Hopp til innhold

St Davids

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St Davids
Tyddewi
St Davidskatedralen, sentralt i byen
LandStorbritannias flagg Storbritannia
Konst. landWales’ flagg Wales
Hovedområde:Pembrokeshire
Trad. grevskap:Pembrokeshire
Bevart grevskap:Dyfed
StatusBy (city)
Ligger vedRiver Alun
Oppkalt etterDavid av Wales
PostnummerSA62
Retningsnummer01437
Areal17,93 kvadratmile
Befolkning1 750 (2021[1])
Bef.tetthet97,66 innb./kvadratmile
Kart
St Davids
51°52′56″N 5°16′07″V
St Davids på Commons

St Davids (walisisk: Tyddewi), formelle navn St David's and the Cathedral Close[2] en by og et samfunn i Pembrokeshire i Wales. Den ligger ved elven Alun, på St David's halvøy i Pembrokeshire, Wales. Det er Storbritannias minste by, med omkring 1750 innbyggere i henhold til folketellingen i 2021.[1] Denne type bystatus forbeholdes normalt større byer, men det er ikke den minste byen etter kommunegrense (som er City of London).

St Davids fikk bystatus på 1100-tallet. Dette kommer ikke automatisk, men i England og Wales ble den tradisjonelt gitt til katedralbyer i henhold til praksiser som ble fastsatt tidlig på 1540-tallet, da Henrik VIII opprettet bispedømmer. Bystatusen gikk tapt i 1886, men ble gjenopprettet i 1994 etter anmodning fra dronning Elizabeth II. Byen er den de facto geistlig hovedstad i Wales og hvor skytshelgen i Wales er gravlagt, den hellige David, som har gitt byen sitt navn.

Byen har vokst opp omkring St Davidskatedralen, som er viet til Wales’ nasjonalhelgen. I middelalderen var byen et viktig pilegrimsmål. Ruiner av biskopens palass, fra det 1300-tallet, ligger ved siden av katedralen, og holdes vedlike av etaten Cadw, som ansvar for historiske minnesmerker i Wales. Den er den eneste byen i Storbritannia som i sin helhet ligger i en nasjonalpark, nærmere bestemt Pembrokeshirekysten nasjonalpark.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Eldste historie

[rediger | rediger kilde]

Selv om det omkringliggende landskapet er hjemsted for en rekke steder fra paleolittisk tid (den eldste steinalder), bronsealder og jernalder, tyder skriftlige kilder[3] og arkeologiske bevis på at Pembrokeshire ikke var tungt okkupert av romerne. Etter romernes tilbaketrekning fra Storbritannia tidlig på 400-tallet, var området som skulle bli St Davids kjent på kirkelatin som Meneva eller Menevia og på walisisk som Mynyw. Noen middelaldertekster oppgir at området var hjemsted for en celle, kirke eller kloster grunnlagt av den hellige Patrick av Irland rundt år 470 e.Kr., mange år før David av Wales ble født.[4] Likevel har tradisjonen gitt David æren for grunnleggelsen av byen ca. 550.

Davids tidsalder

[rediger | rediger kilde]
Landskapet rundt St. Davids er strødd med gamle monumenter, som denne stående steinen nær St. Nons kapell.

Det sies at David ble født av en kvinne ved navn Non (senere helgenerklært)[5] rundt år 500 e.Kr., på stedet der ruinene til Sankt Nons kapell nå står, ikke langt fra byen. Han ble døpt av den hellige Ailbe av Emly (på engelsk omtalt som Elvis) ved bukten Porthclais, ikke langt fra byen, og ble oppdratt av moren sin i landsbyen Llanon (som har navn etter sankt Non). Han kan også ha blitt utdannet ved «Ty Gwyn» (Whitesands Bay) av sankt Paulinus Aurelianus (bretonsk Paol Aorelian).[6] Det antas at David grunnla et tidligere samfunn et sted vest for moderne St. Davids, før han etablerte en ny kirke og et nytt kloster på et sted som den gang var kjent som «Glyn Rhosyn» ved bredden av den lille elven Alun (der den nåværende katedralen nå står).[7]

Elven Alun i moderne tid, der sankt David grunnla sin kirke og kloster.
Rådhuset i St Davids.
Torget Cross Square, St Davids i 1971.

