Koh-i-Noordiamanten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«Kohinoor» omdirigerer hit. For sangerinnen, se Kohinoor Nordberg.
Nummer 8 på dette bildet er Kooh-i-Noor slik den så ut før 1852

Kohinoor (telugu: కోహినూరు; persisk: کوہ نور ,urdu: کوہ نور ,hindi: कोहिनूर Koh i Noor er persisk og betyr «fjell av lys» eller «det skinnende fjell»[trenger referanse]) er en diamant på 105 karat.[1] Nå tilhører diamanten den britiske kongefamilien, innfelt i en krone som en del av de britiske kronjuvelene. Tidigere har den tilhørt ulike eiere i Persia og India. Det er den 90. største diamanten i verden.[1]

Det er ikke kjent nøyaktig hvor diamanten ble funnet. Den stammer ikke fra en gruve, men fra et uttørket elveleie. Trolig kommer diamanten fra et sted i Sør-India.[1]

Diamanten var en av flere edelsteiner som befant seg i mughalkeiserens samling. Da Nadir Shah plyndret India tok han i 1739 diamanten i krigsbytte.[1] Han førte med seg sitt bytte til Persia. Tidlig på 1800-tallet kom diamanten til Punjab.[1]

Etter at britene erobret Punjab i 1849 ble den brakt fra India til Storbritannia og gitt til dronning Victoria. Diamanten veide da 190,3 karat.[1] Den hadde innesluttinger som påvirket klarheten og ble derfor slipt for å få bedre glans og en form som passet tidens smak. Dronning Victoria benyttet først diamanten i ulike smykker.[2]

I forbindelse med kroningen i 1902, fikk dronning Alexandra laget en ny krone med kohinoordiamanten satt inn i et kors foran.[3] Den ble så satt inn i kronen laget til dronning Mary i 1911 og deretter dronning Elizabeth i 1937.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Liste over berømte diamanter

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Koh-i-Noor: Six myths about a priceless diamond». BBC News (en-GB). 9. desember 2016. Besøkt 10. desember 2016. 
  2. ^ Anna Keay: The Crown Jewels, London: Thames & Hudson, 2011, s. 158.
  3. ^ Anna Keay: The Crown Jewels, London: Thames & Hudson, 2011, s. 164–166.
  4. ^ Anna Keay: The Crown Jewels, London: Thames & Hudson, 2011, s. 175–179.