Bahadur Shah Zafar
| Bahadur Shah Zafar | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. oktober 1775 Delhi | ||
| Død | 7. november 1862 (87 år) Yangon | ||
| Gravlagt | Yangon | ||
| Ektefelle | Taj Mahal Begum, Zeenat Mahal | ||
| Far | Akbar Shah II | ||
| Søsken | Mirza Jahangir, Mirza Jahan Shah, Mirza Salim | ||
| Barn | 7 oppføringer
Mirza Fath-ul-Mulk Bahadur, Mirza Jawan Bakht, Mirza Shah Abbas, Mirza Farkhunda Shah, Mirza Mughal, Mirza Dara Bakht, Mirza Ulugh Tahir
|
||
| Beskjeftigelse | Lyriker, monark | ||
| Nasjonalitet | Mogulriket, Britisk India | ||
Bahadur Shah Zafar også kjent som Abu Zafar Sirajuddin Muhammad Bahadur Shah Zafar eller Bahadur Shah II. (født 24. oktober 1775 i Delhi, død 7. november 1862 i Rangoon) var den siste stormogul av Mughal-keiserne i India, så vel som den siste herskeren av Timurid-dynastiet.[1]
Bahadur Shah Zafar var en kjent poet som skrev på urdu.[1] Mens mye av hans litteratur ble tapt eller ødelagt under det indiske opprøret i 1857–1858, overlevde en stor samling, og ble senere samlet i Kulliyyat-i Zafar. Riket hans havnet i krig med det britiske imperiet. Mange mannlige medlemmer av hans familie ble drept av britiske styrker, samt at enkelte også ble fengslet eller sendt i eksil. Etter en rettssak ble Zafar selv forvist til Rangoon i Burma (nå Yangon i Myanmar) i 1858 sammen med sin kone Zeenat Mahal og noen av de gjenværende medlemmene av familien.
Hans avgang som keiser markerte slutten på mer enn tre århundrer av Mughal-keisernes herredømme over India.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b William Dalrymple (2010). «Innledning». Den siste stormogul. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-21319-9.
|
