Anne-Cath. Vestly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anne-Cath. Vestly
Anne-Cath. Vestly
Anne-Cath. Vestly i 1964
Født 15. februar 1920
Rena i Åmot
Død 15. desember 2008 (88 år)
Mjøndalen i Nedre Eiker
Begravet Vestre gravlund
Ektefelle Johan Vestly
Bror Mentz Schulerud
Yrke Skuespiller, skribent, oversetter, barnebokforfatter
Statsborger i Norsk
Utmerkelse Spellemannprisen for årets barneplate, Brageprisen, Bokhandlerprisen, Ibsenmedaljen, Sarpsborgprisen, Norsk kulturråds ærespris, Oslo bys kulturpris, Pillarguriprisen, Solprisen, Årets Peer Gynt, Lytterprisen, St. Olavs Orden
Sjanger barnebøker
Debut Ole Aleksander Filibom-bom-bom, 1953

Anne-Catharina Vestly (født 15. februar 1920Rena, død 15. desember 2008 i Mjøndalen) var en norsk barnebokforfatter og skuespiller.

Hun er kjent for en lang rekke barnebøker utgitt fra 1953 til 2004. Bøkene er samlet i serier om ulike hovedpersoner: Ole Aleksander (1953–1958), Mormor og de åtte ungene (1957–1961), Lillebror og Knerten (1962–1974), Aurora (1966–1972), Guro (1975–1981), Kaos (1982–1987) og Ellen Andrea (1992–2004). De fleste bøkene var først presentert som opplesninger i NRKs radioprogram Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen. Vestlys ektemann Johan Vestly (1923–1993) illustrerte bøkene inntil sin død; deretter illustrerte hun selv.

Flere av Vestlys bøker er filmatisert, og Vestly spilte selv rollen som Mormor i de to filmene fra 1977 og 1979. Mormor er en nøkkelperson i forfatterskapet, og de fleste barna i bøkene hennes samles etterhvert i den oppdiktede drabantbyen Tirilltoppen, hvor de er venner med hverandre og med Mormor.

Liv[rediger | rediger kilde]

Hennes foreldre var Mentz Oliver Schulerud (1877–1931) og Aagot Schulerud (1875–1957).[1] Faren var utdannet farmasøyt, og skrev noen bøker,[2] mens moren var utdannet lærer. Anne-Cath. var fire år yngre søster av Mentz Schulerud, og ble med det tante til Ingrid Schulerud. Hun ble født på Rena,[3] der faren på den tiden eide en jernvarehandel.[4] Senere i barndommen bodde hun flere steder: tre år på Rudshøgda i Ringsaker, deretter på Jessheim og fra 1931 i Nordsetervegen på Lillehammer. Etter at de flyttet fra Rena, arbeidet faren som handelsreisende i apotekvarer; faren døde i 1931, kort tid etter at de hadde flyttet til Lillehammer.[4] Hun tok examen artium ved Lillehammer høyere Allmennskole 1939[5], og flyttet deretter sammen med moren til Oslo.[4][1]

I Oslo studerte hun fransk ved Universitetet, tok handelsskole og ble engasjert i amatørteaterarbeid. Gjennom Amatørdramatikerforeningen ble hun kjent med tegneren og maleren Johan Vestly (1923–1993). De giftet seg i 1946 og fikk etterhvert to sønner: Jo (f 1948) og Håkon (f 1957).[4] Teaterarbeidet de to deltok i under krigen, ble kalt «Stanislavskij-gruppen»; det ble videreført etter krigen som Studioteatret, og begge to reiste på turne med dette teatret.[4]

Hennes første kontakt med NRKs radioredaksjon var i 1946, da hun via broren kom i kontakt med Lauritz Johnson, som ledet barneprogrammene.[6][7][8] Hennes første større bidrag var hørespillet «Lars Pusekatt og vennene hans lager hopprenn», som ble sendt i Lørdagsbarnetimen februar 1946. Hun laget to hørespill til om Lars Pusekatt. I årene etter 1946 vekslet hun mellom skuespillervirksomhet, familieliv og arbeid i NRKs barneprogrammer. Inspirert av Alf Prøysen reiste hun rundt og underholdt med monologer på tivoli.[9]

Trolltun BorettslagBøler sto ferdig i 1959, og de 32 leilighetene var da forbeholdt norske billedkunstnere.
Familien Vestly i 1964.
Vestly med den første av bøkene om Lillebror og Knerten.

