Hopp til innhold

Estlandssvensker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Estlandssvenske kvinner på Runö i 1937. Runöboerne hadde folkedrakter til både høytids- og hverdagsbruk.

Estlandssvensker er en etnisk gruppe som historisk har bodd langs Estlands nord- og vestkyst mot Østersjøen. De har snakket estlandssvenske dialekter. Estlandssvenskene har mest levd som bønder, fiskere og selfangere.

Den svenske bosettingen i Estland kan iallfall føres tilbake til 1200-tallet. Det svenske bosetningsområdet har blitt kalt «Aiboland», etter estlandssvenskenes navn på seg selv, aibofolke, «øy(bo)folket». Esterne har kalt dem rannarootslased, «kystsvensker».

De fleste av de 9–10 000 estlandssvenskene flyktet til Sverige i 1944 for å unnslippe sovjetisk okkupasjon, der de risikerte deportasjon til Sibir og tvangsmobilisering til Den røde armé. Noen vendte tilbake etter at Estland gjenvant sin uavhengighet i 1991.

Estlandssvenske etterkommere som bor i Estland har stort sett estisk som morsmål. De fleste svensktalende i Estland har sin slekt i Sverige og ingen forbindelse med den gamle kystkulturen.

Estlandssvenskene har, som esterne, vært lutheranere.

Bosetting og næringsgrunnlag

[rediger | rediger kilde]
Se også: Svenske stedsnavn i Estland

Ormsö og Nuckö, som senere har blitt landfast, antas ofte å være de eldste svenskebygdene i Estland.[1] Den eldre bosettingshistorien er vanskelig å få grep om på grunn av stor landheving og erosjon.[2][3] Nøyaktig når de første nybyggerne kom, eller hvor de kom fra, er uvisst. Dialekter og stedsnavn vitner om forbindelser til både Sverige og svenskebygdene i Finland.[4][5] Noen arkeologer mener, med støtte i funn av jernalderbosteder ved Enby på Nuckö, at den svenske bosettingen kan være eldre enn mange har trodd.[6]

Historikere har ofte antatt at den svenske bosettingen skjedde på 1200-tallet, som følge av at Estland og Latvia ble kristnet og underlagt De tyske riddernes ordensstat. Kirkemakten kan ha vurdert svenskene som egnede leilendinger og kanskje som østersjøfiskere, som kunne forsyne det nykristnede landet med fisk under fasten. Det eldste skriftlige belegget for svensk bosetting finnes fra byretten i Hapsal fra 1294, da det fantes bofaste svensker i Hapsal og ellers i Ösel-Wiek bispedømme.[1][4]

De fem bøndene fra Ormsö som klaget til svenskekongen i 1861. Fotografi i Mandelgrenska samlingen ved Folklivsarkivet ved Lunds universitet.

Estlandssvenskene ser ut til å ha blitt behandlet som frie bønder under svensk rett, mens resten av Estland var et føydalsamfunn med en baltisktysk landadel. Estlandssvenskenes hevdvunne rettigheter ble stadfestet i flere kongelige brev. Rettighetene var knyttet til bosted, ikke etnisitet, noe som gjorde at bosettingsmønsteret ble stabilt. Etter reformasjonen ble kirkegods inndratt av kronen, og krongods ble solgt videre til adelen. Estlandssvenskene opplevde i praksis å bli underkastet godseierne.[1][4]

På 1400-tallet slo mange svenske håndverkere, torghandlere og fiskere seg ned i Reval (Tallinn) og i forstaden Fiskaremajan. Den svenske bosettingen i Reval hadde, som følge av migrasjon, assimilasjon, krig og epidemier, ikke samme kontinuitet som i Aiboland.[4][7]

Fra 1500- til 1700-tallet var Estland en del av det svenske riket. På det meste var det rundt 12 000 estlandssvensker. Etter den store nordiske krig måtte Sverige avstå Estland til Russland. I 1781 ble 1 000–1 200 estlandssvensker drevet fra gårdene sine på Dagö og til russernes nye besittelser i det sørlige Ukraina, hvor de grunnla Gammalsvenskby.[1][4]

