Christiane Amanpour

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Christiane Amanpour
Christiane Amanpour 2011 Shankbone.JPG
Født 12. januar 1958 (58 år)
London, England
Ektefelle James Rubin (1998–)
Barn Darius Rubin
Alma mater US Army War College, University of Rhode Island, New Hall School
Yrke Journalist og korrespondent
ABC Global Affairs Anchor (2010–d.d.)
CNN Anchor og Chief International Correspondent (1992–2010, 2011–d.d.)
Nasjonalitet Storbritannia
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser kommandør i den britiske imperieorden, Peabody Award, George Polk Award, Alfred I. duPont–Columbia University-prisen, Edward R. Murrow-prisen
Kjent for Amanpour (CNN International) Anchor (2009–2010, 2012–d.d.)
This Week (ABC) Anchor (2010–2011)
60 Minutes (CBS) Reporter (1996–2005)

Christiane Amanpour (persisk: کریستیان امانپور) (født 12. januar 1958 i London[1]) er en iransk-engelsk journalist og internasjonal korrespondent for nyhetskanalen CNN. Hun er også programleder for sitt eget program på CNN, Amanpour, samt nyhetsanker for globale spørsmål hos ABC News.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Amanpour er født i London[1] og vokste opp i Teheran. Hennes far er en iransk muslim og hennes mor er engelsk kristen.[2] Hun snakker flytende engelsk og persisk.

Amanpour fullførte det meste av barneskolen i Iran før hennes foreldre sendte henne til internatskole i England i en alder av 11. Hun gikk på Holy Cross Convent, en jenteskole som ligger i Chalfont St. Peter i Buckinghamshire, og deretter i en alder av 16 begynte hun på New Hall School i Chelmsford i Essex. Christiane og hennes familie returnerte til England like etter den iranske revolusjon startet. Hun har understreket at de ikke var tvunget til å forlate landet, men faktisk returnerte til England når Irak invaderte Iran. Familien holdt seg etter hvert i England da de fant det vanskelig å returnere tilbake til Iran.[3]

Etter fullførte studier ved New Hall flyttet Amanpour til USA for å studere journalistikk ved University of Rhode Island. I løpet av tiden hun var der arbeidet hun i nyhetsavdelingen til WBRU-FM i Providence i Rhode Island. Hun arbeidet også for NBC-stasjonen WJAR i Providence i Rhode Island som en designer av elektronisk grafikk.[4] I 1983 ble Amanpour uteksaminert fra universitetet summa cum laude med en Bachelor innen journalistikk.[5]

Christiane Amanpour under Tribeca Film Festival i 2009

CNN[rediger | rediger kilde]

I 1983 ble Amanpour ansatt i utenriksavdelingen til CNN i Atlanta i Georgia som avdelingsassistent. I løpet av sine tidlige år som korrespondent ble hun gitt sitt første større oppdrag med å dekke Iran–Irak-krigen, som førte til at hun i 1986 ble overført til Øst-Europa for å rapportere om kommunismens fall i Europa.[6] I 1989 ble stasjonert i Frankfurt am Main, hvor hennes arbeid omhandlet den demokratiske revolusjonen som sveipet over Øst-Europa på den tiden. Ved hjelp av denne stillingen klatret hun oppover i CNN, og i 1990 tjenestegjorde hun som korrespondent for CNNs New York-avdeling.

Amanpours rapportering fra Gulfkrigen etter invasjonen av Kuwait i 1990 ga henne bred oppmerksomhet, mens hun også tok CNN til et nytt nivå[bør utdypes][trenger referanse] innen nyhetsdekning. Deretter rapporterte hun fra Bosnia-krigen og andre konfliktområder. På grunn av hennes emosjonelle rapporter fra Sarajevo under beleiringen av byen, satte både seere og kritikere spørsmålstegn ved hennes objektivitet. Det ble hevdet at mange av hennes rapporter var ubegrunnede og favoriserte de bosniske muslimene, noe hun besvarte på følgende måte: «Det er noen situasjoner som man rett og slett ikke kan være nøytral om, fordi når du er nøytral er du medskyldig. Objektivitet betyr ikke å behandle alle sider likt. Det betyr å gi hver side et øre.»[7] Amanpour fikk et rykte for å være uredd under Gulf- og Bosnia-krigene og for sine rapporter fra konfliktområder.[8]

