Christiane Amanpour

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Christiane Amanpour
Christiane Amanpour 2011 Shankbone.JPG
Født 12. januar 1958 (59 år)
London, England
Ektefelle James Rubin (1998–)
Barn Darius Rubin
Utdannet ved US Army War College, University of Rhode Island (–1983), New Hall School
Utdannelse University of Rhode Island
Yrke Journalist og korrespondent
ABC Global Affairs Anchor (2010–d.d.)
CNN Anchor og Chief International Correspondent (1992–2010, 2011–d.d.)
Nasjonalitet Storbritannia
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Kommandør i den britiske imperieorden, Peabody Award, George Polk Award, Alfred I. duPont–Columbia University-prisen, Edward R. Murrow-prisen
Kjent for Amanpour (CNN International) Anchor (2009–2010, 2012–d.d.)
This Week (ABC) Anchor (2010–2011)
60 Minutes (CBS) Reporter (1996–2005)

Christiane Amanpour (persisk: کریستیان امانپور) (født 12. januar 1958 i London[1]) er en iransk-engelsk journalist og internasjonal korrespondent for nyhetskanalen CNN. Hun er også programleder for sitt eget program på CNN, Amanpour, samt nyhetsanker for globale spørsmål hos ABC News.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Amanpour er født i London[1] og vokste opp i Teheran. Hennes far er muslimsk iraner og hennes mor er engelsk og kristen.[2] Hun snakker flytende engelsk og persisk.

Amanpour fullførte det meste av barneskolen i Iran før hennes foreldre sendte henne til internatskole i England da hun var elleve år gammel. Hun gikk på Holy Cross Convent, en jenteskole som ligger i Chalfont St. Peter i Buckinghamshire. Seksten år gammel begynte hun på New Hall School i Chelmsford i Essex. Christiane og hennes familie returnerte til England like etter at den iranske revolusjon startet. Hun har understreket at de ikke var tvunget til å forlate landet, men returnerte til England da Irak invaderte Iran. Familien ble værende i England ettersom de etter hvert fant det vanskelig å returnere til Iran.[3]

Etter skoletiden på New Hall School flyttet Amanpour til USA for å studere journalistikk ved University of Rhode Island. Ved siden av studiene der arbeidet hun i nyhetsavdelingen til radiostasjonen WBRU-FM i Providence i Rhode Island. Hun laget også datagrafikk for NBC-stasjonen WJAR i Providence i Rhode Island.[4] I 1983 ble Amanpour uteksaminert fra universitetet summa cum laude med en bachelor-grad i journalistikk.[5]

Christiane Amanpour under Tribeca Film Festival i 2009

CNN[rediger | rediger kilde]

I 1983 ble Amanpour ansatt i utenriksavdelingen til CNN i Atlanta i Georgia som avdelingsassistent. I løpet av sine tidlige år som korrespondent ble hun gitt sitt første større oppdrag med å dekke Iran–Irak-krigen, som førte til at hun i 1986 ble overført til Øst-Europa for å rapportere om kommunismens fall i Europa.[6] I 1989 ble hun stasjonert i Frankfurt am Main og rapporterte om de demokratiske revolusjonene i Øst-Europa på den tiden. Takket være denne utenriksposten avanserte hun i CNN-systemet, og i 1990 var hun blitt korrespondent for CNNs New York-avdeling.

Amanpours rapporter fra Gulfkrigen etter invasjonen av Kuwait i 1990 ga henne bred oppmerksomhet, og ble også et vendepunkt for CNNs nyhetsdekning. Deretter rapporterte hun fra Bosnia-krigen og andre konfliktområder. Reportasjene hennes fra Sarajevo under beleiringen av byen var sterkt følelsesladede, og derfor satte både seere og kritikere spørsmålstegn ved hennes objektivitet. Det ble hevdet at mange av hennes rapporter var ubalanserte og favoriserte de bosniske muslimene. Hun besvarte beskyldningene på følgende måte: «Det finnes situasjoner der man rett og slett ikke kan være nøytral, for hvis du er nøytral er du medskyldig. Objektivitet betyr ikke å behandle alle sider likt. Det betyr å la hver side bli hørt.»[7] Amanpour fikk et rykte for å være uredd under Gulf- og Bosnia-krigene og for sine rapporter fra konfliktområder.[8]