I løpet av sitt liv oppnådde David stor berømmelse i keltisk kristendom og var en nøkkelfigur i kampen mot det som ble oppfattet som pelagianismens kjetteri ved at de ikke trodde på dogmet om arvesynden. Ved synoden i Brefi i 545 e.Kr. skal sankt Dubricius (som hadde to bispeseter, Caerleon og Llandaff) ha gitt David den gamle metropolitanske stolen Caerleon.[8] Det antydes også at David, ved å overføre bispestolen fra Caerleon, også overførte et viktig kongelig hoff. De walisiske triadene, en gruppe walisiske manuskripter, kaller «Mynyw» som sete for «en av de tre stammetronene på øya Britannia» (de andre hoffene er Celliwig og Pen Rhionydd, og som begge var knyttet til legenden om kong Arthur). Oppføringen sier at hoffet hadde kong Arthur som overfyrste, «Dewi» som overbiskop og Maelgwn Gwynedd som den fremste eldre.[9] Geoffrey av Monmouth ville faktisk beskrive David som «den fromme erkebiskopen av legioner, i byen Menevia» (Caerleons navn på både walisisk og latin betyr «legionenes by»).[10]

Middelaldersk pilegrimssted

[rediger | rediger kilde]

Klosteret skulle bli kjent som Tyddewi («Davids hus») og var et berømt pilegrimssted tidlig i sin historie, og tiltrakk seg både utenlandske pilegrimer med status samtidig som det også var en rekke vikingangrep innen 800-tallet. Dets skolastiske fellesskap var også godt kjent over hele den keltiske verden og i angelsaksisk England. Da Alfred den store ønsket å etablere et lærdomssenter ved hoffet sitt, ba han Asserius Menevensis (Asser av St. Davids) om å delta. På den tiden hadde Asser bodd hele livet i St. Davids, hvor han ble oppdratt, ble tonsurert, trent og ordinert der. Likevel var Alfreds ønske om å sikre seg hans tjeneste at Alfred ga etter for en rekke forsinkelser og forespørsler før han til slutt gikk med på at Asser kunne dele tiden sin mellom Alfreds hoff og St. Davids.[11][12]

Davidskulten ble aktivt oppmuntret av katedralens før-normanniske biskoper, spesielt Sulien og Rhigyfarch, som skulle skrive helgenbiografien Vita sancti Davidis episcopi, om helgenen.[13] Den ble oversatt fra latin til morsmålet walisisk senere i middelalderen som Buchedd Dewi. Boken gjorde mye for å fremme kulten til sankt David i Wales.

Etter hvert som normannerne rykket inn i Pembrokeshire, ble byen en marcher borough (grenseby), og det nye grevskapet fikk navnet «Dewisland». Katedralen ble gjenoppbygd i løpet av normannertiden, og mange av de eldste delene som fortsatt er bevart, dateres tilbake til 1100-tallet. Det antas imidlertid at denne katedralen ville ha fulgt utformingen av middelalderens struktur og fortsatte å huse sine mange gamle relikvier, herunder også levningene etter David.[14]

På sitt høydepunkt ble byen besøkt av mange pilegrimer, også adelsmenn og konger som Vilhelm Erobreren i 1081,[15] Henrik II i 1171, og Edvard I og dronning Eleonore i 1284.[4] Pave Callistus II bestemte at to pilegrimsreiser til St Davids tilsvarte én til Roma («Roma semel quantum dat bis Menevia tantum»). Klosteret ble en katedral på 1100-tallet.[17] Dette ga store inntekter fra besøkende pilegrimer i middelalderen.[16]

Nedgang

[rediger | rediger kilde]