Amanpour var CNNs internasjonale sjefkommentator, samt programleder for Amanpour, et daglig intervjuprogram som var på lufta fra 2009 til 2010. Amanpour rapporterte om større kriser fra mange av verdens brennpunkt, inkludert Irak, Afghanistan, De palestinske territoriene, Iran, Israel, Pakistan, Somalia, Rwanda og Balkan, samt fra USA under orkanen Katrina. Hun sikret seg eksklusive intervjuer med verdens ledere fra Midtøsten til Europa, til Afrika og så videre, inkludert de iranske presidentene Mohammad Khatami og Mahmoud Ahmadinejad, så vel som presidentene av Afghanistan, Sudan og Syria. Etter 11. september var hun den første internasjonale korrespondenten som fikk intervjue Storbritannias statsminister Tony Blair, Frankrikes president Jacques Chirac og Pakistans president Pervez Musharraf.

I perioden 1996-2005 hadde hun også kontrakt som reporter for programmet 60 Minutes for å lage fire til fem dyptgående internasjonale nyhetsrapporter per år, som en spesiell bidragsyter, tegnet av Don Hewitt. Disse innslagene resulterte i at hun i 1998 ble tildelt en ny George Foster Peabody Award (hun fikk én tidligere i 1993). Hewitts etterfølger Jeff Fager var ikke en tilhenger av hennes arbeid, og terminerte kontrakten hennes.

Amanpour har hatt mange minneverdige øyeblikk i sin fjernsynskarriere, ett av dem under et telefonintervju direkte på lufta med Yasser Arafat under beleiringen av hans leir i mars 2002, der Arafat ga tøffe svar: «Spør du meg om hvorfor jeg er under full beleiring? Du er en flott journalist. Du må respektere ditt yrke.»[9] og «Du må være nøyaktig når du snakker med general Yasser Arafat. Vær stille!»,[9] hvoretter han la på røret.

Amanpour under Verdens økonomiske forum i Davos i 2009

Bosnia-krigen[rediger | rediger kilde]

Den 22. desember 1992, under Bosnia-krigen, rapporterte Amanpour fra Kiseljak, som ligger ikke langt fra Sarajevo. Kiseljak var kontrollert av kroater, uskadet, og tilsynelatende godt utstyrt med nødvendigheter. Amanpour rapporterte «Mens folk i Sarajevo dør av sult, lever serberne som bor [i Kiseljak] i overflod», en rapport som senere ble kritisert av enkelte analytikere som spredning av «feilinformasjon» og «vakre løgner».[10]

Den 9. oktober 1994 kritiserte Stephen Kinzer fra The New York Times Amanpours dekning generelt av Bosnia-krigen. Kinzer siterte en kollegas beskrivelse av Amanpour da hun rapporterte om en terroristbombing i Markale, markedsplass for den bosniske byen Sarajevo:

[Christiane Amanpour] satt i Beograd når den markedsplassmassakren inntraff, og hun gikk på luften og sa at serberne hadde trolig gjort det. Det var ingen måte hun kunne ha visst det. Hun antok en allvitenhet som ingen journalist har.[11]

I januar 2004 introduserte påtalemyndigheten bevis i rettssaken mot Stanislav Galić, en serbisk general under beleiringen av Sarajevo, i form av en rapport som inkluderte vitnesbyrd fra ammunisjonseksperten Berko Zečević. Zečević sammen med to kollegers etterforskning fant at det var seks mulige steder hvor granatene i den første Markale-massakren kunne ha blitt skutt fra, hvorav fem var under kontroll av Vojska Republike Srpske (VRS) og én var under Armija Republike Bosne i Hercegovine (ARBiH). ARBiH-lokasjonen var på det tidspunktet synlig for UNPROFORs observatører, som meldte at ingen granat ble skutt fra den posisjonen. Zečević meldte videre at visse komponenter fra granatene bare kunne ha vært produsert på ett av to steder, som begge var under kontroll av VRS. Retten fant til slutt at Galić var skyldig i alle de fem granatangrepene som påtalemyndigheten hadde anklaget ham for, inkludert de i Markale.[12]

Amanpour har svart på kritikken mot hennes rapportering «med mangel på objektivitet» fra krigen i det tidligere Jugoslavia:

Noen personer har beskyldt meg for å være pro-muslimsk i Bosnia, men jeg innså at vår jobb er å gi alle sider et likt øre, men i tilfeller av folkemord kan du ikke bare være nøytral. Du kan ikke bare si: «Vel, denne lille gutten ble skutt i hodet og drept i det beleirete Sarajevo og den fyren der gjorde det, men kanskje han var sint fordi han hadde en krangel med sin kone.» Nei, det er ingen likestilling der, og vi måtte fortelle sannheten.[13]