Fra 1992 til 2010 var Amanpour CNNs internasjonale sjefkommentator. I 2009 og 2010 var hun i tillegg programleder for Amanpour, et daglig intervjuprogram som også ble sendt på CNN. Amanpour har rapportert om større kriser fra mange av verdens brennpunkt, inkludert Irak, Afghanistan, De palestinske territoriene, Iran, Israel, Pakistan, Somalia, Rwanda og Balkan, samt fra USA under orkanen Katrina. Hun har fått eksklusive intervjuer med verdens ledere fra Midtøsten til Europa, til Afrika og så videre, herunder de iranske presidentene Mohammad Khatami[9] og Mahmoud Ahmadinejad[10], samt presidentene av Afghanistan, Sudan og Syria. Etter 11. september var hun den første internasjonale korrespondenten som fikk intervjue Storbritannias statsminister Tony Blair, Frankrikes president Jacques Chirac og Pakistans president Pervez Musharraf.[11]

I perioden 1996-2005 hadde hun også en deltids-kontrakt med tv-kanalen CBS programmet 60 Minutes. Hun laget fra fire til seks dyptgående internasjonale nyhetsrapporter per år.[12][13] Disse innslagene resulterte i at hun i 1998 ble tildelt en ny George Foster Peabody Award (hun fikk én tidligere i 1993). Engasjementet i CBS var et initiativ fra Don Hewitt, som hadde startet 60 Minutes. Da hun kunngjorde våren 2005 at hun ikke kom til å fortsette å arbeide for CBS, ble det hevdet at Hewitts etterfølger Jeff Fager ikke var en tilhenger av hennes arbeid, og ikke ville ha fornyet kontrakten hennes. Hewitt erklærte i et intervju at dersom han fremdeles hadde vært i CBS, hadde han sørget for at Amanpour fortsatte.[14]

Amanpour har hatt mange minneverdige øyeblikk i sin fjernsynskarriere, ett av dem under et telefonintervju direkte på lufta med Yasser Arafat under beleiringen av hans leir i mars 2002, der Arafat stilte Amanpour motspørsmål som f.eks.: «Spør du meg om hvorfor jeg er under full beleiring? Du er en flott journalist. Du må respektere ditt yrke.»[15] og «Du må være presis når du snakker med general Yasser Arafat. Ti stille!»[15] Litt senere la han på røret.

Amanpour under Verdens økonomiske forum i Davos i 2009

Bosnia-krigen[rediger | rediger kilde]

Den 22. desember 1992, under Bosnia-krigen, rapporterte Amanpour fra Kiseljak, som ligger i nærheten avSarajevo. Kiseljak var under kroatisk kontroll, byen var ikke blitt påført skader under krigen, og befolkningen hadde tilsynelatende alt den trengte. Amanpour rapporterte «Mens folk i Sarajevo dør av sult, lever serberne [som bor i Kiseljak] i overflod». Noen analytikere kritiserte denne reportasjonen som spredning av «feilinformasjon» og «vakre løgner».[16]

Den 9. oktober 1994 kritiserte Stephen Kinzer fra The New York Times Amanpours dekning av Bosnia-krigen. Kinzer siterte en kollegas beskrivelse av Amanpour da hun rapporterte om en terroristbombing i Markale, markedsplass for den bosniske byen Sarajevo:

[Christiane Amanpour] satt i Beograd da massakren på den markedsplassen fant sted, og hun gikk på luften og sa at det trolig var serberne som stod bak. Det var noe hun ikke hadde noen muligheter til å vite. Hun uttalte seg med en allvitenhet som ingen journalist har.[17]

I rettssaken mot Stanislav Galić, som var en serbisk general under beleiringen av Sarajevo, fremla påtalemyndigheten i januar 2004 en rapport som inneholdt vitneutsagn fra ammunisjonseksperten Berko Zečević. Sammen med to kolleger hadde Zečević funnet at granaten i den første Markale-massakren kunne ha blitt kastet fra seks ulike steder, hvorav fem ble kontrollert av Vojska Republike Srpske (VRS) og det siste av Armija Republike Bosne i Hercegovine (ARBiH). Stedet som ARBiH kontrollerte var på det tidspunktet synlig for UNPROFORs observatører, som meldte at ingen granat hadde blitt skutt fra den posisjonen. Zečević uttalte videre i sin redegjørelse at visse av granatens komponenter bare kunne ha vært produsert på ett av to steder, som begge var under kontroll av VRS. Retten kom til at Galić var skyldig i alle de fem granatangrepene som påtalemyndigheten hadde anklaget ham for, inkludert angrepet i Markale.[18]