I 1952 ble Vestly, Thorbjørn Egner og Alf Prøysen knyttet til det nye programmet Barnetimen for de minste.[4][7][9] I dette nye programmet ble disse tre pionerer, og la grunnlaget for nye teksttyper og en ny norsk barnelitteratur i etterkrigstida.[8][10] Her bidro hun først med Ole Aleksander Filibom-bom-bom i 1952. Den ble utgitt som bok året etter, og dette innledet en arbeidsmetode hvor høytlesningsfortellinger fra radio ble til bøker. Hun skrev 5–7 bøker om hver hovedperson, før en ny hovedperson ble lansert. Unntaket fra denne arbeidsmåten er fortellingene om Mormor og de åtte ungene, som redaktør Nils Johan Rud hadde bestilt som fortsettelsesserie i Magasinet for Alle. Disse sto altså på trykk i Magasinet for Alle fra 1955, før de kom i radio og bok.[4]

Da NRK startet med fjernsynssendinger, ble Lauritz Johnson sjef for barne-tv også. Han engasjerte Johan Vestly til å lage et program om Vestly-familiens hund «Hina», da den skulle ha valper. Anne-Cath. Vestly bidro også i magasinprogrammet «Kosekroken».[9][4] I 1963, 1967 og 1968 laget hun programmene om Kanutten og Romeo Clive sammen med Alf Prøysen. Senere skuespillervirksomhet omfatter hennes rolle som Mormor i to filmer i 1977 og 1979, og i Huset i skogen (sceneversjonen av Mormor og de åtte ungene) på Oslo Nye Teater i 1993.

På 1950-tallet flyttet familien først fra Wergelandsveien til Brattlikollen, og i 1959 til Trolltun BorettslagBøler.[11]

I tillegg til sin hovedvirksomhet i radio og med barnebøker, skrev Vestly også barneteater for scenen. Eventyret om Kvikko ble oppført på Folketeatret i 1953, med manus av Vestly, Alf Prøysen og Kåre Bing. Ole Aleksander ble oppført på Den Nationale Scene i 1954,[12] og Huset i skogen (etter Mormor-bøkene) ble første gang vist på Oslo Nye Teater i 1959, og senere i 1969 og 1993,[13] og på Trøndelag Teater i 1960.[14] Ut av trolldommen ble oppført på Oslo Nye i 1965,[13] og Heksen Innmaria og Frankogfri ble oppført på Trøndelag Teater i 1990, og utgitt i bokform 1997.

Mens hun arbeidet med sin siste bok, Monrad og mormor i den store klubben (2004), «var det tydelig at noe var galt. Hun var ofte glemsom og hadde problemer med å få manuskriptet ferdig.»[4] I november 2008 fortalte sønnen Jo Vestly at moren led av demens (Alzheimers sykdom)[15], og at hun derfor hadde flyttet inn på et sykehjem i Mjøndalen. Hun døde 15. desember samme år.[16]

Hovedpersonene, fra Ole Aleksander til Ellen Andrea[rediger | rediger kilde]

Lambertseter ble i 1951 Oslos første drabantby. Vestly var en av de første som skrev om barns liv i byen og drabantbyen.
Da Vestly i Ole Aleksander på farten (1954) fortalte om hvordan barn blir til, ble hun møtt med både sinne og sjenanse, men også med takknemlighet.[4]
I 1960-årene var det mange menn som ikke ville bli sett med en barnevogn. Vestly utfordret kjønnsrollene med sine bøker om Aurora i blokk Z og hennes familie.