ABC News[rediger | rediger kilde]

Amanpour annonserte den 18. mars 2010 at hun forlot CNN til fordel for ABC News, hvor hun skulle ankre «This Week». Hun uttalte: «Jeg er begeistret for å bli med det utrolige teamet til ABC News. Å bli bedt om å ankre This Week i den flotte tradisjonen startet av David Brinkley er en enorm og sjelden ære, og jeg ser frem til å diskutere tidens store nasjonale og internasjonale saker. Jeg forlater CNN med den ytterste respekt, kjærlighet og beundring for selskapet og alle som jobber her. Dette har vært min familie og felles bestrebelse de siste 27 årene, og jeg er evig takknemlig og stolt av alt det vi har oppnådd.»[14] Hun var programleder for den første sendingen den 1. august 2010.

De to første månedene med Amanpour som programleder hadde de laveste seertallene for This Week siden 2003.[15] Den 28. februar 2011 intervjuet hun Muammar al-Gaddafi og hans sønner Saif al-Islam og Al-Saadi Gaddafi.[16][17]

Den 13. desember 2011 annonserte ABC at Amanpour ville forlate sin post som anker for ABC News' This Week den 8. januar 2012 og returnere til CNN International, hvor hun hadde tidligere arbeidet i 27 år, men at hun samtidig ville fortsette i en reporterrolle for ABC News.[18]

Tilbake til CNN[rediger | rediger kilde]

Én dag senere, den 14. desember 2011, i en felles uttalelse fra ABC og CNN, ble det annonsert at en «unik avtale» var inngått hvor Amanpour ville lede et program på CNN International i 2012, mens hun fortsatte hos ABC News som ankerkvinne for globale tema.[19]

Det ble senere avslørt at i løpet av våren 2012, ville CNN International oppdatere sitt programutvalg og sette intervju-programmet Amanpour tilbake på luften.[20] Promoteringer på luften sa at hun ville returnere til CNN International den 16. april. Hennes 30 minutters program, tatt opp i New York, ville bli vist to ganger på én kveld, noe som betydde at intervjuprogrammet Piers Morgan Tonight, produsert av CNNs hovedkanal i USA, ville miste sitt sendetidspunkt 21:00 CET og bli flyttet til midnatt CET istedet.[21]

Den 9. september 2013 ble programmet og besetningen flyttet til CNN Internationals kontor i London, og det blir nå produsert og sendt fra London.

Tilknytninger[rediger | rediger kilde]

Amanpour er et styremedlem i Committee to Protect Journalists,[22] Center for Public Integrity,[23] og International Women's Media Foundation.[24]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Amanpour er gift med James Rubin, en tidligere assisterende utenriksminister i USA og talsmann for utenriksdepartementet i Bill Clintons regjering, samt en uformell rådgiver for utenriksminister Hillary Clinton og president Barack Obama. Deres sønn, Darius John Rubin, ble født i 2000. De hadde tidligere bodd i London, men flyttet tilbake til New York i 2010. I mai 2013 opplyste Rubin at familien ville returnere til London for å arbeide med flere prosjekter.[25]

Amanpour delte et hus i East Side av Providence i Rhode Island med John F. Kennedy jr. og noen av hans venner mens han gikk på Brown University og hun gikk på University of Rhode Island.[26]

Amanpour var «inngiftet niese» til general Nader Jahanbani, som var øverstkommanderende for Det keiserlige Iranske Luftforsvaret i nesten 20 år inntil han ble henrettet av islamske revolusjonære i 1979 på lik linje med hans yngre bror Khosrow, som var gift med Prinsesse Shahnaz Pahlavi. Amanpours onkel, Kaptein Nasrollah Amanpour, var gift med Khosrow og Naders yngre søster.[27]

Hun har en søster, Lizzy Amanpour, som jobber som produsent for den britiske fjernsynskanalen Channel 4.

Skjerm- og medieopptredener[rediger | rediger kilde]

Amanpour dukket opp i Gilmore Girls som seg selv i seriens siste episode. I løpet av serien var Amanpour en inspirasjon til den håpefulle journalisten Rory Gilmore. I juli 2009 dukket hun også opp i tidsskriftet Harper's Bazaars artikkel ved navn «Christiane Amanpour Gets a High-Fashion Makeover».[28]

Amanpour spilte seg selv i nyhetsinnslag i filmene Iron Man 2 og Pink Panther 2.

