Eduard Profittlich

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eduard Profittlich
Født11. sep. 1890Rediger på Wikidata
Grafschaft
Død22. feb. 1942Rediger på Wikidata (51 år)
Kirov[1]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1922–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetDet tyske riket
Eduard Profittlich på Commons

Eduard Profittlich, S.J. (født 11. september 1890 i Birresdorf i Landkreis Ahrweiler i Provinsen Rhinland i kongedømmet Preussen i keiserdømmet Tyskland, død 22. februar 1942 i byfengsel nr. 1 i Kirov i RSFSR i Sovjetunionen), var en katolsk ordensmann tilhørende jesuittordenen og titulærerkebiskop som var apostolisk administrator av Estland. Han døde i sovjetisk fengsel.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eduard Profittlich var den åttende av ti barn til bøndene Markus Profittlich (1846-1920) og hans hustru Dorothea født Seiwert (1850-1913). Etter barneskole i Leimersdorf i 1904 ble han forberedt av en lokal sogneprest til videre utdannelse i Ahrweiler. I 1909 flyttet han til skolen i Linz am Rhein, og fikk sin Matura i 1912, hvorpå han begynte på presteseminaret i Trier. Der fullførte han ikke.

Hans foreldre ønsket seg at han skulle bli sekularprest for å kunne komme dem til assistanse i nødssituasjoner, men den 11. april 1913 trådte han istedet inn i jesuittordenen[2] i 's-Heerenberg i Nederland, der de tyske jesuitter hadde etablert seg etter at de var blitt utvist fra Tyskland under Bismarcks Kulturkampf. Hans eldre bror (1878-1915) døde som misjonær i Brasil. Eduard Profittlich ville også bli prest, og i september 1914 fortsatte han sine studier i skolastikatet i Valkenburg aan de Geul i Nederland.

Under første verdenskrig var han ved hærens sanitet og kirurgisk sykepleieassistent ved et hospital i Vuizven i Frankrike fra 1915 til 1918.[2]

Den 4. januar 1916 mottok Profittlich tonsur og ordinasjon til subdiakon i katedralen i Trier av Heinrich Döring, S.J., (1859-1951), biskop av Poona,

Etter krigen gjenopptok Profittlich sine filosofiske og teologiske studier i Maastricht, og han ble diakonviet i Valkenburg den 26. mars 1922 av erkebiskopen av Köln erkebispedømme, kardinal Karl Joseph Schulte (1871-1941).

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 27. august 1922 av biskop Laurentius Josephus Antonius Hubertus Schrijnen av Roermond.

Profittlich begynte ved Det pavelige orientalske institutt i Roma, grunnlagt i 1917 av pave Benedikt XV, med intensjon å forberedes for hemmelig prestevirke i det kommunistiske Russland. I 1923 tok han doktorgrad i filosofi, og i 1924 også i teologi ved Det jagielloniske universitet i Kraków.[3]

Fra september 1924 til juni 1925 har han folkemisjonær i Czechowice-Dziedzice i Polen, og fra august 1925 til mars 1928 i Oppeln, en tysk by med mange polakker; fra 9. mars 1928 til 1930 var han sogneprest for den polske menighet Sankt Ansgar i Hamburg, og etter 11. desember 1930 sogneprest i St Peter og St Paul i Tallinn, utnevnt til dette av den apostoliske administrator for Estland, erkebiskop Antonino Zecchini, S.J., etter at han hadde avlagt sine evige løfter den 2. februar 1930.

Pater Profittlich ble utnevnt av pave Pius XI til apostolisk administrator av Estland den 11. mai 1931.[4] At valget falt på ham, skyldtes hans gode polskkunnskaper. Katolisismen hadde vært forbudt i Estland fra 1561 til 1719. Den hadde etter det ikke vokst seg særlig stor,[4] katolikkene var fattige og bodde spredt. De fleste var polakker. Som administrator utviklet han raskt en pastoralplan. Hans prekener var populære, og tiltrakk seg folk fra andre trosretninger. I de neste ti årene spilte han en ledende rolle i oppbygningen av den katolske kirke i Estland. Uten hans bidrag ville den katolske kirke neppe ha motstått okkupasjonsårene, mente mange år senere den estiske utenriksminister.[5]

Han startet publikasjonen av landets første kirkelige ukemagasin, Kiriku Elu,[6] som ble lest særlig av den estiske intelligentsia. «Han var velkjent blant estiske intellektuelle, var publisist, interagerte med den politiske elite, og var en av det uavhengige Estlands autoriteter»[5] Antallet kirkemedlemmer vokste, og det ble opprettet nye menigheter i Narva, Pärnu, Rakvere, Petseri, Valga og Kiviõli.

