Hopp til innhold

Lion Feuchtwanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lion Feuchtwanger
Født7. juli 1884[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
München[5][6][7]
Død21. des. 1958[1][2][3][8]Rediger på Wikidata (74 år)
Los Angeles[5][6][7]
BeskjeftigelseSkribent,[9][10][11] dramatiker,[9] oversetter,[10][11] journalist, litteraturkritiker,[10][11] teaterkritiker[10][11]
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
Humboldt-Universität zu Berlin
Wilhelmsgymnasium
EktefelleMarta Feuchtwanger[5]
SøskenLudwig Feuchtwanger[5]
Martin Feuchtwanger[5]
Berthold Feuchtwanger[12]
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
USA
Tyskland[5]
Frankrike[5]
GravlagtWoodlawn Memorial Cemetery
SpråkTysk[13]
UtmerkelserDDRs nasjonalpris
Delstatshovedstaden Münchens litteraturpris (1957)
PseudonymJacob Arje, Sepp Trautwein, J. L. Wetcheek
SjangerProsa
Viktige verkJew Süss, Die Geschwister Oppermann, Die Jüdin von Toledo, Josephus-Trilogie, Goya
IMDbIMDb
Signatur
Lion Feuchtwangers signatur
Lion Feuchtwanger på Commons
Førsteutgavens tittelblad, 1933
Minnetavle på Lion Feuchtwegners adresse i Berlin 1930-1933

Lion Feuchtwanger (1884–1958) var en betydningsfull tysk forfatter. Som en fremtredende skikkelse i Weimar-Tysklands litterære verden påvirket han flere av sine samtidige, blant dem dramatikeren Bertolt Brecht.

Feuchtwangers jødedom og sterke kritikk av nazistpartiet, årevis før det kom til makt, sørget for at han ville bli et mål for regjeringsstøttet forfølgelse etter Adolf Hitlers utnevnelse til Tysklands kansler i januar 1933. Han holdt seg da utenlands resten av livet. Noen måneder fra slutten av 1936 til begynnelsen av februar 1937 oppholdt han seg i Moskva og skrev den beryktede rapporten Moskva 1937, en ukritisk reisebeskrivelse om oppholdet i det stalinistiske Russland, som ga ham skarp kritikk fra mange forfatterkollegaer.

Etter en kort periode med internering i Frankrike i 1940 og en rystende flukt fra det kontinentale Europa, fant han asyl i USA, hvor han døde i 1958.

Feuchtwanger skrev en rekke romaner, fortellinger, dramaer og essays. I ettertiden skulle han mest huskes for Jud Süß (1925) og Die Geschwister Oppenheim, senere endre til Die Geschwister Oppermann (1933).

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Slektsbakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Feuchtwangers jødiske forfedre stammet fra den midtfrankiske byen Feuchtwangen; etter en pogrom i 1555 hadde byen utvist alle sine fastboende jøder. Noen av de utviste slo seg deretter ned i Fürth, hvor de ble kalt «Feuchtwanger», som betyr de fra Feuchtwangen.[14] Feuchtwangers bestefar Elkan flyttet til München på midten av 1800-tallet.[15]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Lion Feuchtwanger ble født i 1884 av den ortodokse jødiske margarinprodusenten Sigmund Feuchtwanger og hans hustru Johanna (født Bodenheimer). Han var den eldste i en familie på ni søsken, hvorav to andre, Martin og Ludwig Feuchtwanger, også ble forfattere; Ludwigs sønn var den London-baserte historikeren Edgar Feuchtwanger (1924–2025).[16] To av søstrene hans slo seg ned i Palestina etter nazipartiets fremvekst. En ble drept i en konsentrasjonsleir, og en annen slo seg ned i New York City.

Feuchtwanger gjorde sitt første forsøk på å skrive mens han fortsatt gikk på ungdomsskolen og vant en pris. I 1903, i München, besto han abitur-eksamenene sine ved en eliteskole, Wilhelmsgymnasium. Deretter studerte han historie, filosofi og tysk filologi i München og Berlin. Han tok doktorgraden i 1907, under Franz Muncker, med en studie av Heinrich Heines uferdige roman fra 1840, Der Rabbi von Bacherach. Han avstod fra å søke habilitering fordi han tok avstand fra begrensninger som var oppkastet mot dem som var av jødisk avstamning.[17]

Forfatter

[rediger | rediger kilde]

München

[rediger | rediger kilde]

I 1908 ble Lion Feuchtwanger teaterkritiker og grunnla kulturmagasinet Der Spiegel i 1908[18] (ikke å forveksle med magasinet med samme navn stiftet etter andre verdenskrig). Det første nummeret kom ut den 30. april. Etter 15 utgaver og seks måneder fusjonerte Der Spiegel med Siegfried Jacobsohns tidsskrift Die Schaubühne (omdøpt i 1918 til Die Weltbühne), som Feuchtwanger fortsatte å skrive for. Han var en av bidragsyterne til det svenske avantgardemagasinet Thalia mellom 1910 og 1913.[19]

I 1912 giftet han seg med en jødisk kjøpmannsdatter, Marta Löffler.[20] Hun var gravid ved bryllupet, men barnet døde kort tid etter fødselen.

Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 tjenestegjorde Feuchtwanger i en bayersk infanterienhet det tyske militæret (november 1914), men ble dimittert etter en måneds tid av helsemessige årsaker.[21] Hans erfaring som soldat bidro til hans venstreorienterte forfatterskap.

