebygder, blant annet på Rågöarna. 110 rågösvensker fikk utreisevisum mens estiske myndigheter ennå hadde noe handlefrihet. Andre klarte å unngå den sovjetiske kystvakten og rømme i fiskebåter.[14][15]

Kommunistene prøvde å vinne estlandssvenskene for sin sak, men det å leve i et avkristnet samfunn uten kontakt med Sverige, var utålelig for dem.[10] I 1940 og 1941 ble minst 76 estlandssvensker fengslet eller deportert, hvorav 50 ble henrettet eller døde i fangenskap. Blant de som døde i sovjetiske fengsler og Gulag-leire, var estlandssvenske ledere som Mathias Westerblom og Nikolaus Blees. 437 ble tvangsutskrevet til Den røde armé. De fleste ble ikke sendt til fronten, men til sovjetiske arbeidsleire. 246 døde eller forsvant.[16]

Svenske myndigheter prøvde diskret å få i stand en avtale med Sovjetunionen om å la alle estlandssvensker repatrieres til Sverige, slik mange estlandssvensker også hadde forventet etter de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslinger, men nådde ikke frem.[10][15]

I 1941 ble Sovjetunionen invadert av Tyskland, og Estland ble raskt okkupert av tyskerne. Tyskerne så på svenskebygdene som en rekrutteringskilde for Waffen-SS, og rundt 50 estlandssvensker meldte seg til tjeneste på østfronten.[17] Lokale tyske representanter hadde, med sin raseideologi, større forståelse for Sveriges ønske om å repatriere estlandssvenskene. Før tyskerne trakk seg ut av Estland i 1944, fikk 3 700 estlandssvensker tillatelse til å utvandre til Sverige. Andre tok seg over på egenhånd, i likhet med mange tusen etniske estere.[10][15] En del flyktningebåter forulykket på Østersjøen. Over 7 900 estlandssvensker kom seg til Sverige.[14]

Estlandssvensker under og etter sovjetisk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Mange av de estlandssvenskene som ble igjen, var unge menn som var mobilisert til Den røde armé, og som kom ikke kom hjem før krigen var over. Estlandssvenskene i Sovjetunionen ble en taus og mistenkeliggjort minoritet uten kontakt med slekt og venner i utlandet. Bønder som motsatte seg kollektivisering og ellers ble tatt for å være «kulakker», risikerte henrettelse eller deportasjon til Sibir.[18][19][20][21]

Estlandssvensker i Sverige kunne, for første gang etter flukten, besøke hjemtraktene i glasnosttiden sist i 1980-årene. Da Estland frigjorde seg fra Sovjetunionen i 1991, begynte også den estiske staten å tilbakeføre nasjonalisert eiendom til dens tidligere eiere og deres etterkommere. Noen estlandssvensker bygde sommerhus i Aiboland.[20][22]

  • To estlandssvensker som gjennomlevde sovjettiden, fotografert på Ormsö i 1993.
  • Maria Murman (1911–2004) skulle med den siste flyktningebåten, som ikke kom. Hun hadde stor kjennskap til estlandssvenske folkeviser.[23] Foto: Harri Blomberg
    Maria Murman (1911–2004) skulle med den siste flyktningebåten, som ikke kom. Hun hadde stor kjennskap til estlandssvenske folkeviser.[23]
    Foto: Harri Blomberg
  • Oskar Friberg (1919–2019) ble tvangsmobilisert og kom hjem etter krigen til en fraflyttet bygd. Han ble en viktig kulturformidler.[24] Foto: Harri Blomberg
    Oskar Friberg (1919–2019) ble tvangsmobilisert og kom hjem etter krigen til en fraflyttet bygd. Han ble en viktig kulturformidler.[24]
    Foto: Harri Blomberg

Ved folketellingen i 2021 regnet 811 fastboende i Estland seg selv som etniske svensker. 173 av disse var estiske statsborgere, og ingen av disse hadde svensk som morsmål.[25] Enda flere av estlandssvenskenes estisktalende etterkommere regner seg bare som estere. De fleste svensktalende i Estland har sin slekt i Sverige og ingen forbindelse med den gamle kystkulturen. En del har likevel, i likhet med estisktalende etterkommere, valgt å slutte opp om det estlandssvenske kulturarbeidet.[1][20][26]

Estlandssvenskene anerkjennes av den estiske staten som en nasjonal minoritetsgruppe, og de har et eget kulturråd med sete i Hapsal. Den svenske menigheten i Tallinn består, og det drives svensk folkehøyskole, dels i Tallinn, dels i Hapsal. I Hapsal ligger også Aibolandmuseet.[1][20]

