Élisabeth Vigée-Le Brun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Élisabeth Vigée-Lebrun»)
Élisabeth Vigée-Le Brun
Selvportrett fra 1790
Født16. april 1755
Paris[1][2][3]
Død30. mars 1842
Paris[4][3]
BeskjeftigelseKunstmaler
Embete
  • Hoffmaler (1776–) Rediger på Wikidata
EktefelleJean-Baptiste Le Brun (1776–)[5]
FarLouis Vigée
MorJeanne Maissin[6]
SøskenÉtienne Vigée
BarnJulie Le Brun
NasjonalitetFransk
GravlagtLouveciennes
Medlem avAcadémie royale de peinture et de sculpture (1783–)
Académie de Saint-Luc (1774–)
Signatur
Élisabeth Vigée-Le Bruns signatur

Marie Louise Élisabeth Vigée-Le Brun (født 16. april 1755 i Paris, død 30. mars 1842 i Paris) var en fransk maler, som i sin levetid malte utallige portretter av europeiske adelige. Hennes verker hører stilmessig til klassisismen.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Louise-Élisabeth var datter av maleren Louis Vigée (1715–1767) og frisøren Jeanne Maissin (1728–1800). Hun ble født i Paris i Rue Coquilliere og døpt i kirken St. Eustache med navnet Marie Élisabeth-Louise Vigée.

Tre måneder gammel ble hun sendt på landet til Épernon i nærheten av Chartres, hvor hun ble til hun var fem år. Tilbake i Paris ble hun i 1760 anbrakt på klosterskolen i Couvent de la Trinité i Rue de Charonne. Der vakte hun snart oppmerksomhet med sine tegninger, som hun fremstilte over alt, i skolehefter og på skolens vegger. Også faren var begeistret for datterens tegninger og så for seg en fremtid for henne som profesjonell maler. I 1767 forlot hun kostskolen for endelig å bosette seg hos foreldrene. Her fikk hun sin første egentlige tegneundervisning av faren.

Etter farens død kort tid etter fordypet Vigée seg i tegnekunsten og fikk først undervisning av Gabriel Briard, medlem av Académie royale de peinture et de sculpture, senere av Joseph Vernet. Samme år giftet hennes mor seg med en rik gullsmed, Jacques-François Le Sèvre. Familien flyttet til Rue Saint-Honoré overfor Palais Royal. Under besøk i private samlinger kopierte Vigée bilder av gamle mestre. Det ble senere sagt om henne, at hun som ung var en av de vakreste kvinner i Paris. Allerede som femtenåring kunne hun leve av inntekten fra sine portretter. Hun var meget seriøs med sitt arbejde og avviste jevnlig bestillinger som kun hadde til formål å oppnå et møte med henne. Da hendes atelier i 1774 ble lukket pga. av en manglende bevilling, henvendte hun seg hos Académie de Saint-Luc, hvor man straks innvilget i å stille ut hennes arbeider.

Da stefaren pensjonerte seg, leide familien en bolig i Hôtel Le Brun i Rue de Cléry, som tilhørte maleren og kunsthandleren Jean-Baptiste-Pierre Le Brun.

Forbindelse til kongehuset[rediger | rediger kilde]

Selvportrett fra 1782

Den 11. januar 1776 giftet Vigée seg med Jean-Baptiste-Pierre Le Brun. Forretningen hennes blomstret og hun malte utallige medlemmer av adelen. Endelig ble hun i 1778 innbudt til Versailles slott for å male et portrett av Marie Antoinette. Dronningen var så begeistret for resultatet, at Vigée-Le Brun mottok bestilling på ytterligere portretter av den kongelige familien. Den 12. februar 1780 fødte hun sitt eneste barn, datteren Jeanne Julie Louise le Brun.

Fra mai til juni i 1781 reiste Vigée sammen med sin mann gjennom Flandern og Nederland, hvor de flamske mestres verker inspirerte henne til å gjøre forsøk med nye maleteknikker. I tillegg til det malte hun portretter av lokale adelige, bl.a. av medlemmer av Huset Oranien-Nassau.