Reformasjonen førte til at både inntektene og betydningen av St Davids begynne å falme etter hvert som pilegrimsreiser falt i unåde. Dette ble forverret av utnevnelsen av en rekke engelske biskoper som tilsynelatende var mindre opptatt av katedralens eller byens velferd. Kanskje mest beryktet er det at biskop William Barlow solgte blyet fra taket på bispepalasset i 1536, og dermed begynte en lang periode med forsømmelse for St Davids.[17]

Barlow fikk biskopens hovedresidens flyttet til landsbyen Abergwili i Carmarthenshire i 1542, og St Davids fortsatte å forfalle. I 1603 beskrev oldtidsforskeren George Owen byen som en av fem borougher i Pembrokeshire, underlagt en portreeve (historisk tittel på en som hadde autoritet i en by).[18] På 1600-tallet søkte to adskilte biskoper om lisenser for å rive noen av byens gamle bygninger, og biskopens palass ble nå ansett som «ikke-reparerbart».[19]

På 1800-tallet var det bare katedralen i seg selv som så ut til å ha beholdt byens tidligere prakt, som beskrevet i det historiske leksikonet Penny Cyclopaedia (1833-1843):[4]

«For tiden ser den ut som en fattig landsby, der husene, med unntak av presteskapets, er i en forfallen tilstand. Området er øde, og nabodistriktet er vilt og uforbedret; men det er fortsatt et interessant sted som sete for et stort bispesete, med en fin katedral og restene av andre praktfulle religiøse bygninger.[4]»

Moderne by

[rediger | rediger kilde]

Den unike vesen til katedralen og byen var tydelig så sent som på 1900-tallet. Etter at kirken i Wales ble oppløst i 1920 grunnet separasjon av kirke og stat, fikk Cathedral Close, området rett rundt en katedral som lå under biskopens eller katedralens særegne juridiske jurisdiksjon framfor den omkringliggende byens, lov til å fungere som et eget sivilt sogn, atskilt fra den tilstøtende byen, de neste 50 årene.

Med bedre transportforbindelser og framveksten av turisme blomstret byen igjen på slutten av 1900-tallet, og byens 210 historiske, verneverdige bygninger gjorde den til et reisemål for turgåere, turister og moderne pilegrimer.[20] Mange av de gamle bygningene, herunder bispepalasset, vedlikeholdes i dag av etaten Cadw og er åpne for publikum.[21]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Kunst

[rediger | rediger kilde]
Sankt Davids flagg (Baner Dewi Sant).

Byen var vertskap for den nasjonale kulturmønstringen eisteddfod i 2002. Den utpekte erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, ble innlemmet i Gorsedd Cymru («Gorsedds barder»), en historisk druideorden.[22]

Veldedighet

[rediger | rediger kilde]

St Davids Penknife Club er en gruppe mennesker som er dedikert til frivillig innsamling av midler til lokale grupper og veldedige organisasjoner.[23]

Sport

[rediger | rediger kilde]

St Davids har en rugbyklubb, St. Davids RFC, som konkurrerer i Welsh Rugby Union League West.[24]

Media

[rediger | rediger kilde]

TV-signaler mottas fra Preseli TV-sender og den lokale relésenderen som ligger vest for byen.[25]

Radiostasjoner leveres av BBC Radio Wales på 95.9 FM, som sender den lokale reservasjonssendingen fra studioene sine i Carmarthen. Andre radiostasjoner er Heart South Wales på 105.7 FM og Radio Pembrokeshire på 102.5 FM, en lokal stasjon.