Estlandssvenskene i Sverige ble raskt assimilert i det svenske storsamfunnet, men har opprettholdt sin kulturorganisasjon, Svenska Odlingens Vänner. De historiske svenskebygdene har fått sine egne «hembygdsföreningar» drevet fra Sverige.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Hoppe, Göran (2004). «Estlandssvenskar – en historisk översikt». Tidskriften Skärgård (svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Rosenkvist, Henrik (2018). «Estlandssvenskarna – en historisk och språklig bakgrund». I Rosenkvist, Henrik. Estlandssvenskans språkstruktur (PDF). Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap (svensk). 33. Göteborgs universitet. s. 7–32. ISBN 978-91-87850-69-1. 
  3. ^ a b Lindström, Jonathan (2015). Biskopen och korståget 1206: om krig, kolonisation och Guds man i Norden (svensk). Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-305897-9. 
  4. ^ Eriksson, Benny (16. oktober 2017). «Svenska korsfarare intog estnisk ö – språkgåtan på Ormsö löst» (svensk). SVT Nyheter. Besøkt 23. april 2024. 
  5. ^ Nyman, Elmar (1968). «Reval och dess svenskar». Kustbon: organ för estlandssvenskarna i Sverige (svensk). Svenska Odlingens Vänner. 25 (1): 73–88. 
  6. ^ Lindström, Jonathan (1992). «Ormsöböndernas klagomän i Sverige 1861». Annales Societatis Litterarum Estonicae in Svecia (svensk). XI: 61–92. ISSN 0424-6519. 
  7. ^ Nyberg, Bo (1998). «Från Tri’pedans til Pas d’Espagne: om källorna til estlandssvenskarnas musiktraditioner». I Häggman, Ann-Mari. Ur arkivens gömmor. Folk och musik 1997–98 (svensk). 6. Vasa: Finlands svenska folkmusikinstitut. s. 109–134. ISBN 952-9669-12-7. 
  8. ^ a b Reimo, Tiiu (2016). «Swedes Publishing in Estonia Up to the End of the Second World War». Knygotyra (engelsk). 66: 148–172. ISSN 2345-0053. doi:10.15388/kn.v66i0.10022. 
  9. ^ a b c Plaat, Jaanus (2001). «Religious Movements and Congregations in West Estonia from the Mid-18th to the Beginning of the 20th Century: Their Influence on the Estonian and Estonian-Swedish Popular Culture». Acta Ethnographica Hungarica (engelsk). 46 (1–2): 161–174. ISSN 1216-9803. doi:10.1556/AEthn.46.2001.1-2.16. 
  10. ^ a b c d Kranking, Glenn Eric (2007). «Borderland Swedes: Minority Politics and Transnational Identification among Estonia’s Swedish Population». I Fornäs, Johan og Fredriksson, Martin. Inter: A European Cultural Studies Conference in Sweden 11–13 June 2007 (PDF). Linköping Electronic Conference Proceedings (engelsk). 25. Utgitt av The Advanced Cultural Studies Institute of Sweden (ACSIS). Linköping University Electronic Press. s. 329–340. ISSN 1650-3740. 
  11. ^ Kurs, Ott (1995). «Estland og estisk historisk tidsskrift». Historisk tidsskrift. 74 (3): 415. ISSN 0018-263X. 
  12. ^ Kuldkepp, Mart (2021). «The political choices and outlooks of the Estonian Swedish national minority, 1917–1920». National Identities. 23 (4): 409–431. doi:10.1080/14608944.2021.1873930. 
  13. ^ Kuldkepp, Mart (2022). «The Estonian Swedish National Minority and the Estonian Cultural Autonomy Law of 1925». Nationalities Papers (engelsk). 50 (5): 923–941 (926). doi:10.1017/nps.2021.86. 
  14. ^ a b Rahi-Tamm, Aigi (2005). «Human Losses». I Salo, Vello. The White Book: Losses Inflicted on the Estonian Nation by Occupation Regimes, 1940–1991 (PDF) (engelsk). Utgitt av Estlands statlige granskningskommisjon for undertrykkelsespolitikken. Tallinn: Estonian Encyclopaedia Publishers. s. 30. ISBN 9985-70-195-X. 
  15. ^ a b c Kranking, Glenn Eric (2015). «Leaving the ESSR: Sweden’s Attempts at Repatriating the Estonian-Swedes from Soviet-Controlled Estonia, 1940–1941». Journal of Baltic Studies (engelsk). 46 (4): 459–470. doi:10.1080/01629778.2015.1073766. 
  16. ^ Hammeman, Margareta og Reinholdson, Mattias (red.) (2021). Till 80-årsminnet av deporteringarna och mobiliseringen av estlandssvenskar under andra världskriget 1940–1945 (PDF) (svensk). Stockholm: Svenska Odlingens Vänner. s. 7. 