Den 31. mai 1783 ble Vigée-Le Brun medlem av «Académie royale de peinture et de sculpture» med et verk i sjangeren historisk allegori. Samme dag ble også en annen kvinnelig maler, Adélaïde Labille-Guiard (1749–1803) tatt opp som medlem. De mannlige ansvarlige ved Akademiet var ganske klart motstandere av at Vigée-Lebrun skulle tas opp, men ble til slutt tvunget til det gjennom en befaling fra Ludvig XVI, som handlet på sin kones oppfordring. I august stilte hun for første gang ut sine verker i en av akademiets parisiske salonger. Meningene om hennes verker var imidlertid delte.

Sommeren 1785 stilte hun ut en rekke malerier på Académie Royale, som i det store og hele fikk en positiv mottakelse. Også etterfølgende utstillinger ble mottatt med begeistring. I 1788 organiserte hun souper grec, som var en av de selskapelige begivenhetene i Ludvig den XVIs regjeringsperiode.

Misunnelse og intriger i forbindelse med en posisjon som en av hoffets yndlingsmalere, førte med tiden til flere og flere ryktedannelser og angrep på henne. I pressen ble et påstått forhold til den daværende finansministeren, Calonne, omtalt. I 1789 ble hennes omdømme for alvor ødelagt ved offentliggjøringen av et fritt oppdiktet brev fra henne til ministeren. Vigée-Le Brun måtte søke tilflukt hos familien til arkitekten Brongniart.

I eksil[rediger | rediger kilde]

Selvportrett med datteren fra 1789

Etter den franske revolusjonen flyktet Vigée-Le Brun sammen med datteren og guvernanten natten til den 6. oktober 1789 for å reise til Italia. Hun hadde planlagt å returnere til Frankrike, så snart alminnelig ro og orden var gjenopprettet. På veien gjorde de stopp i Lyon, Torino, Parma (hvor hun ble medlem av akademiet) og Firenze, før de ankom Roma i slutten av november.

I Roma holdt Vigée-Le Brun seg fortsatt til de aristokratiske kretsene. Hennes verker vakte så stor beundring, at hun i begynnelsen av april 1790 ble tatt opp i Accademia di San Luca. Under eksilet i Roma foretok hun tre reiser til Napoli.

Den 14. april 1792 forlot hun Roma for å reise hjem til Paris, og denne gang la hun inn et opphold i Spoleto, Foligno, Firenze, Siena, Parma, Mantova, Venezia, Verona og Torino. Underveis fikk hun rede på at hun var blitt oppført på listen over utvandrere, noe som innebar at hun hadde mistet sine franske borgerrettigheter og at hennes eiendommer var blitt beslaglagt. Ektefellens forsøk på å få henne fjernet fra listen var forgjeves. Da hun innså at situasjonen ville være for usikker for henne som rojalist i Frankrike, bestemte hun seg for å bli i Italia.

I Milano overbeviste hun utsendingen fra Østerrike om at hun ville være en etterspurt portrettmaler i Wien. Vel ankommet i Wien leide hun en bolig i utkanten av byen. Samtidig offentliggjorde Jean-Baptiste-Pierre hjemme i Paris stridsskriftet Précis historique de la vie de la Citoyenne Le Brun til forsvar for sin hustru. Forsøket ble imidlertid ignorert og i november ble han kortvarig fengslet. En måned etter ble også Élisabeths bror, dramatikeren Etienne Vigée (1758–1820), fengslet og han tilbrakte et halvt år i fangenskap. Jean-Baptiste-Pierre sendte inn skilsmissebegjæring for å beskytte sin eiendom.

Den 19. april 1795 reiste Vigée til St. Petersburg, hvor hun ankom i slutten av juni og leide en bolig i nærheten av Vinterpalasset. Der viste hennes bekjentskap med aristokratiske kretser seg nyttig. Hun ble anbefalt til tsarfamilien og det førte til at hun klarte å samle seg en betraktelig formue i løpet av de seks årene hun oppholdt seg i Russland. Hun malte flere portretter av Katharina den store og ble tatt opp i akademiet for bildende kunst.

Under et møte i «Le Directoire» den 26. juli 1799 ble en ansøkning til fordel for Vigée avlevert. Den var underskrevet av 255 kunstnere, forfattere og vitenskapsmenn. Året etter døde moren og kort tid etter, den 5. juni 1800, ble navnet hennes endelig slettet fra emigrantlisten. Dermed var veien åpnet for at hun kunne vende hjem til Frankrike. Samme år giftet datteren, Julie Le Brun, seg mot sin mors vilje med Gaetan Bernard Nigris, som var leder av det keiserlige teater i St. Petersburg. Etter et kort opphold i Moskva reiste Vigée endelig tilbake til Paris. På hjemturen oppholdt hun seg seks måneder i Berlin, hvor hun kom i kontakt med Hohenzollern-familien.

