Det røde fortet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Det røde fortet
Det røde fortet
Fortet sett mot Lahori-porten
Land India India
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 31. sesjon i 2007. Referansenr. 231.
Kriterium II, III, IV
Se også Verdensarvsteder i Asia
Eksterne lenker
Plan over Det røde fortet før 1857

Det røde fortet var i nærmere 200 år residensen for stormogulene, fram til 1857. Det ligger i sentrum av Delhi og huser i dag en rekke museer. I tillegg til å være residens for stormogulene og deres husholdning, var fortet også det politiske og seremonielle sentrum i Mogulriket og svært viktig for hendelsene i området.[1]

Sammen med det nærliggende Salimgarh fort fra 1546 vle det skrevet inn i verdensarvlisten i 2007 som en del av Red Fort Complex.[1][2]

Fortet ble bygget av den femte stormogulen Shah Jahan[3] og ferdigstilt i 1648. Den har navnet etter de store, omsluttende festningsmurene i rød sandstein.

Det røde fortet er et ikonisk symbol på India, og på landets uavhengighetsdag 15. august heiser landets statsminister Indias flagg ved hovedporten og holder en tale fra festningsmurene som blir kringkastet til hele landet.[4]

Navn[rediger | rediger kilde]

Det norske navnet «Det røde fortet» er en oversettelse av hindustani Lal Quila (لال قلعہ, लाल क़िला) og kommer fra fortets festningsmurer i rød sandstein. Som residens for den keiserlige stormogulfamilien ble fortet opprinnelig omtalt som «det velsignede fortet» (Quila-i-Mubarak).[5][6] Også Agra fort blir kalt Lal Quila.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Det røde fortet dekker et areal på 103,4 hektar, det vil si noe over en kvadratkilometer. Fortet er innelukket av en forsvarsmur som tilsammen er 2,41 km[3] avbrutt av tureller og bastioner, og med varierende høyde fra 18 meter mot elven og 33 meter mot byen. Fortet er oktogonalt, og nord-sør-aksen er lengre enn øst-vest-aksen. Gulvdekorasjonene i marmor og de doble kuplene er tydelige eksempler på sen mogularkitektur.[7]

Fortet er rikt utsmykket og Koh-i-Noordiamanten skal ha vært en del av denne. Den kunstneriske utsmykkingen er en sammensmelting av persisk, europeisk og indisk kunstuttrykk, og blir en egen shahjahani-stil som er rik i sin form, uttrykk og fargebruk. Det røde fortet er et av de bygningskompleksene i India som inkluderer en lang historie og de ulike kunstuttrykkene i løpet av denne. Selv før den i 1913 ble anerkjent som en byggverk av nasjonal betydning ble det gjort tiltak for å bevare det for ettertiden.

Lahori-porten og Delhi-porten ble benyttet av offentligheten, mens Khizrabad-porten var kun for stormugulen.[8] Lahore-porten er hovedinngangsporten, og leder til en omsluttet markedplass som er kjent som Chatta Chowk (tildekket basar).[7]

De viktigste overlevde strukturene er murene og vollene, hovedporten, mottakelsesrommene og de keiserlige leiligheter på den østlige elvebredden.[9]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utsikt fra 1785 over fortet fra øst
Utsikt mot fortet fra elven, ca 1852-1854
Bahadur Shah Zafar i Khas Mahal
Etter Det indiske opprøret i 1857 rev britiske styrker deler av anlegget for å bygge militære brakker

Stormogul Shah Jahan bestilte bygging av anlegget i 1638, da han besluttet å flytte hovedstaden fra Agra til Delhi. Arkitekten skal ha vært Ustad Ahmad Lahauri som også sto bak Taj Mahal.[10] Det ligger inntil Yamuna-elven som ble brukt til å fylle vollgrav rundt festningsmurene.[11] Byggingen ble påbegynte i den hellige måneden muharram, 13. mai 1638.[8] Under overoppsyn av Shah Jahan, ble anlegget ferdigstilt i 1648.[12] I motsetning til andre mugulfestninger er Det røde fortets yttervegger asymmetriske for å inneslutte det eldre fortet Salimgarh.[8] Festningen og keiserpalasset ble det viktigste stedet i middelalderbyen Shahjahanabad,som er dagens Old Delhi. Planløsningen og anleggets estetikk er blant det ypperste som ble skapt under stormogul Shah Jahans styre. Han etterfølger Aurangzeb føyde til Perlemoskeen til keiserens private gemakker, konstruerte forsterkede porter foran de to hovedportene for å gjøre inngangen til palasset mer avrundet.[8]