I 1935 søkte han om, og ble innvilget, estisk statsborgerskap.[7]

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Etter undertegnelsen av traktaten mellom Den hellige stol (Vatikanet) og Estland i 1935, hvor den juridiske status til den apostoliske administrasjonen i Estland ble bekreftet, ble han 27. november 1936 utnevnt av pave Pius VI til titulærerkebiskop av Hadrianopolis in Haemimonto, og 27. desember 1936 ordinert til erkebiskop ved sognekirken St Peter og St Paul i Tallinn.[8] Han ble bispeviet av erkebiskop Antonino Arata; medkonsekrerende var Jāzeps Rancāns, hjelpebiskop i Riga og titulærbiskop av Marcopolis, og Willem Petrus Bartholomaeus Cobben, titulærbiskop av Amathus in Palaestina og apostolisk vikar i Finland.

Edvard Profittlich var den første katolske biskop i Estland siden overførselen av estiske territorier til Sverige på 1600-tallet.

Profittlich var en anerkjent predikant og biskop. Han begynte å ta for seg behovet av litteratur på estisk om religiøse emner. Han forsøkte å endre den katolske kirkes image fra å være «en polsk kirke» slik at den ble oppfattet som mer åpen og nærere for estlenderne.

Etter den sovjetiske okkupasjon av Estland i juni 1940, måtte Profittlich bestemme seg for om han skulle forlate, eller forbli i, landet. Han skrev til pave Pius XII for veiledning. Paven rådet ham til å gjøre det han følte. i nomine Domini. Han bestemte seg for å bli.[8] Han dro til den tyske dsplomatiske representasjon i Tallinn tre ganger for å få utreisevisum for visse katolske prester, femten søstre og baltertyskere for å kunne reise til Tyskland. Kirkens situasjon hadde imidlertid forverret seg, med prest og troende forfulgt av kommunistene. Han beskrev hele situasjonen i et brev til paven. På det tidspunktet insisterte den tyske representasjon i Tallinn på at han skulle ta tysk statsborgerskap igjen og si fra seg sitt estiske statsborgerskap, men han nektet.

I et brev til slektninger og bekjente han den 8. februar 1941 skrev han at gjeterens plass er hos flokken hvor han deler dens gleder og lidelser. Han skrev at det var en stor glede å oppleve Guds nærvær som vi har gitt alt til og at han er klar til å gi Gud sitt liv for alle: «Mitt liv – og om nødvendig min død – er liv og død for Kristus.»[9]

Mwns paven den 12. mars 1941 skrev nok et brev til Eduard Profittlich for å styrke og oppmuntre ham, utviklet forfølgelsene i Estland seg til terrorkampanje, og etterhvert ble mer enn 60.000 mennesker arrestert, deportert, torturert og myrdet.

Den 27. juni 1941, noen dager etter Det tredje rikes angrep på Sovjetunionen, ble erkebiskop Profittlich arrestert av åtte NKVD-agenter og overført til fengsel i Kirov i Sovjetrussland, for anti-sovjetisk agitasjon og bistand til katolske kirkelige i utlandet. Han ble gjentatte ganger avhørt og 14. oktober 1941 ble det utarbeidet en tiltale i Kirov, der han ble anklaget for å ha utført anti-sovjetisk agitasjon ved å bruke massenes religiøse følelser for å oppfordre til hat mot Sovjetunionen og kommunistpartiet.[10] I tillegg ble han anklaget for spionasje til fordel for Det tredje rike, som ble ansett bevist ved hans besøk til den tyske representasjon i Tallinn. Etter de neste avhørene, den 17. oktober, ble han konfrontert med ytterligere bevis på anti-sovjetiske samtaler med sin medfange. Han fastholdt alltid sin uskyld.

