Bahadur Shah Zafar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bahadur Shah Zafar

Bahadur Shah Zafar også kjent som Abu Zafar Sirajuddin Muhammad Bahadur Shah Zafar eller Bahadur Shah II. (født i oktober 1775 i Delhi, død 7. november 1862 i Rangoon) var den siste stormogul av Mughal-keiserne i India, så vel som den siste herskeren av Timurid-dynastiet.[1]

Bahadur Shah Zafar var en kjent poet som skrev på urdu.[1] Mens mye av hans litteratur ble tapt eller ødelagt under det indiske opprøret i 1857–1858, overlevde en stor samling, og ble senere samlet i Kulliyyat-i Zafar. Riket hans havnet i krig med det britiske imperiet. Mange mannlige medlemmer av hans familie ble drept av britiske styrker, samt at enkelte også ble fengslet eller sendt i eksil. Etter en rettssak ble Zafar selv forvist til Rangoon i Burma (nå Yangon i Myanmar) i 1858 sammen med sin kone Zeenat Mahal og noen av de gjenværende medlemmene av familien.

Hans avgang som keiser markerte slutten på mer enn tre århundrer av Mughal-keisernes herredømme over India.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b William Dalrymple (2010). «Innledning». Den siste stormogul. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-21319-9.