Både den administrative og finansielle situasjonen forfalt etter Aurangzeb, og på 1700-tallet forfalt også palasset. Da stormogul Djahandar Shah tok over Det røde fortet i 1712 hadde det vært uten en hersker på 30 år. Djahandar Shah ble imidlertid myrdet i løpet av sitt første år som stormogul, og ble erstattet av Farruch Sijar som stormogul. I løpet av det lange styret til stormogul Mohammed Nasir i årene 1719 til 1748 ble det et oppsving gjennom hans store kunstinteresse. I 1738 invaderte den persiske sjahen Nadir Shah Mogulriket og plyndret blant annet Delhi og Det røde fortet, herunder Påfugltronen. Han vendte tilbake til Persia etter tre måneder, og etterlot en svekket Mohammed Nasir.[8]

Denne svekkelsen gjorde at stormogulene bare var symbolske herskere over Delhi og i en traktat fra 1752 ble Marathariket beskyttere av tronen i Delhi.[13][14] Marathas erobring av Lahore og Peshawar[15] satte dem i konflikt med Ahmed Shah Durrani.[16][17]

I 1760, fjernet og smeltet Marathaene om taket av sølv i audienshallen Diwan-i-Khas for å finansiere forsvaret av Delhi mot styrkene fra Ahmed Shah Durrani.[18][19] I 1761, etter at Marathaene tapte det tredje slaget ved Panipat, ble Delhi inntatt av Ahmed Shah Durrani. Ti år senere besteg Shah Alam tronen i Delhi med støtte fra Maratha.[8] I 1783 erobret Sikh Misl-staten Karorisinghia, ledet av Baghel Singh Dhaliwal Delhi og Det røde fortet. Sikhene gikk med på å gjeninnsette Shah Alam som keiser og trakk seg tilbake fra fortet under forutsetning av at stormogulen skulle etablere og beskytte syv gurdwara i Delhi for Sikh-guruene.[20]

Under den andre anglo-maratha-krigen (1803-1805) slo styrker tilhørende Det britiske ostindiske kompani maratha-styrkene i slaget om Delhi i 1803, og endte slik maratha-styret over byen og kontrollen over Det røde fortet.[21] Britene tok etter slaget over administrasjonen av de tidligere maratha-kontrollerte områdene og satte inn en offisiell representant i Det røde fortet med rang av resident.[8] Den siste stormogulen som bodde i Det røde fortet var Bahadur Shah Zafar som ble et symbol for det indiske opprøret i 1857 mor det britiske styret hvor også byens innbyggere deltok.[8]

Til tross for dets posisjon som residens og sete for stormogulen og dennes militære styrke, ble ikke Det røde fortet forsvart militært under opprøret i 1857. Etter at opprøret ble slått ned, forlot den aldrende stormogul Bahadur Shah Zafar fortet 17. september og ble pågrepet av britiske styrker. Han vendte tilbake til fortet som britisk fange, ble dømt i 1858, fratatt tittelen slik at denne ikke kunne ble påkrevet av hans etterkommere og sendt 82 år gammel i eksil til Rangoon den 7. oktober dette året.[22]

Etter at stormogulens styre hadde opphørt, godkjente britene en systematisk plyndring av verdiene i fortets palass. Alle møbler ble fjernet eller ødelagt, haremets leiligheter, tjenerskapets kvarterer og hagene ble ødelagt og en rekke med militære brakker i stein ble bygget.[23] Bare marmorbygningene på østsiden av det lukkede keiserlige palasset overlevde fullstendig ødeleggelse, men ble plyndret og ødelagt. Mens festningsmurene og turellene ble relativt uskadd, ble mer enn 2/3 av de indre strukturene ødelagt av britene. Senere gjorde lord Curzon, som var visekonge av India i årene 1899 til 1905, visse forsøk på å reparere skadene, som han også tok initiativ til restaurering av Taj Mahal.[24]