Amanpour har svart på kritikken mot hennes rapportering «med mangel på objektivitet» fra krigen i det tidligere Jugoslavia:

Noen personer har beskyldt meg for å være pro-muslimsk i Bosnia, men jeg innså at vår jobb er å gi alle sider muligheten til å bli hørt, men i tilfeller av folkemord kan du ikke bare være nøytral. Du kan ikke bare si: «Vel, denne lille gutten ble skutt i hodet og drept i det beleirete Sarajevo og den fyren der gjorde det, men kanskje han var sint fordi han hadde en krangel med sin kone.» Nei, det er ingen likestilling der, og vi måtte fortelle sannheten.[19]

ABC News[rediger | rediger kilde]

Amanpour kunngjorde den 18. mars 2010 at hun forlot CNN til fordel for ABC News, hvor hun skulle bli nyhetsanker i programmet This Week. Hun uttalte i den anledning: «I'm thrilled to be joining the incredible team at ABC News. Being asked to anchor This Week in the superb tradition started by David Brinkley is a tremendous and rare honor, and I look forward to discussing the great domestic and international issues of the day. I leave CNN with the utmost respect, love, and admiration for the company and everyone who works here. This has been my family and shared endeavor for the past 27 years, and I am forever grateful and proud of all that we have accomplished." (Norsk: Jeg er utrolig glad for å bli en del av det utrolige teamet til ABC News. Å bli bedt om å være nyhetsanker i This Week, dette flotte programmet som ble startet av David Brinkley, er en stor ære og noe man sjelden får tilbud om, og jeg ser frem til å diskutere de store nasjonale og internasjonale sakene som til enhver tid står på dagsordenen. Jeg forlater CNN med den ytterste respekt, kjærlighet og beundring for selskapet og alle som jobber her. Dette har vært min familie og felles bestrebelse de siste 27 årene, og jeg er evig takknemlig og stolt av alt det vi har oppnådd.)»[20] Hun var programleder for sin første This Week-sending den 1. august 2010.

De to første månedene med Amanpour som programleder hadde de laveste seertallene for This Week siden 2003.[21] Den 28. februar 2011 intervjuet hun Muammar al-Gaddafi og hans sønner Saif al-Islam og Al-Saadi Gaddafi.[22][23]

Den 13. desember 2011 kunngjorde ABC at Amanpour ville slutte som anker for ABC News' This Week den 8. januar 2012 for å returnere til CNN International, hvor hun hadde tidligere arbeidet i 27 år, men at hun samtidig ville fortsette som reporter for ABC News.[24]

Tilbake til CNN[rediger | rediger kilde]

Dagen etter, den 14. desember 2011, kunngjorde både ABC og CNN at de hadde inngått en «unik avtale» om at Amanpour skulle lede et program på CNN International i 2012, men fortsette i ABC News som ankerkvinne for internasjonale nyheter.[25]

Senere kom det opplysninger om at CNN International i løpet av våren 2012 skulle oppdatere sitt programutvalg og sette intervju-programmet Amanpour tilbake på sendeskjemaet.[26] Det ble sendt korte egenreklameinnslag om at hun ville være tilbake på CNN International den 16. april. Hennes 30 minutters program, som skulle tas opp i New York, ville bli vist to ganger pr. kveld, noe som betydde at intervjuprogrammet Piers Morgan Tonight, produsert av CNNs hovedkanal i USA, ville miste sitt sendetidspunkt 21:00 CET og bli flyttet til midnatt CET i stedet.[27]

Den 9. september 2013 ble programmet og medarbeiderne som laget det flyttet til CNN Internationals kontor i London, og det blir nå produsert og sendt fra London.

I et nyhetsinnslag på CNN den 7. januar 2015 omtalte Amanpour ekstremistene som drepte tolv journalister i Charlie Hebdos lokaler i Paris som "aktivister". Hun uttalte at «On this day, these activists found their targets, and their targets were journalists. This was a clear attack on the freedom of expression, on the press, and on satire. (Norsk: I dag fant disse aktivistene sine mål, og deres mål var journalister. Dette var et klart angrep på ytringsfriheten, på pressen, og på satiren [som ytringsform].)» En journalist fra Fox News gikk ut og kritiserte at hun kalte gjerningsmennene for "aktivister", og påstod at hun og andre journalister «var reddere for ytterste høyrefløys reaksjoner på terroraksjoner enn for terroraksjoner som sådan».[28]

Verv[rediger | rediger kilde]