Estlandssvenskene ble først ikke omfattet av den russiske tsarens jordreformer, men ble tilkjent de samme rettighetene som estiske bønder i 1856.[1][4] De opplevde imidlertid at godseiere ikke respekterte deres fritak for arbeidsplikt. I 1861 reiste fem bønder fra Ormsö til Stockholm for å appellere til svenskekongen om å tale deres sak overfor tsaren. Saken bidrog til å vekke svenskenes interesse for det estlandssvenske samfunnet.[8]

I de bygdene der store jordegods ble stykket ut og solgt til bøndene, skjedde det ofte en stor tilflytting av estere. Både svensk og estisk var omgangsspråk, og det var mange blandingsekteskap. Noen estlandssvenske familier kunne se seg tjent med å la seg assimilere.[9] Først på 1900-tallet anslo den svenske språkforskeren Gideon Danell at det fantes 6 400 estlandssvensker.[10]

Livet i svenskebygdene

[rediger | rediger kilde]
En eldre kvinne, Anna Engblom, ved en uthusdør på Korsbackan på Lilla Rågö i 1932. Estlandssvenskenes byggeskikk ble dokumentert.
Foto: Arne Appelgren

Estlandssvenskene er omtalt i topografisk litteratur om Estland fra opplysningstiden. Den første inngående studien ble utgitt i 1855 av Karl Friedrich Wilhelm Russwurm, skoleinspektør i Hapsal: Eibofolke oder die Schweden an den Küsten Ehstlands und auf Runö. Det ble begynnelsen på en «gjenoppdagelse» av estlandssvenskene blant svenske språk- og kulturforskere, som lot seg begeistre av deres «genuine svenskhet».[4] Det estlandssvenske samfunnet ble ofte fremstilt som anakronistisk og statisk.[11][12]

Estlandssvenskene hadde et levesett knyttet til sjøen og bodde langs viktige farleder. De ble kjent som dyktige båtbyggere. Den vanligste konstruksjonsteknikken var klinkbygging. Det er kjent at estlandssvensker seilte til Sverige og Finland i små, åpne, enmastede båter. I de grunne kystfarvannene bruktes en flatbunnet båttype. Råseil var alminnelig brukt på fiskebåter frem til 1900-tallet. Da båttrafikken økte på 1800-tallet, bygde de større, tomastede halvdekkere med spriseil og senere gaffelseil.[13]

Bygdene i Vest-Estland var uregulerte husklynger. Estlandssvenskene hadde våningshus og alle uthus adskilt, mens estiske bønder, også i bygder med blandet befolkning, bygde sammen våningshus og korntørke.[11] Jordsmonnet ved østersjøkysten var skrint og best egnet til slåttemarker og beite, mest til storfe, sau og geit. Skogen og utmarksbeitene ble brukt som allmenninger.[14]

Kostholdet var mest basert på røkt eller tørket fisk og kjøtt, brød og grøt. De var også kjent for sine oster av sau- og geitemelk. Det ble brygget øl til jul (midtvinter) og midtsommer.[11]

De store bygdene hadde sine egne folkedrakter. Estlandssvenske kvinner holdt i hevd sine egne håndarbeidsteknikker. Særlig deres kniplede blonder, laget av fin lintråd, har vakt forskernes interesse.[11][12][15]

Det isolerte og tradisjonsbundne levesettet på Runö skilte seg ut fra andre bygder. Runöboerne bodde i langhus og fungerte som ett stort arbeidsfellesskap, regulert etter gammel sed og skikk.[16] Ved inngangen til 1900-tallet ble folkedrakter fortsatt brukt som hverdagsplagg. Mannsdrakten hadde et svensk 1600-tallssnitt med lang vest og vide kortbukser. Kvinnedrakten var spesielt fargerik og dekorert, og til høytidsbruk bar de en høy kyse som skjulte håret. Skoene var laget av selskinn.[17]

