Lillebror og Knerten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anne-Cath. Vestly med den første av bøkene om Lillebror og Knerten.

Lillebror og Knerten er en serie av åtte barnebøker av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly, først utgitt med seks bøker 1962–74 og deretter med to bøker i 1998 og 2001. Det er laget tre filmer basert på fortellingene, i årene 2009–11. Lillebror og Knerten er også tittelen på den første av bøkene, utgitt i 1962.

Hovedpersonen er en gutt på 4 år, Lillebror. Lillebror veksler mellom å forholde seg til omgivelsene og til sin «lissomkamerat»[1], trefiguren Knerten, som er formet av ei fururot.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bøkene om Lillebror og Knerten var Vestlys tredje barnebokserie, etter bøkene om Ole Aleksander (1953–58) og Mormor og de åtte ungene (1957–61). Alle tre seriene hadde først blitt sendt som opplesninger i Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen.[1][2] Ole Aleksander-bøkene foregår i et svært tydelig bymiljø, mens Mormor-bøkene dels foregår i byen, og dels i «huset i skogen», i utkanten av Tirilltoppen. Etter Lillebror-bøkene vender Vestly tilbake til drabantbyen Tirilltoppen i bøkene om Aurora (1966–72).[1]

Utgangspunktet i radioprogrammet Barnetimen for de minste, som var rettet mot barn under skolealder, gjør det forståelig at Lillebror (på samme måte som Ole Aleksander) er 4 år gammel når fortellingene om dem begynner. Lillebror blir langsomt eldre i løpet av bokserien[3], og er skolegutt i slutten av den sjette boka. De to nye bøkene som ble utgitt i 1998 og 2001 besto av overskuddstekster fra blad og radio som ikke var utgitt i bokform tidligere.[4] Knerten Politimann (2001) inngår i seriens kronologi som en fortsettelse av Knerten i Bessby (1971).[5]

Etter at serien om Lillebror ble avsluttet har personer fra disse bøkene dukket opp i andre bøker av Vestly: Babyen som kaltes «Forundringspakken» heter Ellen Andrea, og er hovedperson i en serie på åtte bøker (1992–2004), hvor barn fra flere deler av Vestlys forfatterskap møtes på Tirilltoppen. Tredukkene Knerten, Karoline og Lille-Knerten – som alle gikk av med permisjon da Lillebror begynte på skolen, finnes fremdeles på en hylle på rommet hans.[6]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Bøkene om Lillebror er «mer preget av sosial realisme og mer problemorientert enn tidligere serier.»[1][3] Familien til Lillebror har flyttet til nytt hus på Gampetreff. I tillegg til den pendlende/handelsreisende faren, moren og Lillebror består familien av storebroren Philip. Den nye huset er dyrt, og mor må ta jobb på butikken. Lillebror overlates mye til seg selv, og blir «nøkkelbarn»[3].

I den fjerde av bøkene flytter familien fra Gampetreff til Bessby. Her blir Lillebror venn med Magnus og Ivar, og de tre som lager Knertenklubben. «Forundringspakken» som nevnes i den femte av bøkene er et nyfødt barn som Lillebror finner forlatt på kirketrappa første nyttårsdag. Barnets mor har nettopp blitt enke, og så ikke råd for å ta seg av barnet. Hun flytter inn hos familien, og får tilnavnet «Lillemamma». I de siste kapitlene av Knerten på sykkeltur har Lillebror blitt skolegutt, vi får vite at han heter Andreas, og mor har tatt artium. Storebror Philip har begynt på legestudiet, og er uoffisielt kjæresten med Lillemamma.

Lillebrors verden er som Vestlys småbarnsunivers forøvrig, mer preget av «engstelse enn av barnlig opprør, så Knerten er særlig god å ha som kanal for uro.»[1] Knerten blir fortere sliten enn Lillebror[7], og den form for hensyn som Lillebror viser overfor Knerten er egentlig en form for egenpleie.[8]

Valget av en trerot som lekekamerat for Lillebror passer godt inn i et gjennomgående budskap i Vestlys bøker: hun «protesterer mot forbrukersamfunnets jag etter fine og dyre ting, og hyller enkel trivsel og familiesamhold.»[7] Karakteristisk for Vestlys forfatterskap er de voksne i boka snille, tålmodige, forståelsesfulle og dyktige til å inkludere barn som medarbeidere og problemløsere.[3]

Språket i den første av bøkene preges av barneperspektivet, med stor grad av muntlighet, bruk av appellativer (mor, far, damen, butikkmannen, snekkeren) i stedet for egennavn, naiv besjeling (bussen hadde nok hatt det fryktelig travelt i ettermiddag), konkret forståelse av preposisjoner og språklig redundans.[9]

Bokliste[rediger | rediger kilde]

  • Lillebror og Knerten (1962)
  • Trofaste Knerten (1963)
  • Knerten gifter seg (1964)
  • Knerten i Bessby (1971), senere gjenutgitt med tittelen Knerten flytter
  • Knerten og forundringspakken (1973)
  • Knerten på sykkeltur (1974)
  • Knerten detektiv og Handelsreisende Lillebror (1998)
  • Knerten Politimann (2001)

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

Åsleik Engmark debuterte som filmregissør med filmen Knerten i 2009. Han hadde også stemmen til Knerten i de tre første filmene. Aksel Hennie tok over som stemmen i seriens fjerde film.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8
  2. ^ Kari Skjønsberg. Hvem forteller? : om adaptasjoner i barnelitteratur. Tiden, 1979. ISBN 82-10-01836-1. Kapitlet «Barnetimen for de minste og barnelitteraturen»
  3. ^ a b c d Sonja Hagemann. Barnelitteratur i Norge 1914-1970. Aschehoug, 1974. ISBN 8203061869 (ebok fra bokhylla.no)
  4. ^ H. Eide. «Betydningsfull hverdag», anmeldelse av Knerten detektiv og Handelsreisende Lillebror; Dagbladet, 13. oktober 1998
  5. ^ «Ny Lillebror og Knerten»; Aftenposten, 3. oktotber 2001
  6. ^ Anne-Cath. Vestly (2000). Nesten et helt menneske: lappeteppe 2. Oslo: Tiden. s. 180-184. ISBN 8210045512. 
  7. ^ a b Tordis Ørjasæter. «Barne- og ungdomslitteraturen» I: Kjølv Egeland. Norges litteraturhistorie. Bind 5: Mellomkrigstid. Cappelen, 1975/1996. ISBN 82-02-15343-3 (ebok)
  8. ^ Tordis Ørjasæter. Barn og bøker. 2. utgave. Cappelen, 1987. ISBN 82-02-09384-8
  9. ^ Håvard Slåtten. «Språklig anskuelighet i en barnebok». I: Mellom boka og barnet. Stabekk: NKI-forlaget. 1979. s. 225ff. ISBN 8256207744. . Bygger på forfatterens hovedoppgave ved UiO 1970.