I 1916 publiserte han et skuespill basert på historien om den jødiske bankieren Joseph Süß Oppenheimer; det hadde premiere i 1917, men Feuchtwanger trakk det tilbake et par år etter fordi han var misfornøyd med det.

Feuchtwanger var en av de første som produserte propaganda mot Hitler og nazistpartiet. Partiet ble stiftet i februar i 1920. Allerede samme året publiserte Feuchtwanger den satiriske teksten Gespräche mit dem Ewigen Juden,[22] der i alle fall en brodd var synlig mot naziideologien, i forkledning av en gammel pogrom der jødiske bøker ble brent på bål og jøder ble grovt mishandlet.[23]

Feuchtwanger ble snart en skikkelse i den litterære verden, og han ble oppsøkt av den unge Bertolt Brecht. Begge samarbeidet om utkast til Brechts tidlige verk Leben Eduards des Zweiten von England, i 1923–1924.[24] Ifølge Feuchtwangers enke, Marta, var Feuchtwanger en mulig kilde til titlene på to andre Brecht-verk, blant annet Trommeln in der Nacht' (først kalt Spartakus av Brecht).[25]

Romanen Jud Süß
[rediger | rediger kilde]

Etter en viss suksess som dramatiker, flyttet Feuchtwanger fokuset til å skrive historiske romaner. Hans mest suksessrike verk i denne sjangeren var Jud Süß, skrevet 1921–1922, utgitt 1925,[26] som ble godt mottatt internasjonalt. (Den skal ikke blandes sammen med den antisemittiske nazistiske propagandafilmen Jud Süß fra 1940).

Feuchtwangers historiske roman «Jud Süß» forteller historien om Süß Oppenheimer, en jødisk kjøpmann som, på grunn av sitt eksepsjonelle talent for finans og politikk, blir den viktigste økonomiske rådgiver for hertug Karl Alexander av Württemberg. Omgitt av sjalu og hatefulle fiender hjelper Süß hertugen med å skape en korrupt stat som kaster dem begge inn i enorm rikdom og makt. I mellomtiden oppdager Süß at han er den uekte sønn til en respektert adelsmann, men bestemmer seg for å fortsette å leve som jøde, da det gir ham enorm stolthet å ha steget så høyt til tross for dette. Hertugen oppdager på sin side sin jødiske sønns skjulte datter, og i et forsøk på å voldta henne dreper han henne ved et uhell.
Süß er knust. Han planlegger og gjennomførersin hevn. Etter å ha oppildnet og avslørt hertugens komplott for å styrte parlamentet, innser Süß at ingenting vil bringe hans datter tilbake, og overgir seg. Han blir erkjent som uskyldig, men under press fra folket blir han dømt til henging. Til tross for at dette var hans siste sjanse til å redde seg selv, avslører han aldri sin edle opprinnelse eller konverterer til kristendommen, og han dør mens han resiterer Shema Yisrael, den viktigste bønnen i jødedommen.

Lion Feuchtwanger andre store suksess var Die häßliche Herzogin Margarete Maultasch.

Berlin

[rediger | rediger kilde]

I 1925 flyttet Lion og Marta Feuchtwanger til Berlin, som på denne tiden var landets pulserende kulturelle sentrum. Livet i München ble mer truende med fremveksten av den populistiske nasjonalsosialistiske bevegelse. I 1922 var det i München kommet rapporter om antisemittisk graffiti som var skrevet på veggene i hjemmene til jødiske forfattere.[27] Det var rapporter om at hvis Hitler-kuppet i München i 1923 ikke hadde vært en fiasko, ville det ha blitt etterfulgt av arrestasjon av Lion Feuchtwanger og Bertolt Brecht (som frem til dette tidspunktet også var basert i München).[27]

Likevel ville det sannsynligvis være å overdrive å hevde at Feuchtwangers flytting til Berlin var en politisk avgjørelse drevet primært av antisemittisme i München. Lokket til Berlin som en kulturmetropol, som i 1925 allerede hadde trukket til seg Brecht og forfatteren Arnold Zweig, var sterkt.[28]

I 1930 publiserte Feuchtwanger Erfolg. Drei Jahre Geschichte einer Provinz, en fiksjonalisert beretning om nazipartiets vekst og fall (i 1930 anså han det som praktisk talt en saga blott) under inflasjonstiden.

Lion nøt nå betydelig kommersiell suksess med bøkene sine, og i 1931 fikk paret bygget sitt eget hus i Mahlerstraße 8 (senere Regerstraße 8) i det fasjonable Berlin-distriktet Grunewald. [29][30]

Høsten 1932, med den politiske situasjonen i Tyskland stadig mer polarisert og fastlåst, fulgte Marta Feuchtwanger mannen sin på en «lesetur» til London hvor en engelskspråklig oversettelse av det første bindet av Feuchtwangers Josefus-trilogi ble utgitt. Det ser ut til at Lion fortsatte til Nord-Amerika for en lengre forelesningsturné mens Marta returnerte til Berlin. På slutten av året dro hun på sin årlige skiferie i St. Anton i Tirol i Østerrike.