Amanpour er styremedlem i Committee to Protect Journalists,[29] Center for Public Integrity,[30] og International Women's Media Foundation.[31]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Amanpour delte hus i byen Providence, Rhode Island med John F. Kennedy jr. og noen av hans venner, da han gikk på Brown University og hun gikk på University of Rhode Island.[32]

Amanpours onkel Nasollah Amanpour var gift med en yngre søster av general Nader Jahanbani, som var øverstkommanderende for Det keiserlige iranske luftforsvaret i nesten 20 år, inntil han ble henrettet av islamske revolusjonære i 1979. Kaptein Nasollah Amanpours kone var også søster av Khosrow Jahanbani, som var gift med prinsesse Shahnaz Pahlavi, den styrtede iranske sjahens førstefødte.[33]

Christiane Amanpours søster Lizzy Amanpour jobber som produsent for den britiske fjernsynskanalen Channel 4.

Amanpour er gift med James Rubin, en tidligere assisterende utenriksminister i USA og talsmann for utenriksdepartementet i Bill Clintons regjering. Ektemannen har også vært rådgiver – ikke formelt, men i gavnet – for utenriksminister Hillary Clinton og president Barack Obama. Deres sønn, Darius John Rubin, ble født i 2000. Familien flyttet fra London til New York i 2010, men i mai 2013 opplyste Rubin at familien ville returnere til London for å arbeide med flere prosjekter.[34] I oktober 2013 uttalte Amanpour i et intervju at de ville slå seg ned i London for godt.[35]

Annet[rediger | rediger kilde]

Amanpour dukket opp i Gilmore Girls som seg selv i seriens siste episode. I løpet av serien var Amanpour en inspirasjon for rollefiguren Rory Gilmore, som ville bli journalist. I juli 2009 dukket hun også opp i artikkelen «Christiane Amanpour Gets a High-Fashion Makeover» i tidsskriftet Harper's Bazaar.[36]

Amanpour spilte seg selv i nyhetsinnslag i filmene Iron Man 2 og Pink Panther 2.

Priser og anerkjennelser[rediger | rediger kilde]