Vestlys debut i 1953 med Ole Aleksander Filibom-bom-bom oppfattes som en nyorientering i norsk barnelitteratur; «Med Ole Aleksander fikk bybarna en litterær figur å identifisere seg med, bylivets fenomener ble gjort til utgangspunkt for småbarnbokas virkelighetsorientering.»[12] Barnets lekne fantasi i møtet med byens lyder og fenomen kan sees som en slags magisk realisme.[17] Ole Aleksander bor i begynnelsen i en bygård, men flytter siden til den fiktive drabantbyen Tirilltoppen, hvor de fleste av Vestlys personer etter hvert samler seg. Historien om Ole Aleksanders lillesøster i den andre av bøkene, Ole Aleksander på farten (1954), skapte lytterstorm og offentlig debatt.[9] Vestly ble beskyldt for å «drive utidig seksualopplysning for de minste.»[18]

Vestly hadde i utgangspunktet selv ingen planer om å overføre barnetimefortellingene til bøker, og ble glad og overrasket over at Tiden Forlag ville utgi fortellingene som bok.[12]

Mens fortellingene om Ole Aleksander foregår i en realistisk kjernefamilie, er den neste serien – om Mormor og de åtte ungene – med sine tre generasjoner en «ny familiefiksjon som tøyer rammene for realisme»[12]. På samme måte som Ole Aleksander-bøkene åpner historien med trangboddhet inne i byen, og med flytting til «Huset i skogen», riktignok i nærheten av Tirilltoppen. Fra og med den andre av bøkene blir Mormor hovedperson i fortellingene,[18] og Mormor utvikler seg etterhvert til en idébærer og nøkkelperson i hele forfatterskapet.[12] På samme måte som med Teskjekjerringa – som utkom samtidig med Mormor-bøkene – er Mormors holdning «barnets uforferdede blikk og innlevelse i kombinasjon med alderens tålmodighet og storsinn».[12] Mormor representerer også en syntese mellom et landlig og et urbant miljø,[12] og «er en illustrasjon til velprøvde leveregler og idealer som innflytterne bringer med til den store byen.»[19]

I de to neste seriene, om Lillebror og Knerten (1962–1974) og Aurora, blir kjønnsroller og samfunnsbilde tydeligere problematisert. Bøkene om Lillebror er «mer preget av sosial realisme og mer problemorientert enn tidligere serier.»[12][19] Familien til Lillebror har flyttet til nytt hus på Gampetreff. I tillegg til moren og den pendlende/handelsreisende faren består familien av storebroren Philip. Den nye huset er dyrt, og mor må ta jobb på butikken. Lillebror overlates mye til seg selv, og blir «nøkkelbarn»[19]. Ved siden av samfunnsskildringen utvikles forholdet mellom Lillebror og hans «lissomkamerat» trefiguren Knerten, som er formet av ei fururot. I dialogene mellom Lillebror og Knerten får Vestly skapt et større litterært rom for barneskildringene.[12]

Bøkene om Aurora (1966–1972) har sin første bakgrunn i et radioprogram Vestly hørte, hvor 3–4 voksne, «høyt ansette» menn forklarte hvor utenkelige det var for dem å trille ei barnevogn.[4][20] Familiemønsteret i Aurora-bøkene ble vurdert som svært moderne i sin samtid, med en utearbeidende mor og en hjemmeværende far. I tillegg til å være lønnsmottaker og utdannet jurist, er moren Marie også den praktiske og teknisk anlagte i familien. Faren Edvard steller barna, og arbeider med en doktoravhandling samtidig med husarbeidet. I serien om Aurora kommer også reisen inn som et tydeligere tema i bøkene: en bok foregår i Nederland, mens to av bøkene er lagt til «Fabelvik» (Kabelvåg) i Nordland.

De sju bøkene (1975–1981) om Guro og alenemoren Erle som finner en ny jobb og familie på Tirilltoppen, representerer enda et nytt «uttrykk for familie- og likestillingspolitikken som svarer til den aktuelle samfunnsutviklingen».[12] Rollebytte-temaet fra Aurorabøkene gjentas når Erle utdanner seg til vaktmester. I Guro-bøkene er også fiolinen og klassisk musikk et viktig tema. I den neste serien, om Kaos og Bjørnar (fem bøker, 1982–87), er både funksjonshemming og verdensfreden tema.[20] Hovedpersonen Kaos (egentlig Karl Oskar) har Eva som dagmamma; og Eva er moren til Bjørnar som har ryggmargsbrokk og derfor sitter i rullestol. I bøkene viser Vestly «hvordan fantasi og ønske om fellesskap lar barn med ulike forutsetninger selv legge leken til rette for likeverdig deltagelse.»[18]