Etter hjemkomsten[rediger | rediger kilde]

Selvportrett fra 1800

Etter 12 år i eksil ankom Vigée Paris den 18. januar 1802 og hun flyttet igjen inn på Hôtel Le Brun. Senere leide hun et landsted i Meudon, hvor hun gjorde ferdig noen bilder som var påbegynt i Russland og Tyskland.

Ettersom hun var kjent og elsket som portrettmaler i hele Europa, besøkte hun etter freden i Amiens London i 1802 og malte mange portretter av britiske personligheter som f.eks. Lord Byron. I juli 1805 vendte hun tilbake til Hôtel Le Brun i Paris via Nederland og Belgia.

I 1807 mottok hun sin første og eneste bestilling fra det keiserlige hoff; et portrett av Napoléon Bonapartes søster Caroline Murat. I de følgende årene reiste hun to ganger til Sveits, hvor hun ble utnevnt til æresmedlem av Société pour l'Avancement des Beaux-Arts.

I desember 1809 kjøpte hun et stort hus i landlige omgivelser i Louveciennes, ca. 20 km vest for Paris. I den følgende tiden oppholdt hun seg både der og i Paris, inntil landstedet hennes ble besatt av den prøyssiske hæren under de såkalte befrielseskrigene i 1814. Den 7. august 1813 døde hennes mann.

Den 8. desember 1819 døde datteren, Julie Nigris, uten å etterlate seg arvinger og et år etter døde også broren Etienne Vigée. Etiennes datter, Caroline Rivière, var dermed enearving etter Vigée. Den 30. juni 1827 ble Vigée utnevnt til medlem av Académie de Vaucluse.

Ved hjelp av niesen Caroline og Eugénie Le Franc offentliggjorde hun i 1835første bind av sine erindringer. De gir et interessant innblikk i utdannelsen av kunstnere på slutten av æraen for de kongelige akademienes monopol. I 1837 fulgte andre og tredje bind av hennes Souvenirs.

I 1841 fikk Vigée et slag som medførte varig lammelse. Hun døde antakelig av arteriosklerose i sin bolig på Hôtel Le Coq i Rue Saint-Lazare i en alder av 86 år. Hun er begravet på kirkegården i Louveciennes. På gravstenen hennes står det: «Ici, enfin, je repose…» (Her, endelig, hviler jeg…).

Verker[rediger | rediger kilde]

Det er bevart 660 portretter og 200 landskapsbilder av Vigée-Le Brun. Verkene finnes dels i private samlinger dels på flere store europeiske og amerikanske museer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ arts-graphiques.louvre.fr, besøkt 18. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b rkd.nl[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ man8rove.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ francearchives.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vigée, Louise Élisabeth: Souvenirs, Paris 1835–1837
  • Baillio, Joseph: Élisabeth Louise Vigée Le Brun, 1755-1842, University of Washington Press 1983, ISBN 0-295-96012-4
  • Mengden, Lida von: Der Schönheit Malerin … Erinnerungen der Elisabeth Vigée-Le Brun, Sammlung Luchterhand: Darmstadt/Neuwied 1985, ISBN 3-472-61553-2
  • Kertanguy, Inès de: Madame Vigée-Lebrun, Perrin 1994, ISBN 2-262-01625-9
  • Goodden, Angelica: The Sweetness of Life – A Biography of Elizabeth Louise Vigee Le Brun, Andre Deutsch 1998, ISBN 0-233-99021-6
  • Hauschild, Stephanie: Schatten – Farbe – Licht. Die Porträts von Elisabeth Vigée Le Brun, Dissertation Freiburg 1998, als CD-ROM: Darmstadt 2001. Tilgjengelig som tekst på Freiburger Dokumentenserver: http://www.freidok.uni-freiburg.de/volltexte/1170/
  • Walczak, Gerrit: Elisabeth Vigée-Lebrun, Deutscher Kunstbuchverlag, Berlin/München 2004, ISBN 3-422-06457-5 – og Recension av Elisabeth Décultot, Yerres, fra 9. Dezember 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]