  • Bilder fra folkelivsstudier på Rågöarna i 1930-årene.
  • Flybilde av Lillbyn på Lilla Rågö.
    Flybilde av Lillbyn på Lilla Rågö.
  • Vanlige gårdsbygninger. Foto: Arne Appelgren
    Vanlige gårdsbygninger.
    Foto: Arne Appelgren
  • Fiskere til kai på Lilla Rågø. Foto: Sven Andersson
    Fiskere til kai på Lilla Rågø.
    Foto: Sven Andersson

Den estlandssvenske kulturbevegelsen

[rediger | rediger kilde]
Hans Rönnkvist på Ormsö med en tagelharpe i 1903. Eldre instrumenter som tagelharpe, siter, kantele og munnharpe var, sammen med sekkepipe og fiolin, mye brukt i estlandssvensk folkemusikk, som ellers var rik på viser og folketoner.[18]
Foto: Otto Andersson

Mot slutten av 1800-tallet ble Estland forsøkt russifisert, blant annet med russisk som undervisningsspråk i folkeskolen og påtrykk om å konvertere til den ortodokse statskirken. Ormsö var den eneste delen av Aiboland der et større antall, rundt 500, ble ortodokse før de fleste vendte tilbake til den lutherske kirken igjen.[19][20] Evangeliska fosterlandsstiftelsen i Sverige sendte lutherske misjonærer til Aiboland. Med svensk og finlandssvensk hjelp ble det etablert foreninger og samlingspunkter for sang, musikk, litteratur og folkeopplysning.[1][4][19][21]

Vekkelseskristendom fikk stort gjennomslag i svenskebygdene, særlig på Ormsö og Nuckö. Vekkelsene skapte grobunn for bedehuskultur og frikirkelige bevegelser, og de kom tidvis i et motsetningsforhold til Aibolands gamle folkekultur.[19]

Estlandssvenskene bodde spredt og hadde levd nokså avsondret fra Sverige, og deres identitet var først og fremst knyttet til de øyene de bodde på, som dagöbor, rågöbor, runöbor med videre. Da de dannet en estlandssvensk identitet, skapte de også nærmest mytiske forestillinger om Sverige.[22] Den estiske etnologen Ott Kurs skriver at estlandssvenskene «hadde en meget sterk lojalitet til det estiske fedrelandet og samtidig en nesten svermerisk kjærlighet til det åndelige moderlandet Sverige».[23]

I 1918 erklærte Estland seg som en uavhengig republikk. Esterne oppfattet estlandssvenskene, i motsetning til baltisktyskerne, som en ufarlig og sympatisk minoritet. Estlandssvenskene bidrog på sin måte til at Estland gikk langt i å beskytte alle språkminoriteters rettigheter. Minoritetsrettigheter stod også på dagsordenen i Folkeforbundet. Det ble etablert svenskspråklige skoler på flere nivåer. Estlandssvenskenes viktigste organisasjons- og statsmann var Hans Pöhl. Kulturorganisasjonen Svenska Odlingens Vänner, ledet av Pöhl, fikk også en politisk avlegger med Svenska Folkförbundet.[24][25][26]

I 1930-årene var Estlands uavhengighet truet av Sovjetunionen, og Estlands regjering gikk i en mer autoritær og nasjonalistisk retning. Estlandssvensker opplevde et sterkere assimileringspress.[1][9] Skiftet i minoritetspolitikken, frykten for storkrig og tett kontakt med Sverige førte, ifølge kulturgeograf Göran Hoppe, til en «oppbruddsstemning» i svenskebygdene.[1]

Den store flukten

[rediger | rediger kilde]
En båt overfylt med estlandssvenske flyktninger til Sverige.