Kaos og Bjørnar er medlemmer av «Den hemmelige klubben på Tirilltoppen», sammen med Aurora, Guro, Sokrates, Morten (minstemann), Lars og Ellen Andrea. Denne gruppen av barn, som alle er kjent fra tidligere bøker, danner også utgangspunktet for Vestlys siste bokserie, hvor Ellen Andrea (Den nyfødte «Forundringspakken» som introduseres i Knerten og forundringspakken 1973) og Mormor er hovedpersoner sammen. Ellen Andrea er 12–14 år gammel i bøkene. Utviklingen av Mormor som forfatterens alter ego[12] trekkes videre her, og Nigeria-reisen i Mormor og én til hos Rosa (1996) har bakgrunn i Vestlys egen reise til landet i 1994. Mormors vennskap med Rosa oppsto i Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark (1986).[17] Internasjonal solidaritet og møter med innvandrere er et tema i denne siste serien hennes.[21]

Stil og tema i forfatterskapet[rediger | rediger kilde]

Et hovedtema i Vestlys forfatterskap er respekten for barns opplevelser. Barnas synsvinkel og hverdagsopplevelser er gjennomgående i de fleste fortellingene.[22][23][24] Vestlys stil var allerede fra de første bøkene om Ole Aleksander preget av en «antiautoritær grunnholdning. Hun skildret et samvær mellom barn og voksne som var preget av samspill og gjensidig respekt.»[18] «Vi ser ingen motsetning mellom tilpasning og lystutfoldelse i Vestlys forfatterskap. De voksne er ikke tegnet som autoritære, og Tirilltoppens sosiale normer er bare sjelden kunstige og hemmende.»[25]

Barneperspektivet er også ivaretatt i språket. En analyse av Lillebror og Knerten (1962) viser at språket preges av en stiltone som er nær barns egen, med stor grad av muntlighet, bruk av appellativer (mor, far, damen, butikkmannen, snekkeren) i stedet for egennavn, naiv besjeling (bussen hadde nok hatt det fryktelig travelt i ettermiddag), konkret forståelse av preposisjoner, pleonasmer, gjentagelse av substantiv i stedet for å bruke pronomen, og språklig redundans.[26] Det muntlige i språket har sammenheng med at tekstene opprinnelig er skrevet for opplesning, og bruken av du-form i lytter-/leserhenvendelse har også bakgrunn fra radio.[27]

Et bidrag til undringsperspektivet i fortellingene er den gjentatte bruken av flytte-motivet, og møtet med en ny verden.[25] Undring og underliggjøring skapes også når vante oppgaver skal løses av nye, utrente aktører, som når Auroras far gjør husarbeid.[25]

Bøkene til Vestly er episodiske; boka og hovedpersonene utgjør en ramme for flere små, avsluttede hendelser. Også dette har bakgrunn i radioprogrammets struktur, med daglige, like lange episoder. Fortellingen måtte både framstå som avsluttet, og samtidig ha sammenbindende trekk, som lokket lytteren tilbake dagen etter.[27][8]

Et annet gjennomgående tema er det stadig utvidede bildet av samfunnet; hvem som hører til, og hvordan man organiserer hverdag, familieliv og samfunn for å inkludere flere. Gjennom forfatterskapet kom bybarna, yrkesaktive mødre, aleneforeldre, stefamilier, funksjonshemmede og innvandrere til å bli tematisert og alminneliggjort. «Gjennom vekslingen mellom Tirilltoppen og Huset i skogen framheves begge livsformers særdrag – og begge relativiseres: Én livsform er aldri den eneste og absolutte.»[25]

Vestly har et tydelig og gjennomgående budskap om solidaritet, nøysomhet, og samarbeid, og en like tydelig brodd mot statusjag og materialisme.[1][22][12] På 1970-tallet ble hun karakterisert som «sosialdemokratisk samarbeidsideolog» og kritisert for en «tilslørende harmoni»[18] og for å isolere samfunnsproblemer i familiesfæren.[12][28] Andre peker på at bøkene mangler «noen av de elementer som får barn til å vokse, noe som bl.a. yter motstand.»[17] Forfatterskapet må imidlertid sees i lys av sine rammer og premisser, heter det i Norsk barnelitteraturhistorie: «Hun har villet skape trygghet og livstro og oppnår det ved ikke å åpne for andre konflikter enn dem som finner sin løsning innenfor hennes rammer, hennes fiksjonsunivers.»[12]