Fortet i dag[rediger | rediger kilde]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Red Fort Complex». World Heritage List. UNESCO World Heritage Centre. Besøkt 23. desember 2014. 
  2. ^ «Red Fort was designated a UNESCO World Heritage Site in 2007». Lonely Planet. Arkivert fra originalen 2012-04-29. Besøkt 23. desember 2014. 
  3. ^ a b N. L. Batra (2008). Delhi's Red Fort by the Yamuna. Niyogi Books. Besøkt 23. desember 2014. 
  4. ^ «Singh becomes third PM to hoist flag at Red Fort for 9th time». Business Standard. 15. august 2012. Besøkt 23. desember 2014. 
  5. ^ William M. Spellman (2004). Monarchies 1000–2000. Reaktion Books. ISBN 978-1-86189-087-0. Besøkt 23. desember 2014. 
  6. ^ Mehrdad Kia og Elizabeth H. Oakes (2002). Social Science Resources in the Electronic Age. Greenwood Publishing Group. ISBN 978-1-57356-474-8. Besøkt 23. desember 2014. 
  7. ^ a b Donald Langmead og Christine Garnaut (2001). Encyclopedia of Architectural and Engineering Feats. ABC-CLIO. s. 178. ISBN 978-1-57607-112-0. 
  8. ^ a b c d e f g h Comprehensive Conservation Management Plan for Red Fort, Delhi, kapittel 3, Archaeological Survey of India, mars 2009, besøkt 23. desember 2014
  9. ^ «World Heritage Site – Red Fort, Delhi». Archaeological Survey of India. Besøkt 23. desember 2014. 
  10. ^ «building the Taj ... who designed the Taj Mahal». PBS. Besøkt 23. desember 2014. 
  11. ^ «Red Fort lies along the River Yamuna». turistside. Delhicapital. 2013. Besøkt 23. desember 2014. 
  12. ^ Xavier Pinto og E. G. Myall (2009). Glimpses of History. Frank Brothers. s. 129. ISBN 978-81-8409-617-0. 
  13. ^ Mehta, J. L. (2005). Advanced Study in the History of Modern India: Volume One: 1707 – 1813. Sterling Publishers Pvt. Ltd. s. 134. ISBN 978-1-932705-54-6. 
  14. ^ Jayapalan, N. (2001). History of India. Atlantic Publishers & Distri. s. 249. ISBN 978-81-7156-928-1. 
  15. ^ Jaswant Lal Mehta: Advanced Study in the History of Modern India: 1707 – 1813, Google Books, besøkt 28. desember 2014
  16. ^ Roy, Kaushik. India's Historic Battles: From Alexander the Great to Kargil. Permanent Black, India. s. 80–81. ISBN 978-81-78241-09-8. 
  17. ^ Elphinstone, Mountstuart (1841). History of India. John Murray, London. s. 276. 
  18. ^ Kulkarni, Uday S. (2012). Solstice at Panipat, 14 January 1761. Pune: Mula Mutha Publishers. s. 345. ISBN 978-81-921080-0-1. 
  19. ^ Kumar Maheshwari, Kamalesh; Wiggins, Kenneth W. (1989). Maratha Mints and Coinage. Indian Institute of Research in Numismatic Studies. s. 140. 
  20. ^ Murphy, Anne (2012). The Materiality of the Past: History and Representation in Sikh Tradition. Oxford University Press. s. 151. ISBN 978-0-19-991629-0. 
  21. ^ Mayaram, Shail (2003). Against History, Against State: Counterperspectives from the Margins. Columbia University Press. s. 202. ISBN 978-0-231-12731-8. Besøkt 28. desember 2014. 
  22. ^ Mody, Krutika. «Bahadur Shah II "Zafar"'s significance with Red Fort». Arkivert fra originalen 2012-09-02. Besøkt 28. desember 2014. 
  23. ^ William Dalrymple (2010). «Innledning». Den siste stormogul. Oslo: Aschehoug. s. 37-38. ISBN 978-82-03-21319-9. 
  24. ^ Denise Winterman (7. mars 2013). «The man who demolished Shakespeare's house». BBC News. Besøkt 31. desember 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]