Sovjetunionens deportasjoner fra Estland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Minnesmerke over deporterte fra Paldiski i 1941 og 1949.
Foto: Ave Maria Mõistlik

Sovjetunionens deportasjoner fra Estland var en serie med massedeportasjoner fra 1940-årene og frem til undertrykkelsen ble mindre intens under avstaliniseringspolitikken. Latvia og Litauen ble utsatt for tilsvarende aksjoner.

Sovjetunionen okkuperte Estland første gang i 1940, og gikk til massepågripelser av politikere, offiserer, dommere, politifolk, godseiere, forretningsfolk og deres familier. De fleste mennene, 8 000, ble henrettet eller døde i fengsler eller Gulag-leire, mens deres familiemedlemmer, omkring 10 000, ble deportert, hvorav 6 000 døde. I tillegg ble 35 000 vernepliktige tvangsutskrevet til Den røde armé. En tredjedel av disse døde i arbeidsleire.[1][2]

I 1941 ble Sovjetunionen invadert av Tyskland. Tyskerne okkuperte Estland og forfulgte antatte kommunister og landets jøder og sigøynere. Nærmere 8 000 av landets egne borgere ble drept, i tillegg til utlendinger som ble drept i tyske leire på estisk jord.[3][4]

I 1944 ble Estland på nytt okkupert av Sovjetunionen, som forfulgte tyske medløpere og slo ned motstandskrefter mot kollektivisering og russifisering. Over 20 000 estlendere, de fleste kvinner, barn og gamle som ble tatt for å være «kulakker»[5] eller familiemedlemmer av «skogsbrødre», ble deportert under Operasjon Priboi («Sjokkbølge») i mars 1949.[2][6][7][8]

Deportasjonene foregikk som regel ved at NKVD/MGB pågrep hele familier i deres egne hjem om natten. De ble, uten rettergang, stuet sammen i uisolerte godsvogner og sendt med jernbanen til Sibir og Sentral-Asia. Der levde de under strengt oppsyn og stort sett under lidelsesfulle forhold. 2 000 av de deporterte i 1949 bukket under for kulde, sykdom og sult. De fleste som overlevde, fikk vende tilbake til Estland i slutten av 1950-årene, men mange levde som utstøtte.[2][6][7][8]

Den siste massedeportasjonen skjedde under Operasjon Nord i 1951, da medlemmer av «forbudte religiøse sekter», i hovedsak Jehovas vitner, ble deportert fra Estland og andre okkuperte områder til Sibir.[8]

Deportasjonene førte til at Estlands etnisk-språklige minoriteter, unntatt russere, ble nært utslettet. Folkegrupper som baltiske tyskere og jøder[4] var særlig utsatt på grunn av sin sosiale status, mens estlandssvensker ble ansett av sovjetstaten for å være upålitelige. Samtidig førte en stor tilflytting av russere til at etniske estlenderes andel av befolkningen sank fra 88–90 % i 1944 til 61,5 % i 1989.[2][9]

Noen av de ansvarlige for deportasjonene har blitt stilt for retten i det uavhengige Estland.[10] Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har anerkjent deportasjonene som forbrytelser mot menneskeheten.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jakobson, Max m.fl. (2006). «Phase I: The Soviet Occupation of Estonia in 1940–1941». I Hiio, Toomas, Maripuu, Meelis og Paavle, Indrek. Estonia since 1944 (PDF). Rapporter fra Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten (Max Jakobson-kommisjonen) (engelsk). II. Tallinn. s. VII–XVI. ISBN 9949-13-040-9. 
  2. ^ a b c d Rahi-Tamm, Aigi (2005). «Human Losses». I Salo, Vello. The White Book: Losses Inflicted on the Estonian Nation by Occupation Regimes, 1940–1991 (PDF) (engelsk). Utgitt av Estlands statlige granskningskommisjon for undertrykkelsespolitikken. Tallinn: Estonian Encyclopaedia Publishers. s. 25–46. ISBN 9985-70-195-X. 
  3. ^ Jakobson, Max m.fl. (2006). «Phase II : The German Occupation of Estonia in 1941–1944». I Hiio, Toomas, Maripuu, Meelis og Paavle, Indrek. Estonia since 1944 (PDF). Rapporter fra Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten (Max Jakobson-kommisjonen) (engelsk). II. Tallinn. s. XVII–XXIII. ISBN 9949-13-040-9. 
  4. ^ a b Weiss-Wendt, Anton (2013). «The Soviet Occupation of Estonia in 1940–41 and the Jews». On the Margins: Essays on the History of Jews in Estonia (engelsk). Budapest: Central European University Press. s. 95–113. ISBN 978-963-386-166-0. doi:10.1515/9789633861660-007. 
  5. ^ Kõll, Anu Mai (2017). The Village and the Class War: Anti-Kulak Campaign in Estonia 1944–49 (engelsk). Budapest og New York: Central European University Press. s. 95–113. ISBN 978-615-5225-14-7. doi:10.1515/9786155225512. 
  6. ^ a b Jakobson, Max m.fl. (2009). «Phase III: The Soviet Occupation of Estonia from 1944». I Hiio, Toomas, Maripuu, Meelis og Paavle, Indrek. Estonia since 1944 (PDF). Rapporter fra Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten (Max Jakobson-kommisjonen) (engelsk). II. Tallinn. s. VII–XXVI. ISBN 9949-18-300-6. 
  7. ^ a b Rahi-Tamm, Aigi og Kahar, Andres (2009). «The Deportation Operation ‘Priboi’ in 1949». I Hiio, Toomas, Maripuu, Meelis og Paavle, Indrek. Estonia since 1944 (PDF). Rapporter fra Den estiske kommisjon for undersøkelse av forbrytelser mot menneskeheten (Max Jakobson-kommisjonen) (engelsk). II. Tallinn. s. 361–389. ISBN 9949-18-300-6. 
  8. ^ a b c Rahi-Tamm, Aigi (2014). «‘Anti-Soviet Elements’ to be Expelled!». I Õispuu, Leo. Name List of Persons Deported from Estonia 1945–1953 (PDF) (engelsk og estisk). Tallinn: Det estiske registeret over forfulgte personer (Memento). ISBN 978-9985-9914-6-6. 
  9. ^ Mertelsmann, Olaf og Rahi-Tamm, Aigi (2009). «Soviet mass violence in Estonia revisited». Journal of Genocide Research (engelsk). 11 (2–3): 307–322. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623520903119001. 
  10. ^ «International crimes not subject to statutory limitations: Criminal cases» (engelsk). Kaitsepolitseiamet (Estlands sikkerhetspoliti). Besøkt 21. april 2024. 
  11. ^ «Kolk and Kislyiy v. Estonia (dec.) – 23052/04» (engelsk). Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Besøkt 20. april 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sovjetunionens_deportasjoner_fra_Estland&oldid=24436517»