Rettssaken startet 25. oktober 1941, og han ble funnet skyldig. Hans anke til Høyesterett i Sovjetunionen ble avvist. Han ble dømt til fem års fengsel og arbeid i arbeidsleir i Kirov, men 21. november samme år ble han dømt til døden ved skyting, for anti-sovjetiske aktiviteter og spionasje for Tyskland. Den 22. februar 1942 døde han av utslitt og svekket i Kirovfengselet før dommen ble fullbyrdet.[4]

1990: Erkebiskopens skjebne blir kjent[rediger | rediger kilde]

I 50 år etter arrestasjonen var fremtiden til erkebiskopen ukjent. Det ble mistenkt at han ble bragt til fengselet i Ufa, og senere i Kazan. Selv leting etter familiemedlemmer førte ikke til noe nytt i saken. Et gjennombrudd kom 30. mars 1990, da Estland gjenvant sin uavhengighet. Den 12. juni 1990 informerte Høyesterett Den katolske kirke om skjebnen til erkebiskopen, og domstolen har fullstendig rehabilitert ham post mortem, og erklært ham uskyldig for de påståtte forbrytelsene. Det ble også åpnet arkiver, der dokumenter om erkebiskopens sak ble oppbevart.

En minnetavle ble oppsatt den 11. september 1990 på St Peter og St Paul i Tallinn. Katedralen har også et lite museum med noen av erkebiskopens eiendeler.

Saligkåringsprosess[rediger | rediger kilde]

Den katolske bispekonferanse i Den russiske føderasjon initierte den 30. januar 2002 saligkåringsundersøkelser for erkebiskop Eduard Profittlich (sammen med 15 andre; lekfolk, prester og biskoper). Kongregasjonen for salig- og helligkåringer gav tillatelse under tittelen «Causa Beatificationis seu Declarationis Martyrii Servorum Dei Eduardi Profittlich Archiepiscopi titularis Hadrianopolitani in Haemimonto Administratoris Apostolici Estoniensis, ex Societate Iesu et XV Sociorum», og dermed ble det den 30. mai 2003 startet en offisiell kirkelig prosedyre i Sankt Petersburg for Eduard Profittlichs saligkåring. I mars 2019 mottok Vatikanet dokumentasjonen, som ble validert den 12. juni 2020.[5]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vello Salo. "EPISCOPUS ET MARTYR Eduard Profittlich in Estonia 1930-1941". - Maarjamaa, No 2 (133), 2011.
  • Lambert Klinke. "Erzbischof Eduard Profittlich und die Katolische Kirche in Estland 1930-1942". Ulm, Hess, 2000.
  • "Der Fels", "Erzbischof Dr. Eduard Profittlich - ein Opfer des Kommunismus" (German), No. 7, R. 34, June 2003.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b «"Biography of Servant of God, Bishop Edward Profittlich, SJ", Book of Remembrance, University of Notre Dame». Arkivert fra originalen 1. desember 2022. Besøkt 13. februar 2022. 
  3. ^ «catholicmartyrs - еп. Эдуард Профитлих, SJ». www.catholicmartyrs.org. Besøkt 27. april 2020. 
  4. ^ a b c Watkins, Devin. "Catholics in Estonia pushing for canonization of Abp. Profittlich", Vatican News, 14. august 2019
  5. ^ a b c "Diplomatic relations between Estonia and The Holy See", Estonian Ministry of Foreign Affairs
  6. ^ "Vatican may approve first Catholic saint from Estonia:, ERR, 28. juli 2020
  7. ^ [Komarov A., Tokareva E. Catholic Church and the formation of national identity in Estonia in the interwar period (according to documents of Vatican archives) // State, religion, Church in Russia and abroad. 2014. - No. 4 (32). - s. 151 - 152]
  8. ^ a b Watkins, Devin. "Estonians look to martyred bishop ahead of Pope’s arrival", Vatican News, 19. september 2018
  9. ^ "Servant of God Archbishop Eduard Profittlich, S.J.1890—1942", Apostellik Administratuur, Rooma – Katoliku Kirik Eestis, 17. februar 2020
  10. ^ San Martín, Inés. "Estonian bishop doesn’t have ‘a recipe against secularization’", Crux, 15. november 2019
  11. ^ arata, lest 13. februar 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eduard_Profittlich&oldid=23291520»