Tidsfaktoren i bøkene har blitt problematisert. Personer som var barn i bøkene fra 1950-årene, er fremdeles barn i 1990-årene, sammen med barn som ble født på 1970-tallets bøker. Samtidig har samfunnsbildet endret seg i bøkene, slik at bøkene ikke gjenspeiler en bestemt tidsalder. Det er «samtidsskildring, men fremdeles med kronologisk ambivalens.»[17] «Hvis noen virkelig begynte å se på alderen på personene mine og se på årstallene da bøkene kom ut, ville de finne mye rart!» har Vestly selv sagt.[4]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Vestly ble Ridder av St. Olavs Orden i 1992, og fikk i løpet av 1990-tallet flere ærespriser for sitt forfatterskap.

«Vestly-tunet» på Tusenfryd åpnet i 1992.[29] Planene om et «Anne-Cath. Vestly-senter» på Norsk Folkemuseum ble presentert i 2007[30], men planene ble lagt vekk i desember 2008 fordi det manglet penger.[31]

Ved Vestlys bortgang i 2008 la flere av kommentarene vekt på hennes betydning for å ha endret norsk barnelitteratur. Dag Larsen ved Norsk barnebokinstitutt sa at «Hun er en veldig sentral del av norsk barnelitteraturhistorie; hun har betydd utrolig mye for barn og vår oppfatningen av barn; og hun skal ha æren for å ha fått samtiden og virkeligheten inn i barnelitteraturen.»[32] Kulturminister Trond Giske pekte på at «Hun skildret det nye Norge»[32], mens Adresseavisens barnebokanmelder Morten Haugen mente at «det som er spesielt med bøkene er at det hele tiden ligger en understemme i teksten: I tillegg til selve fortellingen som henvender seg til barna, hersker det en understemme rettet mot voksne der hun hevder barns rettigheter og behovet for å bli sett.»[33] Per Anders Madsen i Aftenposten pekte på at «Hun skapte nye rollemodeller i en brytningstid ved å skrive om hjemmearbeidende fedre og utearbeidende mødre, og gjorde kanskje livet enklere for barn som selv ikke vokste opp i en A4-familie.»[34] Turid Larsen i Dagsavisen skrev at «Få barnebokforfattere har som Anne-Cath Vestly vektlagt kvalitetene i det vanlige hverdagslivet. Sånn sørget Anne-Cath Vestly for å inkludere alle norske barn, de som følte seg normale og de som følte seg unormale – velkommen til verden. Anne-Cath Vestly gjorde det unormale normalt, hun bare konstaterte og skrev at sånn var det.»[35]

Filmen Knerten hadde kino-premiere høsten 2009, med Åsleik Engmark som regissør og Knertens stemme. Filmen har fått to oppfølgere, Knerten gifter seg (2010) og Knerten i knipe (2011).

Hans Jørgen Sandnes utga i 2013–2014 nyillustrerte bildebøker med episoder fra Vestlys bøker om Mormor og de åtte ungene.[36]

Bokliste[rediger | rediger kilde]