Byen betjenes av avisen Western Telegraph, som er baserte i Haverfordwest.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 «St. David's and the Cathedral Close», City Population.
  2. ↑ Office for National Statistics : Census 2001 : Parish Headcounts : St David's and the Cathedral Close Arkivert 13. juni 2011 hos Wayback Machine.
  3. ↑ Bare ett eller to navn i Ptolemaios' Geographia har vært knyttet til hele grevskapet. Merrony, Mark (10. november 2019): Some Thoughts on the Romanization of Pembrokeshire, Pembrokeshire Historical Society Cymdeithas Hanesyddol Sir Penfro.
  4. 1 2 3 4 Knight, C. (1837): David's, St, The Penny Cyclopædia of the Society for the Diffusion of Useful Knowledge. 7–8. London: Charles Knight and Co.; s. 317.
  5. ↑ «Saint Non», A Dictionary of Saintly Women (1905)
  6. ↑ Emanuel, Hywel David: «Paulinus», Dictionary of Welsh Biography. National Library of Wales.
  7. ↑ Jones, Rhys James (28. februar 1994): «Saint David and Saint David's Day». Arkivert fra originalen 7. juni 2012.
  8. ↑ Toke, Leslie Alexander St. Lawrence (1908): «St. David», Catholic Encyclopedia, bind 4.
  9. ↑ Bromwich, Rachel, red og overs. (1978): Trioedd Ynys Prydein: The Welsh Triads, 2. utg., Cardiff: University of Wales, Triad 1.
  10. ↑ «St. Dubric», Catholic Encyclopedia, New Advent.
  11. ↑ Asser, John (2004): Alfred the Great : Asser's Life of King Alfred and other contemporary sources. Harmondsworth, Middlesex, England: Penguin Books. ISBN 9780141909424.
  12. ↑ Asser; oversatt av Simon Keynes og Michael Lapidge Keynes & Lapidge (1984): Alfred the Great, Penguin Classics, s. 93–94.
  13. ↑ Howlett, David (2011): Rhygyfarch ap Sulien and Ieuan ap Sulien', The Cambridge History of the Book in Britain, Volume 1: c. 400-1100. Cambridge: Cambridge University Press. s. 701–706.
  14. ↑ Driver, Toby (2008): "4", Pembrokeshire : historic landscapes from the air (Revi. utg.). Aberystwyth: Comisiwn Brenhinol Henebion Cymru/Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales. ISBN 9781871184334. Sitat: «The westernmost peninsula of Pembrokeshire is dominated by the city and cathedral close of St Davids, spiritual home of the patron saint of Wales, which has stood as a place of religious sanctity and pilgrimage for well over a millennium. In medieval times it was said that two pilgrimages to St Davids were equal to one to Rome. The site of St David's original early Christian community, thought to have lain west of the city, has long been lost to history and archaeology and has passed into the realms of legend. This early community was short-lived, however, and was soon moved inland to the banks of the River Alun where the cathedral stands today. By the ninth century St Davids or Menevia was a famous Welsh monastery and a cult centre for followers of the famous saint. While the earliest sections of the cathedral date back only to the twelfth century, it is thought likely that the layout of the medieval cathedral close wall may have followed the line of the pre-existing religious enclosure.»
  15. ↑ Walker, David (1990): Medieval Wales. Cambridge: Cambridge University Press. s. 24.
  16. ↑ «St David's day, Pembrokeshire», History.UK.com. 16. februar 2003. Arkivert fra originalen 27. september 2011.
  17. ↑ Boden, Anthony (2005): Thomas Tomkins: the last Elizabethan. Aldershot: Ashgate Pub. Co. ISBN 0-7546-5118-5; s. 18.
  18. ↑ Owen, George (1892): The Description of Penbrokshire by George Owen of Henllys Lord of Kemes, Henry Owen, red., London.
  19. ↑ St Davids Bishops Palace (21633), Coflein. RCAHMW. 27. oktober 2008.
  20. ↑ «British Listed Buildings: St David's and the Cathedral Close», Britishlistedbuildings.co.uk
  21. ↑ «St Davids Bishop's Palace», Cadw
  22. ↑ «St Davids and St Davids Cathedral, Pembrokeshire», Wales in Style. Arkivert fra originalen 7. september 2011.
  23. ↑ «St Davids Penknife Club», Penknifeclub.co.uk
  24. ↑ SWALEC League Six West, Welsh Rugby Union. Arkivert fra originalen 18. mars 2014.
  25. ↑ «Freeview Light on the St Davids (Pembrokeshire, Wales) transmitter», mai 2004.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=St_Davids&oldid=25489312»