Priser og anerkjennelser[rediger | rediger kilde]

Amanpour regnes i dag som en av verdens mest anerkjente journalister og hun har vunnet flere priser, blant annet Peabody Award i 1993 og 1998.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Christiane Amanpour's Biography». ABC News. Besøkt 23. august 2010. 
  2. ^ ABC News video: "Back to the Beginning: Bethlehem's Church of the Nativity" retrieved August 10, 2013 | Minute 6:06 | "My mother is a Christian from England and my father a Muslim from Iran. I married a Jewish American."
  3. ^ The Lesley Stahl Interview: Christiane Amanpour, at the Height of the Iranian Election Crisis
  4. ^ «CPJ Board of Directors». Committee to Protect Journalists. 
  5. ^ Deborah White. «Profile of Christiane Amanpour, CNN Chief International Correspondent». Besøkt 24. august 2007. 
  6. ^ «Christiane Amanpour, CNN International Chief Correspondent». White. 
  7. ^ «Five Years Later, the Gulf War Story Is Still Being Told». New York Times. 12. mai 1996. 
  8. ^ «The Wooing Of Amanpour». Newsweek. 20. mai 1996. Besøkt 31. juli 2010. 
  9. ^ a b «Israeli Troops Surround Arafat Compound». CNN. 29. mars 2002. Besøkt 28. november 2007. 
  10. ^ Guskova: Who is spreading disinformation, who is telling all the lies
  11. ^ (2007-10-04). "Amanpour's Troubling Journalism" by Steven Stotsky, CAMERA, 4 October 2004
  12. ^ Prosecutor v. Stanislav Galić, International Tribunal for the Prosecution of Persons Responsible for Serious Violations of International Humanitarian Law Committed in the Territory of Former Yugoslavia since 1991, United Nations.
  13. ^ "What we do is really tough" by Julie Ferry, The Guardian (London), 15 August 2007
  14. ^ «Christiane Amanpour to join ABC News». CNN. 18. mars 2010. Besøkt 30. april 2010. 
  15. ^ Krakauer, Steve (27. september 2010). «This Weak: Christiane Amanpour Leads ABC To Worst Ratings Since 2003». Mediaite. Besøkt 27. september 2010. 
  16. ^ «'This Week' Transcript: Saif al-Islam and Saadi Gadhafi». This Week. 27. februar 2011. 
  17. ^ Amanpour, Christiane (28. februar 2011). «'My People Love Me': Moammar Gadhafi Denies Demonstrations Against Him Anywhere in Libya». ABC News. 
  18. ^ Stephanopoulos back to replace Amanpour at ABC’s ‘This Week,’ will remain host of ‘GMA’
  19. ^ "Amanpour to return to CNN" CNN, 14. desember 2011
  20. ^ Fung, Katherine (1. februar 2012). «'Amanpour': Christiane Amanpour's CNN International Show Launching In Spring». The Huffington Post. Besøkt 1. februar 2012. 
  21. ^ "Christiane Amanpour Bumps Piers Morgan on CNN International", The Hollywood Reporter, 2 February 2012. Retrieved 30 March 2012.
  22. ^ «Board of Directors». Committee to Protect Journalists. Besøkt 10. juni 2012. 
  23. ^ «Board of Directors». Center for Public Integrity. Besøkt 10. juni 2012. 
  24. ^ IWMF website
  25. ^ «AMANPOUR'S HUSBAND RESIGNS AS PORT AUTHORITY HEAD». AP. Besøkt 2. juni 2013. 
  26. ^ «Transcript from the July 15, 2001 program of Larry King Weekend». CNN. 15. juli 2001. 
  27. ^ http://www.farsnews.com/newstext.php?nn=8410300143
  28. ^ Davis, Diane (16. juli 2009). «Christiane Amanpour Gets a High-Fashion Makeover». StyleList. 
  29. ^ «Previous Polk Award Winners». Besøkt 24. august 2007. 
  30. ^ IWMF website http://www.iwmf.org/article.aspx?id=589&c=cijwinner
  31. ^ «George Foster Peabody Award Winners». Besøkt 21. juni 2009. 
  32. ^ «Christiane Amanpour to Receive Goldsmith Career Award Ceremony to Highlight 10th Anniversary Celebration». 8. mars 2002. Arkivert fra originalen 18. desember 2007. Besøkt 24. august 2007. 
  33. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 58358. p. 7. 15. juni 2007. Retrieved 2007-11-28.
  34. ^ «Book of Members, 1780-2010: Chapter A». American Academy of Arts and Sciences. Besøkt 17. april 2011.