Ole Aleksander-bøkene 1953–1958; 2002
  • 1953 – Ole Aleksander Filibom-bom-bom
  • 1954 – Ole Aleksander på farten
  • 1955 – Ole Aleksander får skjorte
  • 1956 – Ole Aleksander og bestemor til værs
  • 1958 – Ole Aleksander på flyttefot
  • 2002 – Ole Aleksander på skolen
  • 2002 – Ole Aleksander flytter
Mormor og de åtte ungene 1957–1961; 1986, 1999
  • 1957 – Åtte små, to store og en lastebil
  • 1958 – Mormor og de åtte ungene i skogen
  • 1959 – Marte og Mormor og Mormor og Morten
  • 1960 – En liten takk fra Anton
  • 1961 – Mormors promenade
  • 1986 – Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark
  • 1999 – Morten og Mormor og Stormvind
Lillebror og Knerten 1962–1974; 1998, 2002
  • 1962 – Lillebror og Knerten
  • 1963 – Trofaste Knerten
  • 1964 – Knerten gifter seg
  • 1965 – Knerten i Bessby
  • 1973 – Knerten og forundringspakken
  • 1974 – Knerten på sykkeltur
  • 1998 – Knerten detektiv og Handelsreisende Lillebror
  • 2001 – Knerten Politimann
  • 2002 – Den store boken om Knerten
Aurora-bøkene 1966–1972
  • 1966 – Aurora i blokk Z
  • 1967 – Aurora og pappa
  • 1968 – Aurora og den vesle blå bilen
  • 1969 – Aurora og Sokrates
  • 1970 – Aurora i Holland
  • 1971 – Aurora på Hurtigruten
  • 1972 – Aurora fra Fabelvik
Guro-bøkene 1975–1981
  • 1975 – Guro
  • 1976 – Guro og nøkkerosene
  • 1977 – Guro alene hjemme
  • 1978 – Guro og fiolinen
  • 1979 – Guro og Lille-Bjørn
  • 1980 – Guro på Tirilltoppen
  • 1981 – Guro og Frydefoniorkesteret
Kaos-bøkene 1982–1987
  • 1982 – Kaos og Bjørnar
  • 1983 – Lilla Olaug og Lubben
  • 1984 – Kaosgutten i Vetleby og verden
  • 1985 – Kaos førskolegutt
  • 1987 – Kaos og hemmeligheten
  • 1992 – Ellen Andrea og mormor
  • 1993 – Forundringspakken og Lagertha rasebasse
  • 1994 – 5 på reise
  • 1995 – Kostemarsj på Tirilltoppen
  • 1996 – Mormor og én til hos Rosa
  • 2000 – Småtassene og andre folk på Tirilltoppen
  • 2002 – Monrad tenker
  • 2004 – Monrad og mormor i den store klubben
Andre bøker
  • 1997 – Lille-Draugen, bildebok
  • 1997 – Heksen Innmaria og Frankogfri, drama
  • 1990 – Lappeteppe fra en barndom, selvbiografi
  • 2000 – Nesten et helt menneske, selvbiografi
  • 2003 – For de voksne, noveller og kåseri[37]

Film og tv[rediger | rediger kilde]

Vestly samarbeidet med Alf Prøysen om tv-serien Kanutten og Romeo Clive. Bilde fra utstillingene i Prøysenhuset, med pappfigurer av skuespillerne, satt inn i et bakgårdsmiljø.
Originalmanus
Basert på hennes bøker