Amanpour regnes i dag som en av verdens mest anerkjente journalister og hun har vunnet flere priser, blant annet Peabody Award i 1993 og 1998.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Christiane Amanpour's Biography». ABC News. Besøkt 23. august 2010. 
  2. ^ ABC News video: "Back to the Beginning: Bethlehem's Church of the Nativity" retrieved August 10, 2013 | Minute 6:06 | "My mother is a Christian from England and my father a Muslim from Iran. I married a Jewish American."
  3. ^ The Lesley Stahl Interview: Christiane Amanpour, at the Height of the Iranian Election Crisis Arkivert 25. juni 2010 hos Wayback Machine.
  4. ^ «CPJ Board of Directors». Committee to Protect Journalists. 
  5. ^ Deborah White. «Profile of Christiane Amanpour, CNN Chief International Correspondent». Besøkt 24. august 2007. 
  6. ^ «Christiane Amanpour, CNN International Chief Correspondent». White. 
  7. ^ «Five Years Later, the Gulf War Story Is Still Being Told». New York Times. 12. mai 1996. 
  8. ^ «The Wooing Of Amanpour». Newsweek. 20. mai 1996. Besøkt 31. juli 2010. 
  9. ^ «CNN - Transcript of interview with Iranian President Mohammad Khatami - January 7, 1998». edition.cnn.com. Besøkt 16. april 2017. 
  10. ^ Library, C. N. N. «Mahmoud Ahmadinejad Fast Facts». CNN. Besøkt 16. april 2017. «September 26, 2007 - Christiane Amanpour interviews Ahmadinejad. He unexpectedly gets up and leaves after only a few minutes.» 
  11. ^ «CNN Programs - Anchors/Reporters - Christiane Amanpour». edition.cnn.com. Besøkt 16. april 2017. «During her combined tenures at CNN and ABC News, she has interviewed most of the world’s top leaders, including Iranian Presidents Mohammad Khatami and Mahmoud Ahmadinejad, the presidents of Afghanistan and Sudan, Prime Ministers of Israel and Presidents of the Palestinian Authority, and Moammar Gadhafi and Hosni Mubarak during the Arab Spring. After the attacks on the United States on September 11, 2001, Amanpour was the first international correspondent to interview British Prime Minister Tony Blair, French President Jacques Chirac, Pakistani President Pervez Musharraf, and Afghanistan President Hamid Karzai.» 
  12. ^ Learmonth, Michael (13. mai 2005). «Amanpour time’s up at ’60 Minutes’». Variety (engelsk). Besøkt 16. april 2017. 
  13. ^ «Amanpour Leaving '60 Minutes'» (engelsk). Besøkt 16. april 2017. 
  14. ^ «Amanpour Leaving '60 Minutes'» (engelsk). Besøkt 16. april 2017. 
  15. ^ a b «Israeli Troops Surround Arafat Compound». CNN. 29. mars 2002. Besøkt 28. november 2007. 
  16. ^ Guskova: Who is spreading disinformation, who is telling all the lies Arkivert 26. juli 2011 hos Wayback Machine.
  17. ^ (2007-10-04). "Amanpour's Troubling Journalism" by Steven Stotsky, CAMERA, 4 October 2004
  18. ^ Prosecutor v. Stanislav Galić, International Tribunal for the Prosecution of Persons Responsible for Serious Violations of International Humanitarian Law Committed in the Territory of Former Yugoslavia since 1991, United Nations.
  19. ^ "What we do is really tough" by Julie Ferry, The Guardian (London), 15 August 2007
  20. ^ «Christiane Amanpour to join ABC News». CNN. 18. mars 2010. Besøkt 30. april 2010. 
  21. ^ Krakauer, Steve (27. september 2010). «This Weak: Christiane Amanpour Leads ABC To Worst Ratings Since 2003». Mediaite. Besøkt 27. september 2010. 
  22. ^ «'This Week' Transcript: Saif al-Islam and Saadi Gadhafi». This Week. 27. februar 2011. 
  23. ^ Amanpour, Christiane (28. februar 2011). «'My People Love Me': Moammar Gadhafi Denies Demonstrations Against Him Anywhere in Libya». ABC News. 
  24. ^ Stephanopoulos back to replace Amanpour at ABC’s ‘This Week,’ will remain host of ‘GMA’
  25. ^ "Amanpour to return to CNN" CNN, 14. desember 2011
  26. ^ Fung, Katherine (1. februar 2012). «'Amanpour': Christiane Amanpour's CNN International Show Launching In Spring». The Huffington Post. Besøkt 1. februar 2012. 
  27. ^ "Christiane Amanpour Bumps Piers Morgan on CNN International", The Hollywood Reporter, 2 February 2012. Retrieved 30 March 2012.
  28. ^ http://www.washingtontimes.com, The Washington Times (10. januar 2015). «Christiane Amanpour calls Charlie Hebdo terrorists ‘activists’; CNN star slammed by Greg Gutfeld». The Washington Times (engelsk). Besøkt 17. april 2017. 
  29. ^ «Board of Directors». Committee to Protect Journalists. Besøkt 10. juni 2012. 
  30. ^ «Board of Directors». Center for Public Integrity. Arkivert fra originalen 2012-07-01. Besøkt 10. juni 2012. 
  31. ^ IWMF website Arkivert 4. august 2010 hos Wayback Machine.
  32. ^ «Transcript from the July 15, 2001 program of Larry King Weekend». CNN. 15. juli 2001. Arkivert fra originalen juli 1, 2012.  Sjekk datoverdier i |arkivdato= (hjelp)
  33. ^ http://www.farsnews.com/newstext.php?nn=8410300143
  34. ^ «AMANPOUR'S HUSBAND RESIGNS AS PORT AUTHORITY HEAD». AP. Besøkt 2. juni 2013. [død lenke]
  35. ^ «Christiane Amanpour: 'In my job, it's just like being a man - but better'». Telegraph.co.uk (engelsk). 20. oktober 2013. Besøkt 17. april 2017. 
  36. ^ Davis, Diane (16. juli 2009). «Christiane Amanpour Gets a High-Fashion Makeover». StyleList. 
  37. ^ «Previous Polk Award Winners». Arkivert fra originalen 2009-03-22. Besøkt 24. august 2007. 
  38. ^ IWMF website «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2010-01-31. Besøkt 20. juli 2010. 
  39. ^ «George Foster Peabody Award Winners» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 2011-07-26. Besøkt 21. juni 2009. 
  40. ^ «Christiane Amanpour to Receive Goldsmith Career Award Ceremony to Highlight 10th Anniversary Celebration». 8. mars 2002. Arkivert fra originalen 2007-12-18. Besøkt 24. august 2007. 
  41. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 58358. p. 7. 15. juni 2007. Retrieved 2007-11-28.
  42. ^ «Book of Members, 1780-2010: Chapter A» (PDF). American Academy of Arts and Sciences. Besøkt 17. april 2011.