Den katolske kirke i Estland

Den apostoliske administrasjonen i Estland
Rooma-Katoliku Kiriku Apostellik Administratuur Eestis (estisk) Apostolica Administratio Estoniensis (latin)
Kirke		romersk-katolsk
Land:		Estland
Kirkeprovins		immediat
Apostolisk administrator:		Philippe Jean-Charles Jourdan
Bispesete		Tallinn
Sogn		7
Areal		45 200 km²
Innbyggere		1 370 000, derav 0,8 % katolikker
Opprettet		1924
Utskilt fra		Rīga
Offisielt nettsted
Statistikk

Med bare 0,4 prosent katolikker i Estlands befolkning i dag kan den katolske kirke i Estland betegnes som en religiøs minoritet. Ved folketellingen i 2003 anga 5757 personer å være katolikker, hvorav igjen bare en tredjedel hører til den estisktalende delen av befolkningen. Ved foketellingen i 2021 hadde andelen katolikker fordoblet seg til 0,8 %. Organisatorisk er den katolske kirken representert ved en apostolisk administrator med sete i Tallinn og elleve prester fordelt over sju romersk-katolske menigheter (i Tallinn, Tartu, Pärnu, Valga, Athme, Narva og Sillamae) samt en gresk-katolsk menighet (i Tallinn).

Historie

I middelalderen sto katolisismen derimot mye sterkere i Estland. Landet ble kristnet tidlig på 1200-tallet, hovedsakelig gjennom Sverdbroderordenen. Denne ordenen fikk i 1204 oppdrag fra pave Innocens III og biskop Albert av Rīga å kristne (eller erobre) Estland, Livland og Kurland. Dette førte til opprettelsen av to bispedømmer i det som i dag er Estland: Saare-Lääne bispedømme (tysk Ösel-Wiek) i 1211 og Tartu bispedømme (Dorpat) i 1224. I tillegg hadde den danske kongen Valdemar II i 1219 grunnlagt Tallinn bispedømme (dansk Lyndanisse, tysk Reval) nord i landet. Mens Saare-Lääne og Tartu ble en del av Rīgas kirkeprovins, lå Tallinn under Lund erkebispedømme.

1237 gikk Sverdbroderordenen opp i Den tyske ridderorden, slik at Estland ble en del av De tyske riddernes ordensstat, en stor geistlig statsdannelse, som eksisterte frem til 1525. Tallinn bispedømme med det nordlige Estland ble først i 1346 innlemmet i ordensstaten. På 1400-tallet var Estlands tre bispedømmer delt i 94 sogn og omfattet 15 klostre. De største og mest betydningsfulle av disse var Padise (tysk Padis, Cistercienserordenen, 1319–1559), Kärkna (Falkenau, Cistercienserordenen, 1233–1558) og Pirita (St. Brigitten, Birgittinerordenen, 1436–1577).

Det ser ikke ut som om den estiskspråklige befolkning ble rekruttert til presteembedet. Den geistlige og politiske overklassen i Estland var tyskspråklig. Så godt som samtlige biskoper, prester, munker og nonner kom fra Tyskland, noen var danske, svenske eller nederlandske. Det kirkelige språket på denne tiden var likevel latin.

Da Den tyske ordens høymester gikk over til protestantismen og opphevet ordensstaten i 1525, ble dette en alvorlig krise for Estlands bispedømmer. De eksisterte offisielt videre som fyrstbispedømmer under overhøyhet av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon, men dette kunne ikke forhindre utbruddet av Livlandskrigen. I løpet av denne krigen ble bispedømmene Tartu (1558), Saare-Lääne (1559) og Tallinn (1560) opphevet og/eller protestantiske. Territoriene tilfalt i 1561 henholdsvis Polen, Danmark og Sverige. Dette betød slutten for den statlige katolisismen i Estland.

På 1700-tallet skal det ha vært hemmelige romersk-katolske gudstjenester i private hjem. Men først fra 1773 ble Estland offisielt del av et romersk-katolsk bispedømme igjen: Bispedømmet Mahiljoŭ ble opprettet for alle katolikker i Det russiske keiserdømmet, som Estland den gang var en del av. 1785 ble Estland sammen med Latvia organisert i «dekanatet Riga». Den første offisielle katolske gudstjenesten etter reformasjonen fant sted i 1786, den første kirken ble innviet 1845. Dette var St. Peter og Paul-kirken i Tallinn, som fremdeles er bispekirken for Estlands apostoliske administrator. De andre menighetene ble grunnlagt i Tartu (1848), Narva (1907) og Valga (1915).

Etter den første verdenskrig ble de baltiske landene uavhengige, og bispedømmene ble omorganisert. Estland ble i 1918 løst fra Mahiljoŭ og ble en del av Rīga bispedømme (fra 1923 erkebispedømme). 1924 ble Estland så utskilt fra nabolandets bispedømme og opphøyet til en apostolisk administrasjon. Den første apostoliske administratoren var italienske Antonino Zecchini.

Med den sovjetiske okkupasjonen i 1940 begynte igjen vanskelige tider for katolikker i Estland. Den andre apostoliske administratoren av Estland, Eduard Profittlich, døde i fangenskap i 1942, og også den tredje, Henri Werling, ble deportert i 1945. Frem til Estlands nye uavhengighet var derfor den apostoliske administrasjonen vakant (ubesatt). De første tre administratorene etter 1992 var samtidig nuntius for de baltiske landene med sete i Vilnius. Den nåværende administratoren, Philippe Jean-Charles Jourdan, har derimot sitt sete i Tallinn.

Liste over apostoliske administratorer i Estland

• 1924–1931: Antonino Zecchini
• 1931–1942: Eduard Profittlich
• 1941–1945: Henri Werling
• 1945–1992: sedisvakans «av politiske årsaker» (sedisvacantia rerum politicarum causa)
• 1992–1997: Justo Mullor García
• 1997–2001: Erwin Josef Ender
• 2001–2005: Peter Zurbriggen
• 2005–d.d.: Philippe Jean-Charles Jourdan

Litteratur

• Markus Nowak: Katholisch im Baltikum. Estland und Lettland. Wiedergeburt einer Kirche. Bonifatiuswerk, Paderborn / Renovabis, Freising 2012; zur katholischen Kirche in Estland s. 14–19.