Priser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Anne-Cath. Vestly i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ Mentz Schulerud senior hos Bibsys
  3. ^ Geir Vestad (1997). Litteraturer: vandringer til Hedmarks diktersteder. Vallset: Oplandske bokforl. ISBN 8275180708. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Elin Prøysen. Veien til Tirilltoppen. 2009
  5. ^ Hege Christin Nilsson (21. juni 2011). «– Vetleby kan nok være Lillehammer». Lillehammer Byavis. Besøkt 11. januar 2015. 
  6. ^ Øyvind Hartberg (1986). Onkel Lauritz. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205169756. 
  7. ^ a b Lauritz Johnson. «'Full utvikling av personligheten', glimt fra en pionertid i NRK» I: Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur. Oslo: Lunde. 1985. s. 72–119. ISBN 8252036864. 
  8. ^ a b c Kari Skjønsberg. Hvem forteller? : om adaptasjoner i barnelitteratur. Tiden, 1979. ISBN 82-10-01836-1. Kapitlet «Barnetimen for de minste og barnelitteraturen»
  9. ^ a b c d Elin Tinholt. Prøysen, ti stemmer om vennskap og viser. Damm forlag, 2004. ISBN 82-04-09889-8. Intervjuet med Vestly heter «Menneskedikteren»
  10. ^ Karin Beate Vold. «Radiostemmene som forandret barnelitteraturen. Historien om et lykkelig møte mellom medier.» I: Norsk barndom i to etapper. Redigert av Harald Bache-Wiig. Fagbokforlaget, 1999. ISBN 82-7674-484-2
  11. ^ Anne-Cath. Vestly. «11 lapper» I: Hvor var kvinnene?: elleve kvinner om årene 1945-1960. Oslo: Gyldendal. 1979. s. 209–229. ISBN 8205120161. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8
  13. ^ a b Huset i skogen med mormor og de åtte ungene: Anne-Cath. Vestly. Oslo: Oslo nye teater. 1993. 
  14. ^ Programhefte Huset i skogen 1960; digitaltmuseum.no
  15. ^ Trine Saugestad Hatlen (11. november 2008). «Anne-Cath. Vestly lider av demens». VG. Besøkt 11. januar 2015. 
  16. ^ Anders Hedeman (15. desember 2008). «Anne-Cath. Vestly er død». Aftenposten. Besøkt 11. januar 2015. 
  17. ^ a b c d Oddvin Alfarnes. «Anne-Cath. Vestly og realismens problem». I: Norsk litterær årbok 1999
  18. ^ a b c d e Karin Beate Vold. «Barnas talskvinne: Anne-Cath. Vestly» I: Norsk kvinnelitteraturhistorie. Bind 3: 1940-1980. Pax forlag, 1990. ISBN 82-530-1498-8
  19. ^ a b c Sonja Hagemann. Barnelitteratur i Norge 1914-1970. Aschehoug, 1974. ISBN 8203061869 (ebok fra bokhylla.no)
  20. ^ a b A.C. Vestly. Nesten et helt menneske. 2000
  21. ^ Anne-Cath. Vestly i Store norske leksikon
  22. ^ a b Kari Sønsthagen og Torben Weinreich. Leksikon for børnelitteratur. Branner og Korch, 2003. ISBN 87-411-5970-5
  23. ^ Tordis Ørjasæter. «Barne- og ungdomslitteraturen» I: Kjølv Egeland. Norges litteraturhistorie. Bind 5: Mellomkrigstid. Cappelen, 1975/1996. ISBN 82-02-15343-3 (ebok)
  24. ^ Torhild Viken. «Tiden og de folkelige fortellerne». I: Brudd og kontinuitet : Tiden norsk forlag 1933-2003. Tiden forlag, 2003. ISBN 82-10-04841-4
  25. ^ a b c d Åsfrid Svensen. Å bygge en verden av ord : lyst og læring i barne- og ungdomslitteratur. Fagbokforlaget, 2001. ISBN 82-7674-734-5. Kapitlet: «Guro møter storbyen, barn og moderne byliv i bøker av Anne-Cath. Vestly»
  26. ^ Håvard Slåtten. «Språklig anskuelighet i en barnebok». I: Mellom boka og barnet. Stabekk: NKI-forlaget. 1979. s. 225ff. ISBN 8256207744. . Bygger på forfatterens hovedoppgave ved UiO 1970.
  27. ^ a b Mjør, Birkeland, Risa. Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. LNU/Cappelen, 2006. ISBN 978-82-02-15856-6
  28. ^ Blant annet i Sigmund Hoftun og Erik Rudengs intervju i Gyldendals aktuelle magasin; nr 1, 1978 og i Jahn Thon og Live Slangs artikkel «En trygg verden. Om Vestlys og Egners barnebøker» i Profil, nr 4, 1978
  29. ^ Historikk; tusenfryd.no
  30. ^ «Mormor får eget senter»; Nationen, 28. september 2007
  31. ^ «Vestly-senter på vent»; Aftenposten, 16. desember 2008
  32. ^ a b «Hva har Anne-Cath. Vestly betydd?»; Aftenposten, 16. desember 2008
  33. ^ «-Vestly snudde barnelitteraturen»; Adresseavisen, 16. desember 2008
  34. ^ «Den magiske hverdagen»; Aftenposten, 16. desember 2008
  35. ^ «Den modige mormoren»; Dagsvisen, 16. desember 2008
  36. ^ Månedens illustratør september 2014: Hans Jørgen Sandnes; barnebokinstituttet.no
  37. ^ Anne Marie Løkken (29. september 2003). «Voksenbok fra Vestly». NRK. Besøkt 11. januar 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Jo Benkow 
Vinner av Bokhandlerprisen
Neste mottaker:
 Fredrik Skagen 
Forrige mottaker:
 Erik Bye  
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Ole Henrik Moe