Flere hundre estlandssvensker ble tvunget bort fra bostedene sine i 1940, da Sovjetunionen okkuperte Estland og påbegynte militære anlegg i flere svenskebygder, blant annet på Rågöarna. 110 rågösvensker fikk utreisevisum mens estiske myndigheter ennå hadde noe handlefrihet. Andre klarte å unngå den sovjetiske kystvakten og rømme i fiskebåter.[27][28]

Kommunistene prøvde å vinne estlandssvenskene for sin sak, men det å leve i et avkristnet samfunn uten kontakt med Sverige, var utålelig for dem.[22] I 1940 og 1941 ble minst 76 estlandssvensker fengslet eller deportert, hvorav 50 ble henrettet eller døde i fangenskap. Blant de som døde i sovjetiske fengsler og Gulag-leire, var estlandssvenske ledere som Mathias Westerblom og Nikolaus Blees. 437 ble tvangsutskrevet til Den røde armé. De fleste ble ikke sendt til fronten, men til sovjetiske arbeidsleire. 246 døde eller forsvant.[29]

Svenske myndigheter prøvde diskret å få i stand en avtale med Sovjetunionen om å la alle estlandssvensker utvandre til Sverige, slik mange estlandssvensker også hadde forventet etter de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslinger, men nådde ikke frem.[22][28]

I 1941 ble Sovjetunionen invadert av Tyskland, og Estland ble raskt okkupert av tyskerne. Tyskerne så på svenskebygdene som en høyverdig kultur og en rekrutteringskilde for Waffen-SS, og rundt 50 estlandssvensker meldte seg til tjeneste på østfronten.[30] Lokale tyske representanter hadde, med sin raseideologi, større forståelse for Sveriges ønske om å ta imot estlandssvenskene. Før tyskerne trakk seg ut av Estland i 1944, fikk 3 700 estlandssvensker tillatelse til å utvandre til Sverige. Andre tok seg over på egenhånd, i likhet med mange tusen etniske estere.[22][28] Et ukjent antall flyktningebåter forulykket på Østersjøen. Over 7 900 estlandssvensker kom seg til Sverige.[27]

Estlandssvensker under og etter sovjetisk okkupasjon

[rediger | rediger kilde]

Mange av de estlandssvenskene som ble igjen, var unge menn som var mobilisert til Den røde armé, og som kom ikke kom hjem før krigen var over. Estlandssvenskene i Sovjetunionen ble en taus og mistenkeliggjort minoritet uten kontakt med slekt og venner i utlandet. Bønder som motsatte seg kollektivisering og ellers ble tatt for å være «kulakker», risikerte henrettelse eller deportasjon til Sibir.[31][32][33][34]

Estlandssvensker i Sverige kunne, for første gang etter flukten, besøke hjemtraktene i glasnosttiden sist i 1980-årene. Da Estland frigjorde seg fra Sovjetunionen i 1991, begynte også den estiske staten å tilbakeføre nasjonalisert eiendom til dens tidligere eiere og deres etterkommere. Noen estlandssvensker bygde sommerhus i Aiboland.[33][35]

  • To estlandssvensker som gjennomlevde sovjettiden, fotografert på Ormsö i 1993.
  • Maria Murman (1911–2004) skulle med den siste flyktningebåten, som ikke kom. Hun hadde stor kjennskap til estlandssvenske folkeviser.[36] Foto: Harri Blomberg
    Maria Murman (1911–2004) skulle med den siste flyktningebåten, som ikke kom. Hun hadde stor kjennskap til estlandssvenske folkeviser.[36]
    Foto: Harri Blomberg
  • Oskar Friberg (1919–2019) ble tvangsmobilisert og kom hjem etter krigen til en fraflyttet bygd. Han ble en viktig kulturformidler.[37] Foto: Harri Blomberg
    Oskar Friberg (1919–2019) ble tvangsmobilisert og kom hjem etter krigen til en fraflyttet bygd. Han ble en viktig kulturformidler.[37]
    Foto: Harri Blomberg
De drøyt 300 solkorsene på den gamle kirkegården på Ormsö er en etterlevning fra estlandssvensk kultur.
Foto: Rein Urm

Ved folketellingen i 2021 regnet 811 fastboende i Estland seg selv som etniske svensker. 173 av disse var estiske statsborgere, og ingen av disse hadde svensk som morsmål.[38] 818 fastboende, uansett identitet eller statsborgerskap, oppgav ved folketellingen i 2021 at de hadde svensk som morsmål.[39] Over 14 500 personer behersket svensk som fremmedspråk.[40]

De fleste svensktalende i Estland har sin slekt i Sverige og ingen forbindelse med den gamle kystkulturen. En del har likevel, i likhet med estisktalende etterkommere, valgt å slutte opp om det estlandssvenske kulturarbeidet.[1][33][41]

Estlandssvenskene anerkjennes av den estiske staten som en nasjonal minoritetsgruppe, og de har et eget kulturråd med sete i Hapsal. Den svenske menigheten i Tallinn består, og det drives svensk folkehøyskole, dels i Tallinn, dels i Hapsal. I Hapsal ligger også Aibolandmuseet.[1][33]

Estlandssvenskene i Sverige ble raskt assimilert i det svenske storsamfunnet. Noen opplevde likevel å bli møtt med fordommer om at estlandssvensker var primitive og uvitende.[12] Estlandssvenskene har opprettholdt sin kulturorganisasjon, Svenska Odlingens Vänner. De historiske svenskebygdene har fått sine egne «hembygdsföreningar» drevet fra Sverige.[1]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k Hoppe, Göran (2004). «Estlandssvenskar – en historisk översikt». Tidskriften Skärgård (på svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  2. ^ Hoppe, Göran, Nõulik, Ingrid og Punning, Jaan-Mati (2002). «Shoreline development and Swedish colonisation of north-west Estonia during the Middle Ages». GeoJournal (på engelsk). 56: 185–190. doi:10.1023/A:1025126000244. 
  3. ^ Ilves, Kristin (2006). «Place Names about Life by the Sea – an Archaeological Perspective on the Estonian-Swedish Landscape». Folklore (på engelsk). 34: 87–102. doi:10.7592/FEJF2006.34.ilves. 
  4. ^ a b c d e f g h Rosenkvist, Henrik (2018). «Estlandssvenskarna – en historisk och språklig bakgrund». I Rosenkvist, Henrik. Estlandssvenskans språkstruktur (PDF). Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap (på svensk). 33. Göteborgs universitet. s. 7–32. ISBN 978-91-87850-69-1. 
  5. ^ Naert, Aino (2003). «Estlandssvenskarnas härstamning: Ortnamn och dialekt som källa för bebyggelseshistoria». I Nyström, Staffan. Namn och kulturella kontakter i Östersjöområdet: handlingar från NORNA:s 30:e symposium i Visby 14.–16. september 2001. NORNA-rapport (på svensk). 78. Uppsala: Nordiska samarbetskommittén för namnforskning (NORNA). s. 154–169. ISBN 91-7276-077-X. 
  6. ^ Markus, Felicia (2004). Living on Another Shore: Early Scandinavian Settlement on the North-Western Estonian Coast. Occasional Papers in Archaeology (på svensk). 36. Uppsala: Institutionen för arkeologi och antik historia vid Uppsala universitet. ISBN 91-506-1783-4. 
  7. ^ Nyman, Elmar (1968). «Reval och dess svenskar». Kustbon: organ för estlandssvenskarna i Sverige (på svensk). Svenska Odlingens Vänner. 25 (1): 73–88. 
  8. ^ Lindström, Jonathan (1992). «Ormsöböndernas klagomän i Sverige 1861». Annales Societatis Litterarum Estonicae in Svecia (på svensk). XI: 61–92. ISSN 0424-6519. 
  9. ^ a b Grubbström, Ann (2007). «Estonian Swedish Ethnic Survival: Examples from Nuckö in the Interwar Period». Acta Borealia (på engelsk). 24 (2): 162–175. doi:10.1080/08003830701661787. 
  10. ^ Danell, Gideon (1907). «Om svenskarna i Östersjöprovinserna». Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri (på svensk): 175–196. ISSN 0029-1501. 
  11. ^ a b c d Hoppe, Göran (2003). Estlandssvenskarna (på svensk). Stockholm: Svenska institutet. ISBN 91-520-0666-2. 
  12. ^ a b c Lilja, Agneta (2017). «‘Det är ett sår som aldrig kommer att läka helt’ – en estlandssvensk kvinnas levnadsberättelse». Svenska landsmål och svenskt folkliv (på svensk). 140: 67–87. ISSN 0347-1837. 
  13. ^ Friberg, Jorma (2008). «Paadilugu: Eestirootslaste aerude ja purje jõul liikuvatest paatidest». Akadeemia (på estisk). 20 (4): 786–800. ISSN 0235-7771. 
  14. ^ Ränk, Gustav (1976). Old Estonia, the People and Culture. Uralic and Altaic Series (på engelsk). 112. Oversatt av Betty Oinas og Felix J. Oinas. Bloomington: Indiana University. s. 54–58. ISBN 978-0-87750-190-9. 
  15. ^ Malmberg, Kristina (2002). Knyppling – ett hantverk med spets: om kvinnor och knyppling i estlandssvensk tradition (på svensk). Partille: Warne förlag. ISBN 91-86425-32-3. 
  16. ^ Steffensson, Jakob (1976). Livet på Runö: en berättelse om hur 300 människor levde på den lilla svenskön Runö i Rigaviken från 1920-talet fram till andra världskriget (på svensk). Stockholm: LT:s förlag. 
  17. ^ Eliasson, Elin (2009). Runös folkdräkter: en berättelse om Rigabuktens svunna svenska kultur (på svensk). Stockholm: Signum. ISBN 978-91-86221-08-9. 
  18. ^ Nyberg, Bo (1998). «Från Tri’pedans til Pas d’Espagne: om källorna til estlandssvenskarnas musiktraditioner». I Häggman, Ann-Mari. Ur arkivens gömmor. Folk och musik 1997–98 (på svensk). 6. Vasa: Finlands svenska folkmusikinstitut. s. 109–134. ISBN 952-9669-12-7. 
  19. ^ a b c Plaat, Jaanus (2001). «Religious Movements and Congregations in West Estonia from the Mid-18th to the Beginning of the 20th Century: Their Influence on the Estonian and Estonian-Swedish Popular Culture». Acta Ethnographica Hungarica (på engelsk). 46 (1–2): 161–174. ISSN 1216-9803. doi:10.1556/AEthn.46.2001.1-2.16. 
  20. ^ White, James M. (2022). «Changing Tides of Nation and Confession: Building Orthodoxy and Empire on the Island of Vormsi, 1873–1905». Ab Imperio (på engelsk) (2): 147–177. doi:10.1353/imp.2022.0038. 
  21. ^ Reimo, Tiiu (2016). «Swedes Publishing in Estonia Up to the End of the Second World War». Knygotyra (på engelsk). 66: 148–172. ISSN 2345-0053. doi:10.15388/kn.v66i0.10022. 
  22. ^ a b c d Kranking, Glenn Eric (2007). «Borderland Swedes: Minority Politics and Transnational Identification among Estonia’s Swedish Population». I Fornäs, Johan og Fredriksson, Martin. Inter: A European Cultural Studies Conference in Sweden 11–13 June 2007 (PDF). Linköping Electronic Conference Proceedings (på engelsk). 25. Utgitt av The Advanced Cultural Studies Institute of Sweden (ACSIS). Linköping University Electronic Press. s. 329–340. ISSN 1650-3740. 
  23. ^ Kurs, Ott (1995). «Estland og estisk historisk tidsskrift». Historisk tidsskrift. 74 (3): 415. ISSN 0018-263X. 
  24. ^ Alenius, Kari (2006). «Unification with Sweden, autonomy, federal self-government? The dilemma of the Swedish minority of Estonia during the period between the World Wars». Scandinavian Journal of History (på engelsk). 31 (3–4): 308–327. doi:10.1080/03468750600777337. 
  25. ^ Kuldkepp, Mart (2021). «The political choices and outlooks of the Estonian Swedish national minority, 1917–1920». National Identities. 23 (4): 409–431. doi:10.1080/14608944.2021.1873930. 
  26. ^ Kuldkepp, Mart (2022). «The Estonian Swedish National Minority and the Estonian Cultural Autonomy Law of 1925». Nationalities Papers (på engelsk). 50 (5): 923–941 (926). doi:10.1017/nps.2021.86. 
  27. ^ a b Rahi-Tamm, Aigi (2005). «Human Losses». I Salo, Vello. The White Book: Losses Inflicted on the Estonian Nation by Occupation Regimes, 1940–1991 (PDF) (på engelsk). Utgitt av Estlands statlige granskningskommisjon for undertrykkelsespolitikken. Tallinn: Estonian Encyclopaedia Publishers. s. 30. ISBN 9985-70-195-X. 
  28. ^ a b c Kranking, Glenn Eric (2015). «Leaving the ESSR: Sweden’s Attempts at Repatriating the Estonian-Swedes from Soviet-Controlled Estonia, 1940–1941». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 46 (4): 459–470. doi:10.1080/01629778.2015.1073766. 
  29. ^ Hammeman, Margareta og Reinholdson, Mattias (red.) (2021). Till 80-årsminnet av deporteringarna och mobiliseringen av estlandssvenskar under andra världskriget 1940–1945 (PDF) (på svensk). Stockholm: Svenska Odlingens Vänner. s. 7. Arkivert fra originalen 25. april 2024. Besøkt 26. april 2024. 
  30. ^ Larsson, Lars T. (2018). Svenskar i Waffen-SS: Hitlers svenska soldater (på svensk). Stockholm: Svenskt militärhistoriskt bibliotek. ISBN 978-91-88053-73-2. 
  31. ^ Hoppe, Göran (2004). «Svenskbygden under sovjettiden». Tidskriften Skärgård (på svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  32. ^ Hoppe, Göran (2004). «Kvarboende i svenskbygden: Edgar Stahlman (1924–2003)». Tidskriften Skärgård (på svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  33. ^ a b c d Kärk-Remes, Uile (2007). «Estlandssvenskarna i Estland har upprättat kulturellt självstyre». Tidskriften Skärgård (på svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 30 (1). ISSN 0356-9381. 
  34. ^ Sjövall, Mikael (6. januar 2019). «Massdeporteringarna banade väg för kollektiviseringen av jordbruket i Sovjetestland». Hufvudstadsbladet (på svensk). Helsingfors. SPT. Besøkt 24. april 2024. 
  35. ^ Hedin, Sigrid (2005). «Land restitution in the former Swedish settlement areas in Estonia: consequences for land ownership, land use and landscape». Landscape and Urban Planning (på engelsk). 70 (1–2): 35–44. doi:10.1016/j.landurbplan.2003.10.003. 
  36. ^ Wolff-Brandt, Carina (2004). «Möten med Maria». Tidskriften Skärgård (på svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  37. ^ Minneord om Oskar Friberg i Hufvudstadsbladet 7. juli 2019.
  38. ^ «RL21442: Population, 31 December 2021 by Year, Place of residence, Sex, Age group, Ethnic nationality, Citizenship and Mother tongue» (på engelsk). Statistics Estonia. Besøkt 24. april 2024. 
  39. ^ «RL21431: Population, 31 December 2021 by Year, Mother tongue, Place of residence and Sex» (på engelsk). Statistics Estonia. Besøkt 6. mai 2024. 
  40. ^ «RL21444: Population, 31 December 2021 by Year, Place of residence, Age group, Ethnic nationality, Sex and Command of foreign languages» (på engelsk). Statistics Estonia. Besøkt 6. mai 2024. 
  41. ^ Blomqvist, Jenny (23. november 2013). «Ny våg av estlandssvenskar» (på svensk). Svenska Yle. Besøkt 23. april 2024. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Vitenskapelige bøker og artikler
  • Andræ, Carl Göran (2004). Sverige och den stora flykten från Estland 1943–1944. Acta Academiae Regiae Gustavi Adolphi (på svensk). LXXXIII. Uppsala: Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur. ISBN 91-85352-52-7. 
  • Appelgren, Stig (1997). Estlands svenskar och svenskbygd: bibliografi. Acta Academiae Regiae Gustavi Adolphi (på svensk). LXIII. Uppsala: Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur. ISBN 91-85352-27-6. 
  • Beyer, Jürgen (2002). «Om anvendelsen af det svenske sprog i Estland og Livland i 1600- og 1700-tallet». I Lagman, Svante Ohlsson, Stig Örjan og Voodla, Viivika. Svenska språkets historia i Östersjöområdet. Nordistica Tartuensia (på svensk). 7. Universitetet i Tartu. s. 59–80. ISBN 9985-56-706-4. 
  • Hoppe, Göran (2004). «Estlandssvenskar – en historisk översikt». Tidskriften Skärgård (på svensk). Skärgårdsinstitutet vid Åbo Akademi. 27 (1). ISSN 0356-9381. 
  • Hoppe, Göran (1993). «Jordbruk och landsbygd i Estland: ett langtidsperspektiv med särskild tonvikt på landets svenskbygder». I Åse, Lars-Erik. Östeuropas omvandling. Ymer (på svensk). 113. Stockholm: Svenska sällskapet för antropologi och geografi. s. 44–68. 
  • Kanarbik, Madis (2003). Ormsö: De estlandssvenska böndernas kamp mot godsägarna under 1700- och 1800-talet. Nordistica Tartuensia (på svensk). 9. Universitetet i Tartu. ISBN 9985-4-0368-1. 
  • Lagman, Edvin, Nyman, Elmar og Aman, Viktor (red.) (1961–1990). En bok om Estlands svenskar (på svensk). 4 bind. Stockholm: Kulturföreningen Svenska Odlingens Vänner. 
  • Markus, Felicia (2004). Living on Another Shore: Early Scandinavian Settlement on the North-Western Estonian Coast. Occasional Papers in Archaeology (på svensk). 36. Uppsala: Institutionen för arkeologi och antik historia vid Uppsala universitet. ISBN 91-506-1783-4. 
  • Nyman, Elmar (1988). «Om estlandssvenskarna i Sverige». I Raag, Raimo og Runblom, Harald. Estländare i Sverige: historia, språk, kultur. Uppsala Multiethnic Papers (på svensk). 12. Uppsala: Centrum för multietnisk forskning vid Uppsala universitet. s. 37–48. ISBN 91-86624-18-0. 
  • Rosenkvist, Henrik (2018). «Estlandssvenskarna – en historisk och språklig bakgrund». I Rosenkvist, Henrik. Estlandssvenskans språkstruktur (PDF). Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap (på svensk). 33. Göteborgs universitet. s. 7–32. ISBN 978-91-87850-69-1. 
Populærvitenskapelige bøker
  • Chrispinsson, John (2011). Den glömda historien: om svenska öden och äventyr i öster under tusen år (på svensk). Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302524-7. 
  • Lindström, Jonathan (2015). Biskopen och korståget 1206: om krig, kolonisation och Guds man i Norden (på svensk). Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-305897-9. 
  • Wallén, Marcus (2022). Falkens flykt: och den stora evakueringen över Östersjön 1943–1944. Stockholm: Bonnier. ISBN 978-91-0-017723-2. 

Video

[rediger | rediger kilde]
  • Det försvunna landskapet – Estlandssvenskarnas historia. TV-dokumentar produsert av Living History i samarbeid med Svenska Yle i 2011. Manus, regi og klipp ved Sebastian Gylling og Aapo Roselius. Tilgjengelig på Youtube (svensk tale og estiske undertekster).
  • Estlandssvenskar på Ormsö. TV-reportasje produsert av Svenska Yle i 1989. Tilgjengelig på Yles nettsider (svensk tale).
  • Om Estlandssvenskar och finlandssvenska ester. TV-reportasje produsert av Svenska Yle i 1991, i programserien «Söndagsöppet». Tilgjengelig på Yles nettsider (svensk tale).
  • Svenskester. TV-reportasje produsert av SVT i 2017, i programserien «Vetenskapens värld». Tilgjengelig på SVTs nettsider (svensk tale).

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Estlandssvensker&oldid=25058779»