  17. ^ Larsson, Lars T. (2018). Svenskar i Waffen-SS: Hitlers svenska soldater (svensk). Stockholm: Svenskt militärhistoriskt bibliotek. ISBN 978-91-88053-73-2. 
  18. ^ Hoppe, Göran (2004). «Svenskbygden under sovjettiden». Tidskriften Skärgård (svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  19. ^ Hoppe, Göran (2004). «Kvarboende i svenskbygden: Edgar Stahlman (1924–2003)». Tidskriften Skärgård (svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  20. ^ a b c d Kärk-Remes, Uile (2007). «Estlandssvenskarna i Estland har upprättat kulturellt självstyre». Tidskriften Skärgård (svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 30 (1). ISSN 0356-9381. 
  21. ^ Sjövall, Mikael (6. januar 2019). «Massdeporteringarna banade väg för kollektiviseringen av jordbruket i Sovjetestland». Hufvudstadsbladet (svensk). Helsingfors. SPT. Besøkt 24. april 2024. 
  22. ^ Hedin, Sigrid (2005). «Land restitution in the former Swedish settlement areas in Estonia: consequences for land ownership, land use and landscape». Landscape and Urban Planning (engelsk). 70 (1–2): 35–44. doi:10.1016/j.landurbplan.2003.10.003. 
  23. ^ Wolff-Brandt, Carina (2004). «Möten med Maria». Tidskriften Skärgård (svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  24. ^ Minneord om Oskar Friberg i Hufvudstadsbladet 7. juli 2019.
  25. ^ «RL21442: Population, 31 December 2021 by Year, Place of residence, Sex, Age group, Ethnic nationality, Citizenship and Mother tongue» (engelsk). Statistics Estonia. Besøkt 24. april 2024. 
  26. ^ Blomqvist, Jenny (23. november 2013). «Ny våg av estlandssvenskar» (svensk). Svenska Yle. Besøkt 23. april 2024. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Appelgren, Stig (1997). Estlands svenskar och svenskbygd: bibliografi. Acta Academiae Regiae Gustavi Adolphi (svensk). LXIII. Uppsala: Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur. ISBN 91-85352-27-6. 
  • Beyer, Jürgen (2002). «Om anvendelsen af det svenske sprog i Estland og Livland i 1600- og 1700-tallet». I Lagman, Svante Ohlsson, Stig Örjan og Voodla, Viivika. Svenska språkets historia i Östersjöområdet. Nordistica Tartuensia (svensk). 7. Universitetet i Tartu. s. 59–80. ISBN 9985-56-706-4. 
  • Blees, Jakob (1924). Estlandssvenskarnas historia (PDF) (svensk). Stockholm: Norstedts. 
  • Chrispinsson, John (2011). Den glömda historien: om svenska öden och äventyr i öster under tusen år (svensk). Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302524-7. 
  • Hoppe, Göran (2004). «Estlandssvenskar – en historisk översikt». Tidskriften Skärgård (svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  • Kanarbik, Madis (2003). Ormsö: De estlandssvenska böndernas kamp mot godsägarna under 1700- och 1800-talet. Nordistica Tartuensia (svensk). 9. Universitetet i Tartu. ISBN 9985-4-0368-1. 
  • Lagman, Edvin, Nyman, Elmar og Aman, Viktor (red.) (1961–1990). En bok om Estlands svenskar (svensk). 4 bind. Stockholm: Kulturföreningen Svenska Odlingens Vänner. 
  • Markus, Felicia (2004). Living on Another Shore: Early Scandinavian Settlement on the North-Western Estonian Coast. Occasional Papers in Archaeology (svensk). 36. Uppsala: Institutionen för arkeologi och antik historia vid Uppsala universitet. ISBN 91-506-1783-4. 
  • Nyman, Elmar (1988). «Om estlandssvenskarna i Sverige». I Raag, Raimo og Runblom, Harald. Estländare i Sverige: historia, språk, kultur. Uppsala Multiethnic Papers (svensk). 12. Uppsala: Centrum för multietnisk forskning vid Uppsala universitet. s. 37–48. ISBN 91-86624-18-0. 
  • Rosenkvist, Henrik (2018). «Estlandssvenskarna – en historisk och språklig bakgrund». I Rosenkvist, Henrik. Estlandssvenskans språkstruktur (PDF). Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap (svensk). 33. Göteborgs universitet. s. 7–32. ISBN 978-91-87850-69-1. 
  • Wallén, Marcus (2022). Falkens flykt: och den stora evakueringen över Östersjön 1943–1944. Stockholm: Bonnier. ISBN 978-91-0-017723-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Estlandssvensker&oldid=24418477»