Etter Machtergreifung: i eksil

[rediger | rediger kilde]

Under den nevnte foredragsturné gjennom USA ble Lion Feuchtwanger i 1933 overrasket av nasjonalsosialistenes maktovertagelse, og vendte på grunn av sin jødiske avstamning ikke tilbake til hjemlandet. Kort etter, i februar 1933, holdt han en tale på Hotel Commodore i New York City. Han påpekte da at det fantes rundt 450.000 jøder i Tyskland, et land med rundt 65 millioner innbyggere. Likevel utkom det daglig atten millioner eksemplarer av antisemittiske aviser, det vil si førti eksemplarer per jøde.

I mars 1933, da han oppholdt seg i Sveits, gikk nazistene til angrep på hans hus i Berlin. De stjal med seg hans kones bil og et halvferdig romanmanuskript, og rev i stykker et portrett av Eleanor Roosevelt. «Jeg tror de hadde tenkt å skyte meg, men mislyktes fordi jeg ikke var der», uttalte Feuchtwanger selv.[31] Det uferdige manuskriptet var del en oppfølger i hans skildring av den jødiske fiktive «familien Oppenheim». Han bygde like så godt inn ødeleggelsene i hjemmet i Berlin i sin neste bok.

Lion Feuchtwanger var oppført på den første nazistiske Ausbürgerungsliste, sommeren 1933.

Lion Feuchtwangers verker var blant dem som ble brent i nazistenes bokbrenninger den 10. mai 1933 over hele Tyskland.

Den 25. august 1933 dukket hans navn opp på den første listen over personer på Hitlers Ausbürgerungsliste, altså en liste over folk som nazistene vilkårlig fratok deres tyske statsborgerskap og dermed gjorde statsløse.[32]

Die Geschwister Oppenheim (1933)
[rediger | rediger kilde]

I løpet av den tiden publiserte han romanen Die Geschwister Oppenheim, på et forlag i Amsterdam sent i 1933. Gitt dens store aktualitet (forholdene i Tyskland, at boken livaktig skildret ferske begivenheter som rasering av jøders hjem), ble boken raskt og internasjonalt lagt merke til. I etterkrigstidens Tyskland er den sogar blitt satt på en liste over «de 100 viktigste tyske bøker» - Deutsche Welle, som skapte listen i 2015, kalte den Feuchtwangers mest anerkjente roman, og skrev at den idag er «å regne som et av de viktigste litterære verkene som dokumenterer et demokratis fall».[33][34][35]

Boken ble raskt oversatt til norsk av Aschehoug - Søsknene Oppenheim, 1934). Romanen fikk en omfattende resepsjon i norske publikasjoner.[36] En anmeldelse av U.J.I. i tidsskriftet St. Olav nr.11, 1934 synes å se noe av det samme som Deutche Welle 84 år senere. U.J.I omtale synes å være både mesterlig i sin analyse av den dystre og grusomme nazistiske antisemittisme, næret av Førerens bok Mein Kampf, i andre stykker noe nølende til personen Feuchtwanger og grensende til pinlig i en fundering hvorvidt tyske jøders egen oppførsel har bidratt som utløsende faktor.[37]

Innen et år var gått, var Die Geschwister Oppenheim også blitt oversatt til tsjekkisk, dansk, engelsk, finsk, hebraisk, ungarsk, polsk og svensk.

Lion Feuchtwanger og hans hustru tenkte nå overhodet ikke på å returnerte Tyskland, men foretrakk nå Sør-Frankrike og bodde i Sanary-sur-Mer ved middelhavskysten, som Marta i betydelig grad formet til et sentrum for tysktalende i eksil i Sør-Frankrike. På grunn av det høye salget av bøkene hans, spesielt i den engelsktalende verden, tjente han godt til livets opphold der. Av øvrige tyske og østerrikske landflyktige der kan nevnes Bertolt Brecht, Ferdinand Bruckner, Franz Theodor Csokor, Albert Drach, Bruno Frank, Walter Hasenclever, Franz og Helen Hessel, Alfred Kantorowicz, Hermann Kesten, Egon Erwin Kisch, Arthur Koestler, Annette Kolb, brødrene Golo og Klaus Mann, deres foreldre Katja og Thomas Mann og hans bror Heinrich Mann, Ludwig Marcuse,[38] Cilette Ofaire, Erwin Piscator, Anton Räderscheidt, Joseph Roth, Ilse Salberg, Franz Werfel og Alma Mahler-Werfel, Friedrich Wolf, Arnold Zweig og Stefan Zweig.[39]

Senere skulle Erfolg og Die Geschwister Oppenheim bli de to første delene av Wartesaal-trilogien: romaner om nasjonalsosialismens tilkomst, og reaksjonene på den. Den tredje del, Exil, utkom i Amsterdam i 1939.

Som svar på at vestmaktene førte en politikk for å blidgjøre Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia (den anglo-tyske sjøtraktat av 1935; som tillot tysk gjenokkupasjon av Rheinland (1936); ikke-intervensjon mot falangistkuppet i Spania i 1936; Italias angrep på Abessinia i 1935), flørtet Feuchtwanger med sovjetkommunismen i en lengsel etter å finne den mest standhaftige fiende til Tysklands nasjonalsosialisme.[40]

I 1936, fortsatt i Sanary-sur-Mer, skrev han Der falsche Nero, der han sammenlignet den romerske oppkomlingen Terentius Maximus, som hadde hevdet å være keiser Nero, med Adolf Hitler.

Sjarmert av Stalin
[rediger | rediger kilde]

Da den franske forfatteren André Gide, som opprinnelig hadde sympatisert med Sovjetunionen, publiserte en kritisk rapport med tittelen Retour de l’U.R.S.S. («Tilbake fra Sovjetunionen») i 1936 etter en reise dit, der han blant annet fordømte Stalins forfølgelse av avvikende kommunister, lot Feuchtwanger seg bruke av Sovjetunionen til en propagandakampanje og ble invitert til Moskva.[41]

Fra november 1936 til februar 1937 varte denne hans reise til Sovjetunionen.[42] Fra 1. desember 1936 til 5. februar 1937 bodde han på det luksuriøse Hotel Metropol og to nærliggende rekonvalesenthjem. Han var i følge med sin elskerinne, Eva Herrmann. Paret ble tatt vare på av forleggeren hans, Artemi Khalatov. Siden ingen av dem snakket russisk, var kommunikasjonen deres helt avhengig av oversettere levert av den sovjetiske etterretningstjenesten. Disse oversetterne forsøkte også å politisk indoktrinere de besøkende. Vertene hans lovet å filme noen av verkene hans og å utgi en samlet utgave på fjorten bind.[43]

Gitt den sovjetiske sidens negative erfaringer med Gide, ble forfattere som ble ansett som partiløse holdt unna Feuchtwanger; dermed traff de aldri verken Boris Pasternak eller Boris Pilnjak.[44] Vertskapet hans var irriterte over at han uttrykte kritikk av den første skueprosessen i Moskva i samtaler med utenriksminister Maksim Litvinov og Komintern-leder Georgij Dimitrov. Dette hadde kostet Sovjetunionen «to tredjedeler av dens støttespillere» i utlandet. Han lovet imidlertid å ikke publisere sin kritikk av dette, og heller ikke mangelen på pressefrihet, etter sin tilbakekomst i Vesten, siden Sovjetunionen ikke måtte svekkes. Den tyske forfatterinnen Maria Osten, som hadde emigrert til Moskva, oppmuntret ham også i denne holdningen, som var i sovjetisk interesse.[45]

Den 7. januar 1937 mottok Josef Stalin ham som en statsgjest i Kreml og ga ham et intervju; uttalelser fra dette intervjuet ble medtatt i boken han senere skrev og som roste Stalin, Moskva 1937.

Moskva 1937
[rediger | rediger kilde]

Etter å ha returnert til Sanary-sur-Mer, begynte Feuchtwanger å skrive boken Moskva 1937. I frykt for at han kunne slå an en kritisk tone, slik Gide hadde gjort tidligere, beordret den sovjetiske ledelsen Pravda-reporteren Mikhail Koltsov, som var på vei til den spanske borgerkrig, til å besøke Feuchtwanger. Koltsov overtalte ham til å fjerne positive passasjer om Leo Trotskij samt de siterte kritiske bemerkningene fra Lenin om Stalin fra manuskriptet. En russisk utgave ble utgitt samme år i et opplag på 200 000 eksemplarer; Stalin redigerte personlig forordet.[46] Feuchtwangers forlegger, Artemi Khalatov, ble arrestert senere samme år og henrettet året etter.

I Moskva 1937 bemerket Feuchtwanger også at Stalin hadde overbevist ham om de tiltalte skyld til de tiltalte i Moskvaprosessene.[47] I andre halvdel av januar 1937 satt han flere ganger på publikumsgalleriet under den andre skueprosessen.[48] Han skrev to artikler for sovjetisk presse der han forsvarte skueprosessene og en annen der han angrep André Gide. Teorien som tidligere ble fremsatt av flere historikere om at Feuchtwanger hadde gått til forbønn hos Stalin på vegne av Karl Radek, en av hovedtiltalte i den andre skueprosessen, har i ettertid ikke kunnet underbygges av sovjetiske dokumenter.[49]

Feuchtwangers forsvar av den den store utrenskningen og skueprosessene som da fant sted mot både virkelige og innbilte trotskister og «folkets fiender», var med på å utløse å raseri mot ham hos Arnold Zweig og Franz Werfel.[50] Boken ble også kritisert av trotskister som et verk preget av naiv apologetisme.[51] Som en del av de antisemittiske kampanjene som ble fremmet av Andrej Zjdanov etter andre verdenskrig, ble Feuchtwangers bøker forbudt fra sovjetiske biblioteker frem til det politiske tøværet etter 1956.[52] Selv etter Nikita Khrusjtsjovs hemmelige tale om Stalins forbrytelser på kommunistpartiets 20. kongress i februar 1956, vaklet ikke Feuchtwanger i sin ros av det sovjetiske regimet.[46]

Feuchtwangers velvillige innstilling til Stalin forsinket senere hans innvilgelse av statsborgerskap i USA.

De siste årene i Frankrike, og flukten

[rediger | rediger kilde]

Det høye salget av bøkene hans, spesielt i den angelsaksiske verden, ga ham et relativt komfortabelt liv i eksil i Sanary på den franske riviera. I 1939 fullførte han «Wartesaal»-serie med den tredje romanen, Exil (oversatt til engelsk som «Paris Gazette»).[53] [53]

Etter starten av den tyske offensiven i vest i mai 1940, måtte Feuchtwanger, i likhet med mange andre tyskere som var i Frankrike klassifisert som «étranger indésirable» (uønskede utlendinger), dra til interneringsleiren Les Milles, hvor han allerede hadde vært internert i noen uker ved krigsutbruddet i 1939. Senere, på grunn av de tyske troppenes fremrykning, ble fangene fra Les Milles overført til en midlertidig teltleir nær Nîmes. Derfra, forkledd som kvinne, ble han smuglet ut til Marseille av ansatte ved det amerikanske konsulatet.

Det lyktes ekteparet Feuchtwanger derfra å flykte gjennom Spania og Portugal og så på forskjellige skip til USA. Dette var mulig takket være assistanse fra Varian Mackey Fry, en amerikansk journalist og frihetskjemper i Frankrike. Han ledet i Marseille en redningsnettverk som gjorde det mulig for rundt 2000 mennesker å unnfly nazistene.

Til USA

[rediger | rediger kilde]

Feuchtwangers ankomst i New York City tidlig i oktober 1940 hadde negative konsekvenser på flukthjelperorganisasjoner i Frankrike. Forfatteren beskrev sin flukt i detalj til «The New York Times», «av en ubegripelig naivitet eller et utilgivelig og opportunistisk ego». Hans flukthjelpere i Frankrike ble satt i fare på grunn av Feuchtwangers indiskresjoner. Nyhetshistorien nådde snart Europa, med den konsekvens at Spania stengte grensene, muligens under press fra Nazi-Tyskland. Den stengte grensen til Spania førte til at redningsoperasjonene nesten opphørte for resten av året.[54]

Han bodde i Pacific Palisades i California frem til sin død. Inntektene fra filmrettigheter gjorde det også mulig for ham å ha råd til en ganske flott livsstil i sin villa i California, komplett med et stort bibliotek. Feuchtwanger var med på å grunnlegge det tyskspråklige forlaget Aurora i New York City i 1944.

Under McCarthy-tiden etter krigen ble han sett på med mistenksomhet av amerikanske myndigheter som en venstreorientert intellektuell. I 1947 (år før Arthur Millers drama The Crucible fra 1953) skrev han et skuespill om hekseprosessene i Salem. Det het Wahn oder Der Teufel in Boston, og hadde premiere i Tyskland i 1949 og ble fremført i Los Angeles og New York i 1953 i June Barrows Musseys oversettelse (The Devil in Boston). Mot slutten av livet vendte han tilbake til jødiske temaer (Die Jüdin von Toledo) og tok til orde for en jødisk stat som et tilfluktssted.

Ved sine verker fra tiden i Frankrike og USA regnes Feuchtwanger som en av de store forfatterne av eksillitteratur. I 1953 mottok han DDRs nasjonale pris av første klasse for kunst og litteratur. Der ble han generelt sett på som antifascist og hedret for sine sympatier med kommunismen.[55]

Død

[rediger | rediger kilde]

Lion Feuchtwanger fikk diagnosen magekreft i 1957.[56] Etter flere operasjoner døde han av indre blødninger på slutten av 1958. Han er gravlagt på Woodlawn Cemetery i Santa Monica.

Hans enke Marta fortsatte å bo i huset deres ved stillehavskysten og forble en viktig skikkelse i eksilsamfunnet, og viet resten av sitt liv til ektemannens arbeid. Før sin død i 1987 donerte Marta Feuchtwanger ektemannens papirer, bilder og personlige bibliotek til Feuchtwanger Memorial Library, som befinner seg i spesialsamlingene til Doheny Memorial Library ved University of Southern California.[57]

Førsteutgaven av Lion Feuchtwangers Jud Süß, 1925.

Verker

[rediger | rediger kilde]

Romaner (utdrag)

[rediger | rediger kilde]
  • Der tönerne Gott, 1910
  • Leben Eduards des Zweiten von England, 1924: skjrevet sammen med Bertolt Brecht.[58]
  • Jud Süß, 1925, en roman om Joseph Süß Oppenheimer ISBN 3-7466-5600-1
    • Norsk utgave: Jøden Süss, Gyldendal 1937
  • Die häßliche Herzogin Margarete Maultasch, 1922-23
    • Norsk utgave: Den heslige hertuginne, Aschehoug 1936
  • Wartesaal-Trilogie
    • Erfolg. Drei Jahre Geschichte einer Provinz, Berlin 1927-30 ISBN 3-7466-5606-0
      • Dansk utgave: Success, Henrik Koppels forlag, 1930
    • Die Geschwister Oppermann (tidligere titel: Die Geschwister Oppenheim), Amsterdam 1933 ISBN 3-7466-5607-9
      • Norsk utgave: Søsknene Oppenheim, Aschehoug 1934
    • Exil, 1937-39 ISBN 3-7466-5022-4 (engelsk oversettelse 1940[53])
  • Josephus-Trilogie:
    • Der jüdische Krieg, 1931-32
      • Norsk utgave: Jerusalems undergang, Gyldendal 1932
    • Die Söhne, 1934-35
      • Norsk utgave: Jøden i Rom, Gyldendal 1935
    • Der Tag wird kommen, 1939-41
  • Der falsche Nero, 1936.
    • Norsk utgave: Den falske Nero, Aschehoug 1938
  • Die Brüder Lautensack, 1941
  • Simone, 1943
  • Die Füchse im Weinberg, 1944-46
  • Venedig (Texas), 1946, New York, Aurora-Verlag, opplag 4 000
  • Waffen für Amerika, 1948
    • Norsk utgave: Stolte skjebner, Aschehoug 1949
  • Goya oder der arge Weg der Erkenntnis, 1951
  • Narrenweisheit oder Tod und Verklärung des Jean-Jacques Rousseau, 1950-52
  • Die Jüdin von Toledo (tidligere titel: Spanische Ballade), 1952-54
    • Dansk utgave: Jødinden fra Toledo, Grafisk forlag 1956
  • Jefta und seine Tochter, 1955-57

Selvbiografiske nedtegnelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lion-Feuchtwanger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001270, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Archive of Fine Arts, abART person-ID 38308, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 3 4 5 6 7 Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118532715, besøkt 4. mars 2025[Hentet fra Wikidata]
  6. 1 2 Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Фейхтвангер Лион, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. 1 2 Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 21218[Hentet fra Wikidata]
  9. 1 2 Archive of Fine Arts, abART person-ID 38308, Wikidata Q10855166, http://www.artarchiv.cz/
  10. 1 2 3 4 (på de) Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118532715, Wikidata Q23833686, https://portal.dnb.de/
  11. 1 2 3 4 Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118532715, Wikidata Q36578, https://gnd.network/
  12. ↑ Anne Frank Knowledge Base, ‎Anne Frank House person ID 40107e28-dfa3-4dff-acbb-9bca75ee8e79, besøkt 20. mai 2026[Hentet fra Wikidata]
  13. ↑ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 122795134, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/
  14. ↑ W. von Sternburg, Lion Feuchtwanger, s. 40f
  15. ↑ R. Jaretzky, Lion Feuchtwanger, s.9
  16. ↑ Probst, Astrid (10. mai 2025). «I was Hitler’s neighbour: ‘If he’d known we were Jewish, we’d have been sent to Dachau’: Interview». The Guardian.
  17. ↑ Nach seiner Auswanderung entzog ihm die Ludwig-Maximilians-Universität München 1933 zu Beginn der Zeit des Nationalsozialismus aufgrund seiner jüdischen Abstammung den Doktorgrad. Erst im November 1952 gab ihm die Universität den Doktorgrad offiziell zurück.
  18. ↑ Marta Feuchtwanger: Nur eine Frau, Jahre Tage Stunden, pub: Aufbau-Verlag Berlin Leipzig, 1984. s 143.
  19. ↑ Claes-Göran Holmberg (2012). «Flamman». I Hubert van den Berg; m.fl. A Cultural History of the Avant-Garde in the Nordic Countries 1900-1925. Amsterdam; New York: Rodopi. s. 380. ISBN 978-90-420-3620-8. doi:10.1163/9789401208918_025.
  20. ↑ Richard Kämmerlings. „Exceß in Priapo“: Lion Feuchtwangers intime Tagebücher.
  21. ↑ Bayerisches Hauptstaatsarchiv IV, Kriegsstammrolle Nr. 7833 (Ers.-Batl. Res.-Inf.-Regt. N° 2)
  22. ↑ Erstausgabe i: Hermann Sinsheimer (utg.): An den Wassern von Babylon. Ein fast heiteres Judenbüchlein. Georg Müller, München 1920, s. 52–92. Nachgedruckt in: Ein Buch nur für meine Freunde. Frankfurt am Main 1984, s. 437–459
  23. ↑ Feuchtwanger, Lion (1920). «Gespräche mit dem Ewigen Juden». An den Wassern von Babylon . Ein fast heiteres Judenbüchlein (på tysk). Munich: Georg Müller. s. 52–92. «Türme von hebräischen Büchern verbrannten, und Scheiterhaufen waren aufgerichtet, hoch bis in die Wolken, und Menschen verkohlten, zahllose, und Priesterstimmen sangen dazu: Gloria in excelsis Deo. Züge von Männern, Frauen, Kindern schleppten sich über den Platz, von allen Seiten; sie waren nackt oder in Lumpen, und sie hatten nichts mit sich als Leichen und die Fetzen von Bücherrollen, von zerrissenen, geschändeten, mit Kot besudelten Bücherrollen. Und ihnen folgten Männer im Kaftan und Frauen und Kinder in den Kleidern unserer Tage, zahllos, endlos.»
  24. ↑ I dedikasjonen til dramaet skrev Brecht at jeg skrev dette stykket med Lion Feuchtwanger; Dedikasjonssiden til Leben Eduards des Zweiten von England, 1924.
  25. ↑ "Acting Brecht: The Munich Years," by W. Stuart McDowell, in The Brecht Sourcebook, Carol Martin, Henry Bial, editors (Routledge, 2000).
  26. ↑ Førsteutgave: Drei Masken Verlag, München 1925
  27. 1 2 Pischel, Joseph: Lion Feuchtwanger, Versuch über Leben und Werk, Frankfurt/Main 1984. ss.60, 80
  28. ↑ Lion Feuchtwanger: Jüdisches Selbstverständnis zur Zeit der Weimarer Republik (PDF). Oldenburgische Beiträge zu Jüdischen Studien, Band 13 .... Schriftenreihe des Seminars Jüdische Studien im Fachbereich 3 der Carl von Ossietzky Universität. Bibliotheks- und Informationssystem der Carl von Ossietzky Universität Oldenburg. 2004. s. 49–103. ISBN 3-8142-0827-7. Besøkt 1. august 2019.
  29. ↑ «Plaque Marta and Lion Feuchtwanger». Traces of War, Badhoevedorp. Besøkt 1. august 2019.
  30. ↑ Wilhelm von Sternburg (17. juni 2014). Die Berliner Jahre. Lion Feuchtwanger: Die Biographie. Aufbau Digital. ISBN 978-3-8412-0809-5.
  31. ↑ Nicholson Baker: Menneskerøyk (s. 39), forlaget Spartacus, Oslo 2010, ISBN 978-82-430-0538-9
  32. ↑ Die Ausbürgerung deutscher Staatsangehöriger 1933–45 nach den im Reichsanzeiger veröffentlichten Listen, Band 1: Listen in chronologischer Reihenfolge. München: De Gruyter Saur. s. 3. «Nachdruck 2010»
  33. ↑ Cohen, Joshua (3. oktober 2022). «A Classic Novel of the Nazis' Rise That Holds Lessons for Today». The New York Times.
  34. ↑ Roffman, Frederick S. (15. mai 1983). «New Life for a Prescient Novel About Nazism». The New York Times.
  35. ↑ «Lion Feuchtwanger: 'The Oppermanns' – DW – 10/08/2018». Deutsche Welle.
  36. ↑ Birgitte Furberg Moe «Forhandlinger om sannhet. Den norske resepsjonen av Lion Feuchtwangers Søsknene Oppenheim», 2025.
  37. ↑ Lion Feuchtivanger: Søsknene Oppenheim. (Aschehoug & Co.), Tidsskriftet St. Olav av 15. mars 1934, nr. 7, 1934 Utdrag: Dette er en opsiktsvekkende og gripende bok, som vil bli lest og diskutert hele verden over, både fordi den behandler spørsmål som har optatt menneskene meget i den siste tid og fordi bokens fremstilling til dels er overordentlig fengslende.
    Mens den antisemitiske storm raser kan de ikke anse sig sikker for noget, men må alltid være -forberedt på det verste. En velger landflyktighet, en annen flykter ved selvmord ut av denne dystre og urettferdige tilværelse. Det er lykkes forfatteren å gi leseren et dypt og levende inntrykk av de tyske jøders uro og fortvilelse under antisemitismens ubarmhjertige stormangrep. Et spørsmål reiser sig uvilkårlig under lesningen. Hvad er roman og hvad er virkelighet i Feuchtwangers fremstilling.
    Som bekjent står det strid også her hjemme om oplysningenes pålitelighet med hensyn til de overgrep jødene har vært utsatt for i Tyskland. Nogen påstår at meddelelsene om grusomhetene er sterkt overdrevne, andre hevder at antisemitismens utslag har vært så forferdelig at de kan sidestilles med bolsjevikenes terror eller med kristenforfølgelsene i Mexiko i de siste ti år.
    Om en ting hersker enighet — iallfall utenfor hakekorsfolkenes rekker og deres mest ukritiske beundreres krets, at det står for oss mennesker som oprørende at mennesker skal bli utsatt for overlast og for følgelser alene av den grunn at de — uten sin egen skyld eller fortjeneste — tilhører den semitiske rase. Og særlig graverende blir slike tildragelser når de foregår stat med midler til å oprettholde lov og rett, og det alvorligste er at selv om man ikke kan gjøre Hitler og hans regjering ansvarlig for alle vilkårlige overgrep og enn mindre for alle antisemitismens grusomme utslag, så er det ingen tvil om at denne jødeforfølgelse har fått sin næring fra naziledernes agitasjon, ikke minst fra førerens bok: Mein Kampf.
    Men så må man også i all rettferdighets navn ta med i betraktning at denne antisemitisme for en del er blitt provosert av jødene selv. Det kan ikke nektes at man i Tyskland har merket at jøder har drevet en politikk og øvet en innflytelse som ikke har vært til gagn for det tyske rike.
    Men de jøder som med mer eller mindre rett var mistenkt for slikt, de har i tide — likesom forfatteren — reddet sig ut av landet.
    Og Nazis antisemitiske aksjon har sikkert i mange tilfelle rammet jøder som har levet og arbeidet som gode borgere innen riket og bidratt sitt til å fremme rikets storhet og anseelse. Og man minnes uvilkårlig de ord hvormed Frankrikes store patriotiske dikter i vårt århundre Charles Péguy, tok avstand fra sin tids antisemitiske bevegelse (rettet mot Dreyfus): «En eneste urett, en eneste voldshandling som forsvares, hevdes og anerkjennes av nasjonen er nok til å vanære et helt folk.»
  38. ↑ Robertson, Eric (1995). Writing between the lines: René Schickele, 'Citoyen franc̜ais, deutscher Dichter' (1883–1940). Rodopi. s. 134. ISBN 978-90-5183-711-7.
  39. ↑
    • Manfred Flügge: Wider Willen im Paradies. Deutsche Schriftsteller im Exil in Sanary-sur-Mer (= Aufbau-Taschenbücher 8024). Aufbau-Taschenbuch-Verlag, Berlin 1996, ISBN 3-7466-8024-7; Manfred Flügge: Das flüchtige Paradies: Künstler an der Côte d’Azur. Aufbau-Taschenbuch-Verlag, Berlin 2008, ISBN 3-7466-8160-X; Gerd Koch (utg.): Literarisches Leben, Exil und Nationalsozialismus. Berlin – Antwerpen – Sanary-sur-Mer – Lippoldsberg (= Wissen & Praxis. Bd. 64). Brandes & Apsel, Frankfurt am Main 1996, ISBN 3-86099-264-3.; Martin Mauthner: German Writers in French Exile. 1933–1940. Vallentine Mitchell, London o. a. 2007, ISBN 978-0-85303-540-4.; Magali Laure Nieradka: „Die Hauptstadt der deutschen Literatur“. Sanary-sur-Mer als Ort des Exils deutschsprachiger Schriftsteller (= Formen der Erinnerung. Bd. 44). V & R Unipress, Göttingen 2010, ISBN 978-3-89971-792-1 (Zugleich: Dissertation (Universität Heidelberg) 2009); Pierre-Paul Sagave: Sanary, Hauptstadt der deutschen Literatur im Exil (1933–1940). Bericht eines Zeitzeugen, i: Markus Behmer (Hrsg.): Deutsche Publizistik im Exil 1933 bis 1945 : Personen, Positionen, Perspektiven ; Festschrift für Ursula E. Koch. Münster : Lit, 2000, s. 58–71; Ville de Sanary sur Mer (utg.): Sur les pas des Allemands et des Autrichiens en exil à Sanary, 1933–1945. Ville de Sanary-sur-Mer, Sanary 2004, ISBN 2-9506150-2-3; Ulrike Voswinckel, Frank Berninger: Exil am Mittelmeer. Deutsche Schriftsteller in Südfrankreich von 1933–1941. Allitera-Verlag, München 2005, ISBN 3-86520-113-X; Heinke Wunderlich, Stefanie Menke: Sanary-sur-Mer. Deutsche Literatur im Exil (= Heinrich-Heine-Institut. Archiv, Bibliothek, Museum. Bd. 5). Unter Mitarbeit von Gisela Klemt, Thomas Lambertz und Heidemarie Vahl. Metzler, Stuttgart u. a. 1996, ISBN 3-476-01440-1.
  40. ↑ Schlogel, Karl (2017). Moscow 1937. Cambridge: Polity Press. ISBN 9780745650760.
  41. ↑ Hans Christoph Buch: Wer betrügt, betrügt sich selbst. I: Die Zeit. 15/1992.
  42. ↑ Anne Hartmann: Der Stalinversteher – Lion Feuchtwanger in Moskau 1937. I: Osteuropa. 11-12/2014, s. 60.
  43. ↑ Anne Hartmann: Der Stalinversteher – Lion Feuchtwanger in Moskau 1937. I: Osteuropa. 11-12/2014, s. 62–63.
  44. ↑ Jonathan Skolnik: «Class War, Anti-Fascism, and Anti-Semitism: Grigori Roshal’s 1939 Film Sem’ia Oppengeim in Context,»' i Feuchtwanger and Film, Ian Wallace, red. (Bern: Peter Lang, 2009), 237-46.
  45. ↑ Anne Hartmann: Der Stalinversteher – Lion Feuchtwanger in Moskau 1937. I: Osteuropa. 11-12/2014, s. 66–68.
  46. 1 2 Anne Hartmann: Der Stalinversteher – Lion Feuchtwanger in Moskau 1937. I: Osteuropa. 11-12/2014, s. 72–73.
  47. ↑ Gennadij Kostyrtsjenko: Tajnaja polityka Stalina. Novaja versija. Tsjast' I. Moskca 2015, s.338–339.
  48. ↑ Boris Frezinskij: Pisateli i sovetskie voždi. Moskva 2008, s.150.
  49. ↑ Anne Hartmann: Lost in translation. Lion Feuchtwanger bei Stalin. Moskau 1937. I: Exil. Forschung, Erkenntnisse, Ergebnisse. 2/2008, s.5–18, 19–32.
  50. ↑ Feuchtwanger and Exile Studies Journal 34-2021
  51. ↑ H. Wagner, Lion Feuchtwanger, s.57f. Jfr Jonathan Skolnik, "Class War, Anti-Fascism, and Anti-Semitism: Grigori Roshal's 1939 Film Sem'ia Oppengeim in Context," Feuchtwanger and Film, Ian Wallace, red. (Bern: Peter Lang, 2009), 237–46.
  52. ↑ Vladimir Papernyj: Glaube und Wahrheit. André Gide und Lion Feuchtwanger in Moskau. I: Osteuropa. 9-10/2003, s. 1242.
  53. 1 2 3 «Paris gazette». NYPL Digital Collections (på engelsk). Besøkt 27. mars 2022.
  54. ↑ Marino, Andy (1999). A Quiet American. New York: St. Martin's Press. s. 196-197, 200-201, 210. ISBN 9780312203566.
  55. ↑ I den sovjetiske okkupasjonssone hadde imidlertid Feuchtwangers bok «Erfolg»s 1948-utgave møtt med forbehold. Den var en del av en samling på omtrent 1400 titler som ikke lenger skulle lånes ut på offentlige biblioteker i den sovjetiske okkupasjonssone; denne boken skulle eksplisitt «unngås» av politiske årsaker. Listen stammet fra en «spesialistgruppe for utlånsbiblioteker» innenfor den DDR-tyske forlegger- og bokhandlerforeningen, nærmere bestemt dens Leipzig-avdeling i den sovjetiske okkupasjonssone. - Dietrich Löffler: Buch und Lesen in der DDR, Bundeszentrale für politische Bildung, Bonn 2011, ISBN 978-3-8389-0234-0, S. 333.
  56. ↑ Marta & Lion Feuchtwanger villa-aurora.org
  57. ↑ Dan Knapp (25. februar 2011). «In Memoriam: Harold von Hofe, 98». University of Southern California, Los Angeles. Besøkt 3. august 2019.
  58. ↑ Dedikasjonssiden til Leben Eduards des Zweiten von England, 1924.
  59. ↑ Den engelske oversettelsen - hele teksten:Moscow 1937

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lion_Feuchtwanger&oldid=25900210»