Estlandssvensk
Estlandssvensk er det østsvenske målet som ble talt i Estlands svenskebygder – Aiboland – av estlandssvenskene som bodde der. Estlandssvensk utviklet seg uavhengig fra rikssvensk, og det finnes både nyskapende og arkaiske trekk, som i finlandssvensk.[1][2][3][4]
Den svenske bosetningen i Estland kan føres tilbake til iallfall 1200-tallet. I mellomkrigstiden fantes det omkring 9 000 svenskspråklige i Estland. Svensk var sammen med estisk omgangsspråk i svenskebygdene. Under den andre verdenskrig flyktet de fleste estlandssvenskene til Sverige fra krig og okkupasjon.[2][3][5]
Etter at Estland ble selvstendig i 1991, finnes det anslagsvis 1 000 estlandssvensker i Estland og et ukjent antall i Sverige, men det er ikke klart om det finnes morsmålsbrukere av estlandssvensk.[2]
Estlandssvensk har blitt delt inn i fire distinkte dialektområder: nargömål, rågömål, dagömål og runömål. Dialekten i Gammalsvenskby i Ukraina, som ble bosatt av estlandssvensker fra Dagö, er beslektet med dagömålet.[2][3]
Det er påvist mange estlandssvenske lånord i estiske kystdialekter, fremfor alt på Dagö (Hiimaa).[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dahl, Östen, Edlund, Lars-Erik, Wastenson, Leif og Elg, Margareta (red.) (2010). Språken i Sverige. Sveriges nationalatlas (på svensk). Utgitt av Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (1 utg.). Stockholm: Norstedt. s. 9–10. ISBN 978-91-87760-57-0.
- ^ a b c d Rosenkvist, Henrik (2018). «Estlandssvenskarna – en historisk och språklig bakgrund». I Rosenkvist, Henrik. Estlandssvenskans språkstruktur (PDF). Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap (på svensk). 33. Göteborgs universitet. s. 7–32. ISBN 978-91-87850-69-1.
- ^ a b c Bergman, Olle (2013). «Här flyr Estlands svenska». Språktidningen (på svensk). Besøkt 8. februar 2021.
- ^ «Estlandssvenskar på Ormsö 1989» (TV-reportasje) (på svensk). Svenska Yle. 6. april 2010. Besøkt 8. februar 2021.
- ^ Lombard, Alf (1996). «Estlandssvensk». Alle jordens språk. Oversatt av Kåre A. Lie. Oslo: Pax forlag. s. 66–67. ISBN 82-530-1834-7.
- ^ Björklöf, Sofia (2017). «Svenska lånord i den västra gruppen av estniska kustdialekter». I Östman, Jan-Ola, Sandström, Caroline, Gustavsson, Pamela og Södergård, Lisa. Ideologi, identitet, intervention. Nordisk dialektologi (på svensk). 10. Helsingfors: Nordica. s. 369–394. ISBN 978-951-51-2996-3.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Svenskan i Estland och Ukraina» (på svensk). Institutet för språk och folkminnen (Isof).
| Offisielt språk |  | |
|---|---|---|
| Minoritetsspråk | ||
| Tidligere